Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.

"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.

"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.

Bokhyllelesing 2017 - januar er tiden for planlegging

Som jeg skrev i oppsummeringsinnlegget mitt tidligere har jeg planer om å delta i Hedda hos Boktanker sin bokhylleutfordring. Her finnes det ulike kategorier for å komme seg gjennom noen av de uleste bøkene i bokhyllen, som etter hvert teller flere hundre. Jeg er egentlig ikke så glad i å skulle lese bestemte bøker til bestemte tider, men siden jeg er så utrolig glad i å lage lister , så lager jeg en foreløpig plan på hvilke bøker jeg vil lese, men det er godt mulig de endres underveis. Planen for 2017 er å lese minst 15 bøker fra bokhyllen, så å delta på Heddas 10 kategorier burde gå helt fint.
                                  

JANUAR: Les en bok med blått omslag

Salt to the sea av Ruta Sepetys. En bok jeg har holdt på med en stund på lydbok, eller ikke holdt på med er muligens mer riktig å si. Da jeg på kort varsel skulle være prøvevakt på jobben en dag, plukket jeg den med meg fra hyllen i trykt utgave og likte boken mye bedre enn i lydbokversjon. Den skal derfor bli prioritert nå, og jeg er allerede over halvveis. Boken er også aktuell for Printz-prisen (ungdomsbokpris delt ut av den amerikanske bibliotekforeningen, ALA) som deles ut nå i januar og er en historisk YA-bok fra andre verdenskrig.

FEBRUAR : Les en bok som opprinnelig er skrevet på engelsk

Her er det jo så mye å ta av at jeg håper jeg rekker to. Blodmeridianen av Cormac McCarthy skal i hvert fall lese i en slags bokhyllesamlesing sammen med Labben. Boken skal være ganske voldelig og for de spesielt interesserte i følge Haruhi (hun er en av dem), så det er bare å stålsette seg.

MARS: Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700

Nok en gang skal Labben og jeg samlese fra egne bokhyller og nå er det Robison Crusoe, som jeg kjøpte inn i fjor for å lese til en av rundene i 1001-lesesirkelen. Litt samlesingspress håper jeg gjør susen.

 

APRIL:  Les en skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990:

Her har jeg også flere gode kandidater og kommer ikke til å velge før det nærmer seg. Men som bergenser og kvinne synes jeg det er en skam at jeg ikke har lest Torborg Nedreaas, og det til tross for alt det fine mormor sa om bøkene hennes i alle år. Jeg har Musikk fra en blå brønn, første roman om Herdis, stående i bokhyllen. Andre aktuelle kandidater er Herbjørg Wassmo med Huset med den blinde glassveranda eller Tarjei Vesaas med Fuglane som begge er på 1001-listen.

MAI : Les et skuespill eller ei diktsamling:

Jeg er litt skeptisk til begge disse sjangrene, og spesielt skuespill. Jeg synes skuespill er best på teater og basert på den lille erfaringen jeg har med å lese skuespill liker jeg det ikke. Ikke tror jeg at jeg har noen i bokhyllen heller. Nå har jeg et eget mål om å lese minst to diktsamlinger i 2017, så det er åpenbart at det må bli det. Jeg går for Manilahallen av Ruth Lillegraven som er en diktbiografi (biosirkel??), og tenker at mer fortellende dikt kanskje er stedet å begynne i min jakt på å bli mer komfortabel med lyrikken.

 

JUNI & JULI:  Les en tjukk bok du lenge har utsatt å lese:

Jeg har satt som et eget mål å lese minst to mursteiner i 2017 og de to jeg ser for meg å lese er Anna Karenina av Tolstoj og A Brief History of Seven Killings av Marlon James. Sistnevnte ble påbegynt for lenge siden, men siden den er både tjukk og har et tungt språk har den blitt liggende på nattbordet. Flere har sagt at jeg bare må komme meg halvveis, så går alt greit, så jeg har virkelig tenkt å gjøre et forsøk i år.

