Udyr av Kristine Tofte

Amund sliter veldig med motivasjonen på skolen. Det nærmer seg sommerferie og læreren tenker at det kan være lurt å hjelpe Amund litt på vei. Hun ordner praksisplass på en gammel gård i området, for å se om det kan være noe for ham. Foreldrene går med på det og han må motvillig sette nesen mot gården. Bonden på gården, Agnar Bru, bestemmer seg for å reise bort, nå når han har fått en erstatning, og overlater Amund til seg selv. Han har ingen/få forutsetninger for å ta vare på alle dyrene på gården alene, og får lettere panikk, og den som kommer han til unnsetning er Ida. Ida er den sjenerte og pene jenten på skolen som han aldri har snakket med, men hun er veldig opptatt av dyr, i motsetning til Amund. Akkurat disse dyrene på Bru gård, viser seg å ikke være som andre gårdsdyr, de tilhører nemlig de norrøne gudene. (På denne gården som nesten aldri blir besøkt utenfra, har for eksempel Fenrisulven, Frøya sin katter og Sleipner levd i skjul i hundrevis av år).

Det er først og fremst de norrøne dyrene og det som utfolder seg på gården som er i fokus i boken.  Det er spennende og morsomt å oppdage de ulike dyrenes spesielle evner sammen med Amund og Ida. Men Udyr har også flere parallelle historier. Ida sine foreldre tilhører en kristen menighet som akkurat har fått ny pastor. Han er fast bestemt på at det skjer noe på gården som ikke er etter kristen tro, og må stoppes. Han får etterhvert menigheten med på dette. En forsker kommer over et gammelt eple i arkivet, et eple som ikke har antydning til forråtnelse etter mange år i en arkivskuff. Eplet stammer fra Bru gård. Dette må hun utforske. På gården sitter Amund og Ida og aner ikke hvordan de skal håndtere disse spesielle dyrene, som de i tillegg snart skal måtte beskytte mot farer utenfra. Og i London har de norrøne gudene Odin og Loke inngått et veddemål:

“Dette veddemålet”, sa Odin. “Som tilsynelatende handler om dyrene. Det handler egentlig bare om hvor mye skade menneskene kommer til å gjøre, på seg selv og hverandre. For Loke og meg er ingenting på spill. Begge vet at dyrene vinner. Men det er klart, for jesusgjengen og for guttungen, er det liv og død. Det er jo morsomt, da.” (s.155)

Og når Tor i tillegg dukker opp for å stikke kjepper i hjulene for sin far, så er sirkuset komplett. De ulike interessene og kreftene skaper driv, spenning og humor i fortellingen. Kristine Tofte har skrevet en lettlest, morsom og spennende fantasyroman for ungdom. Den er muligens enda artigere om du har kjennskap til norrøn mytologi, men det er ikke nødvendig å ha det. Og kanskje er den en fin inngangsport til å ville vite mer om nettopp norrøn mytologi.Jeg har ikke lest hennes kritikerroste fantasyserie for voksne, Song for Eirabu, men har blitt fortalt at Udyr er en del lettere å lese også for mindre erfarne lesere generelt og av fantasy spesielt.

Leseeksemplaret fikk jeg av forfatteren selv, som jeg ikke kjenner personlig, men har uansett forsøkt så godt jeg kan å gi en uhildet omtale av boken. 

Bli med på samlesingen til Bokbloggerprisen 2019. Udyr er en av tre nominerte i kategorien, Årets bøker for barn og unge. Les mer her.

Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Nestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.

Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.

22.juli, seks år siden i dag: En av oss av Åsne Seierstad

I forbindelse med at jeg fikk ansvaret for samlesingen av kortlistede To søstre av Åsne Seierstad nå i juli, har jeg også lest En av oss av samme forfatter. Boken har stått på leselisten en stund, men jeg har som sikkert mange andre, vegret meg noe for å lese den. Terrorangrepene 22. juli for 6 år siden gjorde sterkt inntrykk på de fleste nordmenn, også oss som ikke var direkte berørt. Jeg har tenkt at det nesten føltes feil å skrive om denne boken nå midt i feriehyggen, men så var det jo midt i feriehyggen de grusomme angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya skjedde, hendelsene som er hele utgangspunktet for denne boken. Og når jeg ikke har hatt tilgang til PC og internett før akkurat i dag, så passer det i grunn ganske godt å poste dette innlegget på denne dagen for å minnes og å tenke litt ekstra på de som mistet noe eller noen den dagen.

