tirsdag 8. august 2017

Dette leste jeg i juli

I den store feriemåneden juli leste jeg faktisk færre bøker enn de fleste andre månedene så langt i år. Jeg endte opp med 4 leste bøker, og en av dem var en barnebok på 46 sider. På den annen side prioriterte jeg å lese ferdig Anna Karenina i juli, så en bok på 46 sider og en på 964 er ikke så verst det. Alle bøkene jeg tok med meg på ferie og som ikke ble lest må sikkert vente til neste år, eller enda lenger, for nå er det august, bokhøsten er så vidt i gang, Booker-sesongen er godt i gang, og det meste annet må nok vente. Disse bøkene leste jeg i juli:

Allegedly av Tiffany D. Jackson
Our Chemical Hearts av Krystal Sutherland
Sigurd og de flyvende dinosaurene av Einar Wist Øien
Anna Karenina Av Leo Tolstoj (OTS, Russland, 1001, murstein)

Først ut leste jeg to nyere amerikanske ungdomsbøker, en ganske mørk thrilleraktig en og en kjærlighetsroman som var mørkere enn jeg trodde. Allegedly kom jeg over på Storytel og fant ut at den så interessant ut. Det er lite som frister meg mer enn psykologiske thrillere, selv om de ofte ender opp med å bli en skuffelse. I Allegedly møter vi Mary som havnet i fengsel som 9-åring etter å ha tatt liv av en baby hun og moren satt barnevakt for...allegedly. Nå er hun ute av fengselet og bor på et ungdomshjem sammen med andre vanskeligstilte og kriminelle unge kvinner. Etter et møte med en advokat bestemmer hun seg for å forsøke å omgjøre dommen så hun får muligheten til å få seg et liv med kjæresten, gå på college og å stifte familie. Da begynner forholdet til moren å bli enda mer anstrengt enn før og fortiden avdekkes gradvis. Boken utforsker også raseforskjeller, hvor rask en er til å dømme, både folk flest og i en rettsal når en afroamerikaner har drept en hvit, og ikke minst hvor langt nede på rangstigen ungdommene på et gruppehjem er. En som sagt mørk og spennende bok som jeg likte veldig godt (bortsett fra slutten som jeg dessverre ikke er så fan av).
"Allegedly" av Tiffany D. Jackson"Our Chemical Hearts" av Krystal Sutherland
Our Chemical Hearts visste jeg lite om, jeg hadde lyst på en romantisk ungdomsbok, hadde hørt den var bra, og den var på tilbud på Amazon. Jeg ser nå at den har blitt sammenlignet med både John Green og Rainbow Rowell, begge forfattere som  jeg har lest gode bøker av. Jeg forstår denne sammenligningen, selv om jeg ikke likte denne fullt så godt som Eleanor og Park og The Fault in Our Stars. Som sagt forventet jeg meg en kanskje klissete kjærlighetshistorie, men denne var langt fra det. På den ene siden er dette en søt historie om den første store forelskelsen og på den andre siden en mørkere historie om blant annet sorg. Henry har aldri vært forelsket, men det var før Grace begynte på skolen. De to ender opp med å være redaktører i skoleavisen sammen og Henry kan ikke unngå å bli dratt mot henne. Hun er ganske annerledes enn Henry hadde sett for seg sin første forelskelse. Hun bruker stokk, har for store gutteklær, tilfeldig oppklippet hår og virker ikke å sette hygiene spesielt høyt. Likevel klarer ikke Henry å la være å falle for henne. Etter hvert blir Grace enda mer mystisk og det er mysteriet Grace som driver handlingen fremover. Hva ligger bak hennes uflidde utseende og merkelige oppførsel? Boken er både morsom på den quirkye (norsk ord?) måten som John Green også gjerne skriver, samtidig som den er ganske tragisk egentlig.

Sigurd og de flyvende dinosaurene er en norsk barnebok av året som jeg fikk tilsendt av Aschehoug. Jeg leser langt flere barnebøker for mine barn enn jeg har med på disse oversiktene, men i og med at Bokbloggerprisen har fokus på norske bøker utgitt siste år, prøver jeg å lese en del helt nye barnebøker for mine barn, og de tar jeg også med på bloggen ( og statistikken ikke minst). Kort fortalt handler denne om Sigurd som er veldig opptatt av dinosaurer, men som etter en drømmedag på naturhistorisk museum finner ut at dinosaurer er nært beslektet med fugler, som han hater. Boken er søt, gir barna litt kunnskap, og handler vel mest om hvordan håndtere at virkelighetsforståelsen din blir snudd på hodet, noe barn opplever hele tiden i større eller mindre grad. Kan Sigurd finne tilbake til sin lidenskap for dinosaurer etter dette?
"Sigurd og de flyvende dinosaurene" av Einar Wist Øien"Anna Karenina - roman i åtte deler" av Lev Tolstoj
Sist, men ikke minst, så leste jeg altså ferdig Anna Karenina. Min første russiske klassiker, og min første virkelige murstein på lenge. Jeg begynte å lese den for en del måneder siden, men fordi den er så lang, har jeg lest mange bøker innimellom. Og det er omtrent bare fordi den er lang, for den er relativt lettlest, ikke som jeg hadde sett for meg med en russisk klassiker. Utfordringen er de ukjente russiske navnene, og ikke minst at samme person heter forskjellige ting ulike steder i boken. Heldigvis for Wikipedia, så man kan få litt orden på navnene i starten. De fleste kjenner historien, og ihvertfall den legendariske åpningssetningen, og stort sett alle vet hvordan den slutter. Tolstoj gir leseren, gjennom sitt relativt store persongalleri, et innblikk i Russland i siste halvdel av 1800-tallet, først og fremst hos overklassen. Den omhandler også litt politikk, landbruk, mye intriger, stor kjærlighet og ikke minst kvinnenes stilling i samfunnet. Her er lykkelige ekteskap, ulykkelige ekteskap, forelskelse, utroskap osv. Språket er til tider noe omstendelig og pompøst, noe jeg ikke er tilhenger av vanligvis, men denne historien er så storslått at det ikke kan forventes annet. Jeg elsket nok ikke Anna Karenina, men jeg likte den veldig godt.

Så litt om statistikk og mål til slutt for de interesserte. Jeg leste en barnebok, to ungdomsbøker og en voksenroman, så bortsett fra målgruppe er variasjonen i sjanger liten. To av bøkene var av kvinner og to av menn. To av bøkene leste jeg på engelsk og to på norsk av hhv en norsk, to amerikanske og en russisk forfatter. Med tanke på målene mine har jeg lest en norsk bok av året og Anna Karenina ligger an til å bli årets kryssbok med kryss for nasjonalitet, murstein, fra bokhyllen og 1001. Da er det helt greit at de to andre bøkene er ren lystlesing, bortsett fra et kryss for internasjonal 2017-bok for en av dem som jeg strengt tatt ikke trenger.

August går nok i hovedsak med til Man Booker-prisen sin langliste, muligens en og annen norsk bok av året, og om jeg klarer å presse det inn, biografi til Moshonista sin biosirkel med tema Ond/gal.

lørdag 22. juli 2017

22.juli, seks år siden i dag: En av oss av Åsne Seierstad

I forbindelse med at jeg fikk ansvaret for samlesingen av kortlistede To søstre av Åsne Seierstad nå i juli, har jeg også lest En av oss av samme forfatter. Boken har stått på leselisten en stund, men jeg har som sikkert mange andre, vegret meg noe for å lese den. Terrorangrepene 22. juli for 6 år siden gjorde sterkt inntrykk på de fleste nordmenn, også oss som ikke var direkte berørt. Jeg har tenkt at det nesten føltes feil å skrive om denne boken nå midt i feriehyggen, men så var det jo midt i feriehyggen de grusomme angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya skjedde, hendelsene som er hele utgangspunktet for denne boken. Og når jeg ikke har hatt tilgang til PC og internett før akkurat i dag, så passer det i grunn ganske godt å poste dette innlegget på denne dagen for å minnes og å tenke litt ekstra på de som mistet noe eller noen den dagen.

"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne SeierstadI En av oss følger vi gjerningsmannen Anders Behring Breivik helt fra fødselen, og frem til rettsaken i etterkant av 22. juli-terroren. En ganske stor del er viet hans barndom og oppvekst og etter hvert forberedelsene frem mot terrorangrepet. Vi får et innblikk i hans bakgrunn og etterhvert hvordan han til stadighet ikke helt passer inn i ulike miljøer selv om han prøver hardt. Etter å hatt noen mislykkede forsøk på å starte egen bedrift flytter han tilbake igjen på gutterommet der han spiller dataspill og etterhvert begynner å skrive på sitt velkjente manifest.

Parallelt får vi også små kapitler der vi møter fem av ofrene fra Utøya. Kameratene Anders, Simon og Viljar fra Troms AUF og søstrene Lara og Bano, som flyktet fra Irak til Nesodden, er de egentlige hovedpersonene i denne historien. Vi møter også foreldrene deres i korte kapitler der vi får vite hvordan de møttes, fikk barn, barnas oppvekst og etter opplevelsene den grusomme dagen og sorgen etterpå. Det er ikke lange bitene vi får, men likevel er historiene store og gjør inntrykk. Og akkurat disse historiene gjør både boken bedre og mer levelig, samtidig som det er nettopp de historiene som gjør det så utrolig hjerteskjærende, nært og personlig, og vondt å lese. For det aller vondeste er å møte de familiene som ikke fikk hjem sine aller kjæreste. Som her når familien til Bano og Lara kommer til Sundvolden hotell der kun en av døtrene venter:

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(s. 386).

Noe tankevekkende ved boken er hvor dårlig beredskapen i Norge fungerte den 22. juli. Jeg har jo lest om rapporten som kom i etterkant, og visste at det var mye som gikk galt. Måten Åsne Seierstad bygger opp disse hendelsene i boken gjør det enda tydeligere hvilke konsekvenser alt rotet fikk. Et eksempel er politiets varslingssystem på tvers av politidistrikt der den som er på jobb må trykke seg inn på et varslingssenter for å se beskjedene de mottar, og det gjorde ikke politistasjonen som var nærmest Utøya denne julidagen. Et annet er helikopteret som stod ubrukt på bakken,  eller båten som ikke var klar til bruk og deretter ble overbelastet, og sånn fortsatte det.
"Ingen trykket på den store knappen. Ressursene som fantes ble ikke utnyttet. Imens kjørte Breivik rolig opp mot Sollihøgda. Han holdt fartsgrensen. Han ville verken kjøre forbi noen eller bli forbikjørt, for å unngå at noen skulle se inn i bilen og tenke at det var et eller annet ved ham som ikke stemte. Tyrifjorden lå mørk og grå langt der nede på venstre hånd. Snart kunne han se Utøya (s. 302)"
Det er en spesiell opplevelse å lese en bok om virkelige hendelser der man blir nært knyttet til personene. Når kronologien i boken nærmet seg 22. juli knøt et seg i magen. Jeg håpet automatisk på at terroristen ikke skulle klare å gjennomføre angrepene, for det var jo så mye som kunne gå galt for ham, men så vet jeg jo at han klarte det. Og når det nærmet seg måtte jeg legge fra meg boken og ta en pause. Da jeg plukket den opp igjen la jeg den nesten ikke fra meg før jeg hadde vært med på hele den dagen, vært der utenfor Regjeringskvartalet, fulgt ferden til Utøya og vært der med alle de ungdommene som ble drept eller skadet psykisk og fysisk, og med de engstelige og etter hvert knuste foreldrene. Jeg var helt utmattet. og måtte ha en ny pause før bokens siste del som handler om rettssaken.

Egentlig skulle Åsne Seierstad bare skrive en artikkel for Newsweek om terrorangrepene, så en artikkel til om rettssaken, og så en liten bok om det samme, og så ballet det på deg.
"Etter at rettssaken var over skjønte jeg at jeg måtte dykke dypere. Der fant jeg Simon, Anders og Viljar. Der fant jeg Bano og Lara. Dette er fortellingen om dem" (s. 524)
Og boken føles akkurat sånn, som om det er fortellingen om de samfunnsengasjerte ungdommene som mistet livet så altfor tidlig. I boken snakkes det om en redsel for at sønnen skal bli glemt fra en av guttenes foreldre, og jeg synes denne boken bidrar godt til at det ikke skal skje, for jeg tviler på at jeg kommer til å glemme disse ungdommene med det første. Jeg kommer heller ikke til  å glemme deres foreldre som opplevde alle foreldres mareritt.
"Viggo vennet seg ikke til, kunne ikke venne seg til at Anders aldri mer skulle hoppe ut døra på skolebussen, at han aldri mer skulle komme gående oppetter gangveien. At skolebussen fantes, at gangveien fantes, men at Anders ikke fantes mer." (s. 504)
En av oss er en kompleks bok som forteller mange historier, mange flere enn jeg får frem her. Forfatteren sier selv om boken i etterordet: "En fortelling om tilhørighet, men også om søke tilhørighet uten å finne det, og å tre ut av felleskapet. Det er også en bok om Norge, en samtidsfortelling om oss." ( s.529). Om du er skeptisk til å lese enda en av bøkene om 22.juli synes jeg ikke du skal være det. Boken er velskrevet, ikke spekulativ og forfatteren redegjør godt for sine metoder og kilder i etterordet. Den gir ingen klare svar, men et slags bilde av hva som skjedde med Norge den dagen.

Så i dag, 22. juli, seks år etter angrepene som mange mente tok uskylden fra Norge, føles det riktig med litt ettertanke for hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier som er viktig. Det felleskapet og den kjærligheten som kom til uttrykk i etterkant virker å være nesten glemt. Og så tenker jeg på Anders, Simon og Bano og alle de som ble drept den grusomme dagen, og Viljar og Lara og alle de som ble skadet eller mistet noen av sine kjære.


onsdag 5. juli 2017

Dette leste jeg i juni

Juni gikk nesten like fort som mai, det er sommerferie, i hvert fall for mange. Juniværet i Bergen nådde til og med rikspressen da denne juni var den mest regnfylte på mange år. En lærer sa til meg at det er alltid værskifte etter St. Hans, og i år ble det tilfeldigvis motsatt av det det pleier å være. Fint vær frem mot skoleslutt og så masse regn ut juli. Når det gjelder vær tror jeg på alle spådommer og myter som passer til det jeg ønsker meg, så jeg tror på sol og sommer nå i juli og kanskje til og med august. Siden vi skal ha båtferie på Vestlandet krysser jeg i hvert fall fingrene for det. Men nå skulle ikke dette innlegget egentlig handle om været. Det har blitt lest litt i juni også:

Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes
Ethan Frome av Edith Wharton

Ruffen gifter seg av Tor Åge Bringsværd
En av oss av Åsne Seierstad
Blomstring av Shea Olsen og Elizabeth Craft

Samir og den lange reisen av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl

"Ethan Frome (Penguin Classics)" av Edith WhartonJeg har lest 6 bøker i juni, 3 av kvinner, 2 av menn og 1 med en forfatter av hvert kjønn. Sjangermessig har jeg lest to bildebøker for barn, en ungdomsbok, to romaner og en sakprosa, så ikke så verst variasjon dette her. Nasjonalitetene er norsk, amerikansk og britisk, så ikke så mye nytt eller mangfold å rope hurra for akkurat der. Alle bøkene ble lest i papirform, bortsett fra Ethan Frome som ble lest på kindle og hørt på lyd.

"The sense of an ending" av Julian BarnesJeg startet måneden med to 1001-bøker og dermed er jeg over halvveis i dette målet og to tredjedeler av antall bøker fra egen bokhylle er også lest. Julian Barnes må sies å være månedens kryssbok da den kom i begge nevnte kategorier og i tillegg er en Booker-vinner. Dessverre likte jeg ikke boken så godt som jeg håpet, og må innrømme at jeg kjedet meg litt. Det er likevel liten tvil om at denne boken er godt håndtverk både i språk og oppbygging og den sier noe interessant om hvor subjektiv vår hukommelse og våre minner er. Den andre 1001- og bokhylleboken jeg leste var Ethan Frome, en bok jeg hørte på lydbok og synes var litt vanskelig å komme inn, så jeg valgte å lese deler av på nytt igjen selv i min kindle-utgave. Etter hvert gikk også lydboken ganske greit og jeg endte opp med å like boken ganske godt. Dette ser ut til å ha blitt min nye ting etter at jeg bestemte meg for å få Storytel-abonnement, jeg leser trykt bok og hører lydbok om hverandre. Ethan Frome er en ganske kort og vond historie og en manns tragiske skjebne. Ethan Frome føler seg bundet i et ulykkelig ekteskap og trange kår, men øyner et lyspunkt når en ung tjenestepike kommer til huset for å hjelpe hans sykelige kone. Say no more...

"Ruffen gifter seg" av Tor Åge BringsværdI juni leste jeg også en norsk bok av året om en ikke ukjent karakter, nemlig Ruffen. Jeg leste bøkene om Ruffen selv da jeg var liten og har lest litt for egne barn. Bøkene kommer tydeligvis ut enda, og jeg har noen huller i Ruffen-kronologien som jeg tror jeg må tette. Ruffen gifter seg er en fin bok om Ruffen som finner kjærligheten med en drage fra en annen kultur og handler om å se forbi fordommer og heller hva man kan oppnå om man står sammen. Den var ikke så moraliserende som det virker her altså. Både jeg og datteren likte den og jeg ble inspirert til å gå tilbake og lese flere bøker om Ruffen.

"Samir og den lange reisa" av Kristian Fjellanger 6-åringen min og jeg leste enda en norsk bok av året sammen i juni, nemlig Samir og den lange reisen, en bok om Samir som forteller om hvordan det var å flykte fra Afghanistan til Norge med mor og lillesøster. Selve reisen og flukten er skildret sterkt med vakre illustrasjoner, men budskapet ellers blir for overtydelig og overlater ingenting til leserens fantasi. Forfatteren tar et tydelig standpunkt i asylpolitikken på en nesten belærende måte, med en alternativ lykkelig og riktig slutt der Samir får bli, mens i den første slutten sender de slemme myndighetene han og familien hjem. Det var i hvert fall sånn jeg opplevde fremstillingen. Første del av boken der Samir får seg en norsk venn han kan fortelle om bakgrunnen sin til og som sagt selve flukten er de beste delene av boken. Et bok jeg hadde troen på, men som ikke benyttet seg godt av de mulighetene den hadde til å skape forståelse og samtale mellom barn og voksen om barn på flukt synes jeg.

 Til slutt i måneden droppet jeg alt som het lesemål og "tvang" (jeg skriver det i hermetegn, så ikke utenforstående tror jeg trenger hjelp;-) og leste en av de ungdomsbøkene Aschehoug har sendt meg i vår. Blomstring handler om en skoleflink jente på high school i et mindre bemidlet område av L.A. Hun har gitt seg selv et løfte om å holde seg langt unna gutter og fokusere på skole og etter hvert college etter at både bestemor, mor og søster ble mødre i veldig ung alder og aldri tok noen utdanning. Dette har hun klart helt fint til en sjarmerende fyr dukker opp i butikken der hun jobber og begynner å åpne opp skallet hennes. Jeg ga denne boken to stjerner på Goodreads, men jeg likte den i grunn. Den var fengende og underholdende, men og litt irriterende. Jeg klarte likevel ikke gi den flere stjerner da jeg sammenlignet med andre bøker med langt høyere litterær verdi, og så føltes den ikke så veldig original. Mye av innholdet fikk meg til å tenke på for eksempel Twilight uten alt det overnaturlige. Men boken passet meg ypperlig akkurat på det tidspunktet og gjorde at jeg fikk lyst å bare lese romantiske ungdomsbøker (men helst litt mer originale) hele sommerferien. Det skal jeg ikke, men jeg skal pakke med meg noen av de nye jeg har kjøpt inn på jobben.
"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne Seierstad"Blomstring" av Elizabeth Craft

Siden juli er samlesing av Åsne Seierstad sin To søstre, og jeg har ansvaret, passet det godt å forberede seg med å lese mer av forfatteren. En av oss kjøpte jeg i fjor og har vegret meg litt for å lese den frem til nå. Det kommer et eget innlegg om den senere i måneden, så jeg skriver ikke mer her enn at den var veldig god og verdt å lese.

Når det gjelder juli, den store feriemåneden, kommer jeg til å pakke med meg en god del bøker, og forhåpentligvis lest mange også. Jeg tar med meg noen nye amerikanske ungdomsbøker, både romantiske og annet, noen Booker-aktuelle, fortsetter sakte men sikkert i Anna Karenina, og håper å få lest en Coetzee-roman til i ferien. Hva er dine leseplaner i juli og/eller ferien?

lørdag 1. juli 2017

Samlesingen av To søstre er i gang

Det er 1. juli og tid for nestsiste runde med samlesing av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2016 som deles ut i september i år. Denne måneden skal det handle om Åsne Seierstad sin To søstre, som er på kortlisten i åpen klasse, der den kjemper mot en tegneserie, en lyrikksamling og en biografi. Boken om to somaliske søstre som flykter fra familien i trygge Norge for å dra til Syria å kjempe for det det tror på, kom ikke bare på Bokbloggerprisens kortliste. Den fikk Brageprisen i fjor høst og ble nominert til Kritikerprisen. Istedenfor å ta med forlagets beskrivelse av boken, kommer her Bragepris-juryen sin begrunnelse:

To søstre er ei djupt gripande historie om ein somalisk far som opplever det uforståelege: Døtrene valde bort fred og demokrati i Noreg, for å gifte seg med jihadistar i Syria. Teikna på radikalisering gjekk familien hus forbi. Lærarane på vidaregåande skule trudde at dei muslimske jentene vart tvunge til å bere niqab. Det er forteljande journalistikk på sitt beste når historia om enkeltmennesket utvidar vår forståing for komplekse samfunnsfenomen, og metodiske og etiske refleksjonar får rom, her i eit etterord. Seierstad lukkast stort i å dokumentere framveksten av radikaliserte miljø i Noreg, og korleis krigen for Den Islamske Staten riv familien i Bærum, og landet Syria, i stykkje.
                                                     "To søstre" av Åsne Seierstad


Åsne Guldahl Seierstad er fra Oslo, er journalist og sakprosaforfatter. Hun har gitt ut seks sakprosabøker, skrevet for norske og utenlandske medier, og laget reportasjer for norsk og svensk TV,  i hovedsak fra krigsrammede områder som Afghanistan, Tsjetsjenia og Syria. (Kilde: Wikipedia).

Det siste året har Åsne Seierstad seilt opp som en av mine favorittforfattere. Bokhandleren i Kabul ble lest for, etter hvert, mange mange år siden, og selv om jeg likte den godt, var jeg ikke helt uforstyrret av alt oppstyret rundt, beskyldningene fra bokens hovedpersoner og påfølgende rettsak. Muligens er det derfor det har tatt så lang tid før jeg leste mer av forfatteren og journalisten, men To søstre var så god og engasjerende at den ble nominert av meg før den var helt ferdiglest. Nå i juni har jeg lest enda en, og like god, bok av Seierstad, som dere vil høre mer om senere i måneden her på bloggen. Håper flere av dere som ikke har lest boken benytter sommeren til å gjøre det, for den er absolutt verdt tiden!

Har du lest og skrevet om boken eller gjør det, kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.

lørdag 3. juni 2017

Dette leste jeg i mai

Mai er allerede over og det har vært en litt travel måned med 70-årsdag i familien, besøk av svigermor, 17.mai m.m. En mer sosial måned enn vanlig, noe som fører til mindre lesing, men når det er hyggelige grunner til det er det helt i orden. Jeg har nok også hatt en liten dump i leselysten som jeg håper tar seg opp igjen. Mai er ellers vanligvis blant årets fineste måneder og det har årets utgave vært også. Vi har hatt mange soldager og det blomstrer og er grønt og frodig overalt. La oss bare håpe sommeren ikke er over før den har begynt. Mai så ut til å bli en svært laber måned når det kommer til antall bøker, men på tampen fikk jeg fullført to bøker og endte opp med 5 bøker, som er foran skjema på 52 leste bøker i 2017. Disse bøkene leste jeg:

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
Den utrolige historien om den kjempestore pæra av Jakob Martin Strid
Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog
The Upside of Unrequited av Becky Albertalli


April inneholdt to nye favorittbøker som er uvanlig, så høydene har ikke vært like store i mai, men jevnt ganske høyt likevel. Det begynte med mai måneds samlesingsbok fra kortlisten til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Jane Ashlands gradvise forsvinning var en veldig god bok om sorg og ensomhet. En amerikansk kvinne reiser til Norge for å lete etter røttene sine, men er egentlig på en mer personlig reise og søken etter at en tragedie har rammet henne. Bakgrunnen hennes blir avdekket etter hvert i en oppbygging som gjør boken drivende. Jeg kommer til å få store problemer når jeg skal rangere de tre romanene som er nominert til bokbloggerprisen denne gangen. 


Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en bok jeg har hatt lyst å lese sammen med min eldste datter lenge og vi likte den godt begge to. Pæreboken handler om byen Solby der borgermesteren forsvinner på mystisk vis og våre hovedpersoner finner en flaskepost fra ham med et frø i. Frøet blir, ikke overraskende, til en kjempestor pære. Jakob Martin Strid har skrevet flere bøker for mindre barn som er populære hos oss, som bøkene om Mimbo Jimbo og Mumbo Jumbo og Lille frosk. 6-åringen min vegrer seg for at vi skal lese bøker med mye tekst og lite bilder, så denne passet perfekt, da den har passe mengde av begge deler og fenget både mor og datter.



Ikke bare en, men to kortlistebøker fra Bokbloggerprisen ble ferdiglest i mai. Den andre var årets første diktsamling, Um sakne springe blome, en diktsamling skrevet på forfatterens egenkomponerte språk. Jeg prøvde meg på denne tidligere i år og leste en del uten at jeg følte at jeg fikk så mye ut av den og så ble den liggende til samlesingen som egentlig var i april. Da fikk jeg et spark bak til å prøve meg igjen og fant ut at jeg skulle forsøke å lese den høyt istedenfor. Da jeg leste høyt skjønte jeg plutselig så mye mer. Ikke en gang tittelen skjønte jeg før jeg sa den høyt. Mesteparten av boken ble lest i april med høytlesing i stuen, og min Sunnfjord-mann følte seg i grunn nesten hjemme i dette språket. Vi diskuterte hvem mannen og bjørnen i fortellingen var, en skygge kanskje, eller mørket. Jeg har fått med meg i ettertid at boken refererer til eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon og skal sjekke ut det litt mer nå etterpå. Husker vi så filmen på barneskolen, men ellers husker jeg lite av det. Um sakne spring blome hadde mange nydelige passasjer, men jeg skal ikke påstå at jeg fikk med meg alt ved en gjennomlesing, men boken måtte nå leveres inn igjen på biblioteket. 



Never Let Me Go ble månedens eneste ferdigleste 1001-bok, selv om jeg holdt på med to andre også. Jeg leste over halve boken på norsk før jeg byttet til en engelsk utgave jeg fikk lånt meg. Jeg vil absolutt anbefale å lese denne på engelsk. En veldig dyster bok som jeg i grunn både likte og synes var interessant, men følte en viss avstand til karakterene og det tok tid å komme inn i den. Jeg skal innrømme at jeg kanskje hadde forventet en større twist basert på det jeg har hørt om boken tidligere, men det er jo ikke boken sin feil. Jeg tenkte ellers mye over språket underveis og er litt usikker på hva som skyldes den norske oversettelsen, men det føltes ihvertfall mye mer naturlig å lese denne på engelsk.



Til slutt i mai ble jeg akkurat ferdig med lydbokversjonen av The Upside of Unrequited av Becky Albertalli, en lydbok jeg har kost meg veldig med. En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Boken har stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson. Ser at en del Goodreads-lesere kaller hovedpersonen Molly for sutrete, så er de som er sensitive for denne typen hovedpersoner advart, men for meg er hun en troverdig og som nevnt gjennkjennelig 17-år gammel jente. Kan anbefale lydbokutgaven som er den første fullførte lydboken min på 1,5 måneds Storytel-medlemskap. Hurra for det!
 

