lørdag 3. juni 2017

Dette leste jeg i mai

Mai er allerede over og det har vært en litt travel måned med 70-årsdag i familien, besøk av svigermor, 17.mai m.m. En mer sosial måned enn vanlig, noe som fører til mindre lesing, men når det er hyggelige grunner til det er det helt i orden. Jeg har nok også hatt en liten dump i leselysten som jeg håper tar seg opp igjen. Mai er ellers vanligvis blant årets fineste måneder og det har årets utgave vært også. Vi har hatt mange soldager og det blomstrer og er grønt og frodig overalt. La oss bare håpe sommeren ikke er over før den har begynt. Mai så ut til å bli en svært laber måned når det kommer til antall bøker, men på tampen fikk jeg fullført to bøker og endte opp med 5 bøker, som er foran skjema på 52 leste bøker i 2017. Disse bøkene leste jeg:

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
Den utrolige historien om den kjempestore pæra av Jakob Martin Strid
Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog
The Upside of Unrequited av Becky Albertalli


April inneholdt to nye favorittbøker som er uvanlig, så høydene har ikke vært like store i mai, men jevnt ganske høyt likevel. Det begynte med mai måneds samlesingsbok fra kortlisten til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Jane Ashlands gradvise forsvinning var en veldig god bok om sorg og ensomhet. En amerikansk kvinne reiser til Norge for å lete etter røttene sine, men er egentlig på en mer personlig reise og søken etter at en tragedie har rammet henne. Bakgrunnen hennes blir avdekket etter hvert i en oppbygging som gjør boken drivende. Jeg kommer til å få store problemer når jeg skal rangere de tre romanene som er nominert til bokbloggerprisen denne gangen. 


Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en bok jeg har hatt lyst å lese sammen med min eldste datter lenge og vi likte den godt begge to. Pæreboken handler om byen Solby der borgermesteren forsvinner på mystisk vis og våre hovedpersoner finner en flaskepost fra ham med et frø i. Frøet blir, ikke overraskende, til en kjempestor pære. Jakob Martin Strid har skrevet flere bøker for mindre barn som er populære hos oss, som bøkene om Mimbo Jimbo og Mumbo Jumbo og Lille frosk. 6-åringen min vegrer seg for at vi skal lese bøker med mye tekst og lite bilder, så denne passet perfekt, da den har passe mengde av begge deler og fenget både mor og datter.



Ikke bare en, men to kortlistebøker fra Bokbloggerprisen ble ferdiglest i mai. Den andre var årets første diktsamling, Um sakne springe blome, en diktsamling skrevet på forfatterens egenkomponerte språk. Jeg prøvde meg på denne tidligere i år og leste en del uten at jeg følte at jeg fikk så mye ut av den og så ble den liggende til samlesingen som egentlig var i april. Da fikk jeg et spark bak til å prøve meg igjen og fant ut at jeg skulle forsøke å lese den høyt istedenfor. Da jeg leste høyt skjønte jeg plutselig så mye mer. Ikke en gang tittelen skjønte jeg før jeg sa den høyt. Mesteparten av boken ble lest i april med høytlesing i stuen, og min Sunnfjord-mann følte seg i grunn nesten hjemme i dette språket. Vi diskuterte hvem mannen og bjørnen i fortellingen var, en skygge kanskje, eller mørket. Jeg har fått med meg i ettertid at boken refererer til eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon og skal sjekke ut det litt mer nå etterpå. Husker vi så filmen på barneskolen, men ellers husker jeg lite av det. Um sakne spring blome hadde mange nydelige passasjer, men jeg skal ikke påstå at jeg fikk med meg alt ved en gjennomlesing, men boken måtte nå leveres inn igjen på biblioteket. 



Never Let Me Go ble månedens eneste ferdigleste 1001-bok, selv om jeg holdt på med to andre også. Jeg leste over halve boken på norsk før jeg byttet til en engelsk utgave jeg fikk lånt meg. Jeg vil absolutt anbefale å lese denne på engelsk. En veldig dyster bok som jeg i grunn både likte og synes var interessant, men følte en viss avstand til karakterene og det tok tid å komme inn i den. Jeg skal innrømme at jeg kanskje hadde forventet en større twist basert på det jeg har hørt om boken tidligere, men det er jo ikke boken sin feil. Jeg tenkte ellers mye over språket underveis og er litt usikker på hva som skyldes den norske oversettelsen, men det føltes ihvertfall mye mer naturlig å lese denne på engelsk.



Til slutt i mai ble jeg akkurat ferdig med lydbokversjonen av The Upside of Unrequited av Becky Albertalli, en lydbok jeg har kost meg veldig med. En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Boken har stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson. Ser at en del Goodreads-lesere kaller hovedpersonen Molly for sutrete, så er de som er sensitive for denne typen hovedpersoner advart, men for meg er hun en troverdig og som nevnt gjennkjennelig 17-år gammel jente. Kan anbefale lydbokutgaven som er den første fullførte lydboken min på 1,5 måneds Storytel-medlemskap. Hurra for det!
 

Til slutt for de spesielt interesserte, så kommer litt om statistikk og mål. Jeg har lest 4 ulike nasjonaliteter på 5 bøker som ikke er så verst, selv om landene ikke akkurat er nye og eksotiske for meg; 2 norske, 1 dansk, 1 amerikansk og en britisk. Jeg har lest 3 menn og 2 kvinner, 1 barnebok, 1 ungdomsbok, 1 diktsamling og 2 romaner, så ganske god spredning på flere områder i grunn.

Når det gjelder lesemålene (se under fane) har jeg faktisk fullført noen av dem, nesten fullført andre, er halvveis på noen og så vidt i gang med andre. Jeg har lest 6 sakprosa og 5 internasjonale 2017-utgivelser, men jeg håper og tror at jeg kommer til å lese flere bøker herfra likevel. Jeg er halvveis i antall 1001-bøker og fra bokhyllen, så her bør jeg nok sette inn et lite støt i løpet av sommeren før bokhøsten. Jeg har endelig lest årets første diktsamling og er dermed halvveis til dette beskjedne målet også. De målene jeg nesten ikke er i gang med er norske 2017-bøker. Jeg har så langt kun lest 1 bok, og selv om dette er en høstaktivitet har jeg pleid å lese litt flere bøker på våren. Målet er 15 bøker, så hadde vært betryggende å gå inn i bokhøsten med noen flere titler lest. Selv om de fleste norske bøker kommer om høsten er det en god del debutanter, og barne- og ungdomsbøker som kommer om våren.

Juniplanene så langt er å fullføre ihvertfall de to korteste 1001-bøkene jeg har påbegynt, og komme et stykke videre i Anna Karenina. Ellers har jeg planer om å lese meg opp på Åsne Seierstad til neste runde av samlesingen, da jeg har fått ansvaret, og grugleder meg til hennes kritikerroste En av oss. Hva er dine juniplaner?



fredag 26. mai 2017

Sterkt og originalt fra Sør-Korea: Levende og døde


Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.

Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
                                           

Det var  mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.

Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.

Han Kang flyttet fra Gwangju  til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.
"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)
Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"

Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:
"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."
Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.

Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.

Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.


Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.

Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.


mandag 8. mai 2017

Dette leste jeg i april

April skulle liksom være måneden for krim og lydbøker. I påskeferien skulle det leses krim og Storytel-abonnement (30 dager gratis) ble skaffet fra baksiden av melkekartongen ved påskefrokosten. Jeg har brukt mye tid på å samle alle lydbøkene jeg ønsker å høre i bokhyllen i appen, og til og med lastet ned en del, men har ikke hørt ferdig en eneste. Jeg har begynt på flere, men er istedenfor blitt hektet på podcasten The Big Five der kjente mennesker har blitt personlighetstestet og får vite resultatene. Det spørs om jeg kan forsvare å bruke penger på Storytel-abonnement nå. Når det gjelder bøker lest, så orket jeg ikke begynne på noe nytt i påskeferien så jeg fullførte to bøker og gjorde et godt innhugg i Anne Karenina. Jeg endte opp med fem leste bøker i april, noe som er omtrent etter skjema for å lese 52 bøker i år. Disse bøkene leste jeg:

Levende og døde av Han Kang
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo
Who Killed JonBenet Ramsey? av Cyril Wecht og Charles Bosworth
Z for Zorry av Marit Kaldhol
Fordi du ser meg av Jennifer Niven

Kvalitetsmessig inneholdt april to av de beste bøkene jeg har lest på lenge, så jeg er veldig godt fornøyd på det feltet. Levende og døde av Han Kang var en sterk og unik opplevelse av en bok. Den tar for seg det blodige studentopprøret i Gwangju, Sør-Korea, i 1980. Boken er delt inn slik at hvert kapittel har en ny fortellerstemme, noe som fungerer helt ypperlig. Jeg har påbegynt et innlegg om denne, for det må den nesten få, så satser på at det kommer i løpet av uken. Da jeg var ferdig med Levende og døde ble jeg litt rådvill, for hva kunne jeg lese etter dette? Siden jeg hadde meldt meg på Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing med tema skandinaviske bøker skrevet mellom 1945-1990, falt valget på Herbjørg Wassmo sin første bok i Tora-trilogien, Huset med den blinde glassveranda. Et veldig godt valg vil jeg si, en sterk og vakker bok om Tora sin tøffe oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Jeg ville ikke at denne boken skulle bli ferdig, og heldigvis finnes det to bøker til om Tora, i min bokhylle. Hadde jeg lest denne boken for tre år siden hadde jeg kjempet litt hardere for navneforslaget mitt Tora på yngstedatteren. Jeg har ikke begynt på et innlegg om denne, og er ellers dårlig på å notere underveis om bøkene jeg leser. Jeg minnes at jeg laget noen eselører i boken, så forhåpentligvis kan de inspirere meg til et innlegg.
"Huset med den blinde glassveranda" av Herbjørg Wassmo"Levende og døde" av Kang Han

Who Killed JonBenet Ramsey? har allerede fått et eget innlegg i forbindelse med Moshonista sin biografisirkel, så jeg skriver ikke mer om den her annet at den var mindre interessant enn jeg hadde håpet. To ungdomsbøker ble det også tid til i april, en norsk og en amerikansk, og jeg fikk endelig lest min første norske 2017-utgivelse.  Marit Kaldhol skrev min favoritt til å vinne bokbloggerprisen for beste roman for to år siden, og jeg har siden lest de bøkene hun har kommet ut med. Z for Zorry handler om en ung jente som flytter inn til byen for å begynne på videregående, på danselinjen. Hovedpersonen har det ikke godt, hun er utenfor på skolen, har foreldre som ikke virker å bry seg så mye, og føler seg ensom. Jeg likte boken, men jeg vet ikke helt hva som gjør at boken ikke fester seg mer hos meg. Den har ikke den samme poetiske stilen jeg likte så godt i Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, og Z for Sorry oppleves mer tilgjengelig og mindre original enn forgjengeren Zweet. Det skal sies at jeg leste boken i små bruddstykker over lang tid, noe som kan ha dempet opplevelsen.

"Who Killed JonBenet Ramsey?" av Cyril H. Wecht"Z for sorry - roman" av Marit O. Kaldhol FORDI DU SER MEG

Fordi du ser meg av Jennifer Niven var en søt og litt annerledes kjærlighetshistorie om to ungdom med noen spesielle utfordringer. En av dem har en sjelden lidelse som gjør at han ikke kan gjenkjenne ansikter, ikke engang sitt eget, mens den andre var en gang på nyhetene som amerikas feiteste tenåring, men skal nå sette sin fot på high school for første gang. Selv om disse ungdommene har interessante perspektiver, så er dette først og fremst en romantisk bok for ungdom. Har også påbegynt et innlegg om denne, og ser at jeg nå har lovet å skrive om tre av bøkene lest i april. Men så er jo et viktig poeng med månedsoppsummeringen, å motivere meg selv til å skrive om flere av bøkene jeg leser, så får vi se om jeg holder ord.

Til slutt litt om statistikk og mål. Tre ulike nasjonaliteter fordelt på fem bøker er godkjent. En bok på engelsk, fire på norsk, derav en nynorsk. Fire bøker skrevet av kvinner og en bok av to menn, en sterk overvekt der altså. Jeg har vanligvis en god overvekt av kvinnelige forfattere i min statistikk generelt, blant annet fordi jeg leser mye barne- og ungdomslitteratur der kvinner nok er i flertall. Sjangermessig har jeg lest to ungdomsbøker, to voksenromaner og en sakprosa, så ikke så altfor stor spredning i og med at fire av bøkene er romaner. Formatene jeg har lest i fordeler seg slik; en bok på kindle, en på lyd, og tre i papirformat.

Jeg ligger godt an for å oppnå 52 leste bøker i år, noe som kanskje bidrar til at jeg kan få lest to mursteiner i år, der har jeg foreløpig ingen kryss. Jeg fikk en ny nasjonalitet med Sør-Korea, ett 1001-kryss og bokhyllekryss med Huset med den blinde glassveranda, og mitt først kryss for norske 2017-bøker, så en ganske god lesemåned også sånn rent kryssmessig vil jeg si. I mai håper jeg å gjøre et innhugg i bokhyllene og 1001-bøkene der jeg henger litt etter med tanke på bokhøsten. Jeg bør også få lest noen av de norske vårbøkene før høsten om de ikke skal bli glemt. I skrivende stund holder jeg på med tre 1001-bøker, så den biten bør i hvert fall gå greit. Hadde du en god lesemåned i april?

Jeg fikk Z for sorry, Levende og døde og Fordi du ser meg fra forlagene Samlaget, Pax og Schibsted.

torsdag 20. april 2017

Biosirkel: JonBenet: det uoppklarte drapet på den lille skjønnhetsdronningen

Who Killed JonBenet Ramsey? har jeg lest i forbindelse Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema var Død, under 30 og over 70. Boken er skrevet av Charles Bosworth, som er journalist, i samarbeid med patologen Cyril Wecht. Boken fant jeg på audible, og var fascinert av drapssaken om den lille missedronningen med lyse krøller og sterkt sminket ansikt. Det jeg fant ut underveis er at jeg egentlig er mer interessert i den delen av livet hennes, altså missekåringene, enn selve drapsgåten, noe som jo også hadde passet bedre i en biografisirkel, men det handler ikke denne boken så mye om.

Who Killed JonBenet Ramsey?

At boken ikke handler om barn og missekåringer er jo ikke så rart da dette helt tydelig er en bok om drapet på JonBenet Ramsey. JonBenet ble i 1996 funnet død i kjelleren av sin far og politiet kort tid etter at foreldrene hennes meldte henne savnet. De mottok angivelig et brev med krav om løsepenger og trusler om at datteren ville bli drept hvis de ikke fulgte brevets instruksjoner. Boken skriver om etterforskningen, stiller kritiske spørsmål ved alle feilene som ble begått den dagen JonBenet ble funnet, hvorvidt brevet er ekte eller ikke, hvorfor foreldrene ikke ble avhørt før etter lang tid og så videre. Mye av dette er for så vidt interessant, og viser hvordan denne velstående familien slapp unna de prosedyrene mange andre nok ville blitt utsatt for. Denne type drap skjer stort sett i nære relasjoner og etterforskningen har heller aldri funnet noen mulige mistenkte utenfor familien. Lite ble vel noen gang slått fast i denne saken, som den egentlige dødsårsaken, om hun ble seksuelt misbrukt eller ikke, og ingen ble siktet.

Jeg synes første del av boken var mest interessant, for det er mye å ta tak i her, og Dr. Cyril Wecht har fulgt saken hele veien. Han mener for eksempel å finne bevis på at dette var en fordekt tragisk ulykke og ikke et bestialsk drap. Jeg synes derimot ikke så mye om alle delene som detaljert tar for seg obduksjonsrapporten. Spesielt når det er snakk om omstendelige partier rundt hvorvidt en 6 år gammel jente ble seksuelt misbrukt eller ikke før hun døde. Da måtte jeg lukke ørene litt. Jeg må også innrømme at jeg skippet de siste 20 minuttene av lydboken som var obduksjonsrapporten i sin helhet. Det kan absolutt være interessant å høre om etterforskningen og funnene gjort i forbindelse med drapet, men jeg er nok personlig mer interessert i psykologiske aspekter enn patologiske rapporter. Jeg synes også at jeg hadde fått med meg det viktigste av patologen Wecht sine meninger ganske tidlig i boken. Han kommer med det som visstnok skal være sjokkerende avsløringer og bruker tid på å bevise hva han mener har skjedd på en vitenskapelig måte, gjennom det som kom frem under obduksjon og etterforskning. Dette er selvfølgelig positivt fremfor å basere seg på løse spekulasjoner.

Jeg er som sagt mest interessert i livet til JonBenet, hva fikk familien hennes til å sminke og dolle henne opp for å delta i missekonkurranser, og hva synes egentlig hun om det? JonBenet var kun 6 år da hun døde og allerede en erfaren missedeltaker, så hvor mye forståelse kan hun egentlig ha hatt for hva hun var med på. Det er dette aspektet jeg finner mest interessant ved boken og skulle gjerne lest mer om det, men innser jo at det egentlig er en helt annen bok. Det denne boken sier om missekåringer for barn er noen få uttalelser fra moren om at JonBenet elsket det og at det var bare en og annen søndag, mens andre i deres omgangskrets som er intervjuet, sier at missekåringene tok mye mer tid og at det helt klart var moren sin lidenskap.

I boken om drapet på JonBenet fokuseres det altså først og fremst på de kalde omstendighetene, bevis og fakta. Vi får ellers vite litt om moren, Patsy Ramsey, sin bakgrunn som deltaker i missekåringer og faren sin vei til suksessfull forretningsmann. Det har nok vært vanskelig å få tak i mer enn små beskrivelser og uttalelser fra familien. Til tross for manglende siktelse og avhør av foreldrene var de tidlig med å hyre inn både advokat og PR-rådgiver etter drapet. Dette bidro til at omverdenen ble mer mistenksom, og førte til at familien var sparsommelig og taktisk i sine intervjuer og øvrig kontakt med andre enn de ærmeste utvalgte, noe også venner fikk merke. Jeg synes likevel at det er synd at vi ikke kommer nærmere innpå noen av de involverte i saken. Hvordan livet til JonBenet var, det vet jeg ikke så mye om, men jeg vet langt mer enn jeg vil vite om hennes indre organer.

Mot slutten av boken og nå etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at denne boken ikke ga meg så mye. Jeg blir ikke kjent med noen av menneskene den handler om og den gir meg heller ikke noe særlig sett fra et samfunnsperspektiv. Jeg skrev i et innlegg om min forrige True Crime-bok, Ice and Bone, at jeg var glad den fokuserte på ofrene og ga et innblikk i samfunnet på Alaska, og at den dermed ga en slags stemme til de undertrykte innfødte kvinnene der. Who Killed JonBenet Ramsey? gir ikke den samme stemmen til den 6 år gamle JonBenet synes jeg. Jeg skal ta mye av skylden for at jeg ikke har satt meg godt nok inn i boken jeg valgte å lese, for det er litt vanskelig å si at en bok om en drapsgåte som baserer seg på de kalde harde fakta er dårlig. Neste gang jeg skal velge en True Crime-bok, skal jeg velge en bok med et perspektiv jeg finner mer interessant.

mandag 3. april 2017

Dette leste jeg i mars

Mars har vært en veldig god og innholdsrik bokmåned for meg. Jeg har ryddet tre fulle poser med bøker ut av bokhyllene mine, samtidig som det er lenge siden jeg har kjøpt så mange bøker. Jeg har vært på både loppemarked og eget bokmarked og fangsten etter en tur på Boksalongen i forbindelse med tvangslesing var større enn vanlig. I mars startet jeg to forfatterprosjekt, inspirert av Labben, og deretter flere andre som hev seg på. Poenget er å velge en forfatter du vil lese hele forfatterskapet til. Jeg valgte meg J.M.Coetzee, og så fant jeg ut at jeg også ville lese alle bøkene til Chimamanda Ngozi Adichie, som er en god del færre enn Coetzee. Jeg annonserte det ikke i et innlegg på bloggen, men gjemte det litt bak en side. Like forpliktende, men da er det litt færre som ser det. I mars leste jeg en bok av hver av forfatterne, så nå kan jeg si at jeg er i gang, og i motsetning til Labben skal jeg ikke sette noe tidsfrist på prosjektet. I mars kom også langlisten til den internasjonale Bookerprisen, en pris der bøker oversatt til engelsk blir vurdert. Jeg har så langt lest en av bøkene, og kommer nok ikke til å lese flere før kortlisten eller kanskje vinneren annonseres. Her er bøkene jeg leste i mars:

Piken på toget av Paula Hawkins (lydbok)
Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslag av Chimamanda Ngozi Adichie
The Hate U Give av Angie Thomas
Barndom av J.M.Coetzee
Wishful Drinking av Carrie Fisher (lydbok)
Fever Dream av Samantha Schweblin

Når det gjelder måloppnåelse fikk jeg i mars to nye nasjonaliteter med Nigeria og Argentina. Jeg leste ingen bøker fra bokhyllen, fikk et nytt 1001-kryss og har lest alle de fem sakprosabøkene jeg planla å lese i år. Jeg ligger veldig godt an på mange av målene og litt etter på noen (se under fane for Lesemål 2017), men det er lenge til panikken kommer enda. Erfaringsmessig vet jeg at når den norske bokhøsten kommer og delvis når Booker annonseres i slutten av juli, så er det stort sett det som gjelder. Jeg har ikke skrevet innlegg om noen av bøkene lest i mars enda, det har rett og slett blitt lest relativt mye og skrevet lite. Jeg har dessuten skrevet om noen av bøkene jeg leste i februar, så du skal ikke se bortfra at det kommer innlegg om noen av marsbøkene i april.

Jeg har lest veldig mange gode og varierte bøker, så det er vanskelig å trekke frem en favoritt. Piken på toget ga meg endelig en oppslukende lydbokopplevelse der jeg klarte å høre en hel bok på relativt kort tid. Boken er spennende, men den går ikke akkurat inn på favorittlisten. Månedens andre lydbok var Wishful Drinking av Carrie Fisher, som jeg først tenkte jeg kunne lese til Moshonista sin aprilrunde i biosirkelen som denne gang har tema Død, men så oppdaget jeg at Fisher var for ung da hun døde til å kvalifisere (under 30, over 70 år). Uansett er boken en del av min nye strategi om å lytte til krim og korte bøker. Denne var litt over tre timer og jeg likte den i grunn, men synes Carrie Fisher som oppleser var noe slitsom og påtatt.

En ungdomsbok ble det også plass til i mars, Angie Thomas sin debut The Hate U Give (THUG), handler om en ung afroamerikansk jente som opplever at bestekameraten blir skutt av politiet uten grunn, men så er det likevel offeret som blir mistenkeliggjort og ikke den hvite politimannen. En sterk og viktig bok som er en del av Black Lives Matters-bevegelsen, og sier noe om hvor langt igjen det amerikanske samfunnet har å gå før det er likestilling mellom hvite og svarte.
The Girl on the TrainWishful DrinkingThe Hate U Give

Så til mine to nye forfatterprosjekt som ble startet i mars. Barndom av Coetzee likte jeg ikke så godt som jeg hadde håpet uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det. Den var ikke like fengende som Vanære, som jeg likte veldig godt, og den føltes heller ikke like original. Satser på å skrive mer om denne på et senere tidspunkt. Jeg valgte jo Coetzee som prosjekt basert på en lest bok som jeg likte veldig godt da jeg leste den i fjor, så det blir ekstra spennende å utforske forfatterskapet videre nå.  Adichie sitt manifest inneholder 15 punkter for hvordan oppdra din datter feministisk, skrevet til en venninne som ønsket råd fra forfatteren. Det er en liten sak de fleste kan komme seg gjennom på en times tid, og det er absolutt verdt tiden det tar. Jeg synes punktene var delvis opplagte og delvis opplysende og tankevekkende, og en del av dem er nok ikke helt relevante for oss her i Norge, men det betyr ikke at de ikke er interessante. Dette ser jeg for meg er en bok jeg kommer til å slå opp i fra tid til annen.
Kjære Ijeawele, eller et feministisk manifest på femten forslagBoyhood

Fever Dream er en bok fra langlisten til den internasjonale Bookerprisen, og den likte jeg ganske godt. Den har en litt forvirrende oppbygging og en ganske creepy stemning, og handler kanskje først og fremst om forholdet mellom mor og barn. Månedens 1001-bok ble Blodmeridianen av Cormac McCarthy, en bok som ligger an til å bli årets slitebok, men jeg tror den var verdt det. Proppfull av detaljer og skildringer av både landskap og vold gjør dette til tøff lesning både språklig og tematisk, selv om jeg slet mest med førstnevnte. Dette er en bok man må ha tid og ro til å lese og mine økter med ettermiddagskaffe og to unger som vil ha oppmerksomhet var ikke optimalt. En lørdagsettermiddags innsats var det som gjorde susen og gjorde at jeg klarte å bli ferdig og ga meg naturlig nok mer enn de korte øktene med vekslende oppmersomhet.
Fever DreamBlood Meridian, or the Evening Redness in the West

Planene for april er å være med i Hedda hos Boktanker sin bokhyllelesing. Jeg orket ikke hive meg på Robinson Crusoe i mars etter å ha slitt meg gjennom det som skulle være februarboken, Blodmeridianen, så nå må jeg prioritere litt bokhyllelesing. Kategorien er skandinavisk skrevet mellom 1945 og 1980 og jeg tenker å gå for Herbjørg Wassmo sin Huset med den blinde glassveranda, som også er på 1001-listen. Ellers skal jeg lese ferdig en bok om mordet på JonBenet til Moshonista sin biosirkel, og passende nok kommer det en dokumentar om saken på Netflix i slutten av april. Påsken nærmer seg, så det må kanskje bli tid til en krim, men så oppdaget jeg i går at både VG Uløst og folkene bak Serial har kommet med nye podcaster, så da er det mulig påskekrimmen er i boks.

Hva er dine leseplaner for april og påskeferie?

tirsdag 28. mars 2017

Kort om to engelske bøker: drap i Alaska og en annerledes ungdomsroman

Ice and Bone av Monte Francis:

Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial KillerDette var biosirkelboken hos Moshonista for desember, men som vanlig ble jeg ikke ferdig før i god tid etterpå. Sånn er det med meg og lydbøker. Boken er en True Crime fra Alaska der flere kvinner blir funnet drept over en ganske lang periode før politiet ser en sammenheng. Della Brown blir funnet mishandlet og drept i 2000, som en av flere Native Alaskan kvinner det året. En ung mann, Joshua Wade, blir pågrepet og siktet for drapet, men slipper utrolig nok fri selv om bevisene er sterke. I 2007 forsvinner en sykepleier fra hjemmet sitt, denne gangen en hvit kvinne, og navnet til den tidligere mistenkte dukker opp igjen.

I Ice and Bone fokuseres det mest på ofrene i denne saken, noe jeg synes er bra. Vi får absolutt vite litt om den mistenkte, men dette er ikke hans historie. Boken gir et lite innblikk i Alaska, og først og fremst skyggesidene. I Alaska er det visstnok et veldig høyt antall voldtekter sammenlignet med andre stater i USA. Det er først og fremst de innfødte kvinnene som blir utsatt for dem, og samtidig er det her det er mest alkoholisme, fattigdom og vold i hjemmet. De får ikke nødvendigvis den behandlingen fra politiet de hadde fortjent, og de færreste sakene blir oppklart. Denne saken og boken viser den mest alvorlige konsekvensen av dårlig politiarbeid, nemlig at en nytt offer dukket opp.


If I Was Your Girl av Meredith Russo:

Denne amerikanske ungdomsboken dukket først opp på radaren fordi den var på tilbud på kindle. Jeg oppdaget så at den var en liten snakkis hos YA-bloggere, og i januar fikk den Stonewall Award under Youth Media Awards, der også Printz deles ut. Dette er definitivt en bok der jeg tenkte jeg kunne utvide horisontene mine litt, da den er skrevet av en transkvinne og handler om en ung transkvinne.

If I Was Your GirlBoken handler om Amanda, som ble født Andrew. Etter depresjon, selvmordsforsøk og mobbing flytter hun fra mor til far, og et sted der ingen kjenner hennes bakgrunn. Her skal hun starte på nytt, både på skolen og ved å opprette et forhold til sin far som hun ikke har hatt særlig kontakt med etter skilsmissen. På den nye skolen går det overraskende fint og hun blir tatt inn i varmen hos en populær venninnegjeng. I tillegg får hun oppmerksomhet fra gutter og forelsker seg etter hvert. Hun begynner å slappe av, men kan hun stole nok på disse menneskene til å fortelle dem sannheten?