I En av oss følger vi gjerningsmannen Anders Behring Breivik helt fra fødselen, og frem til rettsaken i etterkant av 22. juli-terroren. En ganske stor del er viet hans barndom og oppvekst og etter hvert forberedelsene frem mot terrorangrepet. Vi får et innblikk i hans bakgrunn og etterhvert hvordan han til stadighet ikke helt passer inn i ulike miljøer selv om han prøver hardt. Etter å hatt noen mislykkede forsøk på å starte egen bedrift flytter han tilbake igjen på gutterommet der han spiller dataspill og etterhvert begynner å skrive på sitt velkjente manifest.

Parallelt får vi også små kapitler der vi møter fem av ofrene fra Utøya. Kameratene Anders, Simon og Viljar fra Troms AUF og søstrene Lara og Bano, som flyktet fra Irak til Nesodden, er de egentlige hovedpersonene i denne historien. Vi møter også foreldrene deres i korte kapitler der vi får vite hvordan de møttes, fikk barn, barnas oppvekst og etter opplevelsene den grusomme dagen og sorgen etterpå. Det er ikke lange bitene vi får, men likevel er historiene store og gjør inntrykk. Og akkurat disse historiene gjør både boken bedre og mer levelig, samtidig som det er nettopp de historiene som gjør det så utrolig hjerteskjærende, nært og personlig, og vondt å lese. For det aller vondeste er å møte de familiene som ikke fikk hjem sine aller kjæreste. Som her når familien til Bano og Lara kommer til Sundvolden hotell der kun en av døtrene venter:

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(s. 386).

Noe tankevekkende ved boken er hvor dårlig beredskapen i Norge fungerte den 22. juli. Jeg har jo lest om rapporten som kom i etterkant, og visste at det var mye som gikk galt. Måten Åsne Seierstad bygger opp disse hendelsene i boken gjør det enda tydeligere hvilke konsekvenser alt rotet fikk. Et eksempel er politiets varslingssystem på tvers av politidistrikt der den som er på jobb må trykke seg inn på et varslingssenter for å se beskjedene de mottar, og det gjorde ikke politistasjonen som var nærmest Utøya denne julidagen. Et annet er helikopteret som stod ubrukt på bakken,  eller båten som ikke var klar til bruk og deretter ble overbelastet, og sånn fortsatte det.

"Ingen trykket på den store knappen. Ressursene som fantes ble ikke utnyttet. Imens kjørte Breivik rolig opp mot Sollihøgda. Han holdt fartsgrensen. Han ville verken kjøre forbi noen eller bli forbikjørt, for å unngå at noen skulle se inn i bilen og tenke at det var et eller annet ved ham som ikke stemte. Tyrifjorden lå mørk og grå langt der nede på venstre hånd. Snart kunne han se Utøya (s. 302)"

Det er en spesiell opplevelse å lese en bok om virkelige hendelser der man blir nært knyttet til personene. Når kronologien i boken nærmet seg 22. juli knøt et seg i magen. Jeg håpet automatisk på at terroristen ikke skulle klare å gjennomføre angrepene, for det var jo så mye som kunne gå galt for ham, men så vet jeg jo at han klarte det. Og når det nærmet seg måtte jeg legge fra meg boken og ta en pause. Da jeg plukket den opp igjen la jeg den nesten ikke fra meg før jeg hadde vært med på hele den dagen, vært der utenfor Regjeringskvartalet, fulgt ferden til Utøya og vært der med alle de ungdommene som ble drept eller skadet psykisk og fysisk, og med de engstelige og etter hvert knuste foreldrene. Jeg var helt utmattet. og måtte ha en ny pause før bokens siste del som handler om rettssaken.

Egentlig skulle Åsne Seierstad bare skrive en artikkel for Newsweek om terrorangrepene, så en artikkel til om rettssaken, og så en liten bok om det samme, og så ballet det på deg.

"Etter at rettssaken var over skjønte jeg at jeg måtte dykke dypere. Der fant jeg Simon, Anders og Viljar. Der fant jeg Bano og Lara. Dette er fortellingen om dem" (s. 524)

Og boken føles akkurat sånn, som om det er fortellingen om de samfunnsengasjerte ungdommene som mistet livet så altfor tidlig. I boken snakkes det om en redsel for at sønnen skal bli glemt fra en av guttenes foreldre, og jeg synes denne boken bidrar godt til at det ikke skal skje, for jeg tviler på at jeg kommer til å glemme disse ungdommene med det første. Jeg kommer heller ikke til  å glemme deres foreldre som opplevde alle foreldres mareritt.

