Rå og brutal zombieroman

                                             
                                   

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: "Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om." Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de "slemme" karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Oppsummering november

Vi er godt inne i desember allerede, siste oppgave dette semesteret er levert, men så har det ikke blitt særlig tid til blogging likevel. Jeg er rett og slett litt mettet på skriving og må fokusere på lesing av norske 2014-bøker og ellers alt det andre denne julemåneden fører med seg av oppgaver. Jeg håper jeg får skrevet om ihvertfall en av bøkene jeg leste i november før jul og at jeg får lest mange av bøkene jeg har lyst til i desember. I november leste jeg seks og en halv bok, fire (og en halv) aktuelle til bokbloggerprisen og to som var pensum.


Svøm med dem som drukner av Lars Mytting: jeg skal innrømme at jeg ikke akkurat var velvillig innstilt til denne boken da jeg startet å lese. Den ble valgt ut i lesesirkelen jeg er med i og jeg ville egentlig lese en annen, men flertallet bestemmer:-) I tillegg hadde jeg lest noen lunkne anmeldelser og tenkte at denne virket uaktuell for bokbloggerprisen og dermed var det å kaste bort tiden i en såpass travel høstinnspurt. Plottet er i og for seg interessant og komplekst. Edvard skal finne ut hva som skjedde da foreldrene døde den gangen for lenge siden, og bygdegutten må virkelig grave i fortiden og reise både til Shetland og Frankrike etter spor. Hvorfor jeg likevel ikke lot meg rive med? De kvinnelige karakterene er flate og ganske stereotype, den vakre som venter og den mindre pene litt gale som gir Edvard motstand. Jeg har også problemer med å ta en hovedperson som tenker slik som Edvard på alvor. For språket i denne boken er så full av svulstige sammenligner og betraktninger av naturen og livet at det ødela mye av leseopplevelsen for meg. Selv om ingen i lesesirkelen synes dette var stor litteratur, hadde de fleste lest boken kjapt og likt den, mens jeg rett og slett slet meg gjennom den. Jeg har muligens veldig lav toleransegrense for denne typen pjatt for tiden i og med alle andre bøker jeg heller vil lese og små barn som krever det meste av tålmodigheten jeg har. For første gang har jeg ihvertfall merket sitater i en bok fordi de er dårlige, og her kommer et som fikk meg til å himle med øynene:

"Like etter kom maten. Eller, maten? Det var som jeg dukket under i et badekar og kom opp til en bedre verden".
For flere "skrekk"eksempler, sjekk Bjørg sin anmeldelse. For en mer positiv en, sjekk Berit sin hos Bøker og bokhyller.
Boken lånte jeg på biblioteket som både e-bok og lydbok og vekslet mellom de to.

Akvarium av Gro Dahle og Svein Nyhus: jeg har virkelig fått øynene opp for billedbøkene til Dahle/Nyhus det siste året. Jeg leste først Krigen som er datteren Kaja Nyhus Dahle sitt samarbeid med moren og senere Snill og Sinna mann av ekteparet Dahle/Nyhus. I Akvarium møter vi Moa som har en fisk i et akvarium som mor. Hun forteller om fiskemoren til de andre barna som blir både nysgjerrige og forbauset. Læreren også, for hun har lyst til å komme hjem til Moa for å hilde på fisken. Denne boken er ikke like sterk og brutal som spesielt Krigen og Sinna mann, men jeg vil kalle den mer sår. Tegningene er mer nedtonet enn i de nevnte tre bøkene og budskapet på mange måter mindre tydelig. Der de andre bøkene gjorde et mer umiddelbart inntrykk har denne sunket mer gradvis inn. Et barn vil gjerne se på boken som et eventyr om en jente som har en mor som fisk, mens voksne vil se på dette som en bok om omsorgssvikt og en mor som overhodet ikke er tilstede. Jeg satser på at denne boken får et eget innlegg for det fortjener den absolutt, men det blir nok ikke på denne siden av nyttår. Da har jeg mest sannsynlig lest den flere ganger også.

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostu: eget innlegg om denne kommer. Dette er en av de bedre dystopiene jeg har lest på lenge. Et virus som bryter ut i rekordfart i hele verden er i seg selv skremmende aktuelt i og med Ebolaepidemien som herjer i deler av verden. Mostu trekker i tillegg frem interessante problemstillinger ved menneskepsyken og hvordan vi ville reagert på de umenneskelige valgene hovedkarakteren blir nødt til å ta. En mørk bok som kan minne om en blanding av Walking Dead og Tomorrow-bøkene til John Marsden. Boken ba jeg om og fikk fra forlaget.




