Lesesirkel og Rømlingen av Alice Munro

I min offline-lesesirkel har vi lest og snakket om flere bøker som jeg ikke har skrevet om her på bloggen. Det er litt forskjellig hvordan vi velger bøker. Vi kan for eksempel velge et tema, finne noen bøker innenfor dette og ha en avstemning, eller noen bare foreslår en bok og de andre er med. I desember foreslo jeg at hvem som nå enn fikk Nobelprisen i litteratur kunne være neste forfatter ut i lesesirkelen. Da valget falt på Alice Munro var jeg både glad og litt lettet siden dette er en forfatter jeg allerede hadde på listen over forfattere jeg ville lese. En i lesesirkelen hadde tilfeldigvis akkurat skaffet seg Rømlingen og valget var derfor enkelt. Rømlingen er skrevet i 2004, og har handling fra 60-tallet og frem til i dag der novellene spenner over mange år. Samlingen består av 8 noveller der tre av dem handler om samme kvinne, mens de resterende 5 tar for seg helt andre historier.

Det viste seg at en novellesamling var noe vanskelig å snakke om på et enkelt møte.Vi begynte med den første novellen og den ble da mye grundigere tatt for seg enn resten. Vi kom heller ikke gjennom alle, noe som var helt greit siden ikke alle hadde rukket å lese ferdig boken.  Det hadde kanskje vært en idé å velge ut en novelle, eller at hver av oss tok for seg en novelle litt mer grundig enn de andre om vi skal ha en novellesamling en annen gang. Vi snakket også om det var noen fellestrekk eller en rød tråd i alle novellene. De handler alle om ulike kvinnetyper som forsøker å finne sin vei i livet og gjerne tar utradisjonelle valg. Flere av kvinnene er enten eller både utdannet, har barn uten å være gift, er godt voksen og ugift, har rømt med en mann og giftet seg mot familiens vilje, for å nevne noen. Bortsett fra dette er kvinnene ganske ulike,

                                                 

Munro har en stillfaren og jordnær stil, men dramatikken ligger likevel og lurer under overflaten. I flere av novellene råder tilfeldigheter eller skjebnen om du vil slik at det ikke nødvendigvis går slik man skulle forvente eller ønske. Dette er nok tydeligst i novellen der en ugift kvinne møter en mann som gjør stort inntrykk på henne på sin årlige tur på teateret i byen.  Akkurat det et minner meg litt om Roald Dahl sine noveller, og selv om de er mindre stillfarne og mer utspekulerte er det et grep jeg synes fungerer godt i novelleformatet. Det gir novellene driv og at de kjennes fullendte, nesten som korte romaner. Alle novellene var ikke like gode og alle satt seg heller ikke like fast i minnet. Mine favoritter var de tre om Juliet som ung, voksen og eldre kvinne titulert Sammentreff, Snart og Stillhet. Tittelnovellen Rømlingen var den vi diskuterte mest og var mest usikker på hva enkelte elementer egentlig skulle bety. Her var både en forsvunnet geit og en kvinnes motiv og synsvinkel som vi undret oss over. Det var uenigheter om hvorvidt vi likte eller ikke likte denne novellen grunnet dette. Det er nok ikke den sterkeste i samlingen, men jeg ble ihvertfall grepet av den urovekkende stemningen fra første side.

Jeg har lest få noveller de senere år og husker fra tenårene at jeg tenkte at dette ikke var noe for meg fordi at mange noveller gjerne virket uforståelige og at lesingen ikke nødvendigvis ga meg så mye. Rømlingen ga meg definitivt mye. Når jeg leser en roman kan det ta mange sider før jeg kommer inn i handling og karakterer, men det er ikke tilfellet her. Jeg lever meg inn i novellene omtrent fra første setning og det er en stor kunst å få det til. Selv om hverken jeg eller vi i lesesirkelen forstod alt, så hadde vi alle gjort oss opp ulike tanker og hver novelle hadde fortjent sin egen diskusjon og sitt eget innlegg her på bloggen. Så er det jo spesielt artig å lese en type litteratur med rom for tolkning i en lesesirkel der poenget nettopp er å diskutere litteratur. Jeg tror og håper ikke det blir siste gang vi velger novelleformatet, men at vi kanskje legger det opp på en annen måte.


Andre om Rømlingen:
Stines notater
Meldinger til massene

Bokanmeldelse: Veronica Mars mellom to permer

The Thousand-Dollar Tan Line er den første boken om TV-detektiven Veronica Mars som gjorde comeback på filmlerretet og deretter i bokform denne våren 6 år etter kanselleringen. Historien i denne boken fortsetter forøvrig der filmen sluttet og Veronica for første gang møtte igjen gamle kjente etter å ha bodd i andre deler av landet i flere år.  Hun er tilbake i Neptune som privatdetektiv, det er Spring Break i Neptune, og partyfaktoren og alkoholinntaket til studentene er høyt. To kvinnelige studenter blir meldt savnet med kort mellomrom og siden det lokale politiet med sheriff Lamb i spissen som vanlig ikke anstrenger seg særlig for å løse forsvinningene, blir Veronica Mars hyret inn av lokale myndigheter for å finne jentene og dermed redde Neptunes rykte hos turistene. Det viser seg at festen der kvinnene sist ble sett ble holdt i et hus eid av to gutter med forbindelser til et meksikansk dopkartell, noe som gjør at sheriffkontoret holder seg langt unna og Veronica setter seg selv i fare som vanlig. I tillegg har saken forbindelser til Veronicas fortid, noe som gjør det hele ekstra utfordrende.