"Viggo vennet seg ikke til, kunne ikke venne seg til at Anders aldri mer skulle hoppe ut døra på skolebussen, at han aldri mer skulle komme gående oppetter gangveien. At skolebussen fantes, at gangveien fantes, men at Anders ikke fantes mer." (s. 504)

En av oss er en kompleks bok som forteller mange historier, mange flere enn jeg får frem her. Forfatteren sier selv om boken i etterordet: "En fortelling om tilhørighet, men også om søke tilhørighet uten å finne det, og å tre ut av felleskapet. Det er også en bok om Norge, en samtidsfortelling om oss." ( s.529). Om du er skeptisk til å lese enda en av bøkene om 22.juli synes jeg ikke du skal være det. Boken er velskrevet, ikke spekulativ og forfatteren redegjør godt for sine metoder og kilder i etterordet. Den gir ingen klare svar, men et slags bilde av hva som skjedde med Norge den dagen.

Så i dag, 22. juli, seks år etter angrepene som mange mente tok uskylden fra Norge, føles det riktig med litt ettertanke for hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier som er viktig. Det felleskapet og den kjærligheten som kom til uttrykk i etterkant virker å være nesten glemt. Og så tenker jeg på Anders, Simon og Bano og alle de som ble drept den grusomme dagen, og Viljar og Lara og alle de som ble skadet eller mistet noen av sine kjære.

Samlesingen av To søstre er i gang

Det er 1. juli og tid for nestsiste runde med samlesing av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2016 som deles ut i september i år. Denne måneden skal det handle om Åsne Seierstad sin To søstre, som er på kortlisten i åpen klasse, der den kjemper mot en tegneserie, en lyrikksamling og en biografi. Boken om to somaliske søstre som flykter fra familien i trygge Norge for å dra til Syria å kjempe for det det tror på, kom ikke bare på Bokbloggerprisens kortliste. Den fikk Brageprisen i fjor høst og ble nominert til Kritikerprisen. Istedenfor å ta med forlagets beskrivelse av boken, kommer her Bragepris-juryen sin begrunnelse:

To søstre er ei djupt gripande historie om ein somalisk far som opplever det uforståelege: Døtrene valde bort fred og demokrati i Noreg, for å gifte seg med jihadistar i Syria. Teikna på radikalisering gjekk familien hus forbi. Lærarane på vidaregåande skule trudde at dei muslimske jentene vart tvunge til å bere niqab. Det er forteljande journalistikk på sitt beste når historia om enkeltmennesket utvidar vår forståing for komplekse samfunnsfenomen, og metodiske og etiske refleksjonar får rom, her i eit etterord. Seierstad lukkast stort i å dokumentere framveksten av radikaliserte miljø i Noreg, og korleis krigen for Den Islamske Staten riv familien i Bærum, og landet Syria, i stykkje.

                                                    


Åsne Guldahl Seierstad er fra Oslo, er journalist og sakprosaforfatter. Hun har gitt ut seks sakprosabøker, skrevet for norske og utenlandske medier, og laget reportasjer for norsk og svensk TV,  i hovedsak fra krigsrammede områder som Afghanistan, Tsjetsjenia og Syria. (Kilde: Wikipedia).

Det siste året har Åsne Seierstad seilt opp som en av mine favorittforfattere. Bokhandleren i Kabul ble lest for, etter hvert, mange mange år siden, og selv om jeg likte den godt, var jeg ikke helt uforstyrret av alt oppstyret rundt, beskyldningene fra bokens hovedpersoner og påfølgende rettsak. Muligens er det derfor det har tatt så lang tid før jeg leste mer av forfatteren og journalisten, men To søstre var så god og engasjerende at den ble nominert av meg før den var helt ferdiglest. Nå i juni har jeg lest enda en, og like god, bok av Seierstad, som dere vil høre mer om senere i måneden her på bloggen. Håper flere av dere som ikke har lest boken benytter sommeren til å gjøre det, for den er absolutt verdt tiden!

Har du lest og skrevet om boken eller gjør det, kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.