Brune av Håkon Øvreås: boken fikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris tidligere i høst og var en pensumbok for min del. Rune har akkurat mistet bestefaren, har flyttet til et nytt sted og blir plaget av noen gutter på sykkel. Han bestemmer seg for å ta igjen ved å bli superhelten Brune. Boken er fortalt på en både sår og humoristisk måte fra et tydelig barneperspektiv. Den viser både et barn som sørger og er ensom, og et barn som tør å ta igjen og å ordne opp for seg selv. Jeg tror denne passer godt både til å lese selv fordi den er lettlest og for høytlesing da det kan være flere ting å diskutere sammen med barn her. Forlaget har satt den i 6-9 årskategorien, men den virker å ha nådd ut til et langt bredere publikum . Les Tine sin anmeldelse her.



Faen ta skjebnen av John Green: det er sjelden jeg leser bøker mer en enn gang, for hvem har tid til det? Når en av mine favorittbøker så er pensum på studiet jeg tar, så fikk jeg likevel sjansen til det. Jeg leste The Fault in our Stars for et par år siden på engelsk og denne gangen leste jeg den norske oversettelsen. Jeg hadde litt problemer med boken på norsk i starten fordi dialogene ble mer unaturlig. Det tok ikke så lang tid før jeg ikke tenkte over det lenger og leseopplevelsen var like god, men selvfølgelig annerledes denne gangen. Selve oppbyggingen av fortellingen er i grunn ganske klassisk og tematisk er dette også en typisk ungdomsbok. Det handler om å finne sin identitet ispedd en romantisk historie. Måten John Green på nydelig og sterkt vis kombinerer humor og sarkasme med de store spørsmålene om liv og død gjør boken til noe mye mer en det. Min anmeldelse fra jeg leste boken første gang.


Kjære av Linnea Myhre: en brevroman der eksblogger Linnea Myhre skriver alt fra et sterkt selvmordsbrev til sin mor, et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Boken er lettlest og har en uformell og direkte stil som vel er ganske åpenbart siden det er snakk om en samling brev. Eget innlegg om denne kommer.




Hva med den halve boken lurer du kanskje på? På terrassen i mørket av Hanne Ørstavik ble dessverre levert tilbake på biblioteket halvferdig. Dette ble for tungt både språklig og tematisk for meg nå, og når det i tillegg var venteliste på den ga jeg opp til fordel for en av de andre bøkene som ventet i bokhyllen. Jeg har på ingen måte gitt opp Ørstaviks forfatterskap, men hun må definitivt vente til et mer passende tidspunkt, post-ammetåke.

De som ikke finnes av Simon Stranger

De som ikke finnes er den siste og tredje boken fra Simon Stranger om Emilie og Samuel. Det vil si at bok nummer to, Verdensredderne, handlet ikke om Samuel, men til gjengjeld handler denne siste boken først og fremst om ham. Båtflyktningen Samuel, som Emilie møtte på Gran Canaria i boken Barsakh, har nemlig kommet til Oslo og banker en natt på Emilies vindu. Emilie har for lengst gått videre i sitt liv og glemt hele møtet, mens Samuel er desperat og utkjørt etter en lang reise i dobbel betydning. 

                                             



Det som Samuel har opplevd siden han møtte Emilie er nemlig ikke småtteri. Til og med den traumatiske overfarten fra Afrika til Gran Canaria der døde flyktninger måtte kastes over bord blekner nesten litt sammenlignet med alt han har gått gjennom i ettertid. De som ikke finnes består i stor grad av tilbakeblikk på Samuels reise som er med på å forklare hvorfor han er så medtatt og desperat når han banker på vinduet til Emilie. Jeg skal ikke røpe så mye fra denne reisen, men det er tydelig at Samuel har en lang vei å gå for å kunne bli et velfungerende menneske igjen. Når han så også i Norge møter en kald skulder eller kanskje det er riktigere å si at han møter en vegg av motvilje, forstår der sikkert at dette er en svært brutal bok og historie. Men før du avskriver boken fordi du ikke vil lese en bok med bare elendighet, vil jeg si at boken også inneholder noen lyspunkt. For eksempel de fine vennskapene og båndene som oppstår når man er sammen i vanskeligheter.

Lyspunktene er likevel få og da jeg hadde lest siste side i boken fikk jeg nesten ikke puste. Verden virket så urettferdig og grusom at det ikke var til å holde ut. Boken traff meg så hardt at alt annet syntes uviktig og tomt i umiddelbar etterkant. Så hvorfor skal du utsette deg for å lese om så vonde og brutale ting? Fordi selv om dette er en oppdiktet historie finnes det så altfor mange som Samuel der ute, men vi i Norge synes ikke å ha råd, tid eller lyst til å hjelpe dem. Jeg både håper og tror at de færreste har gått gjennom fullt så mange grusomheter som Samuel, men både forstår og bifaller forfatterens bruk av sterke virkemidler for å få leserens fulle medfølelse og oppmerksomhet. Det er så effektfullt å skrive skjønnlitteratur om politiske tema som Stranger gjør. Jeg som leser blir kjent med Samuel, forstår ham, lider med ham på en annen måte enn når man hører om alle de papirløse flyktningene på nyhetene eller avisen eller til og med leser historiene deres i avismagasin. Det blir så nært og så vondt. Det blir nesten som om du kjenner noen som har gjennomgått det og alle vet hvor mye mer engasjert man blir når man er personlig involvert. Selv om verden fortsatt er grusom og urettferdig har min verden selvfølgelig fått mening igjen. Jeg håper likevel at inntrykket som denne utrolig viktige boken har gitt meg sitter i lenge.

