Noe å glede seg til i juni

Juni er en fin måned full av forventninger. Sommeren er såvidt i gang og man ser ofte frem mot ferie, reiser, sol, bading, grilling og isspising i lange baner. At det mest sannsynlig blir både lite sol og bading og at det faktisk er nå sommeren er, er man foreløpig lykkelig uvitende om. Det vi derimot vet er at det er en del spennende utgivelser også i juni. Blant annet kommer to store kultforfattere med for mange etterlengtede bøker. For mange er juni også en travel måned med eksamener, avslutninger eller andre ting man må ordne før ferien. Jeg håper likevel vi alle får tid til å slappe av med noe vi har gledet oss til og her er noe av det jeg gleder meg mest til:

4. Joyland av Stephen King. Jeg har mange andre uleste King-bøker å ta av, men så er det noe ekstra fristende med det som er helt nytt. Vintage-coveret og lovnader om en hardkokt krimhistorie gjør meg enda mer nysgjerrig.
                                                         
11. The Girl Who Was Supposed to Die av April Henry: en YA-thriller en kamp mot klokken-stilen om en jente som blir kidnappet og våkner opp i en hytte uten å vite hvor hun befinner seg eller hvorfor.
                                                         

18. The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman. Jeg har som et av årets lesemål å lese flere bøker av både King og Gaiman så denne må også både anskaffes og leses. Det er hans første bok for voksne på flere år og er et moderne eventyr om en manns kamp for å overleve onde krefter.
                                                         

I Schibsted sin vårkatalog står det at den tredje boken i Skyggejegerne-serien til Cassandra Clare skal komme denne måneden, men jeg finner ingenting på nettsidene, så da er det bare å vente og se. Jeg regner med at det er veldig mange som gleder seg til Jo Nesbø sin Politi som kommer 6. juni som er en Harry Hole-roman. Jeg har lest noen av bøkene, men er ikke helfrelst og har derfor ikke den  med på listen min. Ellers har jeg funnet få norske utgivelser som pirret min nysgjerrighet noe voldsomt, men regner med at høsten vil være rikere på det området.

TV:
17. True Blood sesong 6 starter på HBO Nordic. Jeg har riktignok til gode å se sesong 5 av serien, men når man har fått seg HBO Nordic er jo ikke det noe problem:-)

 Hva gleder du deg mest til?

Hvem får Uprisen i morgen?

Uprisen er en pris for og av ungdom i regi av Foreningen les. Ungdomsskoleelever har både valgt ut de nominerte bøkene og er i disse dager i gang med å avgjøre hvilken ungdomsbok som er den beste utgitt i 2012. I morgen får vi endelig vite hvilken bok som stikker av med seieren.  De nominerte er (med lenke til mine omtaler):


Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad
Din vakre jævel av Helene Uri og Arne Svingen
Nærmere høst av Marianne Kaurin
Fuck off I love you av Lars Mæhle
Åndejegerne 1 av Magne Hovden


Jeg har nå lest og omtalt fire av fem Upris-nominerte bøker her på bloggen. Åndejegerne av Magne Hovden er såvidt påbegynt, og jeg tviler på om jeg rekker å lese den ferdig til i morgen, eller i det hele tatt å fortsette på den grunnet andre leseforpiktelser. Vi får se. Jeg er veldig spent på hvem som vinner. Jeg aner selvfølgelig ikke, men jeg kan jo synse litt:-) Det jeg kan si om Åndejegerne er at den skiller seg fra de andre ved at det er en fantasyroman. Det er vel også den boken sammen med Din vakre jævel jeg har lest mest negativt om (fra voksne lesere riktignok), men jeg har også hørt flere som likte den. Din vakre jævel er vel den mest kontroversielle grunnet forholdet mellom en kvinne på 25 år og en gutt på 15 år. I  de anmeldelsene fra Uprisen jeg har sett på reagerer flere av ungdommene på at den inneholder for mange og detaljerte sexscener. Og det er vel det som gjør den noe kontroversiell, at den bærer mer preg av å være en erotisk roman enn å problematisere forholdet mellom en voksen og en mindreårig. Nå er jo erotiske romaner i vinden, så en mulighet har den vel.

Hvis man ser på tidligere vinnere har nok Fuck off I love you en god sjanse. Lars Mæhle har vunnet prisen før med Landet under isen som riktignok er en ganske annen type bok, nemlig en fantasyroman på over 500 sider, men mer tradisjonelle samtidsromaner er også representert blant de siste års vinnere og bøker på nynorsk har fått prisen flere ganger. Han har overbevist ungdom før med en murstein, så da må det vel være en god mulighet med denne 160 siders lange boken? Boken tar opp store og filosofiske spørsmål som fri vilje og hvor lett det er for å ta noen gale valg. Mæhle har et godt og konsist språk som fenger både ung og gammel tror jeg.

Nærmere høst skiller seg nok mest ut som en stillferdig historisk roman om en jødisk familie under andre verdenskrig og det kan jo gå begge veier. Det er en nydelig og vond bok synes jeg. Min personlige favoritt er nok likevel Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad. Denne leste jeg i fjor sommer og det er derfor litt vanskelig å sammenligne med de tre jeg har lest mye tettere nå i vår. Det er et intenst, mørkt og annerledes kjærlighetsdrama som er både fengslende og sjokkerende. Det er nok den som appellerte mest til meg, men så er jo jeg 32 år og ikke akkurat  i den aldersgruppen som skal bestemme hvem som vinner.

Jeg må ellers si at mitt inntrykk etter å ha lest fire av bøkene er at det lover godt både for norsk ungdom og norsk ungdomslitteratur, for her er det mye bra. Jeg må si at mine fordommer og inntrykk av norsk ungdomslitteratur har endret seg noe i positiv retning i lesingen av disse bøkene og det er gøy. Her er det stor variasjon i tematikk, språk og stil. Da er det vel norsk samtidslitteratur anno 2013 som er det neste som skal til pers for å forberede neste års utdeling av Bokbloggerprisen. Her stikker nok fordommene enda dypere så gleder meg til å bli omvendt;-)

Mari fra Flukten fra virkeligheten har også lest og blogget om flere av de nominerte til Uprisen.

                                            

Bokanmeldelse: Fuck off I love you av Lars Mæhle

Vemund er en ganske vanlig gutt på 16 år som bor med sin mor på et lite tettsted og er ganske beskjeden. Han henger med kompiser og får seg kjæreste med alt av flauheter det innebærer. Kanskje fordi han er en type som bare slenger seg med de andre vennene sine om det gjelder å gå på fest eller andre ting ender han opp i et dårlig miljø. Lederen i dette miljøet er en god del eldre, og er en karismatisk, fascinerende, men rasistisk type som nylig kom ut av fengsel. Han går under navnet Two-Face og tar alle avgjørelser ved hjelp av myntkast der den ene siden sier Fuck off og den andre I love you og avgjør om han skal gjøre gode eller dårlige handlinger..

                                                  

Fuck off I love you handler vel mye om å ta egne valg og muligheten til å ta dem. Det handler også om hvordan en sterk leder kan omvende en gjeng som egentlig vet at lederen tar feil. Vemund sier for det meste "Same for meg" selv om det ofte ikke er det. Vi som lesere vet at han har meninger og er usikker, men han er altfor redd for å fortelle dem og utvendig virker det nok som om han ikke bryr seg. Vemund kommer i noen vanskelige situasjoner og når det første dumme valget er tatt er det enda vanskeligere å ta et bedre valg senere. Dette er en kjent problemstilling både i ungdomslitteratur og litteratur om ungdom fordi det er spesielt i denne alderen man virkelig må begynne å ta noen store valg, finne ut av hvem man er og vil være, og kanskje er på sitt mest usikre. Jeg synes Lars Mæhle får frem dette på en veldig god måte. Dette er nok den mest tradisjonelle av de nominerte ungdomsbøkene til Uprisen jeg har lest når det kommer til innhold, men det er likevel noe utradisjonelt ved måten Mæhle forteller historien på.

Boken har et enkelt og godt språk. Den har også et driv som gjør at den er fengende, spennende og ikke lett å legge fra seg. Jeg har ikke lest noe av Lars Mæhle før, men han kan ihvertfall skrive godt. Jeg synes også boken klarer å fortelle mye på de knappe 160 sidene uten at det kjennes som den haster av gårde eller at man blir for lite kjent med karakterene. Jeg får etterhvert et godt innblikk i både Vemund og flere av de andre karakterene vi møter selv om det ikke er gjort med så mange ord. Det er jo spesielt Vemund vi blir kjent med siden dette er hans historie og hans tilbakeblikk som han forteller til psykologen sin. Så det er også han som bestemmer hvor mye og hva vi skal få vite. Historien hans har en utvikling der de fleste av oss vil irritere oss grønn over tafattheten og likegyldigheten hans til at vi virkelig får sympati og føler med den unge gutten. Det er vel både fordi vi til en viss grad kan kjenne oss igjen og fordi Vemund selv går gjennom en utvikling. Det er dette og den alvorlige tematikken som gjør at boken blir noe mer enn nok en ungdomsbok om usikker og tafatt tenåringsgutt som tar gale valg. Jeg kunne kanskje ønske meg at forfatteren gikk enda dypere i både Vemund,  forholdet mellom mor og sønn og for eksempel forklarte litt bedre hvorfor ingen av de andre ungdommene gjør motstand mot noe de i utgangspunktet ikke tror på, men alt i alt synes jeg dette er en god bok.

