mandag 28. oktober 2013

Lines lesesirkel: The Handmaid`s Tale av Margaret Atwood

Jeg har ikke rukket å lese ferdig denne boken, men er da over halvveis. Boken er  nå med i vesken på tur til Skottland og jeg håper å få litt tid til å lese der også. Jeg fikk ikke lagt ut innlegget mitt før jeg dro, men det kommer i dag, en dag for sent for Lines lesesirkel der denne boken er månedens 1001-bok. Her kommer ihvertfall noen tanker om boken så langt.

Litt om forfatteren:
Margaret Atwood er født i 1939 i Ottawa, Canada. Hun har tidligere blant annet skrevet lyrikk, barnebøker, romaner og essay.  Hun har gjennom sitt forfatterskap mottatt en rekke priser, den mest kjente for oss ihvertfall er The Man Booker Prize som hun fikk i 2000 for The Blind Assasin, men hun var også på kortlisten for The Handmaid`s Tale i 1986 og har også vært på den senere med Alias Grace i 1996 og Oryx and Crake i 2003.

Om boken:
The Handmaid`s Tale (Tjenerinnens beretning på norsk) foregår i ganske nær fremtid i The Republic of Gilead der stråling, sykdommer og økende ufruktbarhet har ført til et ekstremt partriarkisk samfunn der alt dreier seg om å øke befolkningen igjen. Kvinnene blir delt i ulike grupper, de som fortsatt er fruktbare og kalles The Handmaids, de som skal oppfostre eventuelle barn,The Wives, og de som styrer på kjøkkenet kalles Marthas. Dette er de heldige kvinnene, de andre kalles nemlig Unwomen. Vi møter en av de fruktbare som har fått navnet Offred som bor i et hus der en Commander styrer. Kvinnene som bor der blir jevnlig utsatt for propagandavideoer og nyheter for å omskoleres fra sitt gamle liv. Å glemme sitt gamle liv der Offred hadde både mann og en datter er ikke så lett, og hun aner heller ikke hva som har skjedd med dem. Offred har som hovedoppgave å bli befruktet av herren i huset så han og hans kone kan bli foreldre og hennes skjebne er fullstendig avhengig av å lykkes med dette for å ikke bli en Unwoman.

The Handmaid`s Tale er en bok som det har tatt litt tid for meg å komme i gang med, men som sakte men sikkert har smøget seg innover meg. Atwood avslører egentlig lite av plottet så langt ihvertfall. Vi får likevel både enkelte tilbakeblikk på hvordan livet hennes var før samtidig som vi ser hvordan det er nå. Det hele foregår først og fremst gjennom Offreds hode og det er veldig lite interaksjon med andre. Det gjør kanskje at boken sklir litt sakte fremover for min smak for språket i seg selv er ikke veldig tungt. Når det er sagt tar handlingen seg opp i løpet av boken. Det som smyger seg innover meg er først og fremst stemningen og realiteten i dette samfunnet som er så ekstremt dystert og skremmende. Det er svært få følelser som utrykkes og hele befruktningsakten foregår på en kald og seremoniell måte der også konen i huset på en måte tar del. Det er totalt blottet for lidenskap og begjær, det nærmeste vi kommer er måten konen i huset uttrykker sin misnøye med situasjonen ved å bore neglene inn i hånden på Offred.

Høydepunktet for alle virker å være når noen i republikken skal føde, da blir alle tjenerinnene hentet inn sammen med konene for å være med på det hele og dette er den eneste gangen man får høre om noen smil og glede hos kvinnene. Mennene er så langt ganske fraværende selv om herren i huset så smått har begynt å vise seg frem i boken, en vri som er med på å bygge spenning da det avviker fra det daglige, triste og trauste livet de lever. Måten historien er fortalt på gjør det hele til tider veldig deprimerende fordi det er så lite håp å spore. Det finnes for eksempel ingen motstandskamp som vår tjenerinne tar del i, eller noe håp om å finne ut hva som har skjedd med datteren og mannen. De små lyspunktene består av å smugle inn litt smør så hun kan smøre inn den tørre huden sin. Det hele handler først og fremst om hjernevasking og undertrykking, og å finne en måte å komme seg gjennom det i ensomhet.

Til tross for at det går sakte fremover grunnet blant annet stil og den tunge stemningen er dette en bok som skal fullføres og ikke legges til side som jeg har gjort med tidligere lesesirkelbøker. Boken har som sagt tatt seg opp i form av en ny vending og ikke minst så liker jeg den jo egentlig godt.

The Handmaid's Tale

5 kommentarer:

  1. Et fint innlegg til tross for at du ikke er ferdig med boken, men bra du liker den og skal fullføre den. Jeg likte den veldig godt, og spesielt det at alt ikke blir avslørt med en gang, men at det kommer etterhvert som Offreds tanker kretser om det. En skremmende hva-om-historie!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Fikk ikke lest særlig mye på tur, men nå nærmer det seg slutten. Liker den i grunn bedre og bedre.

      Slett
    2. Sånn er det ofte når en er på tur :)
      Gøy at du liker den bedre og bedre!

      Slett
  2. Jeg er heller ikke helt ferdig ennå, men forhaster meg aldri når jeg leser Atwood. Hun er så god til å skape stemningsfulle - og skremmende - miljøer, og jeg har ingen problemer med å leve meg inn i det nifse samfunnet hun skildrer. Det jeg liker best med romanen, er de slående kontrastene mellom et hjerteløst og kaldt samfunn, og innslagene av skjønnhet og sterke følelser. Og språket, selvfølgelig. Jeg gruer meg allerede til å måtte velge ut de beste av dem til innlegget mitt...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nok lurt å ikke forhaste seg. Jeg trenger litt trening i å lese sakte, ta inn stemning og språk, så dette er en god bok for det.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)