Tre av de jeg leste i sommer

Sommerferie er ikke nødvendigvis ensbetydende med mye lesetid. Det har nok først og fremst med at jeg har to barn jeg er sammen med hele ferien, og det at sommer er en tid der det skjer mye rundt meg hele tiden, som gjør det vanskeligere å dykke ned i en bok. For meg er nok høst og vinter bedre lesetid. Men jeg rakk jo å lese noe denne sommeren også. Jeg kommer ikke til å skrive om alle i dette innlegget, men kanskje kommer det et til etter hvert. Her er tre av de som ble lest og likt.

My Sister, The Serial Killer av Braithwaite:
My Sister, The Serial Killer handler egentlig om akkurat det tittelen sier. Korede sin søster, Ayoola, ringer storesøsteren en kveld for å fortelle at hun trenger hjelp, for hun har drept kjæresten i selvforsvar. Og det er ikke første gang. Korede stiller opp, for er det noe sykepleieren kan, er det å rengjøre grundig og å fjerne alle spor. Korede begynner å se et mønster, og å innse at søsteren kanskje faktisk er, en seriemorder. Men kjærestene var jo alle stygge mot henne, de slo, så det var selvforsvar, eller var det nå sånn det egentlig skjedde? Hun burde gå til politiet, men Ayoola er jo søsteren hennes. Nettet snører seg virkelig rundt Korede når Ayoola begynner å date en mann Korede setter høyt.

En fascinerende, humoristisk og fengende bok fra Booker-longlist (som var overraskende lettlest for å være på den listen). Boken fikk meg ut av en månedslang lesetørke, eller i hvert fall en periode der lite fenget. Jeg ble engasjert i hovedpersonen og forholdet hennes til familien og lillesøsteren. Plottet er originalt, jeg lo høyt minst en gang og ble fascinert av den karismatiske og morderiske Ayoola. Det er altså mange grunner til å trekke frem boken. På den negative siden hadde den en del forutsigbare vendinger underveis, og avslutningen levde dessverre ikke opp til resten av boken. Boken er skrevet som en ganske vanlig bok om søskenforhold og livet i storbyen Lagos i Nigeria. Så selv om den står på diverse thriller/krim-lister, vil jeg påstå at den ikke helt passer inn i den sjangeren. Jeg vil derfor anbefale den som en underholdende bok om søskenforhold satt på spissen.

Skyld av Ferdinand von Schirach:
Skyld er en samling med 15 korte krimnoveller skrevet av en fosvarsadvokat. De handler i grove trekk om ulike grove forbrytelser og delvis bakgrunnen for dem. Ofte blir novellen oppsummert av en forsvarsadvokat (forfatteren selv?) som har blitt involvert i saken enten direkte eller indirekte. Novellene er ikke krimhistorier i den forstand at en forbrytelse begås og deretter løses. Det er mer beskrivelser av kriminalsaker som havner i rettsvesenet. Samlingen tar som tittelen indikerer, for seg skyld, og hvor skillet mellom skyld og uskyld går. Noen ganger sett gjennom forsvarsadvokatens øyne, men stort sett opp til leseren selv å vurdere.

Ikke alle novellene er like gode, eller uforglemmelige, mens andre gjør sterkt inntrykk. Noen av historiene synes jeg nok fremstår litt urealistiske, men jeg mener å ha lest at mange av sakene er basert på virkelige hendelser, og de fremstilles også som det i boken. Så mulig jeg tar feil, ofte overgår virkeligheten fiksjonen. Jeg må ellers innrømme at jeg sliter litt med forfatterens kjølige og distanserte stil, mer i noen noveller enn andre, og det tenker jeg er en smakssak. Den ganske refererende stilen bidrar til at jeg ikke blir helt overbevist over denne samlingen noveller. Men der er vi nok forskjellige. Jeg vil også advare mot makabert og grafisk innhold. Jeg likte likevel boken ganske godt og kunne tenke meg å lese mer av forfatteren (jeg har hørt at samlingen Forbrytelser er enda bedre).


Deb Calletti - A Heart a Body in the World

Denne boken oppdaget jeg fordi den norske oversettelsen stod på Gyldendal sin vårliste. Jeg kjøpte meg boken på engelsk og hadde relativt store forventninger til den. Jeg brukte ganske lang tid på denne som blant annet har med at den er relativt saktegående, og da fungerte det ikke så bra å ha den som den boken jeg leser et par sider i på sengen før jeg sovner. Det er ikke boken sin feil. Så for å komme til poenget, boken er nemlig veldig god.

