Saga, volume 1 av Brian K. Vaughan og Fiona Staples: Sci-fi/fantasy-tegneserie om Marko og Alana som like etter å ha fått sitt første barn blir tvunget til å flykte. De to er fra forskjellige planeter, og kjærlighet mellom dem er ikke akspetert i dette krigsherjede universet. Det er en veldig actionfylt tegneserie sett fra ulike steder i galaksen. På den ene siden ser vi den Marko og Alana på flukt og på den andre siden ser vi ulike leiemordere/agenter som skal ha tak i den nybakte lille familien. Tegningene er fargerike og stemningsfylte og noen av de ulike skapningene i dette universet ser ikke ut som noe annet jeg har sett. Tegneserien har fått både priser og mye god omtale av sine lesere, men jeg ble ikke helt revet med. Jeg tror rett og slett ikke hodet mitt er åpent for et helt nytt univers for tiden. Jeg tror jeg skal holde meg her på jorden en stund fremover:-)fredag 7. august 2015
Julioppsummering: ikke så aller verst
Bokhøsten og studiestart nærmer seg med stormskritt og det er på tide å stormlese alle bøkene fra fjorårets bokhøst og -vår før det kommer nye inn i hyllen. Jeg skal lese pensum, Booker-bøker, nye potensielle kandidater til bokbloggerprisen, kanskje noen Printz-kandidater også, og ikke minst blogge om det. Hvordan skal dette gå når feriemåneden juli kom og gikk uten et eneste blogginnlegg fra denne kanten og noe laber leseiver? Ferien er på hell (eller over for min del), blogging har blitt nedprioritert, og samleinnlegg må til. I juli leste jeg fem bøker, som er ganske bra for å være meg, til tross for tre uker ferie. For ferie med små unger er ikke ensbetydende med mye lesetid:-) Det ble en tegneserie, en norsk lydbok, en engelsk lettlest romanse (må ty til det av og til), en bokbloggerpriskortlistebok, og en potensiell 2015 bb-pris. Ikke så verst med tanke på lesemål og sånt heller faktisk. Jeg likte faktisk alle sammen, men slet mest med tegneserien utrolig nok. Aller best likte jeg nok Det finnes ingen helhet og Vinternoveller like bak. Når jeg tenker meg om er dette såpass bra at jeg har stor tro på både lesing og blogging til høsten likevel. Disse leste jeg i juli:
Catching Cassidy av Melissa Foster: en lettlest og grei sommerbok som jeg tilfeldigvis kom over på Goodreads, og som kostet et slikk og ingenting på Amazon. Svusj så var den på min Kindle og virket som den kunne passe en sliten feriehjerne. Og det gjorde den også. Catching Cassidy er en såkalt New Adult Romance som vil si at den skal passe for litt eldre ungdom enn Young Adult er ment for. Språklig og tematisk skiller den seg ikke noe særlig fra denne typen romantiske bøker jeg har lest innen YA, så jeg kan vel ganske sikkert si at det som gjør at den gis ut som New Adult er de eksplisitte sexscenene. I Norge hadde vi nok ikke laget dette skillet, men dette er snakk om USA, der fraværet av seksualitet i mange ungdomsbøker nesten er påtakelig. Boken handler om bestevennene Cassidy og Wyatt som har kjent hverandre omtrent hele livet og når vi møter dem her er de akkurat ferdig med college. På denne kvelden som skulle handle om nye muligheter og feiring blir Cassidy bedratt av kjæresten, og foreldrene til Wyatt og tvillingsøsteren Delilah dør i en tragisk bilulykke. For å komme seg vekk fra alt drar de alle tre til tvillingenes foreldre sitt sommersted i Harborside. Der kan de slippe unna alle minnene fra foreldrene sitt hus, og møte alle sommervennene mens de bearbeider sorgen og finner ut hva de skal gjøre videre. Midt i denne bearbeidelsen finner Wyatt og Cassidy ut at følelsene dem imellom ikke bare er vennskapelige. Boken skifter synsvinkel mellom Cassidy og Wyatt, noe som fungerer veldig godt i oppbyggingen av en forestående romanse. De to hovedkarakterene er sånn passe interessante (men litt for perfekte) og jeg liker vennegjengen vi blir introdusert for. De mer alvorlige temaene i boken blir faktisk behandlet mindre overfladisk enn fryktet, men dette er først og fremst en romanse, og som det skal jeg ikke klage særlig på denne boken. Dette er første bok fra Harborside og flere av karakterene i denne får sine egne bøker, som for eksempel tvillingsøsteren Delilah.
Saga, volume 1 av Brian K. Vaughan og Fiona Staples: Sci-fi/fantasy-tegneserie om Marko og Alana som like etter å ha fått sitt første barn blir tvunget til å flykte. De to er fra forskjellige planeter, og kjærlighet mellom dem er ikke akspetert i dette krigsherjede universet. Det er en veldig actionfylt tegneserie sett fra ulike steder i galaksen. På den ene siden ser vi den Marko og Alana på flukt og på den andre siden ser vi ulike leiemordere/agenter som skal ha tak i den nybakte lille familien. Tegningene er fargerike og stemningsfylte og noen av de ulike skapningene i dette universet ser ikke ut som noe annet jeg har sett. Tegneserien har fått både priser og mye god omtale av sine lesere, men jeg ble ikke helt revet med. Jeg tror rett og slett ikke hodet mitt er åpent for et helt nytt univers for tiden. Jeg tror jeg skal holde meg her på jorden en stund fremover:-)
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland: dette er siste bok i den nydelige trilogien til Helga Flatland. Denne gangen er det historiene til bygdens lege Ragnhild, Tarjei sin mor Karin, Tarjei sin far Hallvard og Bjørn, han som overlevde turen til Afghanistan der hans tre kamerater ble drept i en bilbombe vi får lese. Ekteparet Karin og Hallvard har opplevd noe av det verste som kan ramme et menneske, tapet av et barn. I forrige bok fikk vi se hvordan datteren deres Julie opplevde at foreldrene hennes forsvant bort fra henne, mens denne gangen får vi se hvordan de selv kommer seg gjennom sorgen. For de kommer seg videre på et vis, men veien er uendelig lang og vond. Legen Ragnhild er den som har hjulpet og forsøkt å hjelpe alle i den lille bygden gjennom katastrofen som rammet dem da Trygve, Tarjei og Kristian kom hjem i kister. Hun har vært tilgjengelig både på kontoret og hjemme når det måtte være og oppsøkt de hardest rammede. Når ettervirkningene etter katastrofen begynner å stilne, kommer tomheten og ensomheten, en konsekvens av at alt hun har gitt opp for å være det fyrtårnet hun er. Bjørn, som tilfeldigvis var syk og ikke med i bilen den dagen de tre kameratene døde, sliter også med å leve videre. Han blir stadig konfrontrert med det samme heltebildet av kameratene i uniformer, og det hele virker så meningsløst. Hvorfor dro de til Afghanistan i det hele tatt, og hvem er han nå, uten dem? Personlig ble jeg mest berørt av Karin sin historie. Jeg blir både sint på valgene hun tar, samtidig som jeg skjønner dem og synes det er godt at hun kommer ut av den apatiske tilværelsen under treet med vin i kaffekoppen. Jeg liker virkelig disse bøkene og synes det er utrolig hvilken innsikt forfatteren gir oss til de ulike karakterens sorg og opplevelse av en katastrofe. Vi får kanskje ikke alle svarene, men vi får likevel fullendte historier. De to siste bøkene har jeg hørt på lydbok, og det kan anbefales.