Her kan du lese Knirk og Bibliotekaren din sine omtaler.

Denne boken er den fjerde av fem nominerte bøker til Uprisen som deles ut i morgen på Lillehammer som jeg har lest og omtalt.

Takk til Samlaget for et eksemplar.

Bokanmeldelse: Stillhet av Becca Fitzpatrick

Jeg har sagt flere ganger både her og til meg selv at Paranormal Romance-sjangeren og jeg må skilles eller ihvertfall ta en lang pause. Så er det slik at jeg tross alt har begynt på en serie som heter Hush, hush/Fallen engel som jeg faktisk har lyst til å fullføre. Så hva er det som skiller disse bøkene fra andre i samme gate? Det finnes sikkert mange som er både bedre og like gode, og jeg har jammen irritert meg litt underveis i lesingen av disse også. Jeg blir likevel revet med i historien til tross for enkelte mindre språklige og andre irritasjonsmoment. Jeg liker denne serien godt som lettlest underholdning som passer spesielt i perioder der lite fenger. Bøkene har også et mørke over seg som jeg har savnet i en del av de andre paranormale seriene jeg har lest. Hovedkarakterene Patch og Nora har mange likheter til de mer kjente Bella og Edward fra Twilight, flere enn i noen annen serie jeg har lest. Nora er den skoleflinke ordentlige og forsiktige, mens Patch er den mystiske og farlige. De møtes i biologitimen da de er nødt til å jobbe på et prosjekt sammen. Det forfatteren av denne serien gjør bedre synes jeg er å bygge opp forholdet dem i mellom gradvis og la spenningen være der hele tiden, i motsetning til Twilight-paret der det meste av kruttet er brukt i første boken. Hun lar Patch være mystisk, farlig og mørk og en vi ikke får helt taket på og det holder ihvertfall på interessen min. Stillhet er den tredje av fire bøker og her kan du se mine omtaler av de to første bøkene Fallen engel og Crescendo om du ikke har lest dem.

En annen ting jeg liker ved disse bøkene er at selv om historien fortsetter fra bok til bok er det et mysterie som avsluttes i hver bok i motsetning til der det slutter i en cliffhanger i hver bok som likegodt kunne vært slutten av et kapittel. Nå sluttet faktisk forrige bok med en cliffhanger og jeg må innrømme at siden det er godt over et år siden jeg leste den tok det litt tid å komme inn igjen i historien. Nora har blitt kidnappet og da boken starter har hun akkurat kommet seg fri og blir funnet av politiet på en kirkegård. Hun husker ingenting av de siste fem månedene, ikke engang Patch. Både moren, Patch og venninnen Vee ønsker at det skal fortsette slik da ingen av dem tror at han er særlig bra for henne. Det skal vise seg at båndet mellom de to turtelduene er sterkere enn som så og at ikke alt lar seg viske vekk fra hukommelsen. Moren har også fått seg en ny kjæreste mens Nora var borte som Nora ikke klarer å like, det er noe som ikke stemmer ved ham. Det viser seg at hun har rett og endelig skal vi få se hvordan den mørke underverdenen av engler og nephiler henger sammen.

På grunn av Noras hukommelsestap er det en del oppsummering i denne boken som var greit nok for min del siden det er lenge siden jeg har lest de to foregående bøkene. Samtidig synes jeg det gjør at starten av boken er litt treig og at det hele blir dratt litt for mye ut. Det tar seg absolutt opp etterhvert og siste del av boken er både spennende og informativ. Slutten er åpen, men likevel helt akseptabel som avslutning av en bok. Nora står nå ovenfor et vanskelig valg og jeg er spent på å lese videre i neste og siste bok som heter Finale som har kommer på engelsk, men ikke på norsk. Universet og persongalleriet som presenteres i disse bøkene er ganske enkelt å holde oversikten i og det er også en av grunnene til at disse bøkene er lettleste. Sammen med mørket, romantikken, spenningen og mystikken er disse bøkene enkle å anbefale videre til både mindre erfarne lesere, men også mer erfarne som ønsker seg lettbeint og fengende underholdning.