Til slutt for de spesielt interesserte, så kommer litt om statistikk og mål. Jeg har lest 4 ulike nasjonaliteter på 5 bøker som ikke er så verst, selv om landene ikke akkurat er nye og eksotiske for meg; 2 norske, 1 dansk, 1 amerikansk og en britisk. Jeg har lest 3 menn og 2 kvinner, 1 barnebok, 1 ungdomsbok, 1 diktsamling og 2 romaner, så ganske god spredning på flere områder i grunn.

Når det gjelder lesemålene (se under fane) har jeg faktisk fullført noen av dem, nesten fullført andre, er halvveis på noen og så vidt i gang med andre. Jeg har lest 6 sakprosa og 5 internasjonale 2017-utgivelser, men jeg håper og tror at jeg kommer til å lese flere bøker herfra likevel. Jeg er halvveis i antall 1001-bøker og fra bokhyllen, så her bør jeg nok sette inn et lite støt i løpet av sommeren før bokhøsten. Jeg har endelig lest årets første diktsamling og er dermed halvveis til dette beskjedne målet også. De målene jeg nesten ikke er i gang med er norske 2017-bøker. Jeg har så langt kun lest 1 bok, og selv om dette er en høstaktivitet har jeg pleid å lese litt flere bøker på våren. Målet er 15 bøker, så hadde vært betryggende å gå inn i bokhøsten med noen flere titler lest. Selv om de fleste norske bøker kommer om høsten er det en god del debutanter, og barne- og ungdomsbøker som kommer om våren.

Juniplanene så langt er å fullføre ihvertfall de to korteste 1001-bøkene jeg har påbegynt, og komme et stykke videre i Anna Karenina. Ellers har jeg planer om å lese meg opp på Åsne Seierstad til neste runde av samlesingen, da jeg har fått ansvaret, og grugleder meg til hennes kritikerroste En av oss. Hva er dine juniplaner?



fredag 26. mai 2017

Sterkt og originalt fra Sør-Korea: Levende og døde


Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.

Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
                                           

Det var  mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.

Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.

Han Kang flyttet fra Gwangju  til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.
"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)
Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"

Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:
"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."
Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.

Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.

Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.


Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.

Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.


mandag 8. mai 2017

Dette leste jeg i april

April skulle liksom være måneden for krim og lydbøker. I påskeferien skulle det leses krim og Storytel-abonnement (30 dager gratis) ble skaffet fra baksiden av melkekartongen ved påskefrokosten. Jeg har brukt mye tid på å samle alle lydbøkene jeg ønsker å høre i bokhyllen i appen, og til og med lastet ned en del, men har ikke hørt ferdig en eneste. Jeg har begynt på flere, men er istedenfor blitt hektet på podcasten The Big Five der kjente mennesker har blitt personlighetstestet og får vite resultatene. Det spørs om jeg kan forsvare å bruke penger på Storytel-abonnement nå. Når det gjelder bøker lest, så orket jeg ikke begynne på noe nytt i påskeferien så jeg fullførte to bøker og gjorde et godt innhugg i Anne Karenina. Jeg endte opp med fem leste bøker i april, noe som er omtrent etter skjema for å lese 52 bøker i år. Disse bøkene leste jeg:

Levende og døde av Han Kang
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo
Who Killed JonBenet Ramsey? av Cyril Wecht og Charles Bosworth
Z for Zorry av Marit Kaldhol
Fordi du ser meg av Jennifer Niven

Kvalitetsmessig inneholdt april to av de beste bøkene jeg har lest på lenge, så jeg er veldig godt fornøyd på det feltet. Levende og døde av Han Kang var en sterk og unik opplevelse av en bok. Den tar for seg det blodige studentopprøret i Gwangju, Sør-Korea, i 1980. Boken er delt inn slik at hvert kapittel har en ny fortellerstemme, noe som fungerer helt ypperlig. Jeg har påbegynt et innlegg om denne, for det må den nesten få, så satser på at det kommer i løpet av uken. Da jeg var ferdig med Levende og døde ble jeg litt rådvill, for hva kunne jeg lese etter dette? Siden jeg hadde meldt meg på Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing med tema skandinaviske bøker skrevet mellom 1945-1990, falt valget på Herbjørg Wassmo sin første bok i Tora-trilogien, Huset med den blinde glassveranda. Et veldig godt valg vil jeg si, en sterk og vakker bok om Tora sin tøffe oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Jeg ville ikke at denne boken skulle bli ferdig, og heldigvis finnes det to bøker til om Tora, i min bokhylle. Hadde jeg lest denne boken for tre år siden hadde jeg kjempet litt hardere for navneforslaget mitt Tora på yngstedatteren. Jeg har ikke begynt på et innlegg om denne, og er ellers dårlig på å notere underveis om bøkene jeg leser. Jeg minnes at jeg laget noen eselører i boken, så forhåpentligvis kan de inspirere meg til et innlegg.
"Huset med den blinde glassveranda" av Herbjørg Wassmo"Levende og døde" av Kang Han

Who Killed JonBenet Ramsey? har allerede fått et eget innlegg i forbindelse med Moshonista sin biografisirkel, så jeg skriver ikke mer om den her annet at den var mindre interessant enn jeg hadde håpet. To ungdomsbøker ble det også tid til i april, en norsk og en amerikansk, og jeg fikk endelig lest min første norske 2017-utgivelse.  Marit Kaldhol skrev min favoritt til å vinne bokbloggerprisen for beste roman for to år siden, og jeg har siden lest de bøkene hun har kommet ut med. Z for Zorry handler om en ung jente som flytter inn til byen for å begynne på videregående, på danselinjen. Hovedpersonen har det ikke godt, hun er utenfor på skolen, har foreldre som ikke virker å bry seg så mye, og føler seg ensom. Jeg likte boken, men jeg vet ikke helt hva som gjør at boken ikke fester seg mer hos meg. Den har ikke den samme poetiske stilen jeg likte så godt i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, og Z for Sorry oppleves mer tilgjengelig og mindre original enn forgjengeren Zweet. Det skal sies at jeg leste boken i små bruddstykker over lang tid, noe som kan ha dempet opplevelsen.

"Who Killed JonBenet Ramsey?" av Cyril H. Wecht"Z for sorry - roman" av Marit O. Kaldhol FORDI DU SER MEG

Fordi du ser meg av Jennifer Niven var en søt og litt annerledes kjærlighetshistorie om to ungdom med noen spesielle utfordringer. En av dem har en sjelden lidelse som gjør at han ikke kan gjenkjenne ansikter, ikke engang sitt eget, mens den andre var en gang på nyhetene som amerikas feiteste tenåring, men skal nå sette sin fot på high school for første gang. Selv om disse ungdommene har interessante perspektiver, så er dette først og fremst en romantisk bok for ungdom. Har også påbegynt et innlegg om denne, og ser at jeg nå har lovet å skrive om tre av bøkene lest i april. Men så er jo et viktig poeng med månedsoppsummeringen, å motivere meg selv til å skrive om flere av bøkene jeg leser, så får vi se om jeg holder ord.

Til slutt litt om statistikk og mål. Tre ulike nasjonaliteter fordelt på fem bøker er godkjent. En bok på engelsk, fire på norsk, derav en nynorsk. Fire bøker skrevet av kvinner og en bok av to menn, en sterk overvekt der altså. Jeg har vanligvis en god overvekt av kvinnelige forfattere i min statistikk generelt, blant annet fordi jeg leser mye barne- og ungdomslitteratur der kvinner nok er i flertall. Sjangermessig har jeg lest to ungdomsbøker, to voksenromaner og en sakprosa, så ikke så altfor stor spredning i og med at fire av bøkene er romaner. Formatene jeg har lest i fordeler seg slik; en bok på kindle, en på lyd, og tre i papirformat.

Jeg ligger godt an for å oppnå 52 leste bøker i år, noe som kanskje bidrar til at jeg kan få lest to mursteiner i år, der har jeg foreløpig ingen kryss. Jeg fikk en ny nasjonalitet med Sør-Korea, ett 1001-kryss og bokhyllekryss med Huset med den blinde glassveranda, og mitt først kryss for norske 2017-bøker, så en ganske god lesemåned også sånn rent kryssmessig vil jeg si. I mai håper jeg å gjøre et innhugg i bokhyllene og 1001-bøkene der jeg henger litt etter med tanke på bokhøsten. Jeg bør også få lest noen av de norske vårbøkene før høsten om de ikke skal bli glemt. I skrivende stund holder jeg på med tre 1001-bøker, så den biten bør i hvert fall gå greit. Hadde du en god lesemåned i april?

Jeg fikk Z for sorry, Levende og døde og Fordi du ser meg fra forlagene Samlaget, Pax og Schibsted.

torsdag 20. april 2017

Biosirkel: JonBenet: det uoppklarte drapet på den lille skjønnhetsdronningen

Who Killed JonBenet Ramsey? har jeg lest i forbindelse Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema var Død, under 30 og over 70. Boken er skrevet av Charles Bosworth, som er journalist, i samarbeid med patologen Cyril Wecht. Boken fant jeg på audible, og var fascinert av drapssaken om den lille missedronningen med lyse krøller og sterkt sminket ansikt. Det jeg fant ut underveis er at jeg egentlig er mer interessert i den delen av livet hennes, altså missekåringene, enn selve drapsgåten, noe som jo også hadde passet bedre i en biografisirkel, men det handler ikke denne boken så mye om.

Who Killed JonBenet Ramsey?

