Havboka av Morten Strøksnes
Engel i snøen av Anders Totland
Frøken Jean Brodies beste alder
Året av Tomas Espedal:
Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm
Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås
Oldemor av Anna Fiske
Alle bøkene er på norsk, to er bildebøker, fire romaner, to av dem ungdomsbøker, og en sakprosa/fagbok. En god måned både tallmessig, målmessig og innholdsmessig. Jeg er i gang med bokhøsten, holder tritt med 1001- lesesirkel, og leste endelig ferdig sommerens slitebok, og vinner av Bokbloggerprisen 2015, Havboka av Morten Strøksnes. Jeg tror jeg må øve meg på å lese sakprosa. Jeg som nesten aldri legger fra meg bøker, legger ofte fra meg sakprosabøker, på vent riktignok, men de ender likevel opp med å ikke bli lest ferdig. I Havboka fløt det godt gjennom Morten og Hugo sine forberedelser og båtturer, men faktadelene sliter jeg mer med. Det virker som om hjernen reagerer med at det er som å lese til en eksamen eller noe og jeg føler jeg må få med meg hvert ord og ikke minst tall, og helst notere underveis. Og da klarer jeg ikke mer enn små doser av gangen. Som sagt, jeg må øve.
Forberedelsene til Åpen klasse-kategorien til neste års bokbloggerpris går som vanlig veldig greit, spesielt med tanke på barne- og ungdomsbøker. I september leste jeg to av hver. Engel i snøen er en liten bok målt i sider, som selv om den var fort fortært seiler opp til å bli en av favorittene, ihvertfall blant årets norske ungdomsbøker. Anders Totland har skrevet en lavmælt og sterk bok om en alvorlig syk ungdom som oppholder seg på sykehus. Vi får vite veldig lite, hvilket kjønn personen har, hva som feiler han eller henne, men skjønner likevel en god del. En bok alle har og bør ta seg tid til og som jeg forhåpentligvis får tid til å skrive mer om senere. Den andre ungdomsboken, Nærmere kommer vi ikke, var også en god og underholdende ungdomsbok om den første kjærligheten og å oppdage at du har følelser for noen av samme kjønn. Den når likevel ikke helt opp i toppsjiktet blant de norske ungdomsbøkene jeg har lest så langt i år.
Bildebøker er noe jeg liker veldig godt å lese, spesielt etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur i fjor. Likevel har jeg nesten ikke skrevet om bildebøker på bloggen, noe jeg håper å gjøre mer av fremover. Siden jeg har to små barn leser jeg mange bildebøker og prøver å kjøpe eller låne flest mulig nye norske bøker på biblioteket. Varden Steinar var noe mer populær hos mine barn enn hos meg. Det er en veldig søt og fin historie om å være liten og ensom, og å ønske å bli noe mer. Steinar er nemlig så liten at ingen av menneskene som går i fjellet besøker ham slik som de gjør med de større vardene. Og de store ler av ham når han snakker om drømmen sin om å hjelpe mennesker som går seg vill og å kunne gå dit menneskene er. En ganske klassisk historie i grunn, fine tegninger, spennende og oppbyggende, men ikke så original. Oldemor av Anna Fiske likte jeg veldig godt. Det er en bok som i korte trekk viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre av visdom og erfaring på en utrolig fin og respektfull måte. Den har Anna Fiske sin karakteristiske strek og fortelles gjennom Lukas som besøker oldemor på sykehjemmet. Han kommenterer for eksempel hennes rynkete hender og hun begynner å fortelle om alt de hendene har holdt i gjennom et langt liv. Denne boken kommer jeg til å lese flere ganger og håper jeg får skrevet mer om den i løpet av høsten.
