I en lang periode der verken tid eller lyst til å lese har vært optimal, har lydbøker vært en svært god oppfinnelse å ha på mine bussreiser til og fra jobb. Siden den nevnte tiden fortsatt ikke helt strekker til er det langt mellom innleggene her på bloggen, og ikke minst mellom bøkene som får sin egne innlegg. Lydbøkene må derfor finne seg i et samleinnlegg.
Tilgi meg av Harlan Coben:
Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdene og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med. I Tilgi meg møter vi en journalist som i sin tid som programleder for et spekulativt konsept som avslører seksualforbrytere, setter fast en idrettstrener. Samtidig forsvinner en 17-år gammel jente sporløst. Journalisten blir etterhvert involvert i begge sakene som skal vise seg å ikke være så opplagte som først antatt.
Den tomme stolen av J.K.Rowling:
Jeg har tilbragt noen uker i den lille byen Pagford, og selv om der er mye elendighet i form av urettferdighet og tragedier, kunne jeg godt ha tilbragt mye mer tid i J.K. Rowling sitt univers. Det hele starter med at Barry Fairbrother, en samfunnsengasjert mann både i politikk og i innbyggerne i Pagford, dør helt plutselig. Det er mange som påvirkes av hans død, enten fordi de stod ham nær, eller det at han nå etterlater seg en tom stol i sognerådet. Denne tomme stolen skal vise seg å være svært viktig med tanke på om det belastede området Fields skal høre inn under Pagford eller ikke, og om avrusningsklinikken i byen skal bestå. I forbindelse med dette får vi møte mange av de ulike personene involvert på ulike måter. Mulig du synes det høres kjedelig ut med britisk lokalpolitikk, men det er det absolutt ikke.
Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer å skape et univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.
How I Live Now av Meg Rosoff: 15 år gamle Daisy besøker sin tante og søskenbarn i England da bomben smeller i London og en krig bryter ut. Tanten er tilfeldigvis på jobbreise til Oslo da det skjer og Daisy og søskenbarna er overlatt til seg selv på tantens gård. Da Daisy forlot faren og stemoren i USA ante ingen at dette kom til å skje. Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.
Not That Kind of Girl av Lena Dunham:
Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.
Alle bøkene fant jeg hos Storytel der jeg hadde et kortvarig abonnement. Jeg synes 169 kr i måneden er for dyrt, og spesielt når utvalget ikke består av helt nye bøker. Jeg hører rett og slett ikke nok lydbøker til at det svarer seg versus å kjøpe en bok til pocketpris på Lydbokforlaget eller Audible. Hvor skaffer du deg deg lydbøker fra?
Catching Cassidy av Melissa Foster: en lettlest og grei sommerbok som jeg tilfeldigvis kom over på Goodreads, og som kostet et slikk og ingenting på Amazon. Svusj så var den på min Kindle og virket som den kunne passe en sliten feriehjerne. Og det gjorde den også. Catching Cassidy er en såkalt New Adult Romance som vil si at den skal passe for litt eldre ungdom enn Young Adult er ment for. Språklig og tematisk skiller den seg ikke noe særlig fra denne typen romantiske bøker jeg har lest innen YA, så jeg kan vel ganske sikkert si at det som gjør at den gis ut som New Adult er de eksplisitte sexscenene. I Norge hadde vi nok ikke laget dette skillet, men dette er snakk om USA, der fraværet av seksualitet i mange ungdomsbøker nesten er påtakelig. Boken handler om bestevennene Cassidy og Wyatt som har kjent hverandre omtrent hele livet og når vi møter dem her er de akkurat ferdig med college. På denne kvelden som skulle handle om nye muligheter og feiring blir Cassidy bedratt av kjæresten, og foreldrene til Wyatt og tvillingsøsteren Delilah dør i en tragisk bilulykke. For å komme seg vekk fra alt drar de alle tre til tvillingenes foreldre sitt sommersted i Harborside. Der kan de slippe unna alle minnene fra foreldrene sitt hus, og møte alle sommervennene mens de bearbeider sorgen og finner ut hva de skal gjøre videre. Midt i denne bearbeidelsen finner Wyatt og Cassidy ut at følelsene dem imellom ikke bare er vennskapelige. Boken skifter synsvinkel mellom Cassidy og Wyatt, noe som fungerer veldig godt i oppbyggingen av en forestående romanse. De to hovedkarakterene er sånn passe interessante (men litt for perfekte) og jeg liker vennegjengen vi blir introdusert for. De mer alvorlige temaene i boken blir faktisk behandlet mindre overfladisk enn fryktet, men dette er først og fremst en romanse, og som det skal jeg ikke klage særlig på denne boken. Dette er første bok fra Harborside og flere av karakterene i denne får sine egne bøker, som for eksempel tvillingsøsteren Delilah. 