AUGUST: Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla:
Den åpenbare løsningen her ville vært å ta nummer 15 på min bokhylleliste hos  List Challenges der bøkene er nummerert. Da plass nummer 15 falt på Moby Dick kjente jeg at jeg ikke var klar for det, men om det endrer seg til august får jeg heller endre. Så etter å ha telt framlengs og baklengs på alle bokhyllelistene mine fant jeg endelig en jeg ble fornøyd med, nemlig Når gjøken galer av Robert Galbraith aka J.K.Rowling. Siden jeg liker alt det andre jeg har lest av forfatteren veldig godt og (kvinnelig) britisk krim vanligvis er min favorittkrim, er jeg veldig klar for denne.
 

SEPTEMBER:  Les en bok av en forfatter du ikke har lest før:

Jeg har store planer om å endelig få lest Jane Austen i år. Jeg har tidligere kun lest halve Northanger Abbey, så regner ikke det som å ha lest noe av henne. Jeg synes det var tungt å lese og det fenget ikke den gangen. Jeg vil derfor nå prøve meg på Pride and Prejudice siden jeg kjenner historien og deler av teksten etter å ha sett flere ulike varianter av den på film og TV. Håper jeg kommer meg gjennom denne gangen.

OKTOBER:  Les en bok med en svært kort tittel:

Her vil jeg lese en bok som har vært på leselisten min ganske så lenge, nemlig Speak av Laurie Halse Anderson. Dette er en bok som dukker opp på lister over de beste amerikanske ungdomsbøkene, og som er en av de bøkene som til stadighet blir utfordret på skoler o.l. som problematisk rundt om i USA. I september arrangerer blant annet den amerikanske bibliotekarforeningen Banned Books Weeks som setter fokus på bøkene som har vært forbudt eller fortsatt blir meldt inn som uønsket av foreldre, lærere osv. En måned for sent, men likevel ganske passende.
 

NOVEMBER & DESEMBER: Les en bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur:

Etter at flere bokbloggere har skrytt av Elskede av Toni Morrison har jeg fått veldig lyst å lese den. Jeg skulle lese den i fjor, men tiden strakk ikke til. Jeg så filmen da den gikk på kino på slutten av 90-tallet (på grunn av Oprah som jeg og venninnene mine var veldig opptatt av den gangen), og ble fascinert, men mest forvirret, og det ble ikke helt den opplevelsen vi hadde håpet på. Jeg er derfor spent på om boken, og noen år på baken, gjør noe med det inntrykket. Boken har jeg faktisk på både norsk og engelsk.

De beste bøkene jeg leste i 2016

Jeg lovet tidligere i uken å komme med de beste bøkene jeg leste (ferdig) i 2016. Det ble ikke en topp 10, men heller bøkene delt inn i ulike kategorier, så her er de:


Årets mest rørende: Oldemor av Anna Fiske: jeg har blitt veldig glad i å lese bildebøker de siste årene og siden jeg har små barn leser jeg mye av det til dem. Det er ikke alltid mine barn og jeg får de samme favorittene, eller får det samme ut av bøkene, og noen ganger ender jeg opp med å lese alene. Uansett, Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hu n har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.


Årets ettertenksomme: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella. Boken fikk et eget innlegg som en del av Moshonista sin biosirkel i fjor. Den handler om Samia, en ung somalisk jente med en drøm å løpe, som blir tvunget på flukt av krig.  Jeg likte godt å lese om oppveksten i Somalia, og ved å følge Samia helt fra en relativrt lykkelig barndom gjør det enda sterkere å lese om det tunge valget hun tar om å legge ut på Reisen til Europa etter at al-Shabaab tar makten i hjemlandet. Selv om jeg hadde innvendinger til fortellerstilen, synes jeg denne boken er viktig å lese.



Årets mest medrivende: Her har jeg egentlig flere kandidater og alle er amerikanske YA-bøker. I sommer leste jeg to av de beste, Everything, Everything av Nicola Yoon og The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie. Førstnevnte handler om en tenåringsjente, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie (i mangel av bedre norske ord).

The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian er en bok jeg har hatt på leselisten noen år og endelig fikk jeg lest den. Den troner helt mot toppen av 2016-favoritter og handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken.



