Bokanmeldelse: Innlandshete av Kristine Storli Henningsen

Ekteparet Julie og Petter drar med sin to år gamle datter Mina på sommerferie til et leid sommerhus i innlandet på Bornholm. Historien starter på fergeturen og vi aner hovedperson, Julie, sin misnøye og paranoia fra første stund. Hun tåler ikke varme, vil være med sjøen og synes Danmark var et lite spennende valg fra ektemannen sin side. Hennes misnøye, hakking på ektemannen, overdreven beskyttelse av datteren og etterhvert noe som minner om paranoia er gjennomgående i hele boken. Petter krangler også tilbake, men fnyser det meste bort og synes hun overdriver. Da de ankommer møter de søskenparet som driver gård like ved og etterhvert også naboekteparet. De er riktignok i overkant pågående og vennlige ihvertfall for en urban nordmann, men Julie har piggene ute med en gang og synes rett og slett de er mistenkelige. Da hun en morgen oppdager at Mina er borte vet hun ikke helt hvor hun skal begynne med anklagene.

                                                      

Da jeg første gang jeg skulle ta frem denne boken var jeg akkurat kommet på hyttetur med samboer og datter på to og et halvt. Jeg ombestemte meg kjapt da jeg leste bakpå boken som skulle handle om en to år gammel jente som forsvant og marerittet (det er det baksideteksten kaller det) som fulgte. Jeg kunne nok trygt ha lest boken for dette marerittet kommer først på slutten av boken, er relativt kjapt over og ble derfor ikke den thrilleren jeg hadde forventet meg. Når det er sagt lykkes forfatteren med å bygge opp en ubehagelig stemning der du bare aner at noe skal skje. Boken tar også opp viktige tanker hos hovedpersonen rundt det å bli mor første gang, følelsen av å ikke strekke til, negative følelser for barnet og det samlivet som skal gjenskapes med partneren. Det er alle bagatellene som blåses opp i forholdet, og å ikke klare å bare nyte øyeblikket sammen med de du er glad i.  Jeg synes derimot at Julie fremstår som altfor panisk. I tillegg er hun så frekk mot naboene, kritisk til det meste ektemannen gjør og generelt bekymret.

Forfatteren kaller selv boken for en samlivsthriller og det er gjerne grunnen til at Julies engstelse dras litt langt. Hun kan nemlig ikke fordra innlandet og innlandsheten og lengter etter sjøen, og dette er noe av det som får henne til å gå av hengslene, i tillegg til  de både svært nærgående og i overkant vennlige naboene. Ikke minst sitter tiden da datteren hadde kolikk godt igjen hos henne og gir henne panikk hver gang en potensiell situasjon for et gråteanfall oppstår hos datteren. For at dette skulle fungert fullt ut måtte jeg ha blitt dratt mer inn i tankegangen hennes, virkelig kjent paranoiaen, engstelsen og de klaustrofobiske følelsene hennes, men det gjør jeg kun til en viss grad. Jeg irriterer meg heller mer over henne og finner lite sympati fra utsiden. Jeg forstår ikke hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, det blir ikke rettferdiggjort.

Innlandshete kunne altså hatt potensialet til å bli en skikkelig psykologisk thriller i mine øyne ved å dra leseren mer inn i Julies hode. Hvis ikke ville jeg gjerne sett at hun ble tonet ned og thrillerpreget opp ved å for eksempel la selve mysteriet ta opp litt mer plass . Det blir en litt for lang oppbygging av stemning frem mot forsvinningen til at jeg synes det fungerer som en thriller. Slik boken er nå blir det mer et samlivsdrama, først og fremst fra et kvinneperspektiv, for mannens tanker får vi ikke så mye av, med et thrillerpreg. Thrillerpreget funker som sagt i form av den ubehagelige stemningen gjennom boken, selv om det ikke helt gir meg frysninger på ryggen. Jeg synes dermed at boken faller litt mellom to stoler og forstår ikke helt hvor forfatteren egentlig vil.

En annen forfatter jeg synes behersker kombinasjonen krim/thriller og de mellommenneskelige forhold på en utmerket måte er Karin Fossum. Det er sjelden det er krimplottet som blir husket, men heller menneskene involvert. Hun har akkurat kommet med ny bok og det blir ganske sikkert den neste boken i norsk2013-prosjektet frem mot bokbloggerprisen.