Saga, volume 1 av Brian K. Vaughan og Fiona Staples: Sci-fi/fantasy-tegneserie om Marko og Alana som like etter å ha fått sitt første barn blir tvunget til å flykte. De to er fra forskjellige planeter, og kjærlighet mellom dem er ikke akspetert i dette krigsherjede universet. Det er en veldig actionfylt tegneserie sett fra ulike steder i galaksen. På den ene siden ser vi den Marko og Alana på flukt og på den andre siden ser vi ulike leiemordere/agenter som skal ha tak i den nybakte lille familien. Tegningene er fargerike og stemningsfylte og noen av de ulike skapningene i dette universet ser ikke ut som noe annet jeg har sett. Tegneserien har fått både priser og mye god omtale av sine lesere, men jeg ble ikke helt revet med. Jeg tror rett og slett ikke hodet mitt er åpent for et helt nytt univers for tiden. Jeg tror jeg skal holde meg her på jorden en stund fremover:-)
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland: dette er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen. Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. De to siste bøkene har jeg hørt på lydbok, og det kan anbefales.
Vinternoveller av Ingvild Rishøi: en annen innsiktsfull forfatter, og denne bokbloggerprisnominerte samlingen består av tre noveller, Vi kan ikke hjelpe alle, Riktig Tomas og Søsken. I den første møter vi en ung mor og datteren på vei i kulden fra barnehagen til busstoppet. Barnefaren har for lengst gått videre til en ny kjæreste, og det slunkne innholdet i mors lommebok skal vare en stund. Som ofte med barn oppstår det akutte behov og ønsker på veien og valg må tas. Moren ønsker jo så inderlig å gi datteren det hun har lyst på, være et godt forbilde, men også å gjøre det en mor bør. I min favoritt, Riktig Tomas, møter vi en mann som har sittet flere år i fengsel som nå skal møte sin lille sønn igjen. En sønn som ble resultatet av et møte med en dame helt ulik ham selv på en karaokebar, forskjellene mellom dem får vi tydelig se ved frokostbordet dagen derpå. Når han nå skal møte sønnen sin slår angsten til, angsten for ansvar og å strekke til. I Søsken møter vi tre søsken på rømmen med Valdresekspressen. Eldstemann prøver å unnslippe stefar og barnevern ved å ta med seg sine småsøsken til venninnens hytte, langt fra busstoppet, der hun har vært med før. Flukten skjer i høy snø, minimalt med penger og transportmuligheter. Det hele er dømt til å mislykkes. (Denne siste novellen minnet meg tematisk om en bok som kom ut i forfjor som heter Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang som jeg anbefaler veldig). Ingvild Rishøi skriver så enkelt og komplekst på en gang om mennesker i samfunnet vårt som sliter på en helt annen måte enn det de fleste av oss er vant med. Om det handler om å ikke ha råd til å kjøpe en truse, om å få angst over å kjøpe en pute til sønnen sin, eller å være livredd for å bli adskilt fra sine søsken i ulike fosterhjem. Men bare så det er sagt, så er ikke dette helt bekmørkt. Det er sårt og vondt, men det er alltid håp i enden av tunellen. Alle novellene har til felles at medmenneskelighet hjelper dem ut av situasjonene de havner i. Hjertet mitt setter stor pris på det, men hodet mitt synes historiene blir litt for urealistiske av det, i hvert fall tre ganger på rad. Eller er jeg rett og slett blasert etter å ha lest så mange ungdomsbøker uten snev av håp og full av ondskap (eller verre, av å lese avisen)? Det binder uansett novellene sammen, at mennesker faktisk bryr seg om de som har det vanskelig rundt seg. Og kanskje fungerer det som en påminner om at det er vits i å bry seg også.
Ord på S av Guro Hoftun Gjestad: Solveig, oftest kalt Sun, bor på et lite sted sammen med sin far og bestemor i nabohuset. Moren bor i Spania med ny kjæreste og kommer en sjelden gang på besøk. En dag dør faren plutselig etter et mystisk fall fra heisekranen han har jobbet i mesteparten av livet sitt. Sun blir boende alene i huset etter dette, og det er stort sett i hverdagslige situasjoner i huset vi møter henne. Guro Hofstad Gjestad skriver både godt og vondt om sorg, savn og kjærlighet i en nokså stillfaren bok. Jeg har påbegynt et annet innlegg om blant annet denne boken, og derfor stopper jeg her, og satser på å komme tilbake med mer.
