To svenske: SKAMsk ungdomsroman og pirateventyr

Da jeg holdt på med oppsummeringsinnlegget for mai ble beskrivelsene av to av bøkene litt lange til å være i et innlegg sammen med flere andre bøker, og det er hovedgrunnen til at de nå får et eget samleinnlegg. De er begge skrevet av svenske kvinnelige forfattere og er begge ganske gode bøker. Bortsett fra det har de ikke veldig mye til felles.

I Det ingen ser av Anna Ahlund møter vi flere ungdom som går på Sibylla videregående, et sted i Sverige. Vi får synsvinklene til Sebastian, Johannes, Fride, Aron og Linn. Det hele starter på nyttårsaften med at Sebastian blir kysset av en jente han ikke har møtt før. Han bestemmer seg for å ha et nyttårsforsett om å kysse en ny person hver måned. Ryktet om nyttårsforsettet sprer seg raskt og han havner i uventede situasjoner.

"Jeg kysser alltid fremmede på nyttårsaften", sier hun og retter på lua. Hun konstaterer det bare, eller er det en utfordring? Sebastian vet ikke riktig. "Jeg også", sier han, selv om det ikke r sant. Hun kremter og svelger." Vet du at nyttårskysset forteller hvordan resten av året kommer til å bli?" Sebastian drar vanten over munnen og rister på hodet." Hvordan kommer det til å bli, da?". Hun biter seg i leppa da hun legger enden av skjerfet over skulderen. "Det blir et fint år." Hun rynker panna og lar blikket sveipe over ansiktet til Sebastian. "Et overraskende fint år." (s. 10)

I Sebastian sin vennegjeng finner vi Fride som er forelsket og kjæreste med Miriam, Johannes som har et mørke i seg som ingen når helt inn til, og Yodit som er det nyeste tilskuddet i gjengen og prøver å finne sin plass. Linn og Aron er et søskenpar med ganske ulike interesser som begge krysser veier med den nevnte vennegjengen.

Anna Ahlund sin andre ungdomsroman har som mange andre skandinaviske ungdomsbøker før fått SKAM-stempelet. Denne gangen kanskje med rette. Vi møter flere hovedpersoner i en vennegjeng og deres kjærester, vi møter definitivt mange som befinner seg utenfor det heteronormative og deler av teksten er SMS- og chattemeldinger. I tillegg møter vi ganske frilynt ungdom. Det ingen ser har mange eksplisitte sexscener som ihvertfall skiller den veldig fra de fleste amerikanske ungdomsbøker jeg har lest, men i det hele tatt er det sjelden jeg leser så detaljerte sexscener i noen bøker. Og ja, jeg blir litt brydd, men så er det bare bra å bli røsket litt i.

Det fineste med boken er at det ikke problematiseres at Sebastian har sex med både gutter og jenter, eller at Aron er homofil, eller at Fride kalles hen. Det er helt naturlig, som det burde være i 2018. Selvfølgelig er det ikke nødvendigvis så enkelt å være homofil ungdom i dag, men det er godt at vi i litteraturen også kan få møte ungdom som er trygg på den delen av sin identitet.

Som i stadig flere av de beste ungdomsbokforfatterne før henne finnes det en del kulturelle referanser. Ungdommene vi møter er nemlig opptatt av både musikk, billedkunst og litteratur. Karin Boye er den som får størst betydning i boken der flere av hennes dikt er med. Det er et ukjent forfatterskap for meg, men et jeg bør sjekke ut.

Jeg vil gjerne lese mer av Anna Ahlund. Hun kom med Bare, du i 2016, som i følge Beathe er hakket bedre enn denne. Selv om det er mye alvor og sterke følelser Det ingen ser, oppleves den som mer feel-good enn trist. Boken er ganske lettlest med mye dialog og som nevnt noen meldingsutvekslinger. Ungdommene vi møter fremstår troverdige, men selv om jeg liker godt ulike synsvinkler, så er det flere av karakterene jeg gjerne skulle kommet litt nærmere innpå. Både Yodit og Johannes blir jeg nysgjerrig på og kunne vært mer utbrodert, men da hadde muligens boken på nesten 400 sider blitt for omfattende. Jeg synes likevel at spesielt Johannes sin historie ble for kort behandlet.

I Ishavspirater av Frida Nilsson møter vi Miki og Siri, to søstre som vokser opp i Blåvik, på en øy i Ishavet, sammen med sin far. I bokens univers herjer en piratkaptein ved navn Hvithode. Han er spesielt fryktet fordi han kidnapper barn og tar dem med til kullgruven sin der de er dømt til å bli for å jobbe til sin død. Det er nettopp dette som skjer med Siri, den yngste av søstrene, en dag de to er ute for å finne mat. Miki er fortvilet og føler skyld for å ikke ha passet på søsteren bedre. Hun bestemmer seg for å finne gruven til Hvithode og legger ut på en reise mot faren sin både viten og vilje. Egentlig har faren selv tenkt å dra, men fordi han er både gammel og syk, drar hun i hans sted. Hvor gruven er eller hvorfor det er barn han skal ha til å jobbe der vet ingen, men det stopper ikke Miki. Og det er her boken virkelig starter.

Ishavsprater har en ganske klassisk eventyroppbygging. Miki skal ut på en reise, både helt bokstavelig, men også en reise for hennes egen utvikling. Hun skal utsettes for farer, finne nye venner og fiender, og lære at ikke alle er til å stole på selv om de utgir seg for å være det. Det er ganske brutal lærdom og handling uten at det blir grafisk på noen måte. 7-åringen min synes det var litt skummelt, men ikke mer enn at det ble spennende. Miki er for øvrig en tøff jente som aldri gir seg i jakten på lillesøsteren.