At boken ikke handler om barn og missekåringer er jo ikke så rart da dette helt tydelig er en bok om drapet på JonBenet Ramsey. JonBenet ble i 1996 funnet død i kjelleren av sin far og politiet kort tid etter at foreldrene hennes meldte henne savnet. De mottok angivelig et brev med krav om løsepenger og trusler om at datteren ville bli drept hvis de ikke fulgte brevets instruksjoner. Boken skriver om etterforskningen, stiller kritiske spørsmål ved alle feilene som ble begått den dagen JonBenet ble funnet, hvorvidt brevet er ekte eller ikke, hvorfor foreldrene ikke ble avhørt før etter lang tid og så videre. Mye av dette er for så vidt interessant, og viser hvordan denne velstående familien slapp unna de prosedyrene mange andre nok ville blitt utsatt for. Denne type drap skjer stort sett i nære relasjoner og etterforskningen har heller aldri funnet noen mulige mistenkte utenfor familien. Lite ble vel noen gang slått fast i denne saken, som den egentlige dødsårsaken, om hun ble seksuelt misbrukt eller ikke, og ingen ble siktet.

Jeg synes første del av boken var mest interessant, for det er mye å ta tak i her, og Dr. Cyril Wecht har fulgt saken hele veien. Han mener for eksempel å finne bevis på at dette var en fordekt tragisk ulykke og ikke et bestialsk drap. Jeg synes derimot ikke så mye om alle delene som detaljert tar for seg obduksjonsrapporten. Spesielt når det er snakk om omstendelige partier rundt hvorvidt en 6 år gammel jente ble seksuelt misbrukt eller ikke før hun døde. Da måtte jeg lukke ørene litt. Jeg må også innrømme at jeg skippet de siste 20 minuttene av lydboken som var obduksjonsrapporten i sin helhet. Det kan absolutt være interessant å høre om etterforskningen og funnene gjort i forbindelse med drapet, men jeg er nok personlig mer interessert i psykologiske aspekter enn patologiske rapporter. Jeg synes også at jeg hadde fått med meg det viktigste av patologen Wecht sine meninger ganske tidlig i boken. Han kommer med det som visstnok skal være sjokkerende avsløringer og bruker tid på å bevise hva han mener har skjedd på en vitenskapelig måte, gjennom det som kom frem under obduksjon og etterforskning. Dette er selvfølgelig positivt fremfor å basere seg på løse spekulasjoner.

Jeg er som sagt mest interessert i livet til JonBenet, hva fikk familien hennes til å sminke og dolle henne opp for å delta i missekonkurranser, og hva synes egentlig hun om det? JonBenet var kun 6 år da hun døde og allerede en erfaren missedeltaker, så hvor mye forståelse kan hun egentlig ha hatt for hva hun var med på. Det er dette aspektet jeg finner mest interessant ved boken og skulle gjerne lest mer om det, men innser jo at det egentlig er en helt annen bok. Det denne boken sier om missekåringer for barn er noen få uttalelser fra moren om at JonBenet elsket det og at det var bare en og annen søndag, mens andre i deres omgangskrets som er intervjuet, sier at missekåringene tok mye mer tid og at det helt klart var moren sin lidenskap.

I boken om drapet på JonBenet fokuseres det altså først og fremst på de kalde omstendighetene, bevis og fakta. Vi får ellers vite litt om moren, Patsy Ramsey, sin bakgrunn som deltaker i missekåringer og faren sin vei til suksessfull forretningsmann. Det har nok vært vanskelig å få tak i mer enn små beskrivelser og uttalelser fra familien. Til tross for manglende siktelse og avhør av foreldrene var de tidlig med å hyre inn både advokat og PR-rådgiver etter drapet. Dette bidro til at omverdenen ble mer mistenksom, og førte til at familien var sparsommelig og taktisk i sine intervjuer og øvrig kontakt med andre enn de ærmeste utvalgte, noe også venner fikk merke. Jeg synes likevel at det er synd at vi ikke kommer nærmere innpå noen av de involverte i saken. Hvordan livet til JonBenet var, det vet jeg ikke så mye om, men jeg vet langt mer enn jeg vil vite om hennes indre organer.

Mot slutten av boken og nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken ikke ga meg så mye. Jeg blir ikke kjent med noen av menneskene den handler om og den gir meg heller ikke noe særlig sett fra et samfunnsperspektiv. Jeg skrev i et innlegg om min forrige True Crime-bok, Ice and Bone, at jeg var glad den fokuserte på ofrene og ga et innblikk i samfunnet på Alaska, og at den dermed ga en slags stemme til de undertrykte innfødte kvinnene der. Who Killed JonBenet Ramsey? gir ikke den samme stemmen til den 6 år gamle JonBenet synes jeg. Jeg skal ta mye av skylden for at jeg ikke har satt meg godt nok inn i boken jeg valgte å lese, for det er litt vanskelig å si at en bok om en drapsgåte som baserer seg på de kalde harde fakta er dårlig. Neste gang jeg skal velge en True Crime-bok, skal jeg velge en bok med et perspektiv jeg finner mer interessant.

mandag 3. april 2017

Dette leste jeg i mars

Mars har vært en veldig god og innholdsrik bokmåned for meg. Jeg har ryddet tre fulle poser med bøker ut av bokhyllene mine, samtidig som det er lenge siden jeg har kjøpt så mange bøker. Jeg har vært på både loppemarked og eget bokmarked og fangsten etter en tur på Boksalongen i forbindelse med tvangslesing var større enn vanlig. I mars startet jeg to forfatterprosjekt, inspirert av Labben, og deretter flere andre som hev seg på. Poenget er å velge en forfatter du vil lese hele forfatterskapet til. Jeg valgte meg J.M.Coetzee, og så fant jeg ut at jeg også ville lese alle bøkene til Chimamanda Ngozi Adichie, som er en god del færre enn Coetzee. Jeg annonserte det ikke i et innlegg på bloggen, men gjemte det litt bak en side. Like forpliktende, men da er det litt færre som ser det. I mars leste jeg en bok av hver av forfatterne, så nå kan jeg si at jeg er i gang, og i motsetning til Labben skal jeg ikke sette noe tidsfrist på prosjektet. I mars kom også langlisten til den internasjonale Bookerprisen, en pris der bøker oversatt til engelsk blir vurdert. Jeg har så langt lest en av bøkene, og kommer nok ikke til å lese flere før kortlisten eller kanskje vinneren annonseres. Her er bøkene jeg leste i mars:

Piken på toget av Paula Hawkins (lydbok)
Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslag av Chimamanda Ngozi Adichie
The Hate U Give av Angie Thomas
Barndom av J.M.Coetzee
Wishful Drinking av Carrie Fisher (lydbok)
Fever Dream av Samantha Schweblin

Når det gjelder måloppnåelse fikk jeg i mars to nye nasjonaliteter med Nigeria og Argentina. Jeg leste ingen bøker fra bokhyllen, fikk et nytt 1001-kryss og har lest alle de fem sakprosabøkene jeg planla å lese i år. Jeg ligger veldig godt an på mange av målene og litt etter på noen (se under fane for Lesemål 2017), men det er lenge til panikken kommer enda. Erfaringsmessig vet jeg at når den norske bokhøsten kommer og delvis når Booker annonseres i slutten av juli, så er det stort sett det som gjelder. Jeg har ikke skrevet innlegg om noen av bøkene lest i mars enda, det har rett og slett blitt lest relativt mye og skrevet lite. Jeg har dessuten skrevet om noen av bøkene jeg leste i februar, så du skal ikke se bortfra at det kommer innlegg om noen av marsbøkene i april.

Jeg har lest veldig mange gode og varierte bøker, så det er vanskelig å trekke frem en favoritt. Piken på toget ga meg endelig en oppslukende lydbokopplevelse der jeg klarte å høre en hel bok på relativt kort tid. Boken er spennende, men den går ikke akkurat inn på favorittlisten. Månedens andre lydbok var Wishful Drinking av Carrie Fisher, som jeg først tenkte jeg kunne lese til Moshonista sin aprilrunde i biosirkelen som denne gang har tema Død, men så oppdaget jeg at Fisher var for ung da hun døde til å kvalifisere (under 30, over 70 år). Uansett er boken en del av min nye strategi om å lytte til krim og korte bøker. Denne var litt over tre timer og jeg likte den i grunn, men synes Carrie Fisher som oppleser var noe slitsom og påtatt.

En ungdomsbok ble det også plass til i mars, Angie Thomas sin debut The Hate U Give (THUG), handler om en ung afroamerikansk jente som opplever at bestekameraten blir skutt av politiet uten grunn, men så er det likevel offeret som blir mistenkeliggjort og ikke den hvite politimannen. En sterk og viktig bok som er en del av Black Lives Matters-bevegelsen, og sier noe om hvor langt igjen det amerikanske samfunnet har å gå før det er likestilling mellom hvite og svarte.
The Girl on the TrainWishful DrinkingThe Hate U Give

Så til mine to nye forfatterprosjekt som ble startet i mars. Barndom av Coetzee likte jeg ikke så godt som jeg hadde håpet uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Den var ikke like fengende som Vanære, som jeg likte veldig godt, og den føltes heller ikke like original. Satser på å skrive mer om denne på et senere tidspunkt. Jeg valgte jo Coetzee som prosjekt basert på en lest bok som jeg likte veldig godt da jeg leste den i fjor, så det blir ekstra spennende å utforske forfatterskapet videre nå.  Adichie sitt manifest inneholder 15 punkter for hvordan oppdra din datter feministisk, skrevet til en venninne som ønsket råd fra forfatteren. Det er en liten sak de fleste kan komme seg gjennom på en times tid, og det er absolutt verdt tiden det tar. Jeg synes punktene var delvis opplagte og delvis opplysende og tankevekkende, og en del av dem er nok ikke helt relevante for oss her i Norge, men det betyr ikke at de ikke er interessante. Dette ser jeg for meg er en bok jeg kommer til å slå opp i fra tid til annen.
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslagBoyhood

Fever Dream er en bok fra langlisten til den internasjonale Bookerprisen, og den likte jeg ganske godt. Den har en litt forvirrende oppbygging og en ganske creepy stemning, og handler kanskje først og fremst om forholdet mellom mor og barn. Månedens 1001-bok ble Blodmeridianen av Cormac McCarthy, en bok som ligger an til å bli årets slitebok, men jeg tror den var verdt det. Proppfull av detaljer og skildringer av både landskap og vold gjør dette til tøff lesning både språklig og tematisk, selv om jeg slet mest med førstnevnte. Dette er en bok man må ha tid og ro til å lese og mine økter med ettermiddagskaffe og to unger som vil ha oppmerksomhet var ikke optimalt. En lørdagsettermiddags innsats var det som gjorde susen og gjorde at jeg klarte å bli ferdig og ga meg naturlig nok mer enn de korte øktene med vekslende oppmersomhet.
Fever DreamBlood Meridian, or the Evening Redness in the West

Planene for april er å være med i Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing. Jeg orket ikke hive meg på Robinson Crusoe i mars etter å ha slitt meg gjennom det som skulle være februarboken, Blodmeridianen, så nå må jeg prioritere litt bokhyllelesing. Kategorien er skandinavisk skrevet mellom 1945 og 1980 og jeg tenker å gå for Herbjørg Wassmo sin Huset med den blinde glassveranda, som også er på 1001-listen. Ellers skal jeg lese ferdig en bok om mordet på JonBenet til Moshonista sin biosirkel, og passende nok kommer det en dokumentar om saken på Netflix i slutten av april. Påsken nærmer seg, så det må kanskje bli tid til en krim, men så oppdaget jeg i går at både VG Uløst og folkene bak Serial har kommet med nye podcaster, så da er det mulig påskekrimmen er i boks.

Hva er dine leseplaner for april og påskeferie?

tirsdag 28. mars 2017

Kort om to engelske bøker: drap i Alaska og en annerledes ungdomsroman

Ice and Bone av Monte Francis:

Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial KillerDette var biosirkelboken hos Moshonista for desember, men som vanlig ble jeg ikke ferdig før i god tid etterpå. Sånn er det med meg og lydbøker. Boken er en True Crime fra Alaska der flere kvinner blir funnet drept over en ganske lang periode før politiet ser en sammenheng. Della Brown blir funnet mishandlet og drept i 2000, som en av flere Native Alaskan kvinner det året. En ung mann, Joshua Wade, blir pågrepet og siktet for drapet, men slipper utrolig nok fri selv om bevisene er sterke. I 2007 forsvinner en sykepleier fra hjemmet sitt, denne gangen en hvit kvinne, og navnet til den tidligere mistenkte dukker opp igjen.

I Ice and Bone fokuseres det mest på ofrene i denne saken, noe jeg synes er bra. Vi får absolutt vite litt om den mistenkte, men dette er ikke hans historie. Boken gir et lite innblikk i Alaska, og først og fremst skyggesidene. I Alaska er det visstnok et veldig høyt antall voldtekter sammenlignet med andre stater i USA. Det er først og fremst de innfødte kvinnene som blir utsatt for dem, og samtidig er det her det er mest alkoholisme, fattigdom og vold i hjemmet. De får ikke nødvendigvis den behandlingen fra politiet de hadde fortjent, og de færreste sakene blir oppklart. Denne saken og boken viser den mest alvorlige konsekvensen av dårlig politiarbeid, nemlig at en nytt offer dukket opp.


If I Was Your Girl av Meredith Russo:

Denne amerikanske ungdomsboken dukket først opp på radaren fordi den var på tilbud på kindle. Jeg oppdaget så at den var en liten snakkis hos YA-bloggere, og i januar fikk den Stonewall Award under Youth Media Awards, der også Printz deles ut. Dette er definitivt en bok der jeg tenkte jeg kunne utvide horisontene mine litt, da den er skrevet av en transkvinne og handler om en ung transkvinne.

If I Was Your GirlBoken handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn det den vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe som forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.


mandag 13. mars 2017

Asking for it av Louise O´Neill

Asking For ItAsking for it foregår i en irsk småby der vi møter tenåringer som stort sett kommer fra rike velstående familier. Emma er hovedpersonen, og hun er ikke blant de rikeste, men hun er den peneste og mest populære, alfahunnen om du vil, på skolen. Hun har selvtillit, nyter oppmerksomhet og mener at hun fortjener beundringen og statusen hun har fått. På en fest blir hun både full og tar dop og våkner opp utenfor sitt eget hus i svært dårlig forfatning. Hun aner ikke hva som har skjedd. Det viser seg at de fleste andre på skolen vet det da det er lagt ut en rekke bilder av henne naken sammen med noen av de lokale fotballheltene. På bildene er hun ganske tydelig bevisstløs mens flere gutter utfører både nedverdigende og seksuelle handlinger mot henne.

Hovedpersonen vi presenteres for i denne boken er heller lite sympatisk. Hun er for eksempel lite hyggelig og raus mot sine nærmeste venninner og manipulerer mennesker rundt seg. På den aktuelle kvelden der bildene ble tatt, går hun kledd svært utfordrende, hun er full, hun tar i mot dop hun ikke har prøvd før, og hun legger an på og har sex med en av de anklagde tidligere på kvelden. Denne settingen gjør det noe utfordrende for de utenfor og det setter også leseren på prøve. Du verken sympatiserer med eller blir knyttet til Emma, eller noen andre for den saks skyld, noe som gir deg et mer åpent perspektiv. I tillegg til dette mener ikke Emma i utgangspunktet selv at hun har blitt voldtatt og broren og vennene hennes anklager henne og blir flaue når ryktene begynner å gå og bildene så kommer.

Den noe vage beskrivelsene av bildene fra kvelden er det som er aller mest ubehagelig ved denne boken for meg.  Det fremgår av beskrivelsene av bildene at Emma er passiv og mest sannsynlig ikke bevisst. Jeg blir rett og slett kvalm av hva guttene, og en av dem var godt voksen, gjør mot denne jenten som virker tydelig bevisstløs. Beskrivelsene er som sagt vage, men vi skjønner likevel, og det er utnyttelsen og nedverdigelsen som gjør så vondt, og at bildene blir spredt for hele verden gjør det hele bare enda verre.
Dylan on top of that girl (me, me, that can`t be me, that`s not me) his hands over the (my - no, her) face, as if to cover her up. She has no face. She is just a body, a life-size doll to play with. She is an IT. She is a thing. (me, me, me, me, me) I don`t remember. I.... (loc 1468)
Boken hopper etter hvert fremover i tid og Emma får etter hvert oppleve lokalsamfunnets og medienes reaksjoner på denne saken. Publiseringen av bildene gjør at saken ikke kan glemmes eller gjemmes bort som hun helst vil og den blir diskutert både i aviser og radio. De fleste er nok enige i at dette ikke er god oppførsel, men det er vel først og fremst dumme guttestreker av noen som har drukket for mye. De fleste er heller ikke nådige i sin dom over hun som ønsker å ødelegge livene til disse populære idrettsguttene over noe hun virker å ha lagt opp til selv. Ba hun om det?  Er det riktig at disse unge guttene skal få karrierene sine ødelagte, bli merket for livet, komme i fengsel? Var ikke de like fulle og neddopet? Emma husker ingenting, og det gjør kanskje ikke de heller. Vi får aldri høre deres side av saken, men vi får likevel oppleve at folk flest er på guttenes side og kommentarene som blir skrevet under bildene er rett og slett grusomme mot Emma.

Ved at boken hopper frem i tid får vi se hvordan hendelsene preger Emma etterhvert som både hun og de rundt henne har tatt inn over seg hva som har skjedd. Det aller mest opprørende er i grunn at det er Emma som er skamfull og utskjelt etter det disse unge mennene har gjort. I tillegg gjør hennes status som alfahunn at en del godter seg over hennes fall, mens guttenes tilsvarende status gjør at de får mye støtte, og disse holdningene vedvarer også i tiden etterpå. Forfatteren sier dette i etterordet:
We need to talk about rape. We need to talk about consent. We need to talk about victim-blaming and slut-shaming and the double standards we place upon our young men and women. (loc 3368)

Det er virkelig skremmende hvis denne typen holdninger er representative for mange ungdom og voksne i dag.  I USA har man hatt mange lignende saker med fyllevoldtekter der gjerningspersonene stort sett slipper unna, og spesielt hvis de er unge hvite lovende menn. I vårt eget land får det meg til å tenke på både Hemsedal-saken, men også en aktuell sak i Bergen om en russegjeng sin seksualiserte og nedverdigende sang om mindreårige jenter. Det er heldigvis stor forskjell på ord og handling, men det virker likevel å være  et uttrykk for noen skremmende holdninger.