Forfatteren har sagt at hun har valgt å gjøre veien til Amanda litt enklere enn det den vanligvis er for en transperson ved å både la henne ha et feminint utseende, ha en støttende familie og ved å la venner og forelskelse komme relativt lett til henne. Dette er nok et grep gjort for at vi bedre skal se personen Amanda og ikke bare problemene hun støter på, og kanskje også for at vi lesere skal få en litt enklere vei til å forstå og akseptere. Det er altså et forsøk på å lage en positiv historie om en ung transperson for andre unge lesere, noe som forfatteren lykkes med og som jeg tenker er viktig.

Det kommer likevel godt frem at dette har vært en lang vei for Amanda og at hun har vanskelig for å slippe folk innpå seg. Boken gir oss noen tilbakeblikk fra tiden før operasjonen og underveis som viser hvor ulykkelig hun var som Andrew, og frem til kort tid før hun flyttet som forteller hvordan det var å leve et sted alle visste om operasjonen. Selv om boken er relativt lettlest, er den både interessant og velskrevet. Jeg må også innrømme at jeg fikk rokket ved noen fordommer jeg ikke egentlig visste at jeg hadde.


mandag 13. mars 2017

Asking for it av Louise O´Neill

Asking For ItAsking for it foregår i en irsk småby der vi møter tenåringer som stort sett kommer fra rike velstående familier. Emma er hovedpersonen, og hun er ikke blant de rikeste, men hun er den peneste og mest populære, alfahunnen om du vil, på skolen. Hun har selvtillit, nyter oppmerksomhet og mener at hun fortjener beundringen og statusen hun har fått. På en fest blir hun både full og tar dop og våkner opp utenfor sitt eget hus i svært dårlig forfatning. Hun aner ikke hva som har skjedd. Det viser seg at de fleste andre på skolen vet det da det er lagt ut en rekke bilder av henne naken sammen med noen av de lokale fotballheltene. På bildene er hun ganske tydelig bevisstløs mens flere gutter utfører både nedverdigende og seksuelle handlinger mot henne.

Hovedpersonen vi presenteres for i denne boken er heller lite sympatisk. Hun er for eksempel lite hyggelig og raus mot sine nærmeste venninner og manipulerer mennesker rundt seg. På den aktuelle kvelden der bildene ble tatt, går hun kledd svært utfordrende, hun er full, hun tar i mot dop hun ikke har prøvd før, og hun legger an på og har sex med en av de anklagde tidligere på kvelden. Denne settingen gjør det noe utfordrende for de utenfor og det setter også leseren på prøve. Du verken sympatiserer med eller blir knyttet til Emma, eller noen andre for den saks skyld, noe som gir deg et mer åpent perspektiv. I tillegg til dette mener ikke Emma i utgangspunktet selv at hun har blitt voldtatt og broren og vennene hennes anklager henne og blir flaue når ryktene begynner å gå og bildene så kommer.

Den noe vage beskrivelsene av bildene fra kvelden er det som er aller mest ubehagelig ved denne boken for meg.  Det fremgår av beskrivelsene av bildene at Emma er passiv og mest sannsynlig ikke bevisst. Jeg blir rett og slett kvalm av hva guttene, og en av dem var godt voksen, gjør mot denne jenten som virker tydelig bevisstløs. Beskrivelsene er som sagt vage, men vi skjønner likevel, og det er utnyttelsen og nedverdigelsen som gjør så vondt, og at bildene blir spredt for hele verden gjør det hele bare enda verre.
Dylan on top of that girl (me, me, that can`t be me, that`s not me) his hands over the (my - no, her) face, as if to cover her up. She has no face. She is just a body, a life-size doll to play with. She is an IT. She is a thing. (me, me, me, me, me) I don`t remember. I.... (loc 1468)
Boken hopper etter hvert fremover i tid og Emma får etter hvert oppleve lokalsamfunnets og medienes reaksjoner på denne saken. Publiseringen av bildene gjør at saken ikke kan glemmes eller gjemmes bort som hun helst vil og den blir diskutert både i aviser og radio. De fleste er nok enige i at dette ikke er god oppførsel, men det er vel først og fremst dumme guttestreker av noen som har drukket for mye. De fleste er heller ikke nådige i sin dom over hun som ønsker å ødelegge livene til disse populære idrettsguttene over noe hun virker å ha lagt opp til selv. Ba hun om det?  Er det riktig at disse unge guttene skal få karrierene sine ødelagte, bli merket for livet, komme i fengsel? Var ikke de like fulle og neddopet? Emma husker ingenting, og det gjør kanskje ikke de heller. Vi får aldri høre deres side av saken, men vi får likevel oppleve at folk flest er på guttenes side og kommentarene som blir skrevet under bildene er rett og slett grusomme mot Emma.

Ved at boken hopper frem i tid får vi se hvordan hendelsene preger Emma etterhvert som både hun og de rundt henne har tatt inn over seg hva som har skjedd. Det aller mest opprørende er i grunn at det er Emma som er skamfull og utskjelt etter det disse unge mennene har gjort. I tillegg gjør hennes status som alfahunn at en del godter seg over hennes fall, mens guttenes tilsvarende status gjør at de får mye støtte, og disse holdningene vedvarer også i tiden etterpå. Forfatteren sier dette i etterordet:
We need to talk about rape. We need to talk about consent. We need to talk about victim-blaming and slut-shaming and the double standards we place upon our young men and women. (loc 3368)

Det er virkelig skremmende hvis denne typen holdninger er representative for mange ungdom og voksne i dag.  I USA har man hatt mange lignende saker med fyllevoldtekter der gjerningspersonene stort sett slipper unna, og spesielt hvis de er unge hvite lovende menn. I vårt eget land får det meg til å tenke på både Hemsedal-saken, men også en aktuell sak i Bergen om en russegjeng sin seksualiserte og nedverdigende sang om mindreårige jenter. Det er heldigvis stor forskjell på ord og handling, men det virker likevel å være  et uttrykk for noen skremmende holdninger.

Asking for it er en veldig ubehagelig bok, og en følelsesmessig utmattende opplevelse. Jeg gikk gjennom en prosess der noen prinsipper ble rokket ved, ble både styrket og svekket, og det er lærerikt. Louise O´Neill får frem hvor vanskelig det er for offeret å ta denne kampen. Vi skjønner hvor vondt det er for Emma å skulle være den som ødelegger liv, guttene og familiene deres, og sin egen familie ikke minst. Og så er det skammen hun kjenner og hvor vanskelig det er å stå opp til tross for den. Boken får meg til å tvile på om kampen virkelig er verdt det for Emma, noe som gjør meg sint. Som forfatteren sier i etterordet:
We teach our girls not to get raped with a sense of doom, a sense that we are fighting a losing battle. (loc 3359)

Asking for it av Louise O´Neill er en irsk ungdomsbok som var en av fire honoree-bøker, en slags kortliste, til Printz under Youth Media Awards. Printz er en pris som går til forrige års beste ungdomsbok, basert på litterære kvaliteter.

tirsdag 28. februar 2017

Dette leste jeg i februar

Februar er snart over, våren er nær, og nok en gang flommer nye bokutgivelser over oss. Jeg er fortsatt ganske bestemt på å holde meg til 1001-listen og egen bokhylle, men nå begynner nye bøker å friste stadig mer. I januar leste jeg 6 bøker og lå foran skjema på 52 leste bøker i år, mens i februar har jeg lagt etter med kun 4. Disse bøkene har jeg lest:

I morgen er alt mørkt: når historien slutter av Sigbjørn Mostue
Asking for it av Louise O`Neill
Born a Crime av Trevor Noah
Sementhagen av Ian McEwan

Asking For It by Louise O'NeillNår historien slutter by Sigbjørn MostueBorn a Crime by Trevor NoahThe Cement Garden by Ian McEwan


Februar begynte veldig bra både kvalitets- og kvantitetsmessig med to gode og fengende ungdomsbøker. Den første en dystopi og avsluttende bok i I morgen er alt mørkt-trilogien til Mostue, der jeg har likt alle bøkene veldig godt, også den siste. De er mer brutale enn de fleste amerikanske dystopiene for ungdom jeg har lest, og selv om de er actionfylte, fordrer de litt til ettertanke også. Jeg har skrevet om de to første bøkene her og her. Asking for it var en veldig ubehagelig leseopplevelse om voldtekt, som ikke gjør det lett for leseren ved å skape et offer leseren har vanskelig for å sympatisere med. Jeg ble både sint og uvel av denne. Det kommer et innlegg om den om ikke lenge.

Born a Crime har jeg allerede skrevet eget innlegg om, men jeg kan gjenta at dette er en lydbok jeg anbefaler sterkt. Til slutt i måneden fikk jeg endelig årets første 1001-kryss. Det har nesten herjet en lite Ian McEwan-feber over bokbloggverden og jeg klarte ikke å la være å henge meg på. Jeg begynte med en av hans første bøker, og manges favoritt, Sementhagen. Jeg er veldig usikker på hva jeg egentlig syntes om den, og føler jeg har lite å si på det nåværende tidspunkt. Jeg var advart om at den var ubehagelig, og det var den, men ikke sånn at jeg måtte legge den fra meg. Den er absolutt fascinerende, men jeg ble liksom ikke helt revet med likevel. Om dette er en bok som trenger litt mer tid til å synke inn vil tiden vise.

Selv om antallet leste bøker ikke er imponerende, er jeg godt fornøyd med bøkene jeg har lest. Jeg har som sagt fått et 1001-kryss, jeg har fått hele tre (!) nye nasjonaliteter med Irland, Storbritannia og Sør-Afrika, jeg har lest en av årets Printz Honorees, og jeg har avsluttet en serie. Ikke minst har jeg lest fire gode bøker på hver sine måter. Det var absolutt en overvekt av dystre bøker med tunge tema i februar. Den mest oppløftende boken er jo faktisk boken fra virkeligheten om komikeren som levde i skjul under apartheid fordi han hadde hvit far og svart mor. Den er faktisk til tider veldig veldig morsom og et godt avbrekk fra dysterheten.

I mars fortsetter jeg med Blodmeridianen, som er en av grunnene til at det ikke har blitt flere leste bøker i februar. Jeg har forsøkt å lese mer i den, men merker at jeg ikke klarer mer en små doser av gangen. Jeg kom over en liste på Goodreads over "Most disturbing books" der jeg fant både denne og Sementhagen, kanskje ikke den beste kombinasjonen å lese de to samtidig. I tillegg har jeg begynt på Anna Karenina på 900 sider, men har ingen ambisjoner om å lese den ferdig i mars, men i hvert fall første del. Ellers er det mulig jeg begynner på en av de to av årets norske utgivelser jeg har liggende, og helst en 1001-bok fra bokhyllen med tanke på kryssene. Hva er dine leseplaner for mars?

tirsdag 21. februar 2017

Biosirkel: Rags to Riches: Trevor Noah

Moshonista har i årets første runde av biosirkelen utfordret oss til å finne en bok om noen som har gått fra fattig til rik eller omvendt. Jeg var innom flere alternativ og forsøkte først å lete i bokhyllen, men fikk tilbakemelding om at valgt person ikke var fattig nok, eller ble ikke nysgjerrig nok selv til å velge noen av dem. Som vanlig endte jeg opp med å lete hos Audible istedenfor, for biosirkel er som oftest lik lydbok, og derfor som vanlig forsinket (den eneste gangen jeg rakk fristen leste jeg en trykt bok). Bloggdato var egentlig 15. februar, men litt forsinkelse blir nok godtatt, og så blir det spennende om biogeneralen godkjenner valget av biografi.

Born a CrimeBoken jeg til slutt valgte er Trevor Noah sin Born a Crime, en samling historier fra en oppvekst i Sør-Afrika både før og etter apartheid. Trevor Noah var for meg ganske ukjent komiker som jeg har hørt om fordi han overraskende overtok et av de større talkshowene i USA, The Daily Show, etter John Stewart. Jeg har aldri sett programmet eller hans stand-up, men kommer mest sannsynlig til å sjekke ut sistnevnte.

Tittelen, Born a Crime, spiller på at Trevor har en svart mor og en hvit far, noe som var ulovlig og ble straffet med fengsel under apartheid. Tidlig i livet ble han holdt for det meste innendørs, og moren måtte late som hun var barnepiken hans hvis de skulle bevege seg utendørs, da han tydelig var lysere i huden enn henne. Faren fikk kun se sønnen i skjul en sjelden gang. Hvis de skulle utendørs var det i forskjellige parker eller på sightseeing til hvite familiers palass, da de ikke hadde penger til noe annet.

Til tross for at Trevor var et produkt av noe strengt ulovlig og egentlig var i stor fare, opplevde han sin egen barndom som ganske trygg og god. Hans sterkt religiøse mor, som gikk i tre forskjellige kirker hver søndag (for hvite, for svarte og for fargede), passet på at Trevor ikke ble et offer på noen som helst måte. Selv om hun som fattig svart alenemor var dårlig stilt i Sør-Afrika nektet hun å godta det, og spesielt å godta at sønnen ikke skulle ha muligheter i livet. Det er så vidt nevnt at Trevor begynte å turnere som komiker som ung voksen, men vi skjønner likevel ut fra denne boken at dette er en mann som har gjort suksess til tross for svært dårlige odds.

Og når vi snakker om Trevor sin mor er hun litt av en karakter. Denne boken er på mange måter en hyllest til henne, men hun blir langt i fra fremstilt kun positivt. Her er det så mye "tough love" at Trevor heller velger å bli værende i fengsel enn å risikere morens vrede, etter å ha bli stoppet av politiet i en bil lånt av stefaren uten lov. Samtidig er hun lite redd for autoriteter når hun mener de tar feil, og hun nekter å godta alt av begrensninger samfunnets normer ønsker å legge på henne og sønnen. Når apartheid opphører klarer hun utrolig nok å skaffe seg jobb som sekretær, en jobb først og fremst hvite kvinner får, noe som fører til at den lille familien blir bedre stilt enn mange andre. Ettersom Trevor vokser til viser han også at han kan finne sine egne måter å tjene penger på.

Boken er delt inn i 18 historier fra både tidlig barndom og opp til han ble en ung voksen. De omhandler alt fra svært alvorlige hendelser, til mer allmenne som når Trevor forelsker seg for første gang, eller hvor utfordrende det kunne være å vokse opp som hverken svart eller hvit. De kommer ikke kronologisk, noe som kan være litt forvirrende, da jeg ikke alltid klarte å plassere hendelsene i forhold til hverandre, men det er ikke noe stort problem for opplevelsen av boken. Mange av historiene er som sagt ganske dramatiske og alvorlige, som da Trevor, moren og lillebroren blir kidnappet etter at bilen deres får motorstopp, og blir tvunget til å slenge seg ut av kidnapperens bil i fart og løpe. Noen historier er hysterisk morsomme, som når en enkel rampestrek fra Trevor utløser at hele nabolaget tilkalles for å drive ut onde krefter fra huset deres. Den aller mest morsomme historien handler om en danser som heter Hitler, men mer enn det vil jeg ikke avsløre her.

Jeg kan absolutt anbefale denne lydboken. Trevor Noah er en god forteller både i ord og fremføring og leser inn denne boken med varme, humor og stor innlevelse. Til og med de mer alvorlige historiene blir ofte også morsomme. Han introduserer gjerne hver historie med å fortelle litt om det politiske klimaet i Sør-Afrika og viktige kulturelle forskjeller og gir nyttige perspektiv til handlingen. En bok som lærte meg noe og fikk meg til å både le og tenke, fra en kjendis som virkelig har en historie verdt å fortelle.

fredag 10. februar 2017

Dette leste jeg i januar

Vi er allerede langt ut i februar, men her kommer likevel oppsummering fra januar. I januar leste jeg 6 bøker, noe som ikke er så verst for å være meg. Jeg har vel pleid å lese 4-5 bøker på en gjennomsnittlig måned. Nå skal det sies at 3 av bøkene var påbegynt før årsskiftet, men hvem bryr seg vel om det. Kun en av bøkene har så langt blitt videre omtalt (trykk lenke), men to av bøkene har i det minste et påbegynt innlegg som forhåpentligvis kommer i neste uke. Jeg begynte å skrive om de ulike bøkene, men fant ut at det kom til å bli et veldig langt innlegg, og at det kanskje var bedre å forsøke å fordele innleggene litt mer utover måneden. Her er de leste bøkene fra januar:
"To søstre" av Åsne Seierstad"If I Was Your Girl" av Meredith Russo
Ice and Bone: Tracking an Alaskan Serial Killer av Monte Francis
Menn som ingen treng av Frode Grytten
To søstre av Åsne Sejerstad
Leiligheten av Nora Szentiványis
Salt to the Sea av Ruta Sepetys
If I Was Your Girl av Meredith Russo

"Leiligheten - roman" av Nora Szentiványi"Menn som ingen treng" av Frode Grytten"Ice and Bone Tracking an Alaskan Serial Killer" av Monte Francis"Salt to the Sea" av Ruta Sepetys

Januar har vært en innholdsrik lesemåned der jeg synes jeg har lært mye av bøkene jeg har lest. Jeg har vært i Alaska og lært litt om både kriminalstatistikk og statens skyggesider, jeg har fulgt den norske mann i ulike varianter, en fars desperate kamp for å få døtrene sine tilbake fra Syria og lært om radikalisering av ungdom i vesten, jeg har vært i Budapest og møtt en familie som har blitt revet fra hverandre etter at en generasjon flyktet fra kommunismen, mens den andre ble, jeg har fulgt fire ungdommer tvunget på flukt under andre verdenskrig og jeg har blitt kjent med Amanda, født Andrew, og hvordan det er å endelig kunne være seg selv, men å likevel måtte bære på en stor hemmelighet for å bli akseptert. Jeg har hatt mange virkelig gode leseopplevelser, men hvis jeg må trekke frem noen var det To søstre og Salt to the Sea som gjorde mest inntrykk.

Når det gjelder målene jeg satt meg har jeg kommet godt i gang med bokhyllemålet, som er viktig, da dette blir verre å følge opp ettersom nye utgivelser kommer i stadig større omfang i løpet av året. 5 av de 6 leste var hentet fra egen bokhylle. Jeg har lest 2 ulike nasjoner og altså fått 2 kryss der, men det skulle jammen litt til å ikke klare det i løpet av årets første måned. Kryssene for Norge og USA kommer nesten av seg selv og jeg har lest 3 fra hvert land i januar. Til tross for dette har jeg faktisk i tillegg vært i både Ungarn, Syria, Tyrkia og Polen gjennom handlingen i bøkene, og det teller absolutt for noe. Jeg har ellers lest 2 av 5 non-fiction og tror ikke det blir noe problem å oppfylle det målet ettersom jeg er veldig fristet til å lese mer.

Hva så med februar, en kort måned som allerede nærmer seg halvveis? Jeg må få minst et 1001/klassiker-kryss, og helst to. Jeg holder på med Blodmeridianen av Cormac McCarthy som jeg må tvinge meg selv litt til å komme ordentlig i gang med. En tung bok når det kommer til både språk og innhold, men jeg liker den. Ellers er jeg veldig fristet til å lese mer Ian McEwan etter at den ene bokbloggeren etter den andre har skrevet om ham i det siste. Sementhagen er trukket frem som en favoritt hos flere, den er kort og den er en av hans tidligste bøker (den tidligste på 1001), så det må helt klart bli første bok ut (selv om det er Lørdag jeg har i bokhyllen). Han vil også gi en nytt, om enn noe opplagt, nasjonalitetskryss. Jeg har også lyst å lese flere av fjorårets Printz-aktuelle før jeg begynner på dette årets bøker.

tirsdag 31. januar 2017

Bokhyllelesing: Salt to the Sea av Ruta Sepetys

Salt to the Sea ble påbegynt tidlig i 2016 og nå tidlig i 2017 er jeg endelig ferdig med den. Hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid er nok at den ble påbegynt som lydbok, og det funket bare ikke. Det er mulig starten på boken er litt treg og at det ville gått bedre etter hvert, men det var først da jeg plukket opp den trykte utgaven at det virkelig tok seg opp. Jeg synes det var en sterk historisk ungdomsroman om unge mennesker på flukt ved slutten av andre verdenskrig.
"On September 1, 1939, Germany invaded Poland from the west. On September 17, 1939, Russia invaded Poland from the east. I remember these dates. Two warring nations gripped Poland like girls fighting over a doll. One held the leg, the other the arm. They pulled so hard that one day, the head popped off  (s. 202)."

