tirsdag 1. januar 2019

En slags årskavalkade: nye utfordringer, overraskende leseopplevelser og favoritter som leverer

Vi skriver 2019 og nok et år skal oppsummeres. 2018 ble et ganske godt leseår vil jeg si, med 70 leste bøker. En del av dem var riktignok bildebøker med lite tekst, men jeg sier meg godt fornøyd. I starten av året justerte jeg ned igen målet om 60 leste bøker på Goodreads til 52, fordi jeg lå sånn bakpå hele tiden, men så skrudde jeg det opp igjen og overgikk det en god del. I år har jeg igjen satt det til 60.

I 2018 ble det ikke blogget så mye som jeg hadde håpet, men til gjengjeld har jeg begynt å formidle bøker i en annen kanal, Snaplioteket på Snapchat. Så til de som leser dette og fortsatt ikke følger meg og mine 7 medsnapliotekarer, er det bare å begynne med det. Vi har ganske variert smak og ulike utrrykksmåter, så tror det vil være noe for enhver smak der.

1 2018 fikk jeg også ny jobb, noe som er både krevende og gøy, og det kommer det mest sannsynlig fortsatt til å bli i 2019 med mange nye utfordringer. Det er flere årsaker til at det er stadig vanskeligere å finne tid, lyst og overskudd til å blogge. En av grunnene er at diskusjonene om bøker i større grad foregår i andre fora, som Goodreads, Snapchat, Facebook osv. Men noe som er motiverende, og som jeg har skrevet før, er at det er så nyttig i jobben og forsåvidt ellers også, å ha en logg der jeg har skrevet noe om en del av bøkene jeg leser. Og ved å legge det ut på en blogg blir jeg nødt å skrive litt mer og bedre om bøkene enn kun i stikkordsform som det ville blitt om det kun var til meg selv. En bonus er jo at det forhåpentligvis er en og annen der ute som kan få glede og nytte av det jeg skriver også, så blogging blir det fortsatt i 2019.

Det er mulig det kommer et eget innlegg om mål og lignende for 2019 og oppsummering av mål 2018. Foreløpig tenker jeg å lage en oversikt med kategorier jeg håper å lese mer fra og skrive opp hva jeg leser, men å ikke tallfeste hvor mye jeg skal lese innenfor kategoriene. For eksempel synes jeg det er kjekt å være bevisst på hvilke nasjonaliteter jeg leser fra, noe jeg vil ha litt fokus på, og jeg vil lese mer sakprosa, noe som ofte blir nedprioritert. Jeg skal tenke litt mer på kategoriene før jeg bestemmer meg.

Og så til det viktigste. Bøkene jeg leste i 2018. Her kommer en oversikt og litt omtale av noen av bøkene jeg leste i 2018 fordelt i ulike kategorier. For de som så min dag på Snaplioteket forrige uke, vil dette allerede være kjent. Eventuelle lenker fører til innlegg om bøkene jeg har skrevet tidligere.

Årets mest overraskende leseopplevelse:
Amsterdam av Ian McEwan:
"Amsterdam" av Ian McEwanJeg skal ikke påstå at Amsterdam ble en ny favorittbok, men jeg likte den faktisk godt. Boken fikk Booker-prisen da den kom, og McEwan er en anerkjent forfatter, så hvorfor var det egentlig overraskende? Jo, fordi jeg har tidligere lest to bøker av forfatteren som jeg ikke ble så begeistret for, nemlig Sementhagen og On Chesil Beach. Da disse to bøkene av flere jeg har snakket med, er utnevnt som hans beste, mens Amsterdam havnet i motsatt ende av skalaen, var det kanskje derfor jeg ga denne en sjanse, men likevel derfor jeg ble overrasket. Amsterdam er kanskje ikke helt realistisk, men herlig utspekulert og satt på spissen. De to hovedpersonene Clive og Vernon sitt vennskap blir satt på prøve, men også deres moral, både profesjonelt og privat i kampen om å lykkes. Bokens mediekritikk fremstår fortsatt like aktuell.

Årets gjensyn:
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo*:
"Gratis og uforpliktande verdivurdering - roman" av Marit EikemoJeg likte veldig godt Marit Eikemo sin forrige bok Alt inkludert, men jeg likte nok denne enda bedre. Et ektepar bor med sine to barn i en litt for trang leilighet. Spesielt Hanne drømmer om enebolig i det aller mest idylliske strøket. Alt kommer til å bli bra da. Som vanlig synes jeg tittel og handlingsreferatene til Marit Eikemo sine bøker høres noe kjedelige ut. Og det var en av grunnene til at jeg ventet så lenge med å lese noe av henne. Men dette er alt annet enn kjedelig. Det hele utvikler seg til en slags samlivsthriller. Jakten og etterhvert besettelsen av akkurat den eneboligen de vil ha får frem de kanskje egentlige grunnene til at de ikke er fornøyd med det de allerede har. Marit Eikemo skriver også denne gangen morsomt, godt og treffende i en intens bok.

Årets Printz-kandidat (amerikansk ungdomsbokpris):
Sadie av Courtney Summers:
"Sadie" av Courtney SummersSadie brukte jeg litt tid på å komme i gang med, men når jeg først kom i gang ville jeg ikke at den skulle ta slutt. Sadie sin lillesøster har blitt funnet drept og Sadie har stukket av. Boken er skrevet delvis som en True Crime-podcast og delvis følger den hovedperson Sadie. Dette synes jeg er et vellykket og originalt grep. Podcasten prøver å finne ut hva som har skjedd ved å intervjue de få som kjente  søstrene og de Sadie har møtt på sin vei. Boken er bygget opp nesten som en krim der detaljer blir avslørt for leseren litt etter litt. Dette gjør den drivende og spennende. Samtidig omhandler boken skjebner som er så tragiske at det gjør vondt, og det er dessverre ganske lite håp å spore. Sadie er altså en mørk og vond bok, men anbefales likevel til de som tror de orker.

Årets sterkeste:
Kinderwhore av Maria Kjos Fonn*
"Kinderwhore" av Maria Kjos FonnDenne boken er en av de råere bøkene jeg har lest på lang tid. Både stil og innhold bidrar til det. Hovedperson Charlotte har en del likhetstrekk til nevnte Sadie når det kommer til hovedpersonens opplevelser i oppveksten. Her er det ikke noe drap, men grusomhetene er mindre pakket inn. Kinderwhore har stort sett veldig korte kapitler, ofte bare en halv side til en side. Jeg liker godt denne formen som bidrar til bokens råhet. Charlotte har en mor som ruser seg. En mor som enten holder sengen eller er ute og finner en ny pappa til Charlotte. Noen av fedrene er snille, mens andre er absolutt ikke det. Barnet Charlotte opplever så utrolig mye vondt som ingen mennesker skulle burde oppleve. Når hun etter hvert blir ungdom takler hun opplevelsene sine ved å ruse seg og å distansