Noe å glede seg til i mars

Det er straks mars og det er mye å glede seg til. Først og fremst er det årets første vårmåned, men jammen er det ikke mange godbiter på bok-, film- og TV-fronten å se frem mot også. Her et svært selektivt utvalg av det som kommer ut i mars av bøker og bokrelaterte filmer og TV-serier:


Du er HER av Anne Ch. Østby: forfatteren av blant annet Kjærlighetsgata har skrevet ungdomsroman og ikke bare det, men vunnet Schibsteds forlags manuskonkurranse. Boken handler om Fine og Tino, om valg og å finne ut hvem man er. Boken skal komme ut i mars, men eksakt dato er ikke oppgitt så vidt jeg kan se.








23: Gresshoppejungel av Andrew Smith: Aschehoug gir ut denne Printz-honorerte boken i slutten av måneden. Jeg har lagt merke til forfatteren før og hans bok Winger som jeg har skaffet meg, men som med så mange andre bøker ikke har fått tid til å lese. Han skal skrive originale og  rare ungdomsbøker som høres ut veldig interessant ut synes nå jeg. Gresshoppejungel er av forlaget beskrevet som vill, seriøs og morsom.



25: Zweet av Marit Kaldhol: etter å ha lest hennes bokblogprisnominerte Det skulle vere sol, vi skulle reise til Losz tror jeg at jeg skal lese alt Kaldhol kommer ut med og forhåpentligvis mye av det hun allerede har kommet med tidligere. I Zweet gjør en livsfarlig gasslekkasje at ungdomskolen blir evakuert og vi følger tre ungdommer som opplever og takler situasjonen veldig forskjellig.








31. Det endeløse havet av Rick Yancey: oppfølgeren til Den 5. bølgen kommer hos Gyldendal på månedens siste dag. Kampen mot utryddelsen av menneskeheten fortsetter. I denne boken ser vi historien fra en annen synsvinkel enn Cassie sin.

På kino:
20. Insurgent: oppfølgeren til Divergent er nok etterlengtet for mange. Selv synes jeg både bøkene og den første filmen er veldig underholdende og skal definitiv få med meg også denne etterhvert.

TV:
26. The Casual Vacancy: J.K.Rowling sin første bok etter Harry Potter, og hennes første voksenbok har blitt TV-serie, og den kommer på HBO Nordic. Jeg må skynde meg å lese boken!

Noe å glede seg til i februar

Februar kom med stormskritt og tok med seg både snø og sol. Studiene er i gang igjen i tillegg til full jobb, så blogging og lystlesing kommer nok litt langt ned på listen fremover. Samlesingen til bokbloggerprisen er i gang og jeg har faktisk lest hele 4 av de 6 nominerte bøkene, så da bør jeg komme meg gjennom de resterende to før august. Kanskje jeg også rekker å lese litt i de allerede leste bøkene og helst også skrive ett innlegg. Vi får se. Denne måneden er det Unnskyld av Ida Hegazi Høyer som skal samleses.

For egen del er det disse utgivelsene jeg er er mest spent på i februar:

februar:
10. Jeg gir deg sola av Jandy Nelson: Nelson sin forrige bok Himmelen begynner her er helt oppe blant mine favorittbøker. Da er det en selvfølge at jeg at jeg vil lese hennes nye bok som nå kommer på norsk. Jeg har allerede den engelske utgaven på Kindlen, men siden jeg leste den forrige på norsk er det godt mulig jeg velger det denne gangen også. Denne gangen handler det om tvillingene Jude og Noah som har mistet det nære forholdet de har hatt gjennom oppveksten når de nå er ungdom. Boken fikk faktisk den prestisjefylte Printz-prisen i dag, og kommer så inn under et av lesemålene mine for 2015 om prisvinnende bøker.





18. Minnesota og støvet av Kjartan Hjulstad: norsk ungdomsroman om å vokse opp i et naturreservat fra en debutant. Jeg vet lite om den, men den er aktuell for Bokbloggerprisen 2015. Akkurat nå er jeg klar for å ta fatt på bunken oversatte bøker fra i fjor som jeg ikke rakk å lese, men denne er ihvertfall verdt å merke seg.










Divergent 3 - De lojale av Veronica Roth: jeg leste de to første bøkene i fjor og må selvfølgelig få med meg den spennende avslutningen. Selv om jeg synes andre dystopier på mange måter er bedre enn denne serien, så er den av de mer underholdende.








Film:
20. Still Alice: boken Alltid Alice av Lisa Genova var en utrolig god og sterk leseopplevelse om en middelaldrende professor som blir rammet av Alzheimers. Jeg er veldig spent på filmen og at hovedrolleinnehaver Julianne Moore allerede har fått flere priser for sin rolletolkning og er en het Oscarkandidat er lovende.

Modig, utleverende og morsomt fra Linnea Myhre

Kjære er en brevroman av eksblogger Linnea Myhre og inneholder alt fra et sterkt selvmordsbrev til hennes mor og et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt, eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Humoren og sarkasmen brukes nok som et slags forsvar, og det forstår jeg, og ikke minst gjør det boken mer underholdende å lese.