Salt to the Sea

I Salt to the Sea er vi altså på slutten av andre verdenskrig der vi blir kjent med fire ungdommer. Alle fire, sammen med utallige andre, flykter fra sovjetiske soldater, mot kysten, der flere tyske skip skal frakte flyktninger, soldater og offiserer i trygghet over Østersjøen. Boken tar for seg den sannsynligvis største, men kanskje minst kjente, skipskatastrofen i historien, senkningen av skipet Wilhelm Gustloff.
"Hundreds of thousands had descended upon Gotenhafen from the depths of East Prussia and the Baltic countries. They now pushed and floated, like human driftwood, near the harbor. Vehicles shrieked their horns, carving a narrow path through the sea of refugees. A crowd gathered around a small girl who had been hit by a car. Hooded crows feasted on the innards of a dead horse in front of an overturned wagon. People wandered, looking constantely to the sky in fear of the Black Death. On the side of the road, where the earth had been turned by tank treads, an emaciated cow wailed. Its udders had frozen and burst overnight (s. 184)." 

De fire unge menneskenes veier krysses etter hvert. Joana , Emilia, Florian og Alfred har ulik nasjonalitet, bakgrunn og mål, men alle savner de noen, venner og familie, som de ikke vet hvordan har det. Vi møter de fire i hver sine kapitler gjennom hele boken. Jeg har sett noen innvendinger fra lesere på Goodreads mot at de korte kapitlene og at de ulike synsvinklene gjør at vi som lesere ikke blir ordentlig kjent med karakterene. Jeg synes både at kapitlene er korte, og har ulike synsvinkler, som jeg er veldig glad i, gjør boken mer spennende og interessant. Boken er nemlig også bygget opp slik at hver karakter sin historie blir avdekket sakte. Alle har de hemmeligheter og grusomme ting de har opplevd som de ikke vil dele. På denne måten blir boken veldig spennende og drivende ved at vi får små smakebiter og cliffhangere hele tiden. For noen vil nok dette fungere og for andre ikke.


Boken har naturlig nok mange grusomme scener, det er tross alt snakk om krig og flukt. Scenene blir på mange måter enda mer grusomme fordi de blir fortalt til oss på en nærmest nøytral måte. På denne måten forstår vi bedre at menneskene vi møter, som er på flukt, har levd i krig i flere år, blitt utsatt for grusomheter, eller sett andre bli utsatt for dem, mistet sine nære, eller de aner ikke hvor i verden de er. Disse menneskene stopper nesten ikke opp mer, for å ta inn over seg elendigheten rundt seg.

Selv om disse scenene blir fortalt med en nesten kjølig distanse så står miljøet rundt og handlingen levende foran meg. Krigen og herjingene, fra øde skog til den kaotiske havnen, desperate mødre, alt ser jeg veldig godt foran meg.

Vil du ha en spennende, både vond og varm bok som samtidig lærer deg litt historie, så tror jeg dette er boken for deg. Da jeg skulle lese litt mer om dette fant jeg forresten ut at Günther Grass sin I krabbegang faktisk handler om denne katastrofen, og enda en bok ble satt på leselisten.

Hedda hos Boktanker arrangerer bokhyllelesing for å få kuttet litt i ulestbunkene hjemme i bokhyllen. Januar-kategorien var en bok med blått omslag og da passet det fint å gire opp i lesingen av Salt to the Sea, noe jeg ikke angret på.

fredag 20. januar 2017

Bokhyllelesing 2017 - januar er tiden for planlegging

Som jeg skrev i oppsummeringsinnlegget mitt tidligere har jeg planer om å delta i Hedda hos Boktanker sin bokhylleutfordring. Her finnes det ulike kategorier for å komme seg gjennom noen av de uleste bøkene i bokhyllen, som etter hvert teller flere hundre. Jeg er egentlig ikke så glad i å skulle lese bestemte bøker til bestemte tider, men siden jeg er så utrolig glad i å lage lister , så lager jeg en foreløpig plan på hvilke bøker jeg vil lese, men det er godt mulig de endres underveis. Planen for 2017 er å lese minst 15 bøker fra bokhyllen, så å delta på Heddas 10 kategorier burde gå helt fint.
                                  

JANUAR: Les en bok med blått omslag
Salt to the sea av Ruta Sepetys. En bok jeg har holdt på med en stund på lydbok, eller ikke holdt på med er muligens mer riktig å si. Da jeg på kort varsel skulle være prøvevakt på jobben en dag, plukket jeg den med meg fra hyllen i trykt utgave og likte boken mye bedre enn i lydbokversjon. Den skal derfor bli prioritert nå, og jeg er allerede over halvveis. Boken er også aktuell for Printz-prisen (ungdomsbokpris delt ut av den amerikanske bibliotekforeningen, ALA) som deles ut nå i januar og er en historisk YA-bok fra andre verdenskrig.

FEBRUAR : Les en bok som opprinnelig er skrevet på engelsk
Her er det jo så mye å ta av at jeg håper jeg rekker to. Blodmeridianen av Cormac McCarthy skal i hvert fall lese i en slags bokhyllesamlesing sammen med Labben. Boken skal være ganske voldelig og for de spesielt interesserte i følge Haruhi (hun er en av dem), så det er bare å stålsette seg.

MARS: Les et verk som enten er skrevet eller lagt til perioden mellom 1350-1700
Nok en gang skal Labben og jeg samlese fra egne bokhyller og nå er det Robison Crusoe, som jeg kjøpte inn i fjor for å lese til en av rundene i 1001-lesesirkelen. Litt samlesingspress håper jeg gjør susen.
 
APRIL:  Les en skandinavisk bok utgitt mellom 1945 og 1990:
Her har jeg også flere gode kandidater og kommer ikke til å velge før det nærmer seg. Men som bergenser og kvinne synes jeg det er en skam at jeg ikke har lest Torborg Nedreaas, og det til tross for alt det fine mormor sa om bøkene hennes i alle år. Jeg har Musikk fra en blå brønn, første roman om Herdis, stående i bokhyllen. Andre aktuelle kandidater er Herbjørg Wassmo med Huset med den blinde glassveranda eller Tarjei Vesaas med Fuglane som begge er på 1001-listen.

MAI : Les et skuespill eller ei diktsamling:
Jeg er litt skeptisk til begge disse sjangrene, og spesielt skuespill. Jeg synes skuespill er best på teater og basert på den lille erfaringen jeg har med å lese skuespill liker jeg det ikke. Ikke tror jeg at jeg har noen i bokhyllen heller. Nå har jeg et eget mål om å lese minst to diktsamlinger i 2017, så det er åpenbart at det må bli det. Jeg går for Manilahallen av Ruth Lillegraven som er en diktbiografi (biosirkel??), og tenker at mer fortellende dikt kanskje er stedet å begynne i min jakt på å bli mer komfortabel med lyrikken.
 
JUNI & JULI:  Les en tjukk bok du lenge har utsatt å lese:
Jeg har satt som et eget mål å lese minst to mursteiner i 2017 og de to jeg ser for meg å lese er Anna Karenina av Tolstoj og A Brief History of Seven Killings av Marlon James. Sistnevnte ble påbegynt for lenge siden, men siden den er både tjukk og har et tungt språk har den blitt liggende på nattbordet. Flere har sagt at jeg bare må komme meg halvveis, så går alt greit, så jeg har virkelig tenkt å gjøre et forsøk i år.

AUGUST: Les bok nummer 15 i ulestbunken/ulesthylla:
Den åpenbare løsningen her ville vært å ta nummer 15 på min bokhylleliste hos  List Challenges der bøkene er nummerert. Da plass nummer 15 falt på Moby Dick kjente jeg at jeg ikke var klar for det, men om det endrer seg til august får jeg heller endre. Så etter å ha telt framlengs og baklengs på alle bokhyllelistene mine fant jeg endelig en jeg ble fornøyd med, nemlig Når gjøken galer av Robert Galbraith aka J.K.Rowling. Siden jeg liker alt det andre jeg har lest av forfatteren veldig godt og (kvinnelig) britisk krim vanligvis er min favorittkrim, er jeg veldig klar for denne.
 
SEPTEMBER:  Les en bok av en forfatter du ikke har lest før:
Jeg har store planer om å endelig få lest Jane Austen i år. Jeg har tidligere kun lest halve Northanger Abbey, så regner ikke det som å ha lest noe av henne. Jeg synes det var tungt å lese og det fenget ikke den gangen. Jeg vil derfor nå prøve meg på Pride and Prejudice siden jeg kjenner historien og deler av teksten etter å ha sett flere ulike varianter av den på film og TV. Håper jeg kommer meg gjennom denne gangen.