Boken har jeg lånt på skolebiblioteket.

Bokanmeldelse: Mirakel av R.J.Palacio

Mirakel handler om 10 år gamle August som til nå aldri har gått på skole sammen med andre barn. Han har hatt opplæring hjemme med sin mor og hatt noen få venner i nabolaget. Grunnen til dette er at han er født med et deformert ansikt grunnet en genfeil og har fått utført en rekke operasjoner gjennom oppveksten. Nå har moren bestemt at det er på tide å begynne på skolen og både Auggie og faren er både engstelig og skeptisk. Hvordan vil de andre barna motta ham?

Historien blir gjennom ulike kapitler også fortalt fra andres synsvinkler og dette synes jeg er både vellykket og mindre vellykket. Jeg likte best August sine kapitler som er i flertall, men jeg synes søsteren Via sine gir et veldig viktig perspektiv og ekstra lag til boken. Kjæresten hennes Justin sine derimot synes jeg like godt kunne vært utelatt. Vi får også lese blant annet vennene Jack og Summer sine tanker. Det er lett for å dømme  de andre barna for deres reaksjoner og oppførsel, men ved å også se noen av deres perspektiv gjør det enklere å forstå.

Boken er hjerteskjærende og rørende, men også morsom og varm. Det er virkelig deler av boken som er vonde, og som gjør meg både sint og trist. Jeg tok meg i å tenke, er barn virkelig så onde mot hverandre, mens jeg på den andre siden tenkte at tilværelsen ikke er så enkel som den blir fremstilt her. For som voksen leser savner jeg innimellom litt mer dybde og realisme i løpet av boken. Men så tenker jeg at dette er en bok fortalt for og av barn. Det er ingen av kapitlene som blir fortalt gjennom en voksens øyne og det er nok helt bevisst for å beholde det barnlige blikket uten for mye av nettopp den dybden eller kynismen som jeg savnet litt underveis. Det nærmeste vi kommer er søsteren Via sine kapitler hvor hun bekymrer seg for om foreldrene overbeskytter lillebroren og skammer seg over sine egne følelser.

Jeg synes likevel at denne boken kan og bør leses av folk i alle aldre. Voksne lesere, foreldre, og andre som har mye kontakt med barn får en påminner om hvor stygge barn faktisk kan være mot hverandre uten at de selv egentlig er klar over det eller ihvertfall ikke tenker gjennom konsekvensene av det de gjør, og at dette ofte gjenspeiler de voksnes holdninger eller mangel på klare holdninger. I Bergens Tidende foregår det en antimobbekampanje (Vær en venn) der flere stygge mobbehistorier kommer frem. En annen ting som kommer frem er at mange foreldre ikke vil innse at deres eget barn kan være stygge mot andre. Det er tross alt voksne som har ansvaret for barns holdninger og oppførsel og da i første rekke foreldre for sine egne barn. Mirakel viser hvor lett det er å henge seg på det andre gjør selv om det virker helt grusomt og utenkelig  når man ser historien utenfra og spesielt gjennom den som blir utsatt sine øyne. Boken sier også noe om styrken som ligger i å ha både støtte og kjærlighet rundt seg og viktigheten av å bry seg.

Gyldendal har satt denne under kategorien ungdomsbøker, men jeg synes dette først og fremst er en bok for eldre barn, kanskje 9 år og oppover. Som sagt er det en bok som både ungdom og voksne bør og kan lese også, men jeg synes det er viktig å få med at dette er en bok som passer godt for eldre barn da det tross alt både er dem det handler om og historien stort sett blir fortalt gjennom. Forfatteren sier på sin egen hjemmeside at tilbakemeldingene hun får fra leserne er at voksne lesere reagerer mye sterkere følelsesmessig på boken enn barn, sikkert fordi vi også ser hvor vanskelig livet kan bli for August senere. Barn derimot synes boken først og fremst er morsom og oppløftende. August har tross alt en familie som elsker ham og gjør alt for ham, i tillegg til venner som støtter ham, og det er tross alt mer enn mange "normale" barn kan stille opp med.

Takk til Gyldendal for et eksemplar av boken.