Den handler i korte trekk om en jente som vi får vite har opplevd noe veldig vondt, og som ganske plutselig bestemmer seg for å løpe. Hun bestemmer seg for å løpe fra Seattle til Washington DC. Hun har en avtale med en advokat i Washington DC, og en dato hun må være der, og det er målet hennes. Hun finner ingen annen måte å takle skyldfølelsen, skammen, sinnet og tungsinnet som hjemsøker henne. Hun orker ikke å fokusere på annet enn løpingen, hvordan hun skal komme seg til målet, og det fysiske ubehaget musklene hennes etter hvert opplever. Bestefaren bestemmer kjapt at han vil støtte barnebarnet og følger henne i en bobil på hele turen. Og en god del av boken handler også om forholdet de to utvikler på turen, mye av det uten spesielt mange ordutvekslinger. Hele veien gis leseren små drypp av det som har skjedd, men det avsløres ikke fullt ut før helt mot slutten. Dette skaper et visst driv, men som sagt, boken er ingen sidevender. Men den er velskrevet, sterk og jeg vil tro den egner seg best for mer erfarne lesere. En bok jeg kommer til å huske på en god stund.

Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

Snap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

Dette leste jeg i august: Booker og norsk bokhøst

I august har hverdagen kommet tilbake, ferien er over og lesingen har, kanskje merkelig nok, tatt seg litt opp. Jeg har gjort et innhugg i Man Booker sin langliste og også i den norske bokhøsten og noe av grunnen til ny motivasjon var nok de to begivenhetene. Disse bøkene har jeg lest i august:

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
Første dag for Amina av Paul Egil Leer-Salvesen
Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech
Exit West av Mohsin Hamid
You Will Not Have My Hate av Antoine Leiris
Home Fire av Kamila Shamsie
60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl


Tre bøker fra Booker-langslisten har det blitt, og det ser så langt ut som det blir med det frem mot annonseringen av kortlisten om et par dager. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å komme gjennom alle tre bøkene. Den underjordiske jernbanen likte jeg i grunn godt, og tror jeg skylder litt på manglende fokus fra min side, men også at boken er noe ujevn. Boken handler om slavejenten Cora og har noen grusomme scener i begynnelsen som nesten gjorde at jeg la fra meg boken. Til tross for dette likte jeg begynnelsen av boken aller best. Beskrivelsene av livet på slavefarmen er kanskje spesielt interessant for meg som ikke har lest så mye litteratur om emnet. Deretter følger vi Cora på rømmen gjennom den metaforiske jernbanen, som i boken er en ordentlig jernbane, men egentlig var et nettverk som hjalp slavene til å rømme. Cora oppholder seg i ulike stater gjennom boken, noe jeg så på som en reise gjennom USA og statenes ulikheter, men som jeg har funnet ut i ettertid ikke er slik det virkelig var, men forfatterens forsøk på å vise ulike måter å håndtere slaveriet på. Whitehead har skrevet en drivende og interessant bok som får leseren til å tenke gjennom blant annet hvordan historien stadig gjentar seg, og behandling av andre mennesker som mindreverdige fortsetter. Ikke minst tenker jeg over hvordan i all verden man har kunnet bygge et amerikansk samfunn sammen med et sånt utgangspunkt. Hvorfor jeg likevel slet litt med boken er kanskje at i deler av den så kommer man ikke særlig inn på karakterene og jeg mister tråden i forfatterens prosjekt underveis (det siste sannsynligvis min skyld).


Home Fire er en annen bok som også var noe ujevn og som allerede har fått et eget innlegg. Exit West av Hamid har likheter med begge de to nevnte bøkene fra langlisten. I likhet med Den underjordiske jernbanen benytter forfatteren seg av overnaturlige elementer for hvordan mennesker blir transportert fra sted til sted. Også Exit West handler om mennesker på rømmen, men her rømmer de gjennom noen magiske dører som tar dem fra et land til et annet. Som i Home Fire har boken et veldig aktuelt tema. Saeed og Nadia rømmer fra et land uten navn, og havner flere steder i Europa i løpet av Exit West. Boken hopper altså over selve flukten, og fokuserer på hvordan det er å forlate landet sitt og mennesker man har kjær i første omgang, og deretter hvordan det er å være flyktning i et fremmed land, uten byråkrati, men med andre folkegruppers fordommer og å finne seg til rette. Språket i boken er  for øvrig vakkert, og forfatteren fokuserer nok på bokens poetiske kvaliteter og essensen i å være på flukt fremfor en mer detaljert og realistisk fortelling om de faktiske forhold. Jeg synes ellers karakterene er noe vagt tegnet frem. Det sier kanskje sitt at det er faren til Saeed jeg følte jeg kom nærmest, en karakter som kun er med i starten. Jeg synes kanskje også at  forfatteren gaper over litt for mye på de knappe 200 sidene, og jeg mistet tråden etter hvert som de reiste til nye steder (hørt det før?).

You Will Not Have My Hate er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden kom på norsk i forfjor. Da bunkene med bøker stadig vokser og jeg aldri har skaffet meg denne, ble det den engelske utgaven hos Storytel som fikk meg til å lese den. Boken handler om forfatteren selv, Antoine Leiris, som mistet sin kone under det tragiske terrorangrepet på Bataclan i Paris i 2015. Som bokens tittel mer enn antyder er fokuset hvordan Antoine jobber får å ikke la hat og sinne til terroristene ta overhånd i livet sitt, og hele bokprosjektet starter med en lang kommentar på facebook om dette. Boken handler også om sorgen og livet videre for Antoine og hans lille sønn som nå må vokse opp uten sin mor. En nydelig skrevet bok om et vondt tema, som ble litt forstyrret av at jeg ikke likte oppleseren av lydboken, men ikke nok til at jeg ikke fikk en god leseopplevelse.
 
De to bildebøkene jeg har lest gjorde kanskje ikke så veldig stort inntrykk på hverken meg eller 6-åringen, for jeg sliter litt med å huske dem akkurat nå. Første dag for Amina handler som junis leste norske bildebok, Samir og den lange reisa, om å være ny i et fremmed land og å flykte fra krig. Amina har sin første dag i barnehagen der hun finner en skadet fugl. Boken er heldigvis ikke så politisk vektet som nevnte bok om Samir, men har en fint budskap om at alle føler seg ensomme i blant, å finne trøst uventede steder og å være nysgjerrig og vennlig mot nye mennesker. Cornelia og jungelmaskinen er en bildebok med mest bilder og lite tekst. Erfaringsmessig krever det mer av leseren og jeg velger å ikke kommentere den mer før jeg og min datter har lest den flere ganger. Det er en bok jeg eier (takk Aschehoug), så det skal være et fint avbrekk innimellom de teksttunge bøkene vi nå prøver oss på. Jeg håper at jeg kommer til å skrive mer om høstens norske bildebøker og andre barnebøker senere.
 
Jeg er for øvrig veldig godt fornøyd med 7 leste bøker i august, men kjenner at det er litt mange å skrive om i ett innlegg. Men jeg må si noen ord om Bokbloggerprisnominerte 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten. Her kan jeg nok finne mange ideer til fremtidige biografisirkler. Og apropos Bokbloggerprisen, vinnerne annonseres i dag, kl 12, følg med her.
 
Så var det litt statistikk til de spesielt interesserte (les: meg selv) til slutt.  Jeg leste i august 3 romaner, 2 bildebøker, 1 tegneserie og 1 sakprosa, så ganske god variasjon. 3 var norske, 1 fransk, 1 amerikansk, 1 britisk, og 2 britisk-pakistanske, så sier meg fornøyd her og jeg. Antall kvinner og menn er helt likt i og med at den ene boken har to kvinnelige forfattere og 3 av bøkene var på engelsk, de resterende på norsk (alle bokmål).
 
Jeg hadde allerede før august nådd mine (for beskjedne?) mål om antall leste sakprosa og internasjonale utgivelser av året og er nå godt over. Jeg leste ellers to nye norske av året, og selv om jeg er under halvveis i dette målet tror jeg ikke det blir noe problem å nå. Målene som kan bli en større utfordring er å lese 5 til bøker fra egen bokhylle, det vil si bøker som jeg skaffet meg før 2017, når det renner inn nye bøker hele tiden, og kanskje også mål om 3 1001-bøker til. I tillegg skulle jeg lest noen prisvinnende bøker, og bøker av Gaiman, Coetzee og Adichie. Heldigvis kan flere av disse målene kombineres, om jeg bare klarer å legge vekk nye fristelser innimellom.

Og da trenger jeg ikke å skrive noe mer om september-planene egentlig, men siden september allerede er godt i gang, vet jeg at jeg må skjerpe meg og straks finne frem en 1001-godbit fra bokhyllen. Og så må jeg ikke glemme å nevne bokbloggertreffet til helgen, gleder meg. Fortsatt god september til dere, og ikke glem å stemme i dag!

Man Booker Longlist: Home Fire av Kamila Shamsie

Av bøkene på Man Booker sin langliste var vel Home Fire den eneste boken som ennå ikke var publisert (i hvert fall den vi måtte vente lengt på) da listen ble annonsert i slutten av juli. Som med Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family, som ble publisert en god stund etter at den kom på langlisten i 2015, hadde jeg spesielle forventninger til Home Fire. Jeg vet ikke om det har med at man gjerne vil ha det man ikke kan få, eller om det bare er en følelse av at denne kommer jeg til å like som viser seg å stemme. For jeg endte opp med å like Clegg-boken veldig godt, og kan også avsløre at jeg likte Home Fire også ganske så godt.

Home Fire er en slags moderne variant av den greske tragedien Antigone av Sofokles. Jeg kjente ikke til det greske stykket på forhånd, men skummet noen leksikonartikler. Jeg kan advare om at hvis du leser handlingsreferatet av Antigone, så vil det avsløre også mye om hvordan det ender for de ulike karakterene. Hovedtrekkene i Antigone, slik jeg har forstått det,  handler om gnisninger mellom lojalitet til familien og landet sitt, umulig kjærlighet, og med politisk spill og religionskonflikter i bakgrunn. Home Fire handler da også i grove trekk om dette. Det handler om hvor mye mennesker er villig til å ofre for de de er glad i og på den annen side hvor mye mennesker er villig til å ofre for makt og posisjoner, gjerne også de de er glad i.

Kamila Shamsie har delt boken sin i fem deler. I den første delen møter vi Isma, den eldste søsteren i en familie der far dro fra dem og ble jihadist, og moren etter hvert døde, slik at Isma ble småsøsknene sin forsørger. Deretter møter vi Eamonn, halvt britisk-pakistansk, og sønn av en fremadstormende britisk-pakistansk politiker. Han møter først den eldste søsteren Isma på en kafe, før han, ikke like tilfeldig, oppsøker hennes lillesøster, den vakre Aneeka, som også får sin egen del i boken. I de to siste delene møter vi Aneeka sin tvillingbror, Parvaiz, og den omtalte politikeren, Karamat Lone. En politiker som går langt i å ta avstand fra sin egen bakgrunn for å vise sin forakt for ekstremisme. Til og med når hans nærmeste blir berørt av hans harde hånd, rikker han seg ikke.

Å fortelle en historie fra flere perspektiv er noe jeg liker veldig godt. Det gir naturlig nok leseren en større innsikt  flere sider av en historie, og det gir en dynamikk til en bok, som gjør at det er mindre sjanse for at i hvert fall jeg går lei. Når dette er gjort bra da, vel å merke. I Home Fire er det gjort veldig bra, selv om den er litt ujevn. I det kapittelet som jeg håpet skulle være både det sterkeste og det mest interessante, nemlig Parvaiz sitt, stoppet det faktisk helt opp i lesingen min en stund.

Parvaiz er som nevnt broren til Aneeka og Isma, og velger etter hvert å dra i faren sine fotspor, som jihadist, til Syria. Han er en utilpass ung mann med et stort savn etter sin far, en far ingen får lov å snakke om, som blir lurt til å tro at kalifatet i Syria er det han trenger for å komme nær faren sin og å finne seg selv. Dette kan jeg trekke ut av hans historie. Det er likevel vanskelig å forstå hvorfor han går til dette drastiske skrittet basert på hans kapitler i boken, så om forfatteren ønsket at vi skulle få en forståelse har hun ikke lyktes helt med det. Hun har også valgt å fortelle denne historien på en annen, ikke-kronologisk, måte enn de to foregående kapitlene som også gjør denne delen forvirrende, i tillegg til at språket fremstår mer knotete.

Parvaiz-delen er dessverre relativt lite engasjerende og rører meg mye mindre enn, for eksempel, Aneeka sin sterke kjærlighet for broren eller Karamat Lone sin indre konflikt og etterhvert kalde holdning ovenfor egen familie. For det Shamsie lykkes med å få frem er de sterke båndene og følelsene mellom menneskene i denne romanen, som Ismas ansvarsfølelse for sine småsøsken, tvillingenes bånd, og her Eamonn sin sterke forelskelse:

"Before Aneeka, there was only the facade of feeling. And now he was in so deep that everyone but Aneeka was blurred and indistinct, poor creatures of the surface, their voice receding (s. 81)."

Noe annet boken lykkes med, i mine øyne, er å få frem hvordan det er å være muslim i Storbritannia (og Europa), den identitetskonflikten mange opplever og den mistenkeliggjøringen de blir utsatt for. Og også den splittelsen som finnes i det britiske folk. På den ene siden ønsker man å tenke på rikets sikkerhet og ta vare på det som er britisk, mens på den andre ønsker man å ha et åpent og varmt samfunn der man bryr seg om og inkluderer hverandre, og disse sidene virker umulig å forene, en slags forstørret versjon av konflikten mellom stat og familie fra Antigone. En konflikt vi kjenner igjen også i Norge med den siste tidens debatt om hva som er norske verdier og hvorvidt de er truet eller ikke. I en så polarisert debatt fører det til at man er nødt til å velge en side, noe Karamat Lone får merke mer enn de fleste:

"Working class or Millionaire, Muslim or Ex-Muslim, Proud-Son-of-Migrants or anti-Migrant, Moderniser or Traditionalist? Will the real Karamat Lone please stand up?".

Home Fire gir oss et innblikk i den nevnte mistenkeliggjøringen mange muslimer (eller de som ser ut som muslimer) opplever, i innsjekkingen på flyplasser, de passer på hva de søker på på internett, hva de ytrer seg om, og så videre. Nylig så jeg et intervju med den britisk-pakistanske skuespilleren, Riz Ahmed, vokst opp i Wembley, samme sted som søsknene Home Fire handler om, der han forteller at han til stadighet blir plukket ut til en ekstra sjekk i sikkerhetskontollen på flyplasser. Og etter at alt er sjekket, spør vaktene om de kan få ta et bilde sammen med han. Her er et utdrag fra Isma sin opplevelse i starten av boken:

"She´d made sure not to pack anything that would invite comment or question - no Quaran, no family pictures, no books on her areas of academic interest - but, even so, the officer took hold of her every item of Isma`s clothing and ran it between her thumb and fingers, not so much searching for hidden Pockets as judging the quality of the material. (s. 3)"

Home Fire er en både tankevekkende og aktuell roman og det er dens største styrke. Ved å trekke sterke paralleller til en langt eldre historie, viser Shamsie at disse konfliktene og følelsene er langt fra nye, og ganske så universelle. Ved å bruke den dramatiske tragediens rammer viser den også hvor galt det i ytterste konsekvens kan gå når avstanden mellom partene blir for stor. Språket er kanskje ikke like poetisk som enkelte av de andre romanene på Man Booker-langlisten, men bortsett fra i Parvaiz-delen har jeg lite å utsette, og enkelte seksjoner er også svært sitatvennlige. Bortsett fra den nevnte midtparten av boken, flyter språket godt og boken er ganske lettlest og fengende. Om Home Fire kommer på kortlisten synes jeg er vanskelig å spå, men jeg tror dens styrker gir den en god sjanse.

Booker Longlist 2016: His Bloody Project

His Bloody Project av Graeme Macrae Burnet er en av de 13 romanene som er inne på Man Booker-juryen sin langliste dette året. Boken starter med et forord der forfatteren forteller at  mens han lette i gamle arkiver etter informasjon om sin bestefar, kommer han over avisklipp som omhandler en eldre slektning som begikk trippelmord i 1869. Han begynner å grave mer i denne saken som tilslutt har endt opp som denne Booker-nominerte romanen. Den første og største delen i boken er tilsynelatende hovedpersonen Roderick Macrae egne autentiske memoarer som han så fant. Det står i forordet at man ikke kan være helt sikker på dette, og noe av tvilen handler om hvor velformulerte de er:

"It was the existence of the memoir, rather than the murders themselves, which turned the case into something of a cause célèbre. The memoir - or at least the most sensational parts of it - was later reprinted in countless chapbooks or "penny dreadfuls" and provoked great controversy. Many, especially among the literati of Edinburgh, doubted its authenticity." 

Roderick er en 17-år gammel gutt/mann som vokser opp i en liten landsby i det skotske høylandet. Han har en eldre søster og to yngre tvillingssøsken, men da moren skal føde sitt neste barn går det galt og hun dør. Det er etter dette det går galt med resten av familien også. Faren er en stillferdig, men hard mann som tyr til vold for å straffe sine barn. Etter at hans kjærlige kone dør hardner han enda mer. Når en av hans naboer som han allerede har et anstrengt forhold til blir utnevnt til konstabel (constable) og får en rolle som gir han ansvar for at regler blir overholdt i landsbyen, blir forholdet mellom dem enda mer anstrengt.

"I should state from the outset that some bad blood existed between my father ans Lachlan Mackenzie long before I was born. I cannot testify yo the source of the animosity, for my father has never spoken of it. (Loc 261)"

Denne romanen inneholder mye og jeg synes den fungerer på flere plan. Den fungerer veldig godt som en historisk roman om hvordan det var å vokse opp som fattig bondesønn i det skotske høylandet. Den tar for seg sosiale forskjeller og maktforhold som gjør det vanskelig å komme seg ut av fattigdommen. Den tar i aller høyeste grad for seg psykologi, menneskers forventninger og hvordan hendelser og oppførsel kan oppleves forskjellig. Det er en krimhistorie med snev av true crime som pirrer manges nysgjerrighet, og den er spennende å diskutere etterpå. Hvem som egentlig skrev memoaret og hva som er autentisk eller ikke i denne boken (for det er jo en roman tross alt), spiller ikke så stor rolle når det kjennes så autentisk for meg som leser.

Både formatet og oppbyggingen av boken gjør den ekstra spennende og original. Det er ingen forfatter (annet enn i forordet) eller forteller som leder oss gjennom hele historien, noe som gjør meg som leser usikker. Først får vi lese gjerningsmannens egne memoarer, før vi leser legens undersøkelser, patologirapport, og til slutt rettssaken der ulike vitner forteller hvordan de har opplevd både ugjerningen og gjerningsmannen i forkant av det som skjedde. At vi ikke helt vet hva som har skjedd heller før mot slutten av memoarene bidrar også til spenning. Dette er ikke en whodunnit, men snarere whydonnit og til og med whatsdone:-) At fortelleren muligens er upålitelig og vitnene likeså, gjør at vi som lesere ikke egentlig vet hva som er sannheten, akkurat som vi sjelden gjør det i virkeligheten. Boken er bygget opp som en noe utradisjonell krim der vi altså vet hvem som har utført den kriminelle handlingen, men ikke helt hva eller hvorfor.

Rettssaken er nok den mest undeholdende delen, det er der det hele snøres inn og ulike vitner skal fortelle om gjerningsmannen som person, og hva som skjedde i forkant av drapene. Det artigste her er kommentarer om hva avisene skrev, avistegninger og spøker og sitater fra blant annet Mr Philby, en av journalistene som dekket saken, der han blant annet beskriver vitnenes fremtoning: 

"Not a single newspaper omitted mention of Mrs Murchison`s striking appearance and Mr Philby was even moved to note that "no juryman with blood in his veins could doubt a word that emerged from such lips"" (Om Carmina Murchison, nabo. Loc 2987).

Eller:

"The good doctor was by this time, wrote Mr Philby, "becoming rather flustered and glanced about as if hoping to find a whisky bottle secreted in the witness box" (Om fengselslegens noe pinlige vitnemål. Loc 3776 )"

Denne boken kan absolutt anbefales. Jeg har foreløpig kun lest denne, så skal ikke uttale meg om hvordan den er sammenlignet med resten av langlisten, men tror den er blant de mer leservennlige. Jeg kan advare mot noe sterkt og grafisk innhold i beskrivelsene av drapene, men det er ikke en stor del av boken, og sikkert ikke noe å snakke om for den jevne krimleser. Både blant norske og internasjonale Booker-lesere på Goodreads virker His Bloody Project å være en favoritt, så det blir spennende å se om juryen synes den er verdig en plass på listen når den kortes ned til 6 bøker i september. Om du vil lese mer om Booker og langlisten anbefaler jeg bloggen Har du lest?

Did You Ever Have a Family - en imponerende debutroman

I Did You Ever Have a Family av Bill Clegg har en tragedie rammet en småby i Connecticut, og June Reid sin datter, kommende svigersønn, eksmann og kjæreste er alle død dagen før de skulle arrangere bryllup. Ved en tilfeldighet overlevde June. June forlater åstedet etter begravelsene uten et ord til noen, for å dra langt avgårde, til et sted hun kanskje kan finne en slags ro og noen svar, men aller helst vil hun bare dra:

"She will go. Tuck into her Subaru wagon and roll down these twisting, potholded country roads until she finds a highway, points west and away. She will keep going for as long and as far as possible without a passport, since the one she had no longer exists." (s. 9).

Oppbyggingen av denne boken gjør den drivende og til tider vanskelig å legge fra seg. Vi blir fortalt mange ulike historier, og vi vet, ihvertfall etterhvert, at de henger sammen på et vis. Handlingene foregår i hovedsak på to ulike steder geografisk. Stedet der June mistet sine kjære og stedet der hun rømmer etter tragedien. Til tross for en spennende og drivende oppbygging er ikke dette noe for den mest utålmodige leseren. Boken starter med en ungdom ved navn Silas som våkner opp dagen derpå, til lyden av sirener med hint til leseren om at han på en eller annen måte kan være involvert i det som har skjedd. Vi møter ikke Silas igjen før halvveis ut i boken. Hovedpoenget med boken er likevel ikke akkurat hva eller hvordan den tragiske hendelsen har skjedd, men hendelsen knytter de ulike historiene sammen. Noen er direkte berørt av tragedien, som de nærmeste pårørende,  mens andre er mer på utsiden, som for eksempel blomsterdekoratøren til bryllupet som vi kun møter en gang.

Noen er det mer usikkert hvordan passer inn med resten av boken, som trebarnsfaren George, som forteller og har dårlig samvittighet for hvordan han ikke fikk med seg at sønnen hadde alvorlige problemer i tenårene: "I was putting out a lot of fires then, and because with him there was no smoke, no flame, no alarms, I wasn`t paying attention." (s. 118). Som du kan se er George sin historie fortalt i førsteperson, mens for eksempel June er i tredjeperson. Jeg undret meg over dette, og hvilken effekt forfatteren ønsket med dette grepet. Om jeg husker riktig er det kun i historiene til Lydia, June og Silas det er brukt tredje persons-fortellerstemme. Nå etterpå tenker jeg at historiene fortalt i jeg-person, nesten står utenfor hovedhistorien og forteller oss direkte hvordan de passer inn, som et slags intervju i en dokumentarfilm. Vi vet akkurat hva de tenker og mener, mens med de tre andre er det litt mer vagt, historiene deres skal spares mest mulig. Et interessant grep synes jeg, og mulig andre vil være uenig i min tolkning av det.

Faren til Junes kommende svigersønn, Will, forteller oss mest direkte om sorgen etterpå: "We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I dont`t speak a word to each other. Not out of anger or punishment, but we`ve learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it." (s. 214). En ting jeg reagerte litt på er at jeg synes Dale i andre deler av boken enn dette sitatet, var i overkant balansert og tilgivende etter å mistet sin sønn. Andre fortellere fremstår også veldig reflekterte. Når jeg nå har tenkt litt gjennom dette med fortellerstemmene ser jeg at de ikke bare er jeg-fortellere, men også at de forteller fra en posisjon der de ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd, mens June, Lydia og Silas blir oftere fremstilt midt i situasjoner.

Lydia, moren til Luke (den unge kjæresten til June), er en av dem vi møter flere ganger i boken og som altså blir fremstilt i tredjeperson. Og akkurat Lydia sin historie var nok den som berørte meg aller mest. Jeg fikk stor sympati for den ensomme middelaldrende kvinnen som har tatt så mange gale valg i livet, men som det likevel ikke er noe vondt i. Hun har alltid vært utstøtt fra det gode selskap og har vært spesielt uheldig når det kommer til menn. En gang sier en annen av stamkundene på den lokale puben om og til henne: "Some trees love an ax" . Selv om hun ser en viss sannhet i det, klarer hun i etterkant å se at det å venne seg til å bli dårlig behandlet har lite med kjærlighet å gjøre: "It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn`t feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what`s left crumbles to dust." (s. 78).

Sammenlignet med The Fishermen som jeg nylig leste er ikke dette en bok som tilsynelatende utmerker seg språklig. Men der førstnevnte etterhvert blir noe påtatt i sin gjentagende metaforbruk, er denne minst like kraftfull i sin nøkternhet. Den maner til ettertanke, og noen ganger sjokkerer den med å fortelle de mest brutale ting på en minst mulig utbrodert måte.

Det kan være krevende å holde orden på alle de ulike historiene som blir fortalt. Jeg tenkte underveis at det muligens hadde vært en fordel med den trykte utgaven for å kunne bla tilbake. Jeg hadde nemlig litt problemer med å huske hvem de forskjellige var i starten, men etterhvert løste det seg bare. Historiene er så godt fortalt at om jeg ikke husket navnet på de enkelte, så husket jeg fort hva som hadde skjedd i deres historie tidligere. Måten de er viklet i hverandre på elegant og finurlig vis gjør romanen både kompleks og veldig god. Og nå oppdager jeg at jeg ikke egentlig ikke har sagt noe om tematikken i boken. Men den handler jo mye om det som tittelen antyder, familie, i utvidet forstand, og hva den kan gjøre med oss på godt og vondt.

Bill Clegg har med Did You Ever Have a Family utrolig nok utgitt sin debutroman. Det overrasker meg ikke at han har utgitt bøker før, men den gang memoarer. Han er i tillegg en erfaren amerikansk litterær agent, som har jobbet tett med andre forfattere. Boken er på Man Booker sin longlist, men i morgen håper jeg den også er på shortlist, som annonseres da.

Les også Labben og Linn sin anmeldelse av boken.

The Fishermen av Chigozie Obioma

I The Fishermen møter vi en familie med seks barn, der denne historien i hovedsak handler om de fire eldste brødrene. Boken starter med at faren har blitt omplassert på jobben og må flytte til en annen by " a camel distance of  more than one thousand kilometres away" (s. 9). Mor og barn blir boende igjen i Akure og hun har snart mer enn nok med de to minste barna og jobb. Guttene som har vært vant med farens strenge overvåking og disiplin, begynner å merke en forandring i faren når han er hjemme på helgebesøk:

 "A veil spooled over his all-seeing eyes, which we believed were capable of noticing even the slightest wrong thing we did in secret. At the beginning of the third month, his long arm that often wielded the whip, the instrument of caution, snapped like a tired tree branch. Then we broke free" (s. 14).

De utnytter dette og begynner å fiske sammen med noen nabogutter i den beryktede elven Omi-Ala. Det finnes utallige myter om alt det grusomme som skal ha skjedd der og guttene har på ingen måte lov til å være der. På vei hjem fra elven en dag møter de Abulu, landsbyens original og galning, som fremsetter en grusom spådom om den eldste broren, en spådom som det skal vise seg er vanskelig for ham å leve med:    

"Ikenna was undergoing a metamorphosis: A life-changing experience that continued with each passing day. He closed himself off from the rest of us. But though he was no longer accessible, he began to leave shattering traces of himself around the house in actions that left lasting impacts on our lives." (s. 68).                  

Jeg blir fascinert av å lese om kulturer jeg kjenner lite til, noe jeg dessverre gjør altfor sjelden. I The Fisherman får leseren et innblikk i nigeriansk kultur og oppvekst i Nigeria på 1990-tallet. Overtro versus kunnskap står sterkt i denne boken, noe jeg antar er en relevant problemstilling fra forfatterens hjemland. Det er representert ved at moren i familien er sterk i troen, mens faren baserer sine avgjørelser mer på kunnskap og sunn fornuft. Det er jo også eldstesønnen Ikennas overbevisning om at spådommen til Abulu skal slå til som starter denne familiens kamp for å holde sammen, samtidig som overtro er en viktig del av kulturen i landet. Boken gir oss også tilbakeblikk fra Nigerias nyere historie med stadige opprør og politiske skifter, enten fortalt av faren eller fra guttenes tidlige barndom.

En annen ting som fascinerer meg i denne boken er bruken av språket. I Akure der handlingen foregår bruker de tre ulike språk. Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og brukes litt for å markere avstand, som når foreldrene kjefter og skal gi en klar beskjed til barna. Yoruba og Igbo er de to andre språkene denne familien bruker. Forfatteren forklarer oss dette i starten av boken slik det er lett å henge med. Chigozie Obiome skriver på engelsk, men blander inn de andre språkene gjennom sang, dikt og dialog, noe som gir en genuin følelse, og krydrer språket i boken. Språket skifter også ellers fint mellom å være nesten lyrisk og proppet av metaforer, til å ha deler med dialog eller handlingsreferat.

Jeg likte denne boken umiddelbart. Den er relativt lettlest, lett å komme inn i og å henge med på handlingen. Den er krevende på den måten at du føler du må få med deg hvert eneste ord, og den egner seg godt til å lese litt sakte synes jeg (for meg går det nok også litt saktere når det er på engelsk). Mange av kapitlene begynner ellers med en dyremetafor om hver av brødrene eller foreldrene som forklarer egenskaper hos dem, og forandringene de går gjennom. Jeg likte dette veldig godt de første gangene, men etterhvert ble det kanskje litt påtatt. Forfatteren bruker forøvrig dyr og insekter hyppig metaforisk i boken:

"Spiders were beasts of grief: Creatures whom the Igbo believes nest in the houses of the aggrieved, spinning more webs and weaving noiselessly, achingly, until their yarns bulged and covered vast spaces." s. 181.

Jeg synes forsåvidt at første del av boken var bedre og mer interessant enn den siste, men at den tok seg opp igjen mot slutten.The Fishermen har likevel mye av det jeg mener en god roman skal inneholde. Den har en medrivende oppbygging der frempek brukes effektivt for å drive handlingen fremover, og tilbakeblikk for å forstå karakterene bedre. Den har et rikt og godt språk og en vakker og vond historie om hva som holder en familie sammen og hva som ødelegger den, ispedd en dose politikk, historie og kultur.

Boken er på årets longlist til Man Booker Award. Uten at jeg har lest en eneste av de andre bøkene på Booker-longlist, håper jeg denne kommer på shortlist som annonseres i midten av september.