Vinternoveller av Ingvild Rishøi: en annen innsiktsfull forfatter, og denne bokbloggerprisnominerte samlingen består av tre noveller, Vi kan ikke hjelpe alle, Riktig Tomas og Søsken. I den første møter vi en ung mor og datteren på vei i kulden fra barnehagen til busstoppet. Barnefaren har for lengst gått videre til en ny kjæreste, og det slunkne innholdet i mors lommebok skal vare en stund. Som ofte med barn oppstår det akutte behov og ønsker på veien og valg må tas. Moren ønsker jo så inderlig å gi datteren det hun har lyst på, være et godt forbilde, men også å gjøre det en mor bør. I min favoritt, Riktig Tomas, møter vi en mann som har sittet flere år i fengsel som nå skal møte sin lille sønn igjen. En sønn som ble resultatet av et møte med en dame helt ulik ham selv på en karaokebar, forskjellene mellom dem får vi tydelig se ved frokostbordet dagen derpå. Når han nå skal møte sønnen sin slår angsten til, angsten for ansvar og å strekke til. I Søsken møter vi tre søsken på rømmen med Valdresekspressen. Eldstemann prøver å unnslippe stefar og barnevern ved å ta med seg sine småsøsken til venninnens hytte, langt fra busstoppet, der hun har vært med før. Flukten skjer i høy snø, minimalt med penger og transportmuligheter. Det hele er dømt til å mislykkes. (Denne siste novellen minnet meg tematisk om en bok som kom ut i forfjor som heter Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang som jeg anbefaler veldig). Ingvild Rishøi skriver så enkelt og komplekst på en gang om mennesker i samfunnet vårt som sliter på en helt annen måte enn det de fleste av oss er vant med. Om det handler om å ikke ha råd til å kjøpe en truse, om å få angst over å kjøpe en pute til sønnen sin, eller å være livredd for å bli adskilt fra sine søsken i ulike fosterhjem. Men bare så det er sagt, så er ikke dette helt bekmørkt. Det er sårt og vondt, men det er alltid håp i enden av tunellen. Alle novellene har til felles at medmenneskelighet hjelper dem ut av situasjonene de havner i. Hjertet mitt setter stor pris på det, men hodet mitt synes historiene blir litt for urealistiske av det, i hvert fall tre ganger på rad. Eller er jeg rett og slett blasert etter å ha lest så mange ungdomsbøker uten snev av håp og full av ondskap (eller verre, av å lese avisen)? Det binder uansett novellene sammen, at mennesker faktisk bryr seg om de som har det vanskelig rundt seg. Og kanskje fungerer det som en påminner om at det er vits i å bry seg også.
Ord på S av Guro Hoftun Gjestad: Solveig, oftest kalt Sun, bor på et lite sted sammen med sin far og bestemor i nabohuset. Moren bor i Spania med ny kjæreste og kommer en sjelden gang på besøk. En dag dør faren plutselig etter et mystisk fall fra heisekranen han har jobbet i mesteparten av livet sitt. Sun blir boende alene i huset etter dette, og det er stort sett i hverdagslige situasjoner i huset vi møter henne. Guro Hofstad Gjestad skriver både godt og vondt om sorg, savn og kjærlighet i en nokså stillfaren bok. Jeg har påbegynt et annet innlegg om blant annet denne boken, og derfor stopper jeg her, og satser på å komme tilbake med mer.
Saga, volume 1 av Brian K. Vaughan og Fiona Staples: Sci-fi/fantasy-tegneserie om Marko og Alana som like etter å ha fått sitt første barn blir tvunget til å flykte. De to er fra forskjellige planeter, og kjærlighet mellom dem er ikke akspetert i dette krigsherjede universet. Det er en veldig actionfylt tegneserie sett fra ulike steder i galaksen. På den ene siden ser vi den Marko og Alana på flukt og på den andre siden ser vi ulike leiemordere/agenter som skal ha tak i den nybakte lille familien. Tegningene er fargerike og stemningsfylte og noen av de ulike skapningene i dette universet ser ikke ut som noe annet jeg har sett. Tegneserien har fått både priser og mye god omtale av sine lesere, men jeg ble ikke helt revet med. Jeg tror rett og slett ikke hodet mitt er åpent for et helt nytt univers for tiden. Jeg tror jeg skal holde meg her på jorden en stund fremover:-)
Etiketter:
bokomtale,
noveller,
oppsummering,
roman,
romantikk,
tegneserie,
ungdomslitteratur
fredag 26. juni 2015
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz...

Jeg hadde lest tittelen på denne boken av Marit Kaldhol flere ganger før jeg egentlig fikk den med meg. Spesielt da jeg hadde fått med meg hva boken handlet om slo det meg hvor sterk og vakker den er. Den antyder alt som skulle vært og ikke ble, fordi livet ikke alltid går som man vil. Og for Solrun og Jenny i denne boken går det ganske dårlig. Solrun sine rusproblemer startet før moren deres døde i en ulykke, men har nok blitt verre etter dødsfallet. Bestefar Olvar som bor i nabohuset sliter med helsen og er nesten blind, og for hovedpersonen Jenny er det derfor mye ansvar på unge skuldre. Hun forsøker i tillegg så godt hun kan å studere. Faren er også fraværende og bor i Polen, derav byen Lodz i tittelen.