Årets sterkeste: Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus: etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur fikk jeg virkelig opp øynene for Dahle/Nyhus sine bildebøker gjennom Sinna mann. Også Krigen som Dahle siden skrev med sin datter, om skilsmisse, er en veldig sterk bok. For disse bildebøkene er sterke saker, men så utrolig viktige. Blekkspruten handler om overgrep på barn, et dessverre aktuelt tema i Norge for tiden. Blekkspruten er storebroren som overgriper, når de to er alene på rommet og armene er overalt. Når de leker og tuller i stuen er storebror Apen. Jeg kan røpe såpass at boken har en slutt der lillesøster blir forstått og problemet tas på alvor når hun forteller om det til foreldrene. Det kommer tydelig frem at dette ikke skal være en hemmelighet. Men boken viser også hvordan pappa først blir en struts og ikke vil høre om det. Jeg sier det igjen, men jeg nok en gang så imponert over hvordan så vanskelige tema blir behandlet av forfatterparet. Jeg håper ikke lærere og foreldre vegrer seg for å lese og ikke minst snakke om disse bøkene til barn og ungdom, og kanskje også voksne eller bare lese dem selv for å forstå litt mer.



Årets 1001-bok: Vanære av J.M. Coetze: David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.


Årets menn: All That Man Is av David Szalay: Szalay sin roman består av ni historier om ni forskjellige menn rundt om i Europa og minner mest om en novellesamling. Noen av historiene fenger og treffer mer enn andre, men her er virkelig mange gode om den moderne mann. Jeg liker også oppbyggingen av boken der første fortelling handler om to tenåringsgutter og den siste om en eldre mann, og historiene mellom har hovedpersoner med stigende alder. Denne "kronologien" og at første og siste historie har en lett forbindelse er muligens det som gjør at den har kunnet gå som roman i og med at den endte på kortlisten til en prestisjefylt romanpris som Booker. Noveller eller ikke, den anbefales og da jeg leste Grytten sin Menn som ingen treng minnet de om hverandre veldig i tematikk.



Årets Booker: His Bloody Project av Graeme Marcrae Burnet:: denne boken var en av de få som fikk sitt helt eget innlegg som kan leses ved å trykke på tittelen. Den var også en bok jeg leste i forbindelse med Booker og den ble nok min favoritt derfra. En historisk psykologisk krim, presentert som en sann historie. Den har en spennende oppbygging med en blanding av forbryterens egne memoarer, patologirapporter, rettsaksnotater, intervjuer o.l. Som jeg skrev i innlegget om boken er ikke dette en whodunnit, men snarere en whydonnit eller til og med whatsdone.




Årets sliter: Havboka av Morten Strøksnes: selv om boken er årets slitebok betyr det ikke at jeg ikke likte den, men heller som en liten bragd som var verdt slitet. Jeg leser lite sakprosa og merker at det krever en annen type oppmerksomhet enn for eksempel romaner. Og da tenker jeg først og fremst på de delene som tar for seg ulike faktaopplysninger. Jeg ønsker å få med meg alt, og å huske det. Havboka er en nydelig hyllest til havet, den gir innblikk i noe av det nesten uendelige dyrelivet som befinner seg der, og de enorme områdene vi landkrabber ikke tenker på så ofte og kanskje også tar for gitt. Blandingen av spennende skildringer av Morten og Hugo sine utflukter på jakt etter Håkjerring, anekdoter og kunnskap om havet gjør dette til et lite mesterverk av en bok.


Årets norske roman (utgitt 2016): det er vanskelig å komme utenom Vigdis Hjorth og hennes Arv og miljø  i denne kategorien. 2016 ble året der jeg leste tungvekterne fremfor de mer ukjente av romanforfatterne, og to av dem leverte virkelig også (jeg snakker om Renberg), men Arv og miljø var den som stod mest frem for meg. Det handler tilsynelatende om en arvestrid om to hytter, men egentlig er det en historie om familie, hemmeligheter, fornektelse, kommunikasjon og mangel på sådan. Det viser seg at hovedperson Bergljot har gode grunner til å ikke ville ha hatt kontakt med familien, i hvert fall i følge henne selv. Selv om alle sikkert har fått med seg hva denne boken handler om gjennom massiv mediedekning, så vil jeg ikke skrive det siden det ikke er noe som avsløres før et stykke ut i boken. Arv og miljø har så skarpe observasjoner på hvordan vi snakker sammen når det er noe vi ikke vil snakke om, hvordan vi manipulerer hverandre for å forsvare oss selv, spesielt når det du skal forsvare er så alvorlig og utenkelig som her.  Deler av boken som handler om Bergljot sine tanker er skrevet som en slags bevissthetstrøm. Det kan virke rotete, men det fungerer godt, fordi det er jo sånn tanker er.


