Denne dokumentarromanen skrevet av Giuseppe Catozzella følger Samia hele veien fra en relativt lykkelig barndom til hun som ung kvinne blir tvunget til å legge ut på Reisen og å flykte ikke bare fra landet sitt, men fra kontinentet sitt for å følge drømmen, men kanskje først og fremst for å kunne leve fritt og å være seg selv. Før hun kommer dit får vi være med på både oppturer og nedturer. Løpeturene og samtalene med Ali, det nære forholdet til søsteren Hodan og faren. Deretter svik, krig, undertrykking og til slutt den tunge og grusomme flukten gjennom Afrika, det fryktfulle Sahara, før siste etappe til friheten, over Middelhavet.
Under Reisen blir menneskene på flukt stuet sammen på et lasteplan eller en mørk container i dagesvis, der de må gjøre sitt fornødne, de kaster opp over hverandre, og hvis de faller av bilen så er det hele over. De blir stadig rippet for penger og får sjelden det de har betalt for. Samia forteller om hvordan alle etterhvert endrer seg som menneske, hvordan medmenneskeligheten stadig forsvinner:
Vi brøt opp igjen etter en uke. På disse dagene hadde alt forandret seg. Lik en plante som plutselig bærer frukt spiret frøet til min egoisme på den stinkende madrassen. Gradvis gikk jeg over til å utelukkende å tenke på meg selv. Alt og alle var underordnet min egen overlevelse. Jeg ble villere, ensommere. Mitt eneste mål var å komme til Reisens ende. Jeg hadde selv satt meg i denne situasjonen, og denne situasjonen hadde forandret meg. For alltid. På bare noen dager. (s. 192).Det er Samia som forteller historien sin i romanform, selv om vi allerede på forhånd vet at det umulig kan være hennes ord. I etterordet forteller forfatteren at historien har blitt til blant annet gjennom samtaler med Samias søster og en av de andre unge kvinnene Samia møtte under Reisen.
Like før og samtidig som jeg leste denne boken leste jeg Siri Hustvedt (Det jeg elsket) og Synnøve Macody Lund (Personar du kanskje kjenner), begge to skriver eksepsjonelt godt. Akkurat det la en liten demper for Ikke si at du er redd i starten. Det er ikke det at den ikke er godt skrevet, men språket ble litt tamt sammenlignet med de to andre. Når det kommer til innholdet er dette overhodet ikke tamt. Jeg synes likevel at det var rart å lese historien, som jeg vet ikke er skrevet eller fortalt av Samia selv, i førsteperson. Det gjør at du kommer nærmere Samia, men samtidig fjerner det meg fra historien fordi jeg tenker over hvordan forfatteren kan vite alt dette om Samia, og ikke minst om det virkelig var slik hun selv ville fortalt det og gjengitt følelsene og tankene sine. Akkurat det fortellergrepet er altså en blandet opplevelse, men det tar ikke vekk viktigheten av en slik fortelling. Som jeg skrev i min anmeldelse av Simon Strangers roman De som ikke finnes, er en peronlig fortelling som dette veldig effektfull og det gir deg nesten en følelse av at du kjenner den som opplever det, fremfor å lese om antall døde flyktninger i avisen. Ved at vi har blitt kjent med Samia helt fra barndommen blir jeg som leser enda mer knyttet til henne.
Samia Yusuf Omar sin historie er en historie fra virkeligheten. Her kan du se løpet hennes under OL i Beijing hvor kun kom desidert sist. Her blir det også veldig tydelig hvor spinkel hun er sammenlignet med de andre og at hun heller ikke har like proft utstyr. Målet hennes var OL i London i 2012, men dit kom hun aldri.
Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel hvor denne rundens tema var idrettsutøvere. Akkurat at Samia var en idrettsutøver er ikke det essensielle ved boken, men den styrken og viljen Samia viser gjenom løpingen til tross for alle hindrene som oppstår, sier mye om henne som person. Om ikke alle grep ved boken er helt vellykket anbefaler jeg den likevel på det sterkeste. Samtidig som den forteller om Samia, forteller den oss om opplevelser og følelser mennesker vi i Norge forholder oss til, mer eller mindre har vært gjennom, og det er viktig innsikt.
Andre som har skrevet om boken:
Artemisias verden
Leseriet (Mohammed finner faktafeil)
NRK
God omtale Silje. Jeg leste denne boka når den kom (blogget om den også) og den gjorde sterkt inntrykk på meg. Forferdelig historie, som dessverre mange flyktninger opplever.. Ekstra sterkt å lese om hennes drømmer, og så nær hun var målet sitt.
SvarSlettTakk for det. Det er en hjerteskjærende historie på mange måter, og spesielt som du sier at hun var så nær. Jeg synes også det var veldig sterkt og interessant å lese om hva flyktningene går gjennom på Reisen, for uansett hva de har vært gjennom i forkant av den, så vil de være sterkt preget av selve flukten. Jeg synes boken ga et godt innblikk i det.
SlettJeg hadde en formening om dette var ekstremt tragisk og sørgelig, men omtalen din gir et mer nyansert preg. Skjønner at dette fortellergrepet forstyrrer, bare ved å lese det du har skrevet tenker jeg automatisk at det legges opp til en slags forhåndsantakelse om hvordan flyktningliv og flukt er. Det hjelper ikke at de sikkert har snakket med autoriter og eksperter på området.
SvarSlett- men historien i seg selv er selvfølgelig tragisk, og omtalen selvfølgelig god!!
Det er bra at du synes det. Boken er såklart sørgelig, men også veldig fin om oppvekst i Somalia.
SlettFortellergrepet blir ekstra forstyrrende når det er så tydelig at dette er en sann historie om en enkeltskjebne, og det samtidig står bak på boken hvordan det skal ende. Jeg tenkte ikke nødvendigvis over det du sier om forhåndsantakelse, men det er jo klart at forfatteren har gjort seg mange av dem da han oppdaget historien og valgte å skrive en bok om Samia. Slik ville det jo vært uansett hvilket fortellergrep han hadde brukt, men leseren, ihvertfall jeg, får en annen forventning når det er jeg-forteller, selv om boken kalles dokumentarroman.
Jeg hadde bare helt vagt hørt om dama og boka, - og innbilte meg at det faktisk var en selvbio (hvordan jeg fikk det til å rime med det italienske mannsnavnet på coveret er jeg veldig usikker på...). Det du sier om perspektiv etc gjør nok at jeg hopper over denne (med mindre sportsrunde blir fast innslag i sirkelen og jeg går tom for tragiske fjellbøker).
SvarSlettHehe, det er vel så mange nye boktitler å ta inn at detaljene siles ut. Boken anbefales som sagt, men tror den hadde vært bedre om den ble fotalt i tredjeperson. Tragiske fjellbøker begynner å virke interessant, men la oss likevel håpe på litt variasjon i biosirkelen. Akkurat denne boken kan faktisk passe i flere av dette årets runde, jeg bare nevner det.
Slett