Sitatet som fikk meg til å bestemme meg for at denne boken skulle jeg lese uansett hvor mange tårer som måtte komme, var uthevet i NRK sin anmeldelse av boken og står på aller første side:
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake. At ikkje alle er sterke nok til å klare reisa. Eller ikkje har vilje nok. Likevel trur eg at dei lengtar heim (Kaldhol 2014, s. 3).
Dette er ikke den eneste fuglemetaforen i boken, for de er gjennomgående. Storesøsteren er fuglen som kommer bort fra flokken og ikke klarer å komme seg hjem igjen.
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler mye om Jenny sitt forhold til søsteren Solrun og hennes opplevelse av søsterens rusavhengighet. Hun forteller om det som skulle ha vært, hvordan de to skulle hatt det, noe som gjør tonen i boken veldig sår og vemodig. Noen har ment at dette nesten ikke er en roman, men en diktsamling. Det er en sammenhengende historie med kapitler så korte som en halv side til et par sider som forteller om en hendelse, tanke eller minne. Setningene er korte og dialogene få. Språket er lyrisk, stillferdig og gjerne antydende, men samtidig tilgjengelig, blant annet fordi hun henvender seg direkte til søsteren:
Du er ikkje her, Sol. Er ikkje saman med meg. Legg ikkje armen omkring meg og trøystar, slik du gjorde då vi var små. Du skulle vore her, skulle sagt: Ikkje ver redd. Skulle sagt: Vi skal klare det saman, Jenny, du og eg. (Kaldhol 2014 s. 7)
Vi får egentlig aldri vite hvorfor søster Sol ruser seg (ikke at det nødvendigvis finnes én spesiell grunn), men vi blir fortalt flere historier i boken som tyder på en ung jente som ikke alltid har det så godt. Jenny forteller om søsterens angst i barndommen som gjorde at hun stadig måtte sove hos moren, og at hun gjerne fikk en tablett å sove på. Hun forteller også om at søsteren kunne bli fjern og om et mørke "som ville ta deg frå meg. Stele deg sakte, bit for bit" (s. 9). Samtidig som hun var redd viser andre scener i boken at hun var den tøffeste av dem og villig til å ta sjanser, som å svømme litt for langt ut i vannet. Nå er Jenny alene om å være den tøffe.
Anne Cathrine Straume sier i sin nevnte anmeldelse at hun får følelsen av at dette er en ungdomsbok. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz handler om et ungt menneske som forsøker å takle for mye ansvar, og er til tross for sin poetiske og antydende stil fullt mulig å lese også for mer uerfarne lesere. Jeg ser hva anmelderen mener og det bekrefter kanskje det vanskelige og av og til kunstige skillet mellom bøker for ungdom og voksne. Straume mener dog at Kaldhol ikke stoler nok på leseren til å gjøre sine egne tolkninger og gjentar seg selv litt for mye. Det er mulig forfatteren kunne holdt litt tilbake på for eksempel alle fuglemetaforene, men jeg synes samtidig tilgjengeligheten i dette tilfellet heller burde berømmes. For det er en stor prestasjon å gjøre en bok som mest minner om lyrikk i sin korte, antydende og poetiske form, som hopper frem og tilbake i tid, og som bruker mye symbolikk, så tilgjengelig som dette.
Til slutt en liten nesten-digresjon: Straume sier også at den håpefulle slutten er nærmest programmatisk i bøker for unge lesere. Dette er jeg ikke enig i, og det får meg nesten til å lure på om Straume har lest særlig mange nyere ungdomsbøker (men det vet jeg jo at hun har). Det er ikke få av de siste års norske (og oversatte) ungdomsbøker som har forsvinnende lite håp. På stående fot kan jeg nevne en av de andre bokbloggerprisnominerte, De som ikke finnes av Simon Stranger, og Uprisen-vinner I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Eller hva med Johan Harstad sin Darlah, som nylig ble kåret til tidenes norske ungdomsbok av Dagbladet og Ubok.no? Og hele dystopisjangeren som er så populær blant ungdom er jo rett og slett tuftet på håpløshet.
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er en av tre nominerte i kategorien roman i årets bokbloggerpris. Boken har samlesing denne måneden, og her kan du se en oversikt over andre bloggeres innlegg om boken. Mitt eksemplar ble lånt med fra biblioteket, men denne tror jeg blir nødt til å eie. Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for barn og ungdom. Jeg har både årets bok, Zweet, og søkeord: ayotzintli stående i bokhyllen hjemme. Jeg gleder meg til å utforske hennes litterære verden videre.
Til slutt en liten nesten-digresjon: Straume sier også at den håpefulle slutten er nærmest programmatisk i bøker for unge lesere. Dette er jeg ikke enig i, og det får meg nesten til å lure på om Straume har lest særlig mange nyere ungdomsbøker (men det vet jeg jo at hun har). Det er ikke få av de siste års norske (og oversatte) ungdomsbøker som har forsvinnende lite håp. På stående fot kan jeg nevne en av de andre bokbloggerprisnominerte, De som ikke finnes av Simon Stranger, og Uprisen-vinner I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Eller hva med Johan Harstad sin Darlah, som nylig ble kåret til tidenes norske ungdomsbok av Dagbladet og Ubok.no? Og hele dystopisjangeren som er så populær blant ungdom er jo rett og slett tuftet på håpløshet.
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz er en av tre nominerte i kategorien roman i årets bokbloggerpris. Boken har samlesing denne måneden, og her kan du se en oversikt over andre bloggeres innlegg om boken. Mitt eksemplar ble lånt med fra biblioteket, men denne tror jeg blir nødt til å eie. Marit Kaldhol skriver faktisk også bøker både for barn og ungdom. Jeg har både årets bok, Zweet, og søkeord: ayotzintli stående i bokhyllen hjemme. Jeg gleder meg til å utforske hennes litterære verden videre.
mandag 15. juni 2015
Noen spørsmål og svar om lesing og bøker
Regler:
Link tilbake til personen som nominerte deg
Svar på spørsmålene du fikk av personen som nominerte deg
Nominer 11 andre bloggere med færre enn 200 følgere
Lag 11 spørsmål til de som du nominerer
Fortell de nominerte at du har nominert dem.
1. Var det noen som inspirerte deg til å lese eller kom den interessen av seg selv?
Mine foreldre leste mye for meg da jeg var barn, og spesielt min mor har alltid vært opptatt av barnebøker. Jeg fikk også lov eller aksept for å lese akkurat det jeg ville, og det tror jeg er viktig. Jeg var for eksempel med i TL-klubben en periode og de bøkene slukte jeg.
2. Hadde du lesetime på skolen hvor dere lånte en bok på biblioteket eller hadde med en hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?
Ja, vi hadde det innimellom. Jeg kan ikke huske om det var mye av det, eller om jeg savnet mer. Det eneste minnet jeg har er at en norsklærer kommenterte at den type bøker jeg leste var skadelig (jeg mener det var en bok i serien Sweet Valley High fra nevnte TL-klubb).
3. Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?
Hmm... Det er et vanskelig spørsmål, selv om det faktisk er en del av jobben min som bibliotekar i videregående skole. Hvis elever ikke har lest noe særlig før prøver jeg ofte å finne ut hva slags filmer og TV-serier de liker, og deretter finne bøker som forhåpentligvis kan fenge utfra det. Hvis jeg snakker om bøker i klasserommet, velger jeg bøker jeg liker selv, helst med et spennende plott som er lettere å selge inn, og gjerne bøker som er aktuelle, for eksempel at de har blitt laget film av. Når det gjelder venner og familie driver jeg ikke så mye overtalelse, bortsett fra at jeg nesten alltid gir dem bøker til jul og bursdag (ihvertfall til alle barna).
4. Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?
Det har nok alltid vært en del av livet mitt ja. Som sagt ble jeg lest for da jeg var barn. Selv om jeg alltid har lest har jeg aldri vært en som har lest de store mengdene med bøker. Og selv om alle tror at en som utdanner seg til å bli bibliotekar må være veldig opptatt av lesing og bøker, har denne interessen blitt mye større de senere årene. Det var faktisk andre grunner til at jeg valgte den utdannelsen, selv om jobben har fått meg til å både blogge og lese mer og bredere.
3. Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?
Hmm... Det er et vanskelig spørsmål, selv om det faktisk er en del av jobben min som bibliotekar i videregående skole. Hvis elever ikke har lest noe særlig før prøver jeg ofte å finne ut hva slags filmer og TV-serier de liker, og deretter finne bøker som forhåpentligvis kan fenge utfra det. Hvis jeg snakker om bøker i klasserommet, velger jeg bøker jeg liker selv, helst med et spennende plott som er lettere å selge inn, og gjerne bøker som er aktuelle, for eksempel at de har blitt laget film av. Når det gjelder venner og familie driver jeg ikke så mye overtalelse, bortsett fra at jeg nesten alltid gir dem bøker til jul og bursdag (ihvertfall til alle barna).
4. Har bøker alltid vært en del av livet ditt eller kom det senere inn i bildet?
Det har nok alltid vært en del av livet mitt ja. Som sagt ble jeg lest for da jeg var barn. Selv om jeg alltid har lest har jeg aldri vært en som har lest de store mengdene med bøker. Og selv om alle tror at en som utdanner seg til å bli bibliotekar må være veldig opptatt av lesing og bøker, har denne interessen blitt mye større de senere årene. Det var faktisk andre grunner til at jeg valgte den utdannelsen, selv om jobben har fått meg til å både blogge og lese mer og bredere.
5. Hva ser du etter når du leter etter en ny bok å lese i?
Det er veldig forskjellig. Når det kommer til ungdomsbøker er jeg veldig åpen, men både med disse bøkene og andre bøker må det jo være et eller annet som trigger nysgjerrigheten. Originalitet er noe som gjør at jeg lett setter en bok på leselisten. Når jeg velger hvilken bok jeg skal lese er det ofte litt tilfeldig hva jeg har lyst til å lese akkurat da.
6. Hvilke bøker synes du er oppskrytt og hvorfor?
Svøm med dem som drukner av Lars Mytting likte jeg virkelig ikke, og jeg likte den nok mindre av at den har fått så mye skryt, er bestselger og fikk Bokhandlerprisen. Og at folk skryter av den flotte språket forstår jeg ikke, det var akkurat den overdrevne bruken av svulstige sammenligninger og sjelelige bilder som irriterte meg sånn.
7. Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?
Jeg vil jo si at jeg forholder meg til alle hovedkarakterer i bøker jeg leser. Hvis jeg ikke gjør det er det ihvertfall ingen god leseopplevelse. Jeg kan ikke komme på noen spesielle i farten som jeg har relatert meg veldig til. Det er forsåvidt flere karakterer i Harry Potter jeg har knyttet meg veldig til og kan identifisere meg med på forskjellige måter. Harry sine kvaler, Ron sin klossethet og Hermione sin ansvarsfullhet og iver etter å lære for å nevne noe.
8. Ser du alltid filmatiseringer av en bok eller styrer du unna?
Jeg ser ofte filmatiseringer eller TV-serier laget av bøker jeg har lest eller ev ikke lest. Noen er jeg såklart skeptisk til, spesielt hvis jeg ar likt boken veldig godt. Ellers tenker jeg at filmer basert på bøker i det minste har en historie, og gjerne en god en, å fortelle.
9. Spiser du noe mens du leser eller er det forbudt?
Det er nok veldig sjelden at jeg spiser mens jeg leser, fordi det er så upraktisk. Jeg foretrekker kaffe til boken. Jeg leser av og til avisen til frokost i helgene. Jeg har en Kindle som jeg ikke har brukt så mye enda, og da er det lettere å spise mens jeg leser. Som småbarnsmor er det i grunn sjelden det er tid og ro til å lese mens man spiser uansett.
10. Hvilken bok har skuffet deg aller mest og hvorfor?
6. Hvilke bøker synes du er oppskrytt og hvorfor?
Svøm med dem som drukner av Lars Mytting likte jeg virkelig ikke, og jeg likte den nok mindre av at den har fått så mye skryt, er bestselger og fikk Bokhandlerprisen. Og at folk skryter av den flotte språket forstår jeg ikke, det var akkurat den overdrevne bruken av svulstige sammenligninger og sjelelige bilder som irriterte meg sånn.
7. Er det noen karakterer i bøker du forholder deg til/forbinder deg med og hvem?
Jeg vil jo si at jeg forholder meg til alle hovedkarakterer i bøker jeg leser. Hvis jeg ikke gjør det er det ihvertfall ingen god leseopplevelse. Jeg kan ikke komme på noen spesielle i farten som jeg har relatert meg veldig til. Det er forsåvidt flere karakterer i Harry Potter jeg har knyttet meg veldig til og kan identifisere meg med på forskjellige måter. Harry sine kvaler, Ron sin klossethet og Hermione sin ansvarsfullhet og iver etter å lære for å nevne noe.
8. Ser du alltid filmatiseringer av en bok eller styrer du unna?
Jeg ser ofte filmatiseringer eller TV-serier laget av bøker jeg har lest eller ev ikke lest. Noen er jeg såklart skeptisk til, spesielt hvis jeg ar likt boken veldig godt. Ellers tenker jeg at filmer basert på bøker i det minste har en historie, og gjerne en god en, å fortelle.
9. Spiser du noe mens du leser eller er det forbudt?
Det er nok veldig sjelden at jeg spiser mens jeg leser, fordi det er så upraktisk. Jeg foretrekker kaffe til boken. Jeg leser av og til avisen til frokost i helgene. Jeg har en Kindle som jeg ikke har brukt så mye enda, og da er det lettere å spise mens jeg leser. Som småbarnsmor er det i grunn sjelden det er tid og ro til å lese mens man spiser uansett.
10. Hvilken bok har skuffet deg aller mest og hvorfor?
Akkurat nå for tiden er jeg litt skuffet over Jandy Nelson sin Jeg gir deg sola, men det har heldigvis tatt seg opp rundt side 100-150. Hennes forrige bok er en av mine favoritter, og da er det lett å bli skuffet. Jeg ble også skuffet over John Green sin Paper Towns etter å likt The Fault in Our Stars så utrolig godt. Men jeg har på ingen måte tenkt gi opp noen av de to forfatterne av den grunn.
11. Hva ser du på TV nå for tiden?
11. Hva ser du på TV nå for tiden?
Game of Thrones og The Good Wife følger jeg uke for uke, mens jeg har akkurat begynt fra begynnelsen på The Americans. Ellers ligger det en helt ny sesong med Orange is the New Black og venter på meg:-)
Det var mine svar. Vi skal egentlig utfordre 11 stykker til, men jeg har ikke oversikt over hvem som allerede har blitt utfordret og velger heller å sende utfordringen herfra til alle som har lyst til å svare.
Det var mine svar. Vi skal egentlig utfordre 11 stykker til, men jeg har ikke oversikt over hvem som allerede har blitt utfordret og velger heller å sende utfordringen herfra til alle som har lyst til å svare.
onsdag 29. april 2015
Samleinnlegg lydbøker
I en lang periode der verken tid eller lyst til å lese har vært optimal, har lydbøker vært en svært god oppfinnelse å ha på mine bussreiser til og fra jobb. Siden den nevnte tiden fortsatt ikke helt strekker til er det langt mellom innleggene her på bloggen, og ikke minst mellom bøkene som får sin egne innlegg. Lydbøkene må derfor finne seg i et samleinnlegg.
Tilgi meg av Harlan Coben:
Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdene og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med. I Tilgi meg møter vi en journalist som i sin tid som programleder for et spekulativt konsept som avslører seksualforbrytere, setter fast en idrettstrener. Samtidig forsvinner en 17-år gammel jente sporløst. Journalisten blir etterhvert involvert i begge sakene som skal vise seg å ikke være så opplagte som først antatt.
