Bokbloggerprisen 2020

For et par dager siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2020 annonsert. Denne gang var de to kategoriene Åpen klasse og Årets roman tilbake og i tillegg blir det en rullerende kategori. I år ble den kategorien Årets ungdomsbok, min spesialsjanger kan jeg kanskje si. Jeg har lest 6,5 av de 9 nominerte bøkene og kan si at dere som har lyst å bli med i samlesingen fremover har mye å glede dere til. Bøkene rommer blant annet morsomme og informative oppsummeringer av klassikere du burde ha lest, kompliserte mor-datter-forhold, livet med usynlig kronisk sykdom og ikke minst den vanskelige kjærligheten. I tillegg en av veldig få ungdomsbøker som har lange ventelister på biblioteket der jeg jobber ihvertfall. Her er de nominerte:

Årets roman:

Heroin Chic av Maria Kjos Fonn

Tollak til Ingeborg av Tore Renberg

Et liv forbi av Helga Flatland

Åpen klasse:

Lappjævel av Kathrine Nedrejord

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

Fra Shakespeare til Knausgård av Janne Stigen Drangsholt og Therese G. Eide

Årets kategori: ungdomsbok:

Sinne av Ann Helen Kolås Ingebrigtsen

Hør her`a av Gulraiz Sharif

Dette blir mellom oss av Alexander Kielland Krag

Følg med på blogger og Instagram fremover og les mer om prisen og samlesingen her.
Har du planer om å være med på samlesingen eller funnet deg noen favoritter så langt?

Dette leste jeg i januar

Januar er over og straks er februar også over før jeg fikk skrevet ferdig denne oppsummeringen av årets første måned. Den første måneden i året er ofte den enkleste måneden å holde lesemålene sine. Nå har jeg ikke laget meg så mange mål i år egentlig, bortsett fra å lese mer sakprosa, fra 1001-listen og ikke minst fra egen bokhylle. For å hjelpe meg selv til å oppnå dette vil jeg være med i  1001-lesesirkelen til Elida og Bokhyllelesing hos Boktanker. Det aller enkleste i januar er å lese noe fra bokhyllen, spesielt hvis kriteriet er bøker som havnet i bokhyllen innen årskiftet. Likevel leste jeg kunto bøker fra egen bokhylle, og ingen sakprosa eller 1001-bøker, så hvordan dette skal gå får vi se. Det skal sies at jeg begynte på en i hver kategori i januar, så noe blir det etterhvert. 

Januar bestod av 5 leste bøker, 4 av dem norske 2019-bøker, og en dansk tegneserie for barn. Sjangermessig er det ikke så verst spredning, en novellesamling, to romaner for voksne, en ungdomsroman og en tegneserie for barn. Geografisk er det heller lite variasjon, så det får jeg forsøke å gjøre noe med i februar. Jeg har lest to bøker fra egen bokhylle, mens resten var biblioteksbøker. Kjønnsfordeling fortsetter i samme stil som i fjor, en sterk hovedvekt av kvinner. 4 av 5 bøker er skrevet av kvinner, vet ikke om det hjelper at den siste er skrevet av to menn. Dette må jeg være litt mer bevisst på.

Full spredning - Nina Lykke

En av fjorårets mest opphausede bøker. Den fikk Brageprisen og gode anmeldelser. Jeg likte boken, men deler ikke den voldsomme begeistringen. Først og fremst ble jeg litt skuffet fordi jeg ikke synes boken er spesielt morsom. Humor er jo veldig subjektivt, og jeg har opplevd før at bøker som skal være humoristiske først og fremst er nedtrykkende og sånn ble det også med denne. Full spredning handler om en kvinnelig lege som bryter ut av ekteskapet for gammel kjærlighet. Hun får et påfølgende sammenbrudd der hun flytter inn på legekontoret og begynner å bryte sammen foran pasientene. Hun forteller dem hva hun egentlig tenker om dem, noe som selvfølgelig ikke alltid faller i god jord. Nina Lykke gjør absolutt interessante observasjoner fra legekontoret som jeg tror mange, spesielt legene selv, vil kjenne seg igjen i. 