Årets norske ungdomsbok (utgitt 2016): Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask: forfatteren debuterte med denne ungdomsromanen i fjor og den står for meg frem som den beste av de norske ungdomsbøkene jeg rakk å lese (og det var en del), et lite hakk foran Anders Torland sin Engel i snøen. Lily ble født med ganespalte og har et arr som deler leppen i to. Frem til nå har hun ikke brydd seg noe særlig, men nå våkner følelsene for det motsatte kjønn, og alt som tidligere ikke var så viktig betyr plutselig alt. Ting som før betydde alt derimot, som foreldrene, tar hun avstand fra egentlig uten å ville det, følesene for bestekameraten endrer seg nesten over natten uten at hun vil det, og alt virker håpløst. Boken får så godt frem de vanskelige og forvirrende følelsene rundt det å gå fra barn til ungdom. 

Ha det bra 2016, velkommen 2017!

Et noe sent godt nyttår fra bloggen. Året er allerede 10 dager gammelt, 2 bøker er lest, nye mål for 2017 er allerede publisert, og langlistene til Bokbloggerprisen er lansert, men like fullt er dette det første innlegget i 2017 herfra. Her skal jeg først og fremst snakke om fjoråret, 2016, men også litt om målene for 2017. En liste over de beste bøkene jeg leste i 2016 kommer senere i uken. Om du vil se oversikt over alle bøkene jeg leste, kan du se det under fanen øverst, (eller her om du vil sjekke hvilke av dem du har lest) men her kommer en liten oppsummering av leseåret 2016:

Bøker lest i 2016: 58

Måloppnåelse:
Jeg oppnådde faktisk de aller fleste mål, men manglet en lest bok fra bokhyllen (14/15), og en av de 7 kortlistede romanene til bokbloggerprisen. Det er uviktige detaljer, og det viktigste er at jeg fikk lest mange gode bøker og utfordret meg selv litt. Jeg er kjempefornøyd og målene for neste år ligger i en fane øverst på siden. Jeg har oppjustert noen mål, fjernet noen og lagt til noen, men de store forskjellene er det ikke. Jeg har for eksempel tillagt mål om sjanger som jeg ikke hadde, som lyrikk og non fiction, fordi det er sjangre jeg leser så lite av, men innser at jeg mest sannsynlig liker godt. For å være helt ærlig blir jeg innimellom lei av romaner, og det er viktig å variere for  å holde oppe leselysten.

God start på 2016:
Jeg startet året med å få unna en del 1001-bøker og bøker fra bokhyllen, som jo er  veldig lett i januar siden fristen for anskaffelse går ved 1.1, og du kan lese bøker du fikk til jul til full jubel og måloppnåelse. For eksempel kom jeg endelig i gang med Hellemyrsfolket, leste Siri Hustvedt sin Det jeg elsket som har stått åresvis i bokhyllen, og deltok med både lest bok og blogginnlegg i Moshonista sin biosirkel (det ble vel med det ene innlegget, bortsett fra min lille redningsaksjon på slutten av året). Jokerlesing til Bokbloggerprisen i januar var også et høydepunkt og jeg rakk å lese to bøker jeg kunne stemme på. Jeg hadde rett og slett en veldig god start på året. Det er vel ikke akkurat oppsiktsvekkende at man starter det nye året med nytt mot og god innsats, men jeg gjorde også dette fordi jeg vet at når bokhøsten nærmer seg blir det mye fokus på nye bøker, både Booker og nye norske til Bokbloggerprisen, noe som selvfølgelig slo til.



I mars kom langlisten til den internasjonale Booker, og jeg klarte ikke la være å engasjere meg her heller. Jeg leste to bøker derfra, White Hunger og A General Theory of Oblivion, fra hhv Finland og Angola, som var gode bøker, men likevel litt trege leseopplevelser. Vinneren, The Vegetarian av Han Kang, rakk jeg ikke, men den ligger på nattbordet og håper å bli lest i år istedenfor. Til tross for en god start på året kom nok høydepunktene likevel om sommeren, da jeg hadde ferie og tid og ro til å lese, og ikke minst plukket jeg frem noen titler jeg hadde hatt lyst å lese en stund. Bøkene jeg valgte da er også de som står frem i flere kategorier som årets favoritter (liste kommer!). På tampen av juli kom den vanlige Booker-prisen med sin langliste, en pris som engasjerer flere bloggere, delvis på bloggene, men i 2016, mest på Goodreads. Jeg endte opp med å lese 4 bøker derfra, hvorav 3 endte opp på kortlisten (His Bloody Project, Eileen og All That Man Is) i september, men blogget kun om en av dem. To av bøkene likte jeg godt, mens de to andre var så der (Eileen og My Name is Lucy Barton). Tre av bøkene skaffet jeg meg, og de ligger fortsatt ulest hjemme, og sånn vokser lesebunkene....


Bokhøsten:
I september kom altså Booker shortlist, det var bokbloggertreff, utdeling av Bokbloggerprisen, og den norske bokhøsten var i gang på ordentlig. En hektisk, men veldig kjekk bokmåned. Jeg endte opp med å lese 23 norske 2016-utgivelser, som må være rundt 40% av det totale antallet leste bøker, i overkant mye spør du meg:-) Men når vi engang er med på å dele ut en pris, så må man jo engasjere seg, og ikke minst er det gøy. Det kommer en god del barne- og ungdomsbøker også om våren, så jeg hadde lest noen titler allerede. Jeg har også vært hakket flinkere til å blogge om de norske bøkene enn andre bøker, men en flink blogger kan jeg ikke kalles i 2016. Jeg rakk også å lese en del nyere utenlandske utgivelser, spesielt innen Young Adult, der jeg følger med på enda en pris, Printz-prisen, som deles ut i januar påfølgende år, og leser bøker anbefalt i grupper på blogg og Goodreads. Jeg må si at jeg enda ikke har funnet en favoritt, men flere middelmådige leseopplevelser. Forhåpentligvis finner jeg noen gode titler når prisen deles ut til en vinner og inntil 4 honor books. Jeg prøver å i hvert fall lese vinneren hvert år.


Litt statistikk :
I følge Goodreads var min lengste bok All That Man Is av David Szalay på 448 sider og den korteste var Snart sover du av Lisa Aisato og Hady Njie på 40 sider. Et nytt mål av året er å lese minst to mursteiner (over 500 sider), da jeg ser at jeg har lett for å prioritere bort disse. Den mest populære  (antall følgere) av bøkene jeg leste i fjor var William Golding sin Lord of the Flies med over 2 millioner følgere (nok en veteran fra bokhyllen min) og den minst populære var Bomulv av Njord Svendsen med kun 2 følgere. Ellers har jeg lest noe sånt som 23 voksenromaner, 3 novellesamlinger, 4 non fiction, 6 (nye norske )bildebøker, 21 ungdomsromaner og 1 essaysamling. Jeg har lest hele 39 bøker av kvinnelige forfattere og bare 19 bøker av menn. Jeg kunne tenkt på kjønnskvotering her, men når man leser mange barne- og ungdomsbøker tror jeg det er sånn det blir, for hovedvekten av de kvinnelige kommer derfra.

Blogging:
De to siste årene har vært noe labre med kun 16 innlegg per år, så vidt litt mer enn ett i måneden. Kun 5 bøker fikk egne innlegg, mens flere bøker fikk ta del i samleinnlegg med ulik lengde omtale av hver bok. Jeg tenker uansett at litt omtale er bedre enn ingen, så i år må jeg i det minste få til to innlegg per måned, altså 24. På høsten startet jeg opp med månedsoppsummeringsinnlegg og det tror jeg at jeg skal fortsette med fra start i år. Intensjonene er nemlig alltid gode og at jeg skal få skrevet flere egne innlegg om hver av bøkene jeg leser, men det er sjelden det blir noe av. Noen ganger blir det med oppsummeringsinnlegget og noen ganger inspirerer det til nye innlegg. Jeg håper også at de ulike lesesirklene jeg deltar i inspirerer til innlegg, ev får  jeg tvinge de frem, som Moshonista sin allerede nevnte biosirkel, Lines bibliotek sin 1001-sirkel, og Boktanker sin bokhyllelesing, og ikke minst at Booker i år fører til mer engasjement på bloggene.

Godt nytt leseår til alle!

Om du vil sjekke hvor mange av bøkene jeg har ulest i bokhyllen du har lest, kan du gjøre det her på List Challenges. 2017 ser også ut til å bli et år med listebonanza i bokbloggsfæren!

Amanda Palmer og Amy Schumer - rockete frue, frisk frøken og en veldig forsinket biosirkel

I dag er det bloggdato for siste runde i biosirkelen hos Moshonista, der en kan lese biografier på ulike tema annenhver måned. Jeg har forsøkt meg flere ganger, men har vel kun klart å fullføre både bok og innlegg en gang i løpet av de seks rundene i 2016. Denne runden er Is og snø, og jeg holder på med en ganske spennende true crime-bok på lyd om en seriemorder fra Alaska, men boken er langt fra ferdig. Siden jeg har begynt på et innlegg tidligere til rockerunden og skrev en litt lang kommentar om Amy Schumer sin bok til friske fruer-runden, så flesker jeg like så godt til med begge to i dag. Jeg har hørt begge som lydbøker, så det blir dårlig med sitater her.

Amanda Palmer - The Art of Asking:

Denne boken har blitt lest og svært godt likt av flere bokbloggere og andre jeg følger på Goodreads. Jeg kjente ikke så veldig godt til Amanda Palmer på forhånd. Jeg har kommet over et par blogginnlegg som har blitt delt i sosiale medier og har likt det hun har skrevet der. I tillegg hadde jeg fått med meg at hun er gift med Neil Gaiman, noe som både pirret nysgjerrigheten og fikk meg til å tenke at hun må være en bra dame.

Amanda Palmer er rockeartist og en slags pioner innen såkalt crowdfunding (vet ikke hva det heter på norsk). Før hun kom dit jobbet hun som levende statue i mange år, en erfaring som hun skriver mye om i denne boken, og som hun også baserer en god del av sin  TED Talk på. I sin tid som "The Eight Foot Bride", opplevde hun en dyp forbindelse til publikum og at det var kunst hun skapte, selv om ikke alle var enig i det. "Get a job!" var vel en av de vanligste og mest sårende tingene hun fikk slengt etter seg. Hun skriver at kunst tidligere handlet mest om en opplevelse og forbindelse mellom kunsteren og publikum, mens i senere tid har artister blitt kjendiser på en pidestall med større avstand til publikum. Internett og sosiale medier gjør at denne forbindelsen nok en gang kan oppstå. Amanda Palmer har selv brukt dette flittig både for å be om hjelp og for å skape kunst.

Internett og sosiale medier har udiskutabelt forandret mye, og en av de positive tingene er at kunstnere av ulikt slag kan selge eller gi kunsten sin direkte til de som vil ha den, og det gjør at de kan ha større kunstnerisk frihet. Amanda Palmer forteller for eksempel om da hun ønsket å gjøre albumet sitt til et konsept med tilhørende fotobok med fortellinger. Plateselskapet ville ikke det, så hun bestemte seg for å la dem gi ut albumet, men selge fotoboken sin direkte fra nettsiden. Senere brøt hun helt med plateselskapet sitt (på en ganske utspekulert måte) og har blant annet gitt ut album finansiert via Kickstarter. Hun fikk en del kritikk for å ha "tigget" om penger fra vanlige folk, men som hun sier i boken handler det ikke om å tvinge mennesker til å betale for kunst, men å la dem få lov til å gjøre det. Crowdfunding er dessuten i mange tilfeller er en slags forhåndsbetaling av et produkt, for stort sett får den som betaler produktet, filmen, platen eller lignende når den er ferdiglaget, sammen med en del tilleggsprodukter avhengig av hvor mye en betaler. Jeg har selv bidratt til noen prosjekter på Kickstarter, og man føler seg virkelig som en del av det hele. Jeg fikk artige premier, og oppdateringer på prosjektene.

Komikeren Louis C.K. la i år ut serien Horace and Pete for salg kun på sin egen nettside til stor suksess. Han har kunnet gjøre det meste på egne premisser, lage akkurat så mange episoder han vil, ta avgjørelser underveis osv. Nå når han har laget den ferdig kan han selge den til et større selskap som kan distribuere den videre. Nå hadde han tjent nok penger til å gjøre dette uten hjelp fra sitt publikum, så han fikk stort sett bare skryt fra mediene. Denne formen for å lage kunst og kultur er veldig spennende da det som allerede nevnt gir større kunsterisk frihet. Det virker som det har blitt vanligere å samle inn penger på den måten Amanda Palmer gjorde, men at hun var en av de første som gjorde det innen musikkbransjen. Store artister som Radiohead har tidligere gått utenom faste distribusjonskanaler og solgt musikken sin kun på egne nettsider, til den prisen kjøperne selv vil betale. Men de er igjen etablerte artister som har råd til å produsere musikken uten hjelp. Boken til Amanda Palmer handler jo nettopp om all skammen som ligger rundt det å spørre om hjelp, og ikke minst hvor problematisk alt blir når det er penger involvert.

Dette kommer spesielt frem når hun forteller om hvor mye hets og motbør hun fikk etter å ha fått inn 1 million dollar gjennom Kickstarter, og deretter hadde frekkhet nok til å ikke betale fans som frivillige stilte opp i bandet på enkeltkonserter. Ikke bare fra privatpersoner og nettroll, men også journalister var veldig kritiske og harde mot henne. De må da være flau i dag over sin egen uvitenhet om hvordan musikkbransjen har og fortsatt endrer seg. Eller så er denne skammen over å "tigge" om penger og tjenester fortsatt for stor til at kritikk ikke vil komme. Dette handler jo vel så mye om å få lov til å ta del i en kunsterisk opplevelse og prosjekt som at det er en innsamlingsaksjon for en plateutgivelse. Jeg tenker også at dette er prisen hun måtte betale for å være så åpen som hun er. Amanda Palmer skriver også en del om motviljen til å ta i mot eller be om og til og meg å gi hjelp i privatlivet. Hun har mange små fine anekdoter om episoder som har vist henne medmenneskelighet på sitt beste og andre der mistenksomhet trumfer den, og hun snakker om da ektemannen tilbød henne penger til å fullføre musikkprosjekter.

Jeg veksler underveis mellom å bli rørt av hvordan hun skriver om sin kommunikasjon med fansen, til å bli litt irritert. Det er i overkant hvor mye som legges i små ordløse blikk, og det kjennes litt vel amerikansk. Dette kan ha med min veldig usentimentale side som ikke alltid er så velvillig innstilt. På den andre siden synes jeg mye av det hun skriver gir mening og fremstår som ekte. Jeg har tatt meg selv i å begynne å tenke over mitt eget liv både mens jeg hører på lydboken og etterpå. Amanda Palmer leser denne lydboken selv og gjør en svært god jobb. En bonus ved å velge lydbokversjonen av denne boken er at du får en del musikk med på kjøpet. Selv brukte jeg veldig lang tid på å komme meg gjennom boken, men tror jeg først og fremst må skylde på at lydbok og jeg har vært en dårlig match etter at jeg fikk kortere vei til jobb og ikke tar buss.