OKTOBER:  Les en bok med en svært kort tittel:
Her vil jeg lese en bok som har vært på leselisten min ganske så lenge, nemlig Speak av Laurie Halse Anderson. Dette er en bok som dukker opp på lister over de beste amerikanske ungdomsbøkene, og som er en av de bøkene som til stadighet blir utfordret på skoler o.l. som problematisk rundt om i USA. I september arrangerer blant annet den amerikanske bibliotekarforeningen Banned Books Weeks som setter fokus på bøkene som har vært forbudt eller fortsatt blir meldt inn som uønsket av foreldre, lærere osv. En måned for sent, men likevel ganske passende.
 
NOVEMBER & DESEMBER: Les en bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur:
Etter at flere bokbloggere har skrytt av Elskede av Toni Morrison har jeg fått veldig lyst å lese den. Jeg skulle lese den i fjor, men tiden strakk ikke til. Jeg så filmen da den gikk på kino på slutten av 90-tallet (på grunn av Oprah som jeg og venninnene mine var veldig opptatt av den gangen), og ble fascinert, men mest forvirret, og det ble ikke helt den opplevelsen vi hadde håpet på. Jeg er derfor spent på om boken, og noen år på baken, gjør noe med det inntrykket. Boken har jeg faktisk på både norsk og engelsk.


søndag 15. januar 2017

De beste bøkene jeg leste i 2016

Jeg lovet tidligere i uken å komme med de beste bøkene jeg leste (ferdig) i 2016. Det ble ikke en topp 10, men heller bøkene delt inn i ulike kategorier, så her er de:


"Oldemor" av Anna FiskeÅrets mest rørende: Oldemor av Anna Fiske: jeg har blitt veldig glad i å lese bildebøker de siste årene og siden jeg har små barn leser jeg mye av det til dem. Det er ikke alltid mine barn og jeg får de samme favorittene, eller får det samme ut av bøkene, og noen ganger ender jeg opp med å lese alene. Uansett, Oldemor handler om en gutt, Lukas, som er på besøk hos sin oldemor på sykehjemmet. Når han kommenterer oldemor sine øyne eller at hu n har rynkete hender ol., så forteller hun historier fra sitt liv, om hva hun har sett med de øynene og hva hendene har holdt. Boken er rørende fordi den viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre et lite barn gjennom sine erfaringer, og også omvendt. Barnet har nysgjerrigheten og oldemor har tiden til å svare. Jeg kjente også på at det er trist at mange gamle ikke får dele av denne visdommen til noen. Anna Fiske sin karakteristiske strek er kjent for meg gjennom Hallo-bøkene, myldrebøker som er veldig populære hjemme hos oss, og hun har visst skrevet flere bøker og tegneserier om gamle menneskers samspill med barn.


"Ikke si at du er redd" av Giuseppe CatozzellaÅrets ettertenksomme: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella. Boken fikk et eget innlegg som en del av Moshonista sin biosirkel i fjor. Den handler om Samia, en ung somalisk jente med en drøm å løpe, som blir tvunget på flukt av krig.  Jeg likte godt å lese om oppveksten i Somalia, og ved å følge Samia helt fra en relativrt lykkelig barndom gjør det enda sterkere å lese om det tunge valget hun tar om å legge ut på Reisen til Europa etter at al-Shabaab tar makten i hjemlandet. Selv om jeg hadde innvendinger til fortellerstilen, synes jeg denne boken er viktig å lese.



Everything, EverythingÅrets mest medrivende: Her har jeg egentlig flere kandidater og alle er amerikanske YA-bøker. I sommer leste jeg to av de beste, Everything, Everything av Nicola Yoon og The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie. Førstnevnte handler om en tenåringsjente, Maddy, som lever innelåst i huset sitt på grunn av en sjelden sykdom som gjør at hun ikke tåler noe, hun er allergisk mot verden. Moren er lege og overvåker datterens helse nøye og har ansatt en sykepleier som er med henne på dagtid. Disse to menneskene er stort sett de hun ser i løpet av en dag. Helt til det en dag flytter inn noen nye i nabohuset, og hun og nabogutten, Olly, får kontakt gjennom vinduet og etter hvert sender de hverandre e-poster. Boken fortelles av Maddy, men også gjennom e-postene, lapper, chatter, tegninger osv. Jeg ble virkelig sugd inn i Maddy sin fortelling og hennes lengsel etter noe mer enn livet hun i 17 år har levd inne i huset med moren. Olly vekker noe i henne og dette er en helt spesiell Coming-of-Age-historie (i mangel av bedre norske ord).

The Absolutely True Diary of a Part-Time IndianThe Absolutely True Diary of a Part-Time Indian er en bok jeg har hatt på leselisten noen år og endelig fikk jeg lest den. Den troner helt mot toppen av 2016-favoritter og handler om å vokse opp og å leve på et indianerreservat, nærmere bestemt, Spokane Indian Reservation. Den handler om Junior, barn av alkoholiserte foreldre, som de fleste på indianerreservatet, og født med skader mors alkoholbruk under svangerskapet. Men hans er i hvert fall ikke voldelige slik som bestevennen sin far. Det er nemlig et trist scenarie vi blir presentert for på reservatet, et isolert sted uten muligheter der drikkingen blir den eneste utveien for mange. Junior prøver mot alle odds å få seg en ordentlig utdanning. Han bestemmer seg for å begynne på en skole utenfor reservatet, noe som byr på mange utfordringer som både lang skolevei, penger og motstanden han møter på reservatet. Til tross for all elendigheten er boken både morsom og varm. Et spennende krydder er alle illustrasjonen av tegningene til Junior som er ispedd boken.



"Blekkspruten" av Gro DahleÅrets sterkeste: Blekkspruten av Gro Dahle og Svein Nyhus: etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur fikk jeg virkelig opp øynene for Dahle/Nyhus sine bildebøker gjennom Sinna mann. Også Krigen som Dahle siden skrev med sin datter, om skilsmisse, er en veldig sterk bok. For disse bildebøkene er sterke saker, men så utrolig viktige. Blekkspruten handler om overgrep på barn, et dessverre aktuelt tema i Norge for tiden. Blekkspruten er storebroren som overgriper, når de to er alene på rommet og armene er overalt. Når de leker og tuller i stuen er storebror Apen. Jeg kan røpe såpass at boken har en slutt der lillesøster blir forstått og problemet tas på alvor når hun forteller om det til foreldrene. Det kommer tydelig frem at dette ikke skal være en hemmelighet. Men boken viser også hvordan pappa først blir en struts og ikke vil høre om det. Jeg sier det igjen, men jeg nok en gang så imponert over hvordan så vanskelige tema blir behandlet av forfatterparet. Jeg håper ikke lærere og foreldre vegrer seg for å lese og ikke minst snakke om disse bøkene til barn og ungdom, og kanskje også voksne eller bare lese dem selv for å forstå litt mer.



"Vanære" av J.M. CoetzeeÅrets 1001-bok: Vanære av J.M. Coetze: David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.


All That Man IsÅrets menn: All That Man Is av David Szalay: Szalay sin roman består av ni historier om ni forskjellige menn rundt om i Europa og minner mest om en novellesamling. Noen av historiene fenger og treffer mer enn andre, men her er virkelig mange gode om den moderne mann. Jeg liker også oppbyggingen av boken der første fortelling handler om to tenåringsgutter og den siste om en eldre mann, og historiene mellom har hovedpersoner med stigende alder. Denne "kronologien" og at første og siste historie har en lett forbindelse er muligens det som gjør at den har kunnet gå som roman i og med at den endte på kortlisten til en prestisjefylt romanpris som Booker. Noveller eller ikke, den anbefales og da jeg leste Grytten sin Menn som ingen treng minnet de om hverandre veldig i tematikk.



His Bloody ProjectÅrets Booker: His Bloody Project av Graeme Marcrae Burnet:: denne boken var en av de få som fikk sitt helt eget innlegg som kan leses ved å trykke på tittelen. Den var også en bok jeg leste i forbindelse med Booker og den ble nok min favoritt derfra. En historisk psykologisk krim, presentert som en sann historie. Den har en spennende oppbygging med en blanding av forbryterens egne memoarer, patologirapporter, rettsaksnotater, intervjuer o.l. Som jeg skrev i innlegget om boken er ikke dette en whodunnit, men snarere en whydonnit eller til og med whatsdone.




"Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider" av Morten A. StrøksnesÅrets sliter: Havboka av Morten Strøksnes: selv om boken er årets slitebok betyr det ikke at jeg ikke likte den, men heller som en liten bragd som var verdt slitet. Jeg leser lite sakprosa og merker at det krever en annen type oppmerksomhet enn for eksempel romaner. Og da tenker jeg først og fremst på de delene som tar for seg ulike faktaopplysninger. Jeg ønsker å få med meg alt, og å huske det. Havboka er en nydelig hyllest til havet, den gir innblikk i noe av det nesten uendelige dyrelivet som befinner seg der, og de enorme områdene vi landkrabber ikke tenker på så ofte og kanskje også tar for gitt. Blandingen av spennende skildringer av Morten og Hugo sine utflukter på jakt etter Håkjerring, anekdoter og kunnskap om havet gjør dette til et lite mesterverk av en bok.


"Arv og miljø - roman" av Vigdis HjorthÅrets norske roman (utgitt 2016): det er vanskelig å komme utenom Vigdis Hjorth og hennes Arv og miljø  i denne kategorien. 2016 ble året der jeg leste tungvekterne fremfor de mer ukjente av romanforfatterne, og to av dem leverte virkelig også (jeg snakker om Renberg), men Arv og miljø var den som stod mest frem for meg. Det handler tilsynelatende om en arvestrid om to hytter, men egentlig er det en historie om familie, hemmeligheter, fornektelse, kommunikasjon og mangel på sådan. Det viser seg at hovedperson Bergljot har gode grunner til å ikke ville ha hatt kontakt med familien, i hvert fall i følge henne selv. Selv om alle sikkert har fått med seg hva denne boken handler om gjennom massiv mediedekning, så vil jeg ikke skrive det siden det ikke er noe som avsløres før et stykke ut i boken. Arv og miljø har så skarpe observasjoner på hvordan vi snakker sammen når det er noe vi ikke vil snakke om, hvordan vi manipulerer hverandre for å forsvare oss selv, spesielt når det du skal forsvare er så alvorlig og utenkelig som her.  Deler av boken som handler om Bergljot sine tanker er skrevet som en slags bevissthetstrøm. Det kan virke rotete, men det fungerer godt, fordi det er jo sånn tanker er.