Frøken Jean Brodies beste alder ble september-boken i Lines 1001-sirkel, med tema 60-tallet. Jeg hadde egentlig planer om å lese Truman Capote sin In Cold Blood, men så seilte denne boken opp som en kandidat, både fordi jeg leste mye bra om den og fordi den var ganske kort. Jeg må likevel innrømme at jeg kjedet meg en del under lesingen av denne. Jean Brodie er en lærerinne ved en pikeskole som har en gruppe jenter, Brodie-klikken, som hun nærmest kontrollerer og har i sin hule hånd. Hun forteller dem hvordan de skal oppføre seg og vil heller lære dem om livet enn å holde seg til fag, noe som skoleledelsen og andre lærere ikke synes noe om, og jobber hardt med å motarbeide. Etterhvert kommer det også frem at Frøken Jean Brodie er tilhenger av både Hitler og Mussolini og helteskikkelsen brister. Dette er en klassiker og 1001-bok, så godt håndverk er dette absolutt og en god oversettelse skal det også være. Det er også en humoristisk og ironisk bok, og hovedproblemet mitt er kanskje at humoren ikke traff. Karakterene kommer en heller nesten ikke innpå, de blir først og fremst beskrevet med korte karakteristikker, som, Rose, hun som er kjent for sex, eller Eunice, som er god i turn, og de beskrivelsene blir gjentatt til stadighet. Heller ikke Jean Brodie blir vi særlig kjent med, noe som mystifiserer henne og gjør henne ekstra fascinerende for mange, men som gjør meg mindre interessert i henne. At hun er i sin beste alder blir vi derimot fortalt med hakk i platen. Jeg tror jeg må konkludere med at dette åpenbart er en bok mange synes er god, men jeg følte meg distansert til karakterene, humoren traff meg ikke og den gjentakende stilen falt ikke i smak.
Så til slutt i dette innlegget, som etterhvert ble veldig langt, har jeg endelig lest min første bok av Tomas Espedal. Jeg er som oftest skeptisk og skygger unna mesteparten av de mest utleverende norske bøkene om selvmedlidene menn (ofte med kjærlighetssorg), og dette er definitivt en av dem. Så synes jeg likevel at som både bergenser og litteraturinteressert er Espedal en forfatter som må leses. Blogger Moshonista skrev et sted at inderligheten i denne ble for mye for henne (håper det går greit at jeg siterer deg og at jeg har sitert deg noenlunde riktig), og det må jeg si meg delvis enig i. Boken er skrevet på en mer poetisk måte enn Espedal visstnok vanligvis skriver, og det liker jeg godt. Det gjør boken mer utilgjengelig, men det gjør også inderligheten lettere å svelge. Ikke minst har jeg sansen for en som kan si mye med få ord. Espedal hever også blikket og er for eksempel innom flyktningekrisen der han sitter og mesker seg ombord på et cruiseskip sammen med faren. Og nettopp passasjene som omhandler han og faren sitt forhold likte jeg spesielt godt. Jeg kaller det passasjer da denne boken nesten går i ett med hopp i tid, hendelser og tanker. En noe krevende bok som jeg ville bladd litt mer i, og dvelt litt mer ved, hvis jeg ikke måtte skynde meg å levere den videre til en av de mange kollegaene mine som ville lese den.
Så til slutt i dette innlegget, som etterhvert ble veldig langt, har jeg endelig lest min første bok av Tomas Espedal. Jeg er som oftest skeptisk og skygger unna mesteparten av de mest utleverende norske bøkene om selvmedlidene menn (ofte med kjærlighetssorg), og dette er definitivt en av dem. Så synes jeg likevel at som både bergenser og litteraturinteressert er Espedal en forfatter som må leses. Blogger Moshonista skrev et sted at inderligheten i denne ble for mye for henne (håper det går greit at jeg siterer deg og at jeg har sitert deg noenlunde riktig), og det må jeg si meg delvis enig i. Boken er skrevet på en mer poetisk måte enn Espedal visstnok vanligvis skriver, og det liker jeg godt. Det gjør boken mer utilgjengelig, men det gjør også inderligheten lettere å svelge. Ikke minst har jeg sansen for en som kan si mye med få ord. Espedal hever også blikket og er for eksempel innom flyktningekrisen der han sitter og mesker seg ombord på et cruiseskip sammen med faren. Og nettopp passasjene som omhandler han og faren sitt forhold likte jeg spesielt godt. Jeg kaller det passasjer da denne boken nesten går i ett med hopp i tid, hendelser og tanker. En noe krevende bok som jeg ville bladd litt mer i, og dvelt litt mer ved, hvis jeg ikke måtte skynde meg å levere den videre til en av de mange kollegaene mine som ville lese den.