I boken får vi både bli godt kjent med hovedpersonen samtidig som her er mye ytre handling i løpet av reisen hennes. Hun møter som sagt en god del utfordringer, og også noen skapninger som gir boken preg av fantasy. Jeg kan nevne havfruer, men ikke helt slike som vi er vant med fra for eksempel Disney, og hvalhøner, et dyr Miki har fått et spesielt lag med. Som tittelen mer enn antyder er det også en svært kald reise hun legger ut på og det spesielle landskapet i Ishavet spiller en stor rolle i boken.

Ishavspirater har jeg altså lest sammen med min datter på syv år, og vi har holdt på siden etter jul en gang. Vi likte begge boken, men den var noe lang (394 sider) og muligens litt for omstendelig for henne. Nå er ikke det egentlig noe negativt at forfatteren tar seg litt god tid, for en god fantasy/eventyr krever jo litt oppbygging av univers og plott. Og ikke minst har jeg lest nok av barne-og ungdomsbøker som raser altfor fort avgårde. Det skal altså ikke denne boken beskyldes for. Og det gjør at jeg absolutt kan anbefale boken til mer erfarne lesere, og også voksne vil kunne ha glede av denne.

Boken fikk August-prisen i Sverige og var nominert til Nordisk råds litteraturpris da den kom ut i Sverige.

Les også Hedda hos Boktanker sitt langt mer utfyllende innlegg om boken.

Sirkelen - en anmeldelse

Tittel: Sirkelen
Forfatter: Mats Strandberg og Sara Elfgren
Forlag: Gyldendal
År: 2012
Sidetall: 520
Kilde: leseeks. fra forlaget

Denne svenske boken har vært en snakkis blant bokbloggerne en stund og nå på nyåret virker det som "alle" har lest eller leser den. Den har blitt en svensk sensasjon og det var stor konkurranse om rettighetene som visst er uvanlig for skandinaviske ungdomsbøker. Nå har jeg endelig lest den også. Dette var kanskje en av de bøkene jeg gledet meg mest til i år så fallhøyden er derfor stor.

Det skjer i Engelfors, en liten by i Sverige. En gutt ved den videregående skolen blir funnet død på toalettet, tilsynelatende har han tatt sitt eget liv. Ingen stiller egentlig spørsmålstegn ved det, for Elias var jo en "outsider" og et mobbeoffer. Etterhvert oppdager seks helt forskjellige jenter at merkelige ting begynner å skje rundt dem og med dem. En natt da månen lyser rødt bringes de sammen og etterhvert blir de nødt til å samarbeide for å redde både sine egne liv og verden mot ondskapen. De de Utvalgte...

Twilight møter Fucking Åmål har denne boken blitt slått opp som. Jeg kan forstå Fucking Åmål-referansen, men hvorfor Twilight skal blandes opp i alt som har med ungdom og det overnaturlige forstår jeg ikke. Det vil si at jeg forstår at det er for å selge bøker, men er ikke enig:-) Dette har ingenting med vampyrer å gjøre (ihvertfall ikke foreløpig) og det er ingen udødelig kjærlighetshistorie i fokus. Derimot handler det om livene til seks unge jenter i en svensk småby og de er veldig forskjellige. Du har Ida; den ufordragelige og populære jenten, Vanessa; den litt harry jenten som bryr seg mest om å ha det gøy, Linnea; Elias sin bestevenninne, er som han en outsider med en tøff holdning og utseende, Minoo; den skoleflinke og litt nerdete jenten og til slutt Anna- Karin, det utvalgte mobbeofferet. Disse blir tvunget til å samarbeide til tross for sine ulikheter og ikke minst ubehagelige forhistorier (som mobberen og mobbeofferet). Jeg fikk heller assosiasjoner til filmen The Breakfast Club og ikke minst The Craft hvis man skal trekke paralleller til film og litteratur og et av "problemene" for boken er kanskje nettopp at man får assosiasjoner til veldig mye annet istedenfor å bli helt sugd inn i akkurat denne historien.

Jeg likte boken godt mens jeg leste, men jeg lengtet ikke etter den når jeg ikke leste. Det er spennende, nervepirrende og uforutsigbart. Boken tar opp vanskelige temaer som dop, sex, mobbing, selvmord og spiseforstyrrelser, som gjør hovedpersonene mer troverdige, ved at de har "virkelige" problemer. Jeg synes likevel at forfatterne kunne tatt denne problematikken enda lenger eller dypere, men det kan være en av ulempene ved at vi følger fire personers synsvinkel og ikke en. Vi blir likevel godt kjent med jentene og får se andre sider av dem enn de helt overfladiske. Jeg kunne nok ønske at boken var litt mørkere og sårere, for kanskje den er litt for preget av å være en ungdomsbok (da tenker jeg på merkelappen). Dette er absolutt ingen bok for barn og når forfatterne først tar opp disse vanskelige temaene synes jeg som sagt at utførelsen kunne vært enda litt bedre. Dette gjelder også den farlige situasjonen de Utvalgte er i og ondskapen som avdekkes, det kunne vært enda litt mørkere. Forfatterne har kanskje gapt over litt mye ved å både skildre fire tenåringsjenters liv samtidig som det skal være en fantasyhistorie.

Når alt dette er sagt så er boken både lettlest, fengende og god, men kanskje ikke fullt så fantastisk og original som jeg håpet på forhånd. Jeg merker at jeg høres veldig negativ ut, men det er  fordi jeg ser et enda større potensiale i boken. Nå kommer det jo to bøker til der vi kan bli bedre kjent med hovedpersonene og ikke minst de overnaturlige elementene. Den neste boken på norsk kommer i 2013 og skal hete Ild.

Noen andre bloggeres meninger om Sirkelen: Julie, Silje, May Brit og Mari