The Fault in Our Stars er skrevet av John Green som er forfatteren bak blant annet Looking for Alaska (vinner av
Michael L. Printz award i 2006). I boken møter vi 16 år gamle Hazel som har levd med kreft siden hun var 13 år gammel. Hun går på noen medisiner som hjelper lungene hennes å fungere, men både hun og foreldrene vet at hun aldri kan bli frisk. Selv om du sikkert har lest og grått deg gjennom bøker om kreft og andre sykdommer tidligere, så oppfordrer jeg deg likevel til å lese denne. For det første hadde jeg ledd høyt flere ganger allerede på side 20, og for det andre så er det en bok det gjør godt å lese og ikke en bok du blir langt nede av (det er ihvertfall min opplevelse). På et møte i støttegruppen for unge med kreft møter Hazel nemlig Augustus, og et vakkert vennskap oppstår.

Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt i denne boken. Jeg har i det siste flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.
Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Det høres kanskje litt vel sentimentalt ut for noen av dere, men jeg er ikke flau over å si at både alder og morskap har gjort meg mer sentimental enn noen gang. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.
Jeg tenkte ellers på å ha med noen sitater fra boken i denne omtalen, for det er mange passasjer og setninger underveis som jeg ønsket å dele med de som var i nærheten eller med dere som leser dette. Da jeg så på det jeg hadde merket av nå i ettertid synes jeg det blir for tatt ut av sammenheng og jeg synes dere bare må lese boken selv istedenfor. Hvis dere vil lese noen sitater likevel kan dere finne noen på
bokelskere. Jeg må definitivt lese mer av John Green. Ingen av hans bøker er oversatt til norsk, og såvidt jeg vet er det dessverre ingen på vei heller.
Edit: Gyldendal har bekreftet at boken kommer i norsk oversettelse på nyåret.
Tittel: The Fault in Our Stars
Forfatter: John Green
Årstall: 2012
Forlag: Dutton
Kilde: lånt på biblioteket