Og hvis du lurer så er det ikke nødvendig å ha lest de to første bøkene før du leser denne, men jeg vil anbefale deg å lese også dem.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Alt du kan ønske deg av Linn T.Sunne

Siri sin kjæreste Jens sliter med angst og andre psykiske lidelser. Ingen av vennene hans eller Siri sine vet om det for han vil ikke at noen skal vite. Han går riktignok til psykolog, men ellers er det Siri og moren hans som deler bekymringene og støtten. Når hun kommer på døren til Jens vet hun med en gang ved å se på morens uttrykk i hvilken form Jens er. Siri var så forelsket i Jens en gang, men nå har følelsene kjølnet og følelser har oppstått for en annen. Hvorfor eller hvordan de kjølnet får vi ikke vite, men Andreas sender henne meldinger som får det til å krible i hele kroppen og hun klarer ikke la være å svare og møte ham.

                                                    

Jeg likte godt å lese om Siri og livet hennes, hvordan hun sliter mellom lojaliteten til den syke kjæresten og den brennende forelskelsen til Andreas. Linn T. Sunne skriver veldig godt og jeg lever meg inn i hennes vanskelige situasjon. For hvordan gjør man det slutt med en som er syk og virker å trenge deg så sårt uten å kjenne seg som verdens kjipeste menneske? Vi vet at hun gjør det for boken starter med at det har skjedd, men at Siri skal gjøre det slutt med Jens er det som driver handlingen. Av ulike årsaker blir det gang på gang utsatt. Dette blir dessverre litt oppbrukt mot slutten og gjør kanskje boken mer overfladisk enn den kunne vært. En videre utforsking av det å være kjæreste med en med psykisk sykdom som i stor grad preger både ham og forholdet, og problemstillingen rundt det å ikke orke å være i dette forholdet hadde vært mer interessant. Istedenfor blir det det mer trivielle handlingdrevne plottet som spiller hovedrollen. Innimellom kapitlene til Siri får vi noen korte kapitler fra Jens som nok skal bidra til å gi litt mer innblikk i hvordan det er å leve med en psykisk lidelse. Dette fungerer ikke så godt. Kapitlene er for korte og for få, men først og fremst er de skrevet på en mer upersonlig måte enn de fra Ida sitt ståsted. De virker rett og slett malplasserte.
 
Det forfatteren beskriver best i boken er forholdet mellom Siri og foreldrene. Det er ikke noe galt med foreldrene, men likevel er hun konstant irritert på dem og synes de legger seg opp i alt for mye av livet hennes. Det er så gjenkjennelig fra jeg selv var tenåring og hvordan jeg hører mange tenåringer eller deres foreldre snakke om hverandre. Foreldrene forsøker så godt de kan å være interessert i datterens liv og å gi henne kjærlighet, og så blir de oppfattet som irriterende nysgjerrige og påtrengende. Jeg husker hvordan jeg selv gikk fra å være en som delte det meste med min mor rundt middagsbordet eller på sengekanten til å synes det var så irriterende at hun skulle vite mer fra ting jeg hadde gjort enn at det hadde vært greit eller gøy. Foreldrene til Siri, og spesielt moren forstår heller ikke tegningen og gir henne litt mer rom, men prøver desto hardere å få innpass.

Linn T. Sunne skriver  som sagt godt og er ikke redd for å ta opp vanskelige tema i ungdomsbøkene sine. Jeg synes dog ikke denne er like god som hennes Lille ekorn som fikk Brageprisen i 2012. Der klarte hun å utfordre leseren mer til å tenke.

Takk til forlaget for et eksemplar av boken.

Lest i oktober: et samleinnlegg

Oktober fløy visst avgårde og jeg endte opp med å ha lest 5 bøker. Jeg har i tillegg lest en halv murstein av en bok så er i grunn ganske fornøyd med månedens antall. Når to av bøkene i tillegg er blant de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt i år må det sies å ha vært en god lesemåned. 3 av dem er aktuell for bokbloggerprisen 2014 og de to andre har jeg egentlig lest i forbindelse med studiene jeg holder på med. Det er disse to tingene som preger prioriteringen av det jeg leser nå for tiden og kommer nok til å fortsette med det resten av dette året. De stakkars bøkene som har stått en stund og støver ned bokhyllene mine må bare vente tålmodig. 