                                  

Der filmen om Veronica Mars var spesielt myntet på fansen og en tydelig start på noe vil jeg si at denne boken er en mer fullendt historie. Serieskaperen Rob Thomas har sagt at historien i denne boken er en han har ønsket å fortelle siden serien ble kansellert for ni år siden, men da comebacket var et faktum var det ikke riktig at dette ble fansens første gjensyn. Han ønsket etter så lang tid å gi fansen noe annet først, en reunion for alle karakterene vi har savnet så lenge, og Veronicas gjensyn med sitt gamle liv. Derfor er det gjerne ikke så rart at plottet i denne boken virker mer gjennomarbeidet enn det i filmen. I jakten på løsningen får vi se Veronica i kjent stil, der hun turer frem på egenhånd, men får hjelp av sine venner når hun ber om det. Mac er med på laget for fullt, Wallace stiller alltid opp når Veronica spør om en tjeneste, mens faren Keith er noe redusert etter ulykken han ble utsatt for i filmen. Det blir ellers små gjensyn med flere av karakterene fra filmen, og en enda en gammel kjenning gjør en større opptreden uten at jeg skal avsløre hvem det er.

 En  ting som er litt uvant er at Veronica nå er i slutten av 20-årene og ikke en tenåring. Nå har vel alltid Veronica vært moden for alderen og serien hadde langt mer å by på enn et typisk high school-drama, så det skulle ikke være så vanskelig heller. Det virker heller ikke som om så mange av karakterene har beveget seg så mye siden high school-tiden, noe som kan virke rart. For bortsett fra Logan er de alle sammen tilbake omtrent der de var. Selv om noen har forsøkt å ta skrittet videre; Veronica har gått på Stanford, Mac har jobbet for Kane Software, og Weevil giftet seg og fikk barn, men nå har de alle falt tilbake til gamle vaner. Som en fan er jeg på en måte glad for det, men jeg håper jo likevel på mer utvikling hos karakterene videre. I Veronicas tilfelle la jo filmen opp til at hun ikke ønsket å rømme fra seg selv eller problemene med blant annet et korrupt politivesen, men heller bli å ta opp kampen, noe denne boken er en start på og utforsker videre. Forhåpentligvis får vi vite litt mer om de andre karakterene som står henne nærmest etterhvert, hvorfor er de der de er?

For en bok-, TV-serie-, og filmelsker er det en drøm å få servert noe du er fan av i alle tre formatene, om det fungerer selvsagt. Jeg var fornøyd med filmen som en reintroduksjon av alle i Neptune og den har mange fine og morsomme øyeblikk der jeg frydet meg. Når det kommer til Veronica Mars i bokform er jeg også fornøyd. Det er en underholdende, mørk, vittig og frekk blanding av krim, samfunnskritikk og drama, alt det som gjorde at jeg likte TV-serien så godt. Det er kanskje ikke så rart at det er så godt gjenkjennelig siden det er Rob Thomas som står bak begge deler, denne gang i samarbeid med forfatter Jennifer Graham. Jeg synes nok denne boken står bedre på egne ben enn filmen gjorde og er sånn sett kanskje mer interessant også for dem som ikke kjenner til Veronica Mars-universet i det hele tatt. Jeg er likevel ganske sikker på at den kjennskapen gir noe ekstra til boken. Jeg ble veldig engasjert i både krimplottet og det som skjer mer personlig i Veronicas liv, men det er vanskelig å vurdere denne boken uten å være påvirket av at jeg både kjenner og liker konseptet veldig godt fra før og ikke minst at jeg levende ser for meg skuespillerne fra TV-serien.. Et hvert lite glimt av karakterer jeg kjenner gjør meg glad, men for en uinnvidd leser vil det kanskje være for lite til å bli ordentlig kjent med karakterene.

Det som er ekstra spennende med bokformatet og tilfører konseptet noe nytt er at vi får mer innblikk i Veronicas tanker og følelser enn det som kommer frem på TV og film. Veronica er jo ikke en som deler så mye av seg selv med andre og det gjør hun fortsatt ikke. Hun later som hun ikke blir affektert av mennesker som har sviktet henne, eller de farene hun blir utsatt for selv overfor sine nærmeste venner, men leserne vet bedre. Derfor er jeg veldig glad for at Rob Thomas som visstnok startet karrieren med å skrive romaner valgte å føre historien videre i bokform. Så kan vi jo håpe at denne også blir film en gang.

LoVe-gjengen (de som heier på Logan og Veronica-romansen) er nok ikke helt fornøyde med denne boken, men Rob Thomas har lovet at vi får se mer til Logan i den neste boken som skal komme mot slutten av året. Jeg gleder meg allerede til mer Veronica Mars og for de som ikke klarer å vente så kommer det en spinoff/metaserie til sommeren om skuespiller Ryans Hansens forsøk på å få laget en Dick Casablancas-spinoff på CW Seed (CW sin digitale kanal) som jeg ikke kan forstå annet enn at må bli morsom.

Jeg leste forresten boken på min Kindle, men jeg har etterpå sett flere anbefale lydboken som blir lest av ingen ringere enn Kristen Bell.