Det er likevel alltid et alvor som ligger bak også de mer morsomme brevene. De allerede nevnte brevene til ulike matprodusenter forteller nemlig også noe om hennes besettende forhold til mat. Hun spiser skiver med leverpostei flere ganger for dagen og da er det kun en type rødbeter som har riktig tykkelse og lake, men feilen med dem er at de er krydret med karve. Det er ikke smaken som er problemet her, men frøene. Hun kan ikke fordra dem og ser seg nødt til å plukke bort hvert eneste frø. Hun skriver til produsenten: "Jeg elsker leverpostei med rødbeter, og jeg spiser dette til frokost og kveldsmat hver dag, Til middag også, dersom ingen protesterer. Noe noen sjelden gjør, ettersom jeg de siste åra har insistert på å spise alene." (s. 34). I et ellers ganske humoristisk brev kommer det altså frem at hun ikke liker så godt å dele måltider med andre, mye grunnet sitt behov for kontroll rundt både når og hvordan måltidet skal foregå, noe som kommer frem i flere brev.

Boken er naturlig nok veldig selvsentrert og jeg tenker at det må være utrolig slitsomt å være Linnea, og sikkert også å leve sammen med henne. Som hun selv skriver i bokens første brev til sin mor: "Ingen vil leve med en som legger opp livet sitt etter måltidene, som må takke nei til kinoen fordi den varer 20 minutter inn i den planlagte kveldsmaten. En som ikke smaker på hjertesjokoladen han kjøper i overraskelse, eller kaken han har bakt til bursdagen din."(s. 10). Så tenker jeg at det jo er naturlig at man blir veldig selvsentrert av å ha en psykisk sykdom fordi så mye handler om sykdommen og å bare komme seg gjennom dagen. Man har gjerne ikke overskudd til det andre. Hun viser likevel mye varme og omsorg gjennom brevene til sin mor, tante, kjæreste og venner der hun takker dem for at de er der for henne.

Til tross for at boken forteller mest om Linnea Myhre og har av noen anmeldere blitt kritisert for å være for selvsentrert, synes jeg også brevene gir meg et godt innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi, en tvangslidelse som overskygger det aller meste i livet til et menneske. Det handler ikke om en lett måte å gå ned i vekt på som en jente skriver til henne i en e-post, det handler om alvorlig sykdom og et sterkt behov for kontroll. Mange av brevene handler også om at hun ser tilbake i livet sitt da hun var langt sykere enn hun er i dag. Boken avslutter med et veldig fint og sterkt kjærlighetsbrev til den nåværende kjæresten der hun skriver: "Jeg kan ikke forstå hvordan jeg har funnet meg i å være i et forhold med maten i så mange år. Den lærte meg aldri noe, mens du lærte meg nesten alt." (s. 155).

Kjære er lettlest og har en uformell og direkte stil, som nesten sier seg selv siden det er snakk om en samling brev. Linnea Myhre sin sarkasme og tøffe direkte språk gjør denne boken ekstra leseverdig synes jeg. Jeg tror også den på denne måten appellerer veldig til ungdom og kanskje spesielt til unge kvinner, og det er først og fremst de som virkelig trenger å lese denne boken etter min mening (dette har jeg forsåvidt fått en liten bekreftelse på da jeg ikke kan huske at noen annen bok har hatt mange på venteliste på skolebiblioteket der jeg jobber.). Kroppspresset er ekstremt for denne gruppen og Linnea Myhre kritiserer skjønnhetsindustrien samtidig som hun viser at anoreksi ikke er noe å trakte etter. Selv om jeg synes temaet i boken er veldig viktig må jeg innrømme at jeg kjenner litt på følelsen av snoking i og med at forfatteren har vært mye i mediebildet i det siste. Det plager meg litt, men ikke mer enn at jeg trygt kan anbefale boken.

Forfatteren kommer på Bergen offentlige bibliotek sitt UROM førstkommende tirsdag 20. januar. Ryktene sier at det er lurt å være tidlig ute for å få plass.

Les også denne fine anmeldelsen til Ellikken og Anne hos Lesehorden.

Linnea Myhre blogget tidligere på bloggen Alt du vet er feil og har skrevet en roman, Evig Søndag. Kjære var mitt første møte med forfatteren.

Noe å glede seg til i januar

Godt nyttår alle sammen! Her kommer årets første Noe å glede seg til-innlegg. Bokhyllen er fortsatt full av 2014-bøker som skal leses, men det er likevel på tide å se fremover mot nye utgivelser og her kommer noen av dem:



6. All The Bright Places/Dager med blå himmel av Jennifer Niven: en ungdomsbok om kjærlighet som skal passe for John Green-fans. Ja, jeg vet det er et billig markedsføringstriks, men jeg blir likevel nysgjerrig. Dette er forfatterens første ungdomsbok og den kommer gis ut både på norsk og engelsk i januar. Jeg vet ikke den eksakte datoen for den norske utgivelsen enda. 







19. Silo av Hugh Howey:dystopi fra en ødelagt og giftig fremtid der det eksisterer et samfunn under jorden i en gigantisk silo.Flmrettighetene er selvfølgelig allerede solgt.













20. Stupekontroll av Neha Naveen: debutroman om søskenforhold, hemmeligheter og forandring og to indisk-norske tvillingsøstre.










Mr. Kiss and Tell av Rob Thomas og Jennifer Graham: den andre boken om Veronica Mars. Fjoråret bragte med seg både en film og en bok til Veronica Mars-fansen. Jeg likte begge deler såpass godt at jeg gledelig tar i mot mer Veronica Mars i voksenutgave. Jeg har hørt rykter om at Kristen Bell er en ypperlig oppleser på lydbok, så deter godt mulig jeg venter på denne om jeg klarer.

Rå og brutal zombieroman

                                             
                                   

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: "Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om." Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de "slemme" karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.