Slipp hold: oppsummering og tanker rundt månedens samlesing

Jeg har denne måneden gjenlest Slipp hold, noen av dere har lest den for første gang, noen har lenket opp til tidligere innlegg og en del har selvfølgelig ikke lest boken. Sammenlignet med de to andre bøkene på bokbloggerprisens kortliste det har vært samlesing på så langt, har få personer lenket opp sitt innlegg til lenkefunksjonen hos Norske bokbloggere. Om det er fordi lenkefunksjonen kom sent opp, at det er en ungdomsbok, det noe spesielle temaet, travle tider osv vet jeg ikke. Jeg har likevel sett en antydning hos noen bokbloggere til at de kvir seg for å lese boken på grunn av at deler av handlingen dreier seg om body suspension, og noen også kvir seg for å anbefale boken videre til ungdom. Jeg vil ihvertfall si at om grunnen til at du ikke har lest Slipp hold er fordi du kvir deg for dette, så synes jeg du skal gi den en sjanse.

I Slipp hold begynner altså hovedpersonen Mari å teste ut såkalt (body) suspension, som vil si å bli hengt opp i luften etter kroker festet i huden. Hun blir introdusert til dette gjennom Oliver som hun bor med og hans kamerat August. I et intervju med  osloby.no sier forfatteren at hun selv testet dette ut som en del av researchen til Slipp hold og at hun har forsøkt det flere ganger etterpå og vil fortsette med det. Hun sier det gir henne en helt spesiell ro og fokus og gjør mindre vondt enn det ser ut som. Nettopp roen og fokuset synes jeg Heidi Sævareid beskriver veldig godt i boken, noe som gjorde meg fascinert av konseptet. Jeg tror som nevnt at mange er skeptiske til denne delen av boken på forhånd, og kanskje også etterpå, men jeg tviler på at forfatterens misjon er å få folk til å drive med suspension, men heller å fjerne noen fordommer. Ikke minst representerer det en ung jentes løsrivelse fra det som er forventet av henne, og å våge å gå sine egne veier, noe de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Suspension er i grunn underordnet i boken og tar heller ikke stor plass i antall sider.

Forventningene og presset Mari kjenner på er representert ved kjæresten Torger og deres noe destruktive forhold. Han er opptatt av å få toppkarakterer, holde seg i form med å trene hardt, mens hun vil trene yoga, finne indre ro og er mer avslappet i forhold til skolen. Dette synes han er feil og rart, og han har en ganske dømmende og kontrollerende atferd. Når det kommer til suspension er det så langt unna det konvensjonelle at det ikke bare er Torger som reagerer. Jeg synes nettopp relasjonene mellom Mari og Torger, Mari og August og motsetningen mellom disse, skaper god dynamikk i boken. For i tillegg til suspension handler nemlig boken også om boblende forelskelse og kjærlighetsintriger.

Selv om jeg jobber i videregående skole har jeg ikke fått testet denne boken ut på målgruppen. Klepparonova som også jobber i vgs skriver i sitt innlegg om boken at hun har overhørt at elever er fascinert og kanskje til og med nysgjerrige på å prøve suspension. Tine er en av dem som var skeptisk til boken, men som ikke angrer på at hun leste den, selv om hun er usikker på om hun ville anbefalt den til en ung jente. Om du enda ikke er overbevist, gå inn på Norske bokbloggere og les noen flere innlegg om boken.

Samlesing: Slipp hold av Heidi Sævareid

Foto: Mangschou forlag

Denne månedens samlesing til Bokbloggerprisen i september er ungdomsboken Slipp hold av Heidi Sævareid. Slipp hold er nominert i Åpen klasse sammen med Fotturar i Norge av Gaute Sortland og Havboka av Morten Strøksnes.


Heidi Sævareid er født i 1984 og har i følge Mangschou forlag sine sider en mastergrad i nordistikk fra UiO, har jobbet som norsklærer og forlagsredaktør, men jobber i dag som forfatter, oversetter og yogalærer.  Hun har også jobbet som redaktør i Barnebokkritikk og kritiker (Vårt land, Barnebokkritikk, Numer). Heidi Sævareid har tidligere gitt ut ungdomsromanen Spranget som hun både ble nominert til Brageprisen for og fikk Kulturdepartementets debutantpris for. Også Slipp hold var nominert til Brageprisen og nå altså Bokbloggerprisen.


Forlaget om Slipp hold:

Går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?
«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

                                    


Jeg skrev om Slipp hold i et samleinnlegg tidligere, men kommer forhåpentligvis til å rekke å skrive mer om den i løpet av april siden jeg er ansvarlig for denne månedens samlesing. I tillegg har jeg lest Heidi Sævareid sin første ungdomsbok Spranget og et eget innlegg om den kommer ihvertfall.


Har du lest og skrevet om boken eller gjør det kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.