Hardanger - Marit Eikemo

En novellesamling av en forfatter jeg har blitt veldig glad i. Hardanger har i grunn en ganske annerledes stil enn romanene til Eikemo. De er ikke like komiske, men menneskene er fortsatt like skakkjørte. Det som binder novellene sammen er som tittelen indikerer, Hardanger. Hardanger kan minne om Bikubesong av en annen forfatter fra Odda, Frode Grytten, på den måten at de forteller ulike historier fra samme geografiske område. Men i Hardanger er det fra flere bygder i Hardanger og ikke kun en blokk. Karakterer i de ulike novellene kan nemlig dukke opp i andre noveller. Jeg vil derfor anbefale å lese samlingen i ett. Det er også på grunn av dette vanskelig å plukke historiene fra hverandre, men min favoritt var absolutt den siste i samlingen, Ei sjel og ei skjorte. Dette var januarboken min i Boktanker sin Bokhyllelesing (bok med grønt omslag)

Stillheten etterpå - Helene Uri

I Stillheten etterpå følger vi den ganske ferske læreren Odd-Erik, og usikre Ada som er en av hans elever. Odd-Erik kommer virkelig skjevt ut i klasserommet i sin nye jobb og det stopper ikke med det. Helene Uri klarer å få frem for leseren hvor klein han fremstår uten at han forstår det selv på en utrolig god måte. Mange av oss har nok hatt den læreren eller vikaren som prøvde altfor hardt og som ikke forstod at hen ble gjort narr av, men mistolket det som anerkjennelse. Det er vondt å lese både på grunn av empati og fordi det er så pinlig. Ada er en 16-år gammel jente som prøver å få en ny start på ny skole, borte fra "venninnene" som behandlet henne dårlig. Hun og Odd-Erik har egentlig et godt forhold, men så er det så godt å kjenne på aksept fra de mest populære i klassen at hun glemmer litt hvem hun er. Flokkmentaliteten er et viktig poeng i boken. Etter hvert begynner det nemlig å gå rykter om Odd-Erik fra den forrige jobben han hadde, og det hele blir blåst ut av proporsjoner. Hovedpoenget her kjennes ut som å være viktigheten av å stå opp for det du vet er urett, og hvor vanskelig det kan være når det fort betyr et kraftig fall på den sosiale rangstigen. Jeg synes Uri velger en litt for lettvint og forhastet slutt i denne boken. At Odd-Erik aldri skjønner at han blir gjort narr av virker litt urealistisk. Men så er jo også han ganske ung og har en tydelig trang etter anerkjennelse, akkurat som Ida. Helene Uri har som vanlig skrevet en engasjerende ungdomsbok med et viktig tema, og gir et litt annet perspektiv i #metoo-debatten.

Morten og Mahdi - Kim Fupz Aakeson og Rasmus Bregnhøi

Humoristisk tegneserie om to gutter i tweens-alder (tror jeg), som møtes i nabolaget og blir venner. De to er spesielt opptatt av gaming og fotball. Boken består av 10 korte historier om deres hverdag og opplevelser. Morten og Mahdi er en veldig fin og morsom tegneserie som nok appellerer mer til målgruppen enn til meg (som den også skal). Den har ellers fått skryt for å ta opp kulturforskjeller på en ikke stereotypisk måte, samt at den ikke problematiserer det, men det bare er der, helt naturlig, som det burde være for to unge gutter. Bok 2, Morten og Mahdi forever har akkurat kommet.

Voksne mennesker - Marie Aubert

Jeg var usikker på om jeg skulle lese denne og har levert den tilbake på biblioteket minst en gang, men likevel satt meg opp på venteliste igjen. Den har fått mye omtale i begge retninger egentlig. Jeg likte Marie Aubert sin første bok, novellesamlingen Kan jeg bli med deg hjem veldig godt. Hovedgrunnen til at jeg plukket opp Voksne mennesker til slutt var at jeg gjenleste en av novellene, og husket hvor god jeg likte den. Ida nærmer seg 40, og kommer akkurat fra et opphold i Sverige der hun undersøker muligheten for å fryse ned egg. Hun er på vei for å feire moren sin 65-årsdag sammen med hennes kjæreste og lillesøsteren, samboer og bonusbarn. Alt ligger an til sommerlig familieidyll...eller ikke. Ida er sjalu på søsteren og oppfører seg ganske smålig. Selv om hun i stor grad er en usympatisk karakter, får jeg en viss sympati for henne. Hun er storesøsteren som føler seg overskygget og forbigått av lillesøsteren både med tanke på oppmerksomhet fra moren og nå er lillesøster etablert med samboer og barn, mens Ida fortsatt er singel og enda ikke har vært i et seriøst forhold. Voksne mennesker er en intens og ubehagelig roman. Den er bygget opp nesten som en thriller, men mangler den forløsende slutten. Jeg likte uansett boken ganske godt. Den er spennende og rask å lese, men kanskje ikke så uforglemmelig som jeg hadde håpet. 

Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

Dropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?

Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
Hovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:

Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som gratis leseeksemplar fra Aschehoug.

Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

Mie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:

"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte