Juli og august (og straks september) kom og gikk og månedsoppsummeringene uteble. Jeg fant kjapt ut at det å skrive om alle bøkene jeg har lest på en gang og ikke minst i samme innlegg, ble alt for mye. Jeg prøver heller å få skrevet om en del av dem i ulike innlegg fremover, men skal jeg være realistisk blir det gjerne bare med dette ene.
Jeg starter rett og slett med noen av bøkene jeg leste innen krim/thriller/spenningsjangeren. Jeg leste nesten bare krim i slutten av tenårene og ut i 20-årene, men nå leser jeg få bøker i den sjangeren i løpet av et år. Derfor er det nok litt uvanlig at jeg har lest fire krimbøker i sommer, men plutselig fenget det veldig igjen. Det som ikke er så uvanlig er at alle krimbøkene jeg har lest er enkeltstående og flere heller mer mot psykologisk thriller enn mer klassisk krim. Her kommer de:
Mannen som døde av Antti Tuomainen
Plottet som ble lagt frem i denne boken gjorde meg veldig nysgjerrig. En mann går til legen og får beskjed om at han har blitt forgiftet. Mest sannsynlig har han blitt forgiftet over lang tid, og det er lite legen kan gjøre med det på dette stadiet. Mannen bestemmer seg for å starte sin egen etterforskning for å finne ut hvem som prøver å ta liv av ham men han selv forfaller.
Dette er en merkverdig finsk roman som på ingen måte er en klassisk krim, men den må vel kunne kalles en spenningsroman. Hovedpersonen jakter på en gjerningsperson samtidig som han skal holde soppfirmaet sitt gående. Han oppdager svik og bedrag i egne rekker og i tillegg har han fått nye og farlige konkurrenter i soppbransjen. Fortellerstilen er på et vis filmatisk, eller så er det kanskje fordi jeg kjenner igjen denne typen fortelling mer fra skjerm enn bokformatet. Jeg ser for meg filmen eller TV-serien, kanskje i litt sånn Fargo-aktig stil. Det er mørkt, rart og samtidig morsomt. Jeg kunne kanskje ha tenkt med litt ekstra av alle tre, men Mannen som døde er en original og leseverdig roman.
Three Little Lies av Laura Marshall
Ellen deler leilighet med bestevenninnen Sasha, som en kveld ikke kommer hjem som avtalt. Ellen frykter det verste og melder henne savnet. Kan fortiden ha innhentet dem? I boken får vi mange tilbakeblikk fra da Sasha flyttet inn i Ellen sitt nabolag da hun var i tenårene. Ellen ble oppslukt av den nye venninnen og den eksentriske kunstnerfamilien som var hennes fosterfamilie. På en fest i huset deres skjer det noe grusomt, og versjonene av det som har skjedd er ulike. Både Ellen og Sasha må vitne i rettsaken og den anklagede ender med å bli dømt. Men kan Ellen likevel ha tatt feil om hva som skjedde den kvelden?
Three Little Lies er en underholdende og spennende psykologisk krim, men jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av den i ettertid. Karakterene er ikke godt nok utviklet til at de gjør spesielt inntrykk og plottet er kanskje ikke veldig originalt heller. Oppbyggingen med tilbakeblikk og en historie som nøstes gradvis opp, bidrar til å gjøre boken til en fornøyelig og fengende opplevelse likevel. Jeg hadde ikke nølt med å lese mer av forfatteren en gang jeg trenger noe lett underholdning.
I Know You Remember av Jennifer Donaldson
Dette var en bok jeg fant helt tilfeldig og litt gjemt på salg i bokhandelen. Jeg hadde aldri hørt om den, og da er det ekstra gøy når boken faller i smak. I Know You Remember er en psykologisk krim skrevet for ungdom, men som fint kan leses av voksne. Handlingen foregår i Alaska, noe jeg synes gjør boken litt eksotisk.
Krypdyrmemoarer av Silje O.Ulstein
Denne boken er ikke for de med slangefobi kunne jeg sagt, men i og med at jeg har det selv, og likevel ble revet med av denne boken, så skal jeg la det være opp til den enkelte å kjenne etter hva en tåler. Krypdyrmemoarer fikk jeg i posten fra Aschehoug og la den egentlig til side. Da jeg havnet i en skikkelig lesetørke der ingenting engasjerte, tenkte jeg faktisk som så; at slanger ihvertfall måtte vekke et slags engasjement, og jeg plukket den frem igjen. Også de sprikende anmeldelsene med terningkast på både to og seks fra to av landets største aviser, gjorde meg nysgjerrig.
Tre unge mennesker i et kollektiv skaffer seg en tigerpyton som kjæledyr. Liv utvikler en besettelse for dyret, og lar til slutt nesten ingen andre få være nær Nero, som han kalles. Vi følger henne i deler av boken, og i noen kapitler får vi faktisk følge slangens "tanker", noe som kan virke søkt, men jeg synes det funker og gir et ekstra lag til historien. Parallelt følger vi en historielinje og flere synsvinkler lenger frem i tid, nåtid kan jeg kanskje si, der en elleve år gammel jente forsvinner. Her følger vi to politietterforskere og moren til den savnede jenten.
Denne boken er nok heller ikke for de som er spesielt vare på å lese om dyreplageri. Det er i det hele tatt en ganske drøy bok. Det besettende forholdet mellom Liv og Nero er selve drivkraften i romanen, og er både fascinerende og ubehagelig å lese. Noe jeg synes er interessant er at en del mennesker tror de kan ha en gjensidig og nesten mellommenneskelig relasjon til ville dyr. Liv føler sterk kjærlighet til Nero, men slangen er strengt tatt bare opptatt av å få mat. Konsekvensene av denne "misforståelsen" kan være fatale.
Krypdyrmemoarer er ulikt noe annet jeg har lest. Jeg synes historien er velkomponert og fascinerende. Den fikk meg ut av en lesetørke og kan på en måte anbefales, og på en annen måte ikke. Jeg tror som de splittede anmeldelsene at noen vil kjøpe denne historien fullt og helt, mens andre vil synes den er helt på trynet. Jeg er ikke like panegyrisk som Dagbladet, men kjøper det så absolutt.
Eksemplaret mitt fikk jeg gratis av forlaget.
Eg leser veldig lite krim sjølv, og las som du nesten bare krim i tenåra og ca ti år fram i tid. Eg har derimot lest Ellen G. Simensens debutkrim, Tro meg når jeg lyver, og den anbefaler eg.
SvarSlett