"Det hjelper ikke å blunke" av Lene AskÅrets norske ungdomsbok (utgitt 2016): Det hjelper ikke å blunke av Lene Ask: forfatteren debuterte med denne ungdomsromanen i fjor og den står for meg frem som den beste av de norske ungdomsbøkene jeg rakk å lese (og det var en del), et lite hakk foran Anders Torland sin Engel i snøen. Lily ble født med ganespalte og har et arr som deler leppen i to. Frem til nå har hun ikke brydd seg noe særlig, men nå våkner følelsene for det motsatte kjønn, og alt som tidligere ikke var så viktig betyr plutselig alt. Ting som før betydde alt derimot, som foreldrene, tar hun avstand fra egentlig uten å ville det, følesene for bestekameraten endrer seg nesten over natten uten at hun vil det, og alt virker håpløst. Boken får så godt frem de vanskelige og forvirrende følelsene rundt det å gå fra barn til ungdom. 

tirsdag 10. januar 2017

Ha det bra 2016, velkommen 2017!

Et noe sent godt nyttår fra bloggen. Året er allerede 10 dager gammelt, 2 bøker er lest, nye mål for 2017 er allerede publisert, og langlistene til Bokbloggerprisen er lansert, men like fullt er dette det første innlegget i 2017 herfra. Her skal jeg først og fremst snakke om fjoråret, 2016, men også litt om målene for 2017. En liste over de beste bøkene jeg leste i 2016 kommer senere i uken. Om du vil se oversikt over alle bøkene jeg leste, kan du se det under fanen øverst, (eller her om du vil sjekke hvilke av dem du har lest) men her kommer en liten oppsummering av leseåret 2016:




Bøker lest i 2016: 58

Måloppnåelse:
Jeg oppnådde faktisk de aller fleste mål, men manglet en lest bok fra bokhyllen (14/15), og en av de 7 kortlistede romanene til bokbloggerprisen. Det er uviktige detaljer, og det viktigste er at jeg fikk lest mange gode bøker og utfordret meg selv litt. Jeg er kjempefornøyd og målene for neste år ligger i en fane øverst på siden. Jeg har oppjustert noen mål, fjernet noen og lagt til noen, men de store forskjellene er det ikke. Jeg har for eksempel tillagt mål om sjanger som jeg ikke hadde, som lyrikk og non fiction, fordi det er sjangre jeg leser så lite av, men innser at jeg mest sannsynlig liker godt. For å være helt ærlig blir jeg innimellom lei av romaner, og det er viktig å variere for  å holde oppe leselysten.

God start på 2016:
Jeg startet året med å få unna en del 1001-bøker og bøker fra bokhyllen, som jo er  veldig lett i januar siden fristen for anskaffelse går ved 1.1, og du kan lese bøker du fikk til jul til full jubel og måloppnåelse. For eksempel kom jeg endelig i gang med Hellemyrsfolket, leste Siri Hustvedt sin Det jeg elsket som har stått åresvis i bokhyllen, og deltok med både lest bok og blogginnlegg i Moshonista sin biosirkel (det ble vel med det ene innlegget, bortsett fra min lille redningsaksjon på slutten av året). Jokerlesing til Bokbloggerprisen i januar var også et høydepunkt og jeg rakk å lese to bøker jeg kunne stemme på. Jeg hadde rett og slett en veldig god start på året. Det er vel ikke akkurat oppsiktsvekkende at man starter det nye året med nytt mot og god innsats, men jeg gjorde også dette fordi jeg vet at når bokhøsten nærmer seg blir det mye fokus på nye bøker, både Booker og nye norske til Bokbloggerprisen, noe som selvfølgelig slo til.
"Det jeg elsket" av Siri Hustvedt"Lord of the flies a novel" av William Golding"Ikke si at du er redd" av Giuseppe Catozzella"Hellemyrsfolket" av Amalie Skram


I mars kom langlisten til den internasjonale Booker, og jeg klarte ikke la være å engasjere meg her heller. Jeg leste to bøker derfra, White Hunger og A General Theory of Oblivion, fra hhv Finland og Angola, som var gode bøker, men likevel litt trege leseopplevelser. Vinneren, The Vegetarian av Han Kang, rakk jeg ikke, men den ligger på nattbordet og håper å bli lest i år istedenfor. Til tross for en god start på året kom nok høydepunktene likevel om sommeren, da jeg hadde ferie og tid og ro til å lese, og ikke minst plukket jeg frem noen titler jeg hadde hatt lyst å lese en stund. Bøkene jeg valgte da er også de som står frem i flere kategorier som årets favoritter (liste kommer!). På tampen av juli kom den vanlige Booker-prisen med sin langliste, en pris som engasjerer flere bloggere, delvis på bloggene, men i 2016, mest på Goodreads. Jeg endte opp med å lese 4 bøker derfra, hvorav 3 endte opp på kortlisten (His Bloody Project, Eileen og All That Man Is) i september, men blogget kun om en av dem. To av bøkene likte jeg godt, mens de to andre var så der (Eileen og My Name is Lucy Barton). Tre av bøkene skaffet jeg meg, og de ligger fortsatt ulest hjemme, og sånn vokser lesebunkene....
"His bloody project documents relating to the case of Roderick Mccrae" av Greame Macrae Burnet"My name is Lucy Barton" av Elizabeth Strout"Eileen A Novel" av Ottessa Moshfegh"All That Man Is A Novel" av David Szalay

Bokhøsten:
I september kom altså Booker shortlist, det var bokbloggertreff, utdeling av Bokbloggerprisen, og den norske bokhøsten var i gang på ordentlig. En hektisk, men veldig kjekk bokmåned. Jeg endte opp med å lese 23 norske 2016-utgivelser, som må være rundt 40% av det totale antallet leste bøker, i overkant mye spør du meg:-) Men når vi engang er med på å dele ut en pris, så må man jo engasjere seg, og ikke minst er det gøy. Det kommer en god del barne- og ungdomsbøker også om våren, så jeg hadde lest noen titler allerede. Jeg har også vært hakket flinkere til å blogge om de norske bøkene enn andre bøker, men en flink blogger kan jeg ikke kalles i 2016. Jeg rakk også å lese en del nyere utenlandske utgivelser, spesielt innen Young Adult, der jeg følger med på enda en pris, Printz-prisen, som deles ut i januar påfølgende år, og leser bøker anbefalt i grupper på blogg og Goodreads. Jeg må si at jeg enda ikke har funnet en favoritt, men flere middelmådige leseopplevelser. Forhåpentligvis finner jeg noen gode titler når prisen deles ut til en vinner og inntil 4 honor books. Jeg prøver å i hvert fall lese vinneren hvert år.
"Burn Baby Burn" av Meg Medina"The sun is also a star" av Nicola Yoon"Draumeskrivar noveller" av Gunnhild Øyehaug"Arv og miljø roman" av Vigdis Hjorth"Blekkspruten" av Gro Dahle

Litt statistikk :
I følge Goodreads var min lengste bok All That Man Is av David Szalay på 448 sider og den korteste var Snart sover du av Lisa Aisato og Hady Njie på 40 sider. Et nytt mål av året er å lese minst to mursteiner (over 500 sider), da jeg ser at jeg har lett for å prioritere bort disse. Den mest populære  (antall følgere) av bøkene jeg leste i fjor var William Golding sin Lord of the Flies med over 2 millioner følgere (nok en veteran fra bokhyllen min) og den minst populære var Bomulv av Njord Svendsen med kun 2 følgere. Ellers har jeg lest noe sånt som 23 voksenromaner, 3 novellesamlinger, 4 non fiction, 6 (nye norske )bildebøker, 21 ungdomsromaner og 1 essaysamling. Jeg har lest hele 39 bøker av kvinnelige forfattere og bare 19 bøker av menn. Jeg kunne tenkt på kjønnskvotering her, men når man leser mange barne- og ungdomsbøker tror jeg det er sånn det blir, for hovedvekten av de kvinnelige kommer derfra.

Blogging:
De to siste årene har vært noe labre med kun 16 innlegg per år, så vidt litt mer enn ett i måneden. Kun 5 bøker fikk egne innlegg, mens flere bøker fikk ta del i samleinnlegg med ulik lengde omtale av hver bok. Jeg tenker uansett at litt omtale er bedre enn ingen, så i år må jeg i det minste få til to innlegg per måned, altså 24. På høsten startet jeg opp med månedsoppsummeringsinnlegg og det tror jeg at jeg skal fortsette med fra start i år. Intensjonene er nemlig alltid gode og at jeg skal få skrevet flere egne innlegg om hver av bøkene jeg leser, men det er sjelden det blir noe av. Noen ganger blir det med oppsummeringsinnlegget og noen ganger inspirerer det til nye innlegg. Jeg håper også at de ulike lesesirklene jeg deltar i inspirerer til innlegg, ev får  jeg tvinge de frem, som Moshonista sin allerede nevnte biosirkel, Lines bibliotek sin 1001-sirkel, og Boktanker sin bokhyllelesing, og ikke minst at Booker i år fører til mer engasjement på bloggene.

Godt nytt leseår til alle!

Om du vil sjekke hvor mange av bøkene jeg har ulest i bokhyllen du har lest, kan du gjøre det her på List Challenges. 2017 ser også ut til å bli et år med listebonanza i bokbloggsfæren!