Rekrutten av Robert Muchamore: tegneserieversjon av første bok i Cherub-serien av samme forfatter. En spennende og godt tegnet action-tegneserie om en ung gutt som etter at hans mor dør blir vervet som Cherub-agent. Dette er barneagenter mellom 10-17 år som skal kunne bevege seg mer fritt og være mindre mistenksomme enn voksne i spesielt vanskelige oppdrag. I denne første boken må han gjenneom en haug med opptaksprøver før han mot slutten blir sendt ut på sitt første oppdrag.  Denne lånte jeg på biblioteket.

 



Alt du kan ønske deg av Linn T. Sunne: denne ungdomsboken handler om Ida som har en psykisk syk kjæreste, men har forelsket seg i en annen. Hvordan skal hun klare å gjøre det slutt med Jens som trenger henne sånn uten å få verdens verste samvittighet? Jeg begynte å skrive om denne boken i dette samleinnlegget, men så ble det såpass langt at jeg rett og slett laget et eget innlegg som kommer i morgen. Boken fikk jeg fra Samlaget.




 

De som ikke finnes av Simon Stranger:den siste og tredje boken fra Stranger om Emilie og Samuel. Det vil si at bok nummer to, Verdensredderne, handlet ikke om Samuel, men til gjengjeld handler denne siste boken først og fremst om ham. Båtflyktningen Samuel som Emilie møtte på Gran Canaria i boken Barsakh, har nemlig kommet til Oslo og banker en natt på Emilies vindu. Emilie har for lengst gått videre i sitt liv og glemt hele møtet, mens Samuel er desperat og utkjørt etter en lang reise i dobbel betydning. Annet enn at denne boken er vond, viktig og god skal jeg ikke si her for da håper jeg at jeg legger tilstrekkelig med press på meg selv til å skrive ferdig det såvidt påbegynte innlegget om den snarest. Boken fikk jeg av Cappelen Damm.



 
 Virginia Woolfe av Hilde Hagerup: Denne biografien er en av flere bøker jeg har lest i forbindelse med denne månedens emne i nettstudiet jeg tar i barne- og ungdomslitteratur. Den er en del av Gyldendals IKON-serie der ulike av 1900-tallets forbilder blir fremstilt av noen som er fascinert av dem. Etter å ha lest denne tenker jeg at det knapt kan finnes noen som er mer fascinerende enn Virginia Woolf, så da må forfatteren sies å ha lyktes. Biografien er skrevet i en essayistisk form som gjør den veldig nær og personlig ved at Hagerup trekker inn egne opplevelser og refleksjoner i teksten. Hilde Hagerup har selv studert i London og det er her hun identifiserer seg mest med biografiobjektet sitt. I noe som kan minne om reiseskildring gir hun oss beskrivelser av ulike steder i London som både hun og Virginia har erfaring med. Boken gir også et innblikk i den historiske konteksten til Virginia Woolf som kan gjøre det lettere å forstå både henne og hennes verk samtidig som man gjennom biografens fascinasjon av Virginia Woolf blir nysgjerrig på å lese noe av hennes litteratur. Jeg har ikke lest en eneste Woolf-bok og er ganske skeptisk. Jeg var også litt skeptisk til en biografi for ungdom om en uberegnelig voksenbokforfatter som skrev heller lite tilgjengelig litteratur. Nå tenker jeg at en biografi om nettopp henne må være midt i blinken og at jeg må se å få lest noe av henne snarest. Jeg har blitt anbefalt essayene henne og Et eget rom er satt på ønskelisten. Boken ble lånt på biblioteket.

Unnskyld av Ida Hegazi Høyer: to mennesker forelsker seg hodestups og flytter raskt sammen. De kjenner hverandre egentlig ikke, men forguder hverandre likevel. Vi blir fortalt allerede fra begynnelsen at dette ikke vil vare. Underveis i boken synes også denne unge mannen hovedpersonen treffer, å være for kunnskapsrik, velartikulert og sjarmerende til å være sann. Historien er sterk, men det er likevel det særegne språket og stilen til Ida Hegazi Høyer som gjør dette til en helt spesiell opplevelse jeg kommer til å ha med meg lenge. Som med De som ikke finnes har jeg begynt på et innlegg som jeg satser på kommer etterhvert. Etter å ha lest om flere bokbloggeres begeistring over denne boken så jeg etter den i bokhandlernes utstilling av høstens nye bøker uten å finne den, og heller ikke på hyllen i byens største Norli-butikk. Min nærmeste bokhandel hadde heldigvis en da jeg spurte etter den, men boken hadde fortjent mer oppmerksomhet enn som så.  Boken har jeg altså kjøpt selv.