Den tomme stolen av J.K.Rowling:
Jeg har tilbragt noen uker i den lille byen Pagford, og selv om der er mye elendighet i form av urettferdighet og tragedier, kunne jeg godt ha tilbragt mye mer tid i J.K. Rowling sitt univers. Det hele starter med at Barry Fairbrother, en samfunnsengasjert mann både i politikk og i innbyggerne i Pagford, dør helt plutselig. Det er mange som påvirkes av hans død, enten fordi de stod ham nær, eller det at han nå etterlater seg en tom stol i sognerådet. Denne tomme stolen skal vise seg å være svært viktig med tanke på om det belastede området Fields skal høre inn under Pagford eller ikke, og om avrusningsklinikken i byen skal bestå. I forbindelse med dette får vi møte mange av de ulike personene involvert på ulike måter. Mulig du synes det høres kjedelig ut med britisk lokalpolitikk, men det er det absolutt ikke.
Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer å skape et univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.
How I Live Now av Meg Rosoff: 15 år gamle Daisy besøker sin tante og søskenbarn i England da bomben smeller i London og en krig bryter ut. Tanten er tilfeldigvis på jobbreise til Oslo da det skjer og Daisy og søskenbarna er overlatt til seg selv på tantens gård. Da Daisy forlot faren og stemoren i USA ante ingen at dette kom til å skje. Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.
Not That Kind of Girl av Lena Dunham:
Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.
Alle bøkene fant jeg hos Storytel der jeg hadde et kortvarig abonnement. Jeg synes 169 kr i måneden er for dyrt, og spesielt når utvalget ikke består av helt nye bøker. Jeg hører rett og slett ikke nok lydbøker til at det svarer seg versus å kjøpe en bok til pocketpris på Lydbokforlaget eller Audible. Hvor skaffer du deg deg lydbøker fra?
Tilgi meg av Harlan Coben:Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdene og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med. I Tilgi meg møter vi en journalist som i sin tid som programleder for et spekulativt konsept som avslører seksualforbrytere, setter fast en idrettstrener. Samtidig forsvinner en 17-år gammel jente sporløst. Journalisten blir etterhvert involvert i begge sakene som skal vise seg å ikke være så opplagte som først antatt.
Den tomme stolen av J.K.Rowling:Jeg har tilbragt noen uker i den lille byen Pagford, og selv om der er mye elendighet i form av urettferdighet og tragedier, kunne jeg godt ha tilbragt mye mer tid i J.K. Rowling sitt univers. Det hele starter med at Barry Fairbrother, en samfunnsengasjert mann både i politikk og i innbyggerne i Pagford, dør helt plutselig. Det er mange som påvirkes av hans død, enten fordi de stod ham nær, eller det at han nå etterlater seg en tom stol i sognerådet. Denne tomme stolen skal vise seg å være svært viktig med tanke på om det belastede området Fields skal høre inn under Pagford eller ikke, og om avrusningsklinikken i byen skal bestå. I forbindelse med dette får vi møte mange av de ulike personene involvert på ulike måter. Mulig du synes det høres kjedelig ut med britisk lokalpolitikk, men det er det absolutt ikke.
Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer å skape et univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.
How I Live Now av Meg Rosoff: 15 år gamle Daisy besøker sin tante og søskenbarn i England da bomben smeller i London og en krig bryter ut. Tanten er tilfeldigvis på jobbreise til Oslo da det skjer og Daisy og søskenbarna er overlatt til seg selv på tantens gård. Da Daisy forlot faren og stemoren i USA ante ingen at dette kom til å skje. Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.
Not That Kind of Girl av Lena Dunham:Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.
Alle bøkene fant jeg hos Storytel der jeg hadde et kortvarig abonnement. Jeg synes 169 kr i måneden er for dyrt, og spesielt når utvalget ikke består av helt nye bøker. Jeg hører rett og slett ikke nok lydbøker til at det svarer seg versus å kjøpe en bok til pocketpris på Lydbokforlaget eller Audible. Hvor skaffer du deg deg lydbøker fra?
Etiketter:
lydbøker,
om bøker og litteratur,
samleinnlegg
torsdag 19. mars 2015
Du og jeg ved daggry - tragisk om ung kjærlighet
Du og jeg ved daggry starter med et smell: “Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.” Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: “Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.” Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker. Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.
Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.
Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.
Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.
Dette innlegget ble først publisert på skolebibliotekarene i Hordaland sin felles blogg, Lesehorden. Boken fikk jeg fra Gyldendal.
Etiketter:
bokanmeldelse,
kjærlighet,
selvmord,
ungdomsbøker
Abonner på:
Innlegg (Atom)