Amy Schumer - The Girl With the Lower Back Tatoo

Amy Schumer er en erfaren stand up-komiker, manusforfatter og skuespiller i filmen Trainwreck og har fått stor suksess etter at hun fikk sitt eget sketsjeshow på Comedy Central, kalt Inside Amy Schumer. Nå er hun også forfatter av en bok, en bok som nylig fikk flest stemmer i kategorien Best Humor på Goodreads Choice Award. Så vidt jeg kunne se var det den boken som fikk nestflest stemmer av alle bøkene som var med i de ulike kategoriene. Harry Potter and the Cursed Child var den eneste som fikk flere stemmer.

Jeg tror det er en fordel at jeg har sett Trainwreck og spesielt Amy Schumer sin standup og en god del youtube-moro før jeg leste boken. Jeg liker henne i utgangspunktet ganske godt og vet at hun er morsom. For boken er ikke akkurat kjempemorsom. Hun har kapitler som tar for seg alt fra barndom, ulike kjærester og seksuelle opplevelser, jobber hun har hatt, til lett politisk snakk om strengere våpenkontroll. Hun har faktisk hatt en oppvekst litt utenom det vanlige, med foreldre som gikk fra å være nyrik, til å ha ganske lite penger, skilsmisse, en syk far, og en mor som har vært litt ute av kontroll. Delen jeg likte aller best er likevel den som handlet om årene før hun ble kjent og jobbet hardt som stand-up-komiker. Skulle gjerne lest mer om det.

Hennes innspill til strengere våpenkontroll blir for svak sett med norske øyne, i hvert fall mine, litt sånn forsiktig politikersnakk, at man selvfølgelig ikke skal forby våpen til privatpersoner, men at det må bli litt vanskeligere å få tak i dem. Nå kan jo hvem som helst få tak i ammunisjon og våpen på kjøpesenteret så vidt jeg har skjønt, mens det er langt vanskeligere å  få tak i for eksempel p-piller.  Det er likevel interessant å forstå litt av de kulturforskjellene som er mellom Norge og USA på dette området. Hun sier at hun har flere venner som har våpen, og at det må de jo få lov til, noe som virker helt absurd for meg. Og hun bor og er fra New York-området, ikke sørstatene. Engasjementet hennes stammer fra at en psykisk syk person tok seg inn i en kinosal og skjøt og drepte to kvinnelige publikummere som så på en visning av hennes film Trainwreck. Ikke en helt uvanlig hendelse i USA dessverre.

Ellers er det som Moshonista klaget litt over i sitt innlegg om boken, en god del vaginasnakk i denne boken. Jeg synes det er helt greit og forventet ikke annet etter å ha sett en del Schumer før, men det blir muligens litt i overkant når man leser en hel bok der det tar en såpass stor del. Og selv om jeg hørte boken opplest av Schumer selv, er det et stivere format, enn for eksempel en stand up-scene. At hun snakker mye om å være stolt av egen kropp synes jeg er veldig bra, hun er tross alt del av en industri der kroppsfokuset er ekstremt og kanskje hun kan være med på å endre bildet noe. Men da må hun sikkert snakke høyt og mye, i motsetning til den forsiktige våpenmotstanden. Når du jevnlig blir kalt feit, spurt om kroppen din, og har opplevd å ikke få jobber på grunn av hvordan du ser ut, så skjønner jeg at forholdet til egen kropp blir satt på prøve. Nå har hun nettopp blitt kritisert igjen, fordi hun skal spille en Barbie som føler seg utenfor, i en ny film. Hun er da altfor feit til å være en Barbie kommenterer mange. Men var ikke det poenget da, at hun ikke passet inn, for hvem passer egentlig inn i Barbie-verdenen? Uten å kjenne noe særlig mer til filmen, fikk jeg mer lyst å se den etter den kritikken.

The Girl With the Lower Back Tatoo, en tittel som spiller både på Stieg Larsson sin boktittel og Amy Schumer sin egen tatovering nederst på ryggen (som hun mener er et slags symbol på hvem hun er, en hun er litt flau over, men likevel bærer med stolthet), var en ganske lett fordøyelig sak som fikk meg til å komme litt inn i lydbokmodus igjen. Jeg anbefaler den likevel først og fremst til de som liker Amy Schumer, og anbefaler hennes stand up mer enn boken.