Asking for it er en veldig ubehagelig bok, og en følelsesmessig utmattende opplevelse. Jeg gikk gjennom en prosess der noen prinsipper ble rokket ved, ble både styrket og svekket, og det er lærerikt. Louise O´Neill får frem hvor vanskelig det er for offeret å ta denne kampen. Vi skjønner hvor vondt det er for Emma å skulle være den som ødelegger liv, guttene og familiene deres, og sin egen familie ikke minst. Og så er det skammen hun kjenner og hvor vanskelig det er å stå opp til tross for den. Boken får meg til å tvile på om kampen virkelig er verdt det for Emma, noe som gjør meg sint. Som forfatteren sier i etterordet:
We teach our girls not to get raped with a sense of doom, a sense that we are fighting a losing battle. (loc 3359)

Asking for it av Louise O´Neill er en irsk ungdomsbok som var en av fire honoree-bøker, en slags kortliste, til Printz under Youth Media Awards. Printz er en pris som går til forrige års beste ungdomsbok, basert på litterære kvaliteter.

tirsdag 28. februar 2017

Dette leste jeg i februar

Februar er snart over, våren er nær, og nok en gang flommer nye bokutgivelser over oss. Jeg er fortsatt ganske bestemt på å holde meg til 1001-listen og egen bokhylle, men nå begynner nye bøker å friste stadig mer. I januar leste jeg 6 bøker og lå foran skjema på 52 leste bøker i år, mens i februar har jeg lagt etter med kun 4. Disse bøkene har jeg lest:

I morgen er alt mørkt: når historien slutter av Sigbjørn Mostue
Asking for it av Louise O`Neill
Born a Crime av Trevor Noah
Sementhagen av Ian McEwan

Asking For It by Louise O'NeillNår historien slutter by Sigbjørn MostueBorn a Crime by Trevor NoahThe Cement Garden by Ian McEwan


Februar begynte veldig bra både kvalitets- og kvantitetsmessig med to gode og fengende ungdomsbøker. Den første en dystopi og avsluttende bok i I morgen er alt mørkt-trilogien til Mostue, der jeg har likt alle bøkene veldig godt, også den siste. De er mer brutale enn de fleste amerikanske dystopiene for ungdom jeg har lest, og selv om de er actionfylte, fordrer de litt til ettertanke også. Jeg har skrevet om de to første bøkene her og her. Asking for it var en veldig ubehagelig leseopplevelse om voldtekt, som ikke gjør det lett for leseren ved å skape et offer leseren har vanskelig for å sympatisere med. Jeg ble både sint og uvel av denne. Det kommer et innlegg om den om ikke lenge.

Born a Crime har jeg allerede skrevet eget innlegg om, men jeg kan gjenta at dette er en lydbok jeg anbefaler sterkt. Til slutt i måneden fikk jeg endelig årets første 1001-kryss. Det har nesten herjet en lite Ian McEwan-feber over bokbloggverden og jeg klarte ikke å la være å henge meg på. Jeg begynte med en av hans første bøker, og manges favoritt, Sementhagen. Jeg er veldig usikker på hva jeg egentlig syntes om den, og føler jeg har lite å si på det nåværende tidspunkt. Jeg var advart om at den var ubehagelig, og det var den, men ikke sånn at jeg måtte legge den fra meg. Den er absolutt fascinerende, men jeg ble liksom ikke helt revet med likevel. Om dette er en bok som trenger litt mer tid til å synke inn vil tiden vise.

Selv om antallet leste bøker ikke er imponerende, er jeg godt fornøyd med bøkene jeg har lest. Jeg har som sagt fått et 1001-kryss, jeg har fått hele tre (!) nye nasjonaliteter med Irland, Storbritannia og Sør-Afrika, jeg har lest en av årets Printz Honorees, og jeg har avsluttet en serie. Ikke minst har jeg lest fire gode bøker på hver sine måter. Det var absolutt en overvekt av dystre bøker med tunge tema i februar. Den mest oppløftende boken er jo faktisk boken fra virkeligheten om komikeren som levde i skjul under apartheid fordi han hadde hvit far og svart mor. Den er faktisk til tider veldig veldig morsom og et godt avbrekk fra dysterheten.

I mars fortsetter jeg med Blodmeridianen, som er en av grunnene til at det ikke har blitt flere leste bøker i februar. Jeg har forsøkt å lese mer i den, men merker at jeg ikke klarer mer en små doser av gangen. Jeg kom over en liste på Goodreads over "Most disturbing books" der jeg fant både denne og Sementhagen, kanskje ikke den beste kombinasjonen å lese de to samtidig. I tillegg har jeg begynt på Anna Karenina på 900 sider, men har ingen ambisjoner om å lese den ferdig i mars, men i hvert fall første del. Ellers er det mulig jeg begynner på en av de to av årets norske utgivelser jeg har liggende, og helst en 1001-bok fra bokhyllen med tanke på kryssene. Hva er dine leseplaner for mars?

tirsdag 21. februar 2017

Biosirkel: Rags to Riches: Trevor Noah

Moshonista har i årets første runde av biosirkelen utfordret oss til å finne en bok om noen som har gått fra fattig til rik eller omvendt. Jeg var innom flere alternativ og forsøkte først å lete i bokhyllen, men fikk tilbakemelding om at valgt person ikke var fattig nok, eller ble ikke nysgjerrig nok selv til å velge noen av dem. Som vanlig endte jeg opp med å lete hos Audible istedenfor, for biosirkel er som oftest lik lydbok, og derfor som vanlig forsinket (den eneste gangen jeg rakk fristen leste jeg en trykt bok). Bloggdato var egentlig 15. februar, men litt forsinkelse blir nok godtatt, og så blir det spennende om biogeneralen godkjenner valget av biografi.

Born a CrimeBoken jeg til slutt valgte er Trevor Noah sin Born a Crime, en samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Trevor Noah var for meg ganske ukjent komiker som jeg har hørt om fordi han overraskende overtok et av de større talkshowene i USA, The Daily Show, etter John Stewart. Jeg har aldri sett programmet eller hans stand-up, men kommer mest sannsynlig til å sjekke ut sistnevnte.

Tittelen, Born a Crime, spiller på at Trevor har en svart mor og en hvit far, noe som var ulovlig og ble straffet med fengsel under apartheid. Tidlig i livet ble han holdt for det meste innendørs, og moren måtte late som hun var barnepiken hans hvis de skulle bevege seg utendørs, da han tydelig var lysere i huden enn henne. Faren fikk kun se sønnen i skjul en sjelden gang. Hvis de skulle utendørs var det i forskjellige parker eller på sightseeing til hvite familiers palass, da de ikke hadde penger til noe annet.

Til tross for at Trevor var et produkt av noe strengt ulovlig og egentlig var i stor fare, opplevde han sin egen barndom som ganske trygg og god. Hans sterkt religiøse mor, som gikk i tre forskjellige kirker hver søndag (for hvite, for svarte og for fargede), passet på at Trevor ikke ble et offer på noen som helst måte. Selv om hun som fattig svart alenemor var dårlig stilt i Sør-Afrika nektet hun å godta det, og spesielt å godta at sønnen ikke skulle ha muligheter i livet. Det er så vidt nevnt at Trevor begynte å turnere som komiker som ung voksen, men vi skjønner likevel ut fra denne boken at dette er en mann som har gjort suksess til tross for svært dårlige odds.

Og når vi snakker om Trevor sin mor er hun litt av en karakter. Denne boken er på mange måter en hyllest til henne, men hun blir langt i fra fremstilt kun positivt. Her er det så mye "tough love" at Trevor heller velger å bli værende i fengsel enn å risikere morens vrede, etter å ha bli stoppet av politiet i en bil lånt av stefaren uten lov. Samtidig er hun lite redd for autoriteter når hun mener de tar feil, og hun nekter å godta alt av begrensninger samfunnets normer ønsker å legge på henne og sønnen. Når apartheid opphører klarer hun utrolig nok å skaffe seg jobb som sekretær, en jobb først og fremst hvite kvinner får, noe som fører til at den lille familien blir bedre stilt enn mange andre. Ettersom Trevor vokser til viser han også at han kan finne sine egne måter å tjene penger på.

Boken er delt inn i 18 historier fra både tidlig barndom og opp til han ble en ung voksen. De omhandler alt fra svært alvorlige hendelser, til mer allmenne som når Trevor forelsker seg for første gang, eller hvor utfordrende det kunne være å vokse opp som hverken svart eller hvit. De kommer ikke kronologisk, noe som kan være litt forvirrende, da jeg ikke alltid klarte å plassere hendelsene i forhold til hverandre, men det er ikke noe stort problem for opplevelsen av boken. Mange av historiene er som sagt ganske dramatiske og alvorlige, som da Trevor, moren og lillebroren blir kidnappet etter at bilen deres får motorstopp, og blir tvunget til å slenge seg ut av kidnapperens bil i fart og løpe. Noen historier er hysterisk morsomme, som når en enkel rampestrek fra Trevor utløser at hele nabolaget tilkalles for å drive ut onde krefter fra huset deres. Den aller mest morsomme historien handler om en danser som heter Hitler, men mer enn det vil jeg ikke avsløre her.