Hva så med oktober? Siden jeg ikke leste en eneste Booker-bok i september vil jeg prioritere det frem til vinneren kåres i slutten av måneden. Jeg holder på og er snart ferdig med David Szalay sin All That Man Is og har tre til fra kortlisten stående i bokhyllen. Foreløpig ligger The Sellout av Paul Beatty best an. Norske romaner må etterhvert prioriteres og ikke minst min stappfulle kindle, full av klassikere og nye engelskspråklige YA-bøker som jeg gleder meg til. Oktober blir forhåpentligvis fylt av mer blogging også. Ha en fortsatt fin oktober!
Året, Varden Steinar, Engel i snøen og Nærmere kommer vi ikke fikk jeg alle tilsendt fra de forskjellige forlagene.
Året, Varden Steinar, Engel i snøen og Nærmere kommer vi ikke fikk jeg alle tilsendt fra de forskjellige forlagene.
Varden Steinar synes jeg var en artig og fin bok. Likte også Året av Espedal. Ellers har jeg lest mye bra norsk i år, så langt, og har også end el sakprosa som skal leses. Jeg liker å lese sakprosa, og det er godt å veksle mellom det og romaner. Men 1001-boka i september ble jeg ikke ferdig med..
SvarSlettHa en fin leseoktober!
Hvilke norske vil du anbefale meg å bruke tid på? Jeg har god kontroll på barne- og ungdomsbøker, men vil gjerne lese noe annet i åpen klasse også. Sakprosa for eksempel ja, for det vil jeg gjerne lese mer av. Hvilken 1001-bok valgte du?
SlettJeg valgte Drep ikke en sangfugl av Harper Lee i september. Har prøvd meg på den flere ganger, men den vil seg ikke.. Kanskje jeg skal kjøpe en annen utgave? Tror du det hjelper? Med stor skrift og oransj omslag?
SlettAv norske romaner 2016 anbefaler jeg Vigdis Hjorths Arv og miljø, Nicolai Houms Jane Ashlands gradvise forsvinning, Bror Hagemanns Syng meg vekk. Nina Lykkes Nei og atter nei, Thomas Espelands Året, Torkil Damhaugs En femte årstid (krim), Roar Ræstads Elven (andreverdenskrigskrim) .
Jeg er også spent på Selma Aarøs Hennes løgnaktige ytre, Jens Johanssons Et godt liv og et par til.
Av saksprosa anbefaler jeg Elisabet Beanca Halvorsens Doris Lessing en litteære forfølgelse. Ellers skal jeg lese et par bøker om Fremmekrigere og radikalisering, skrevet av Arntsen, og så kommer det en av Åsne Seierstad senere i måneden. De bøkene er på Kagge.
Av dikt, Sigd av Ruth Lillegraven.
Jeg skal også lese et par novellesamlinger, en av Nicolai Frobenius og muligens Arbeidsnever og en av Odd Klippenvåg, samt Frode Grytten. Får se hva jeg rekker, og hva som dukker opp av fristende anbefalinger. Klippenvågs siste og Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever har jeg lest nye bra om.
Takk for mange tips. Hjorth og Houm har jeg skaffet meg og Espedal er lest og Åsne Sejerstad er jeg absolutt nysgjerrig på. Så får vi se hva mer jeg rekker. Må ha tid til litt annet enn norsk også.