Jeg kan absolutt anbefale denne lydboken. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

fredag 10. februar 2017

Dette leste jeg i januar

Vi er allerede langt ut i februar, men her kommer likevel oppsummering fra januar. I januar leste jeg 6 bøker, noe som ikke er så verst for å være meg. Jeg har vel pleid å lese 4-5 bøker på en gjennomsnittlig måned. Nå skal det sies at 3 av bøkene var påbegynt før årsskiftet, men hvem bryr seg vel om det. Kun en av bøkene har så langt blitt videre omtalt (trykk lenke), men to av bøkene har i det minste et påbegynt innlegg som forhåpentligvis kommer i neste uke. Jeg begynte å skrive om de ulike bøkene, men fant ut at det kom til å bli et veldig langt innlegg, og at det kanskje var bedre å forsøke å fordele innleggene litt mer utover måneden. Her er de leste bøkene fra januar:
"To søstre" av Åsne Seierstad"If I Was Your Girl" av Meredith Russo
Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial Killer av Monte Francis
Menn som ingen treng av Frode Grytten
To søstre av Åsne Sejerstad
Leiligheten av Nora Szentiványis
Salt to the Sea av Ruta Sepetys
If I Was Your Girl av Meredith Russo

"Leiligheten - roman" av Nora Szentiványi"Menn som ingen treng" av Frode Grytten"Ice and Bone Tracking an Alaskan Serial Killer" av Monte Francis"Salt to the Sea" av Ruta Sepetys

Januar har vært en innholdsrik lesemåned der jeg synes jeg har lært mye av bøkene jeg har lest. Jeg har vært i Alaska og lært litt om både kriminalstatistikk og statens skyggesider, jeg har fulgt den norske mann i ulike varianter, en fars desperate kamp for å få døtrene sine tilbake fra Syria og lært om radikalisering av ungdom i vesten, jeg har vært i Budapest og møtt en familie som har blitt revet fra hverandre etter at en generasjon flyktet fra kommunismen, mens den andre ble, jeg har fulgt fire ungdommer tvunget på flukt under andre verdenskrig og jeg har blitt kjent med Amanda, født Andrew, og hvordan det er å endelig kunne være seg selv, men å likevel måtte bære på en stor hemmelighet for å bli akseptert. Jeg har hatt mange virkelig gode leseopplevelser, men hvis jeg må trekke frem noen var det To søstre og Salt to the Sea som gjorde mest inntrykk.

Når det gjelder målene jeg satt meg har jeg kommet godt i gang med bokhyllemålet, som er viktig, da dette blir verre å følge opp ettersom nye utgivelser kommer i stadig større omfang i løpet av året. 5 av de 6 leste var hentet fra egen bokhylle. Jeg har lest 2 ulike nasjoner og altså fått 2 kryss der, men det skulle jammen litt til å ikke klare det i løpet av årets første måned. Kryssene for Norge og USA kommer nesten av seg selv og jeg har lest 3 fra hvert land i januar. Til tross for dette har jeg faktisk i tillegg vært i både Ungarn, Syria, Tyrkia og Polen gjennom handlingen i bøkene, og det teller absolutt for noe. Jeg har ellers lest 2 av 5 non-fiction og tror ikke det blir noe problem å oppfylle det målet ettersom jeg er veldig fristet til å lese mer.

Hva så med februar, en kort måned som allerede nærmer seg halvveis? Jeg må få minst et 1001/klassiker-kryss, og helst to. Jeg holder på med Blodmeridianen av Cormac McCarthy som jeg må tvinge meg selv litt til å komme ordentlig i gang med. En tung bok når det kommer til både språk og innhold, men jeg liker den. Ellers er jeg veldig fristet til å lese mer Ian McEwan etter at den ene bokbloggeren etter den andre har skrevet om ham i det siste. Sementhagen er trukket frem som en favoritt hos flere, den er kort og den er en av hans tidligste bøker (den tidligste på 1001), så det må helt klart bli første bok ut (selv om det er Lørdag jeg har i bokhyllen). Han vil også gi en nytt, om enn noe opplagt, nasjonalitetskryss. Jeg har også lyst å lese flere av fjorårets Printz-aktuelle før jeg begynner på dette årets bøker.

tirsdag 31. januar 2017

Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.
"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

Salt to the Sea

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.
"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.

fredag 20. januar 2017

Bokhyllelesing 2017 - januar er tiden for planlegging

Som jeg skrev i oppsummeringsinnlegget mitt tidligere har jeg planer om å delta i Hedda hos Boktanker sin bokhylleutfordring. Her finnes det ulike kategorier for å komme seg gjennom noen av de uleste bøkene i bokhyllen, som etter hvert teller flere hundre. Jeg er egentlig ikke så glad i å skulle lese bestemte bøker til bestemte tider, men siden jeg er så utrolig glad i å lage lister , så lager jeg en foreløpig plan på hvilke bøker jeg vil lese, men det er godt mulig de endres underveis. Planen for 2017 er å lese minst 15 bøker fra bokhyllen, så å delta på Heddas 10 kategorier burde gå helt fint.
                                  

JANUAR: Les en bok med blått omslag
Salt to the sea av Ruta Sepetys. En bok jeg har holdt på med en stund på lydbok, eller ikke holdt på med er muligens mer riktig å si. Da jeg på kort varsel skulle være prøvevakt på jobben en dag, plukket jeg den med meg fra hyllen i trykt utgave og likte boken mye bedre enn i lydbokversjon. Den skal derfor bli prioritert nå, og jeg er allerede over halvveis. Boken er også aktuell for Printz-prisen (ungdomsbokpris delt ut av den amerikanske bibliotekforeningen, ALA) som deles ut nå i januar og er en historisk YA-bok fra andre verdenskrig.

FEBRUAR : Les en bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
Her er det jo så mye å ta av at jeg håper jeg rekker to. Blodmeridianen av Cormac McCarthy skal i hvert fall lese i en slags bokhyllesamlesing sammen med Labben. Boken skal være ganske voldelig og for de spesielt interesserte i følge Haruhi (hun er en av dem), så det er bare å stålsette seg.

MARS: Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Nok en gang skal Labben og jeg samlese fra egne bokhyller og nå er det Robison Crusoe, som jeg kjøpte inn i fjor for å lese til en av rundene i 1001-lesesirkelen. Litt samlesingspress håper jeg gjør susen.
 
APRIL:  Les en skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990:
Her har jeg også flere gode kandidater og kommer ikke til å velge før det nærmer seg. Men som bergenser og kvinne synes jeg det er en skam at jeg ikke har lest Torborg Nedreaas, og det til tross for alt det fine mormor sa om bøkene hennes i alle år. Jeg har Musikk fra en blå brønn, første roman om Herdis, stående i bokhyllen. Andre aktuelle kandidater er Herbjørg Wassmo med Huset med den blinde glassveranda eller Tarjei Vesaas med Fuglane som begge er på 1001-listen.

MAI : Les et skuespill eller ei diktsamling:
Jeg er litt skeptisk til begge disse sjangrene, og spesielt skuespill. Jeg synes skuespill er best på teater og basert på den lille erfaringen jeg har med å lese skuespill liker jeg det ikke. Ikke tror jeg at jeg har noen i bokhyllen heller. Nå har jeg et eget mål om å lese minst to diktsamlinger i 2017, så det er åpenbart at det må bli det. Jeg går for Manilahallen av Ruth Lillegraven som er en diktbiografi (biosirkel??), og tenker at mer fortellende dikt kanskje er stedet å begynne i min jakt på å bli mer komfortabel med lyrikken.
 
JUNI & JULI:  Les en tjukk bok du lenge har utsatt å lese:
Jeg har satt som et eget mål å lese minst to mursteiner i 2017 og de to jeg ser for meg å lese er Anna Karenina av Tolstoj og A Brief History of Seven Killings av Marlon James. Sistnevnte ble påbegynt for lenge siden, men siden den er både tjukk og har et tungt språk har den blitt liggende på nattbordet. Flere har sagt at jeg bare må komme meg halvveis, så går alt greit, så jeg har virkelig tenkt å gjøre et forsøk i år.

AUGUST: Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla:
Den åpenbare løsningen her ville vært å ta nummer 15 på min bokhylleliste hos  List Challenges der bøkene er nummerert. Da plass nummer 15 falt på Moby Dick kjente jeg at jeg ikke var klar for det, men om det endrer seg til august får jeg heller endre. Så etter å ha telt framlengs og baklengs på alle bokhyllelistene mine fant jeg endelig en jeg ble fornøyd med, nemlig Når gjøken galer av Robert Galbraith aka J.K.Rowling. Siden jeg liker alt det andre jeg har lest av forfatteren veldig godt og (kvinnelig) britisk krim vanligvis er min favorittkrim, er jeg veldig klar for denne.
 
SEPTEMBER:  Les en bok av en forfatter du ikke har lest før:
Jeg har store planer om å endelig få lest Jane Austen i år. Jeg har tidligere kun lest halve Northanger Abbey, så regner ikke det som å ha lest noe av henne. Jeg synes det var tungt å lese og det fenget ikke den gangen. Jeg vil derfor nå prøve meg på Pride and Prejudice siden jeg kjenner historien og deler av teksten etter å ha sett flere ulike varianter av den på film og TV. Håper jeg kommer meg gjennom denne gangen.

OKTOBER:  Les en bok med en svært kort tittel:
Her vil jeg lese en bok som har vært på leselisten min ganske så lenge, nemlig Speak av Laurie Halse Anderson. Dette er en bok som dukker opp på lister over de beste amerikanske ungdomsbøkene, og som er en av de bøkene som til stadighet blir utfordret på skoler o.l. som problematisk rundt om i USA. I september arrangerer blant annet den amerikanske bibliotekarforeningen Banned Books Weeks som setter fokus på bøkene som har vært forbudt eller fortsatt blir meldt inn som uønsket av foreldre, lærere osv. En måned for sent, men likevel ganske passende.
 
NOVEMBER & DESEMBER: Les en bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur:
Etter at flere bokbloggere har skrytt av Elskede av Toni Morrison har jeg fått veldig lyst å lese den. Jeg skulle lese den i fjor, men tiden strakk ikke til. Jeg så filmen da den gikk på kino på slutten av 90-tallet (på grunn av Oprah som jeg og venninnene mine var veldig opptatt av den gangen), og ble fascinert, men mest forvirret, og det ble ikke helt den opplevelsen vi hadde håpet på. Jeg er derfor spent på om boken, og noen år på baken, gjør noe med det inntrykket. Boken har jeg faktisk på både norsk og engelsk.