SlettJeg har lest Harper Lee, og må innrømme at jeg slet litt. Leste en engelsk pocketutgave med liten skrift;-) Større skrift hjelper absolutt! Og oransje omslag gjør den vanskeligere å overse. Lykke til med det:-)
Nærmere kommer vi ikke har jeg lånt som e-bok fra biblioteket. Den høres veldig fin ut og jeg prøver å lese litt mer norsk :-)
SvarSlettTakk for kommentar! Boken er fin ja, og tror du vil finne mange gode tips rundt om på bloggene når det kommer til norske bøker, spesielt nå på høsten:-)
Slett(Siter i vei -)
SvarSlettDu bør vel nå strengt talt også lese Eneste, kun for å få andre sida av denne inderligheten til Espedal. Merkelig nok er den boka både blottet for inderlig og farger, blekere mer fargeløs skikkelse enn jeg-personen i Eneste er det vanskelig å finne i litteraturen, Espedals lidenskap gjør opp for begge. (tror jeg ville skrevet noe sånn hadde jeg somlet meg til å blogge om bøkene -).
Tips. Leser nå Norske Tabuer av Sanna Sarromaa og den er den 'norskeboka' som har engasjert meg mest i år (skrevet på norsk så da burde den være godkjent). Det får meg virkelig til å både kjenne på egen fordommer. Hvem er denne Sanna som kommer her og kommer her. Temaene som blir tatt opp blir underordnet.
- til å kjenne på egne fordommer og - grunne over ståa i landet - skulle det stå. Sarromaa har sterke meninger og jeg finner det svært interessant hvordan jeg ofte ender opp rett i prototypen hennes, ante ikke at jeg var så urnorsk..
SlettTror ikke jeg orker Eneste, selv om det er riktig å balansere bildet litt. Siden kjærlighetsobjektet i Året var det jeg fant minst interessant tror jeg ikke jeg skal gå videre der, og spesielt ikke etter det du skriver om den her. Om faren hans kommer med sin side av historien skal jeg absolutt lese den:-)
SlettNorske tabuer er bestilt på biblioteket, for nå ble jeg veldig nysgjerrig. På Politikern dagen før treffet fikk jeg ihvertfall beskjed fra nabobordet om at jeg så urnorsk ut, så blir interessant om jeg er likedan innvendig. Håper boken er godkjent som norsk 2016.
Jeg har lest Anders Totalnd sin bok, å hjelpe meg for en bok! Så få ord og så sterk lesing! Det blir vanskelig å skrive om den, men den bør nok være med i åpen klasse når vi kommer så langt. Ellers har jo Man Booker slått til og din fornemmelse av Selout har slått til! Den skal jeg låne, absolutt!
SvarSlettJa, den troner nok øverst blant ungdomsbøkene tror jeg og kommer nok med i åpen klasse. The Sellout har jeg såvidt kommet i gang med og er fornøyd med at den vant for da har jeg god motivasjon for å fortsette. Plukket den med meg fra bokbordet i Oslo, så god fornemmelse indeed;-)
SlettHvor blir det av denne våte jorda overskriftene på bloggrullen lover meg?
SvarSlettSletting er forbudt på blogg....
Hehe, tror ikke sletting er ulovlig når innholdet i innlegget var lik null og jeg tydeligvis kom borti publiser-knappen uten at jeg visste det.
SlettBordet fanger!
SlettOk da. Jeg skal huske på det til neste gang! Og lover å komme med (samle)innlegget i dag.
SlettEndelig noen som ikke ble like begeistret for Frøken Jean Brodie. Jeg synes den var kjedelig og forstår egentlig ikke hvorfor den er på denne 1001-lista..
SvarSlettJa, det er alltid kjekt når flere deler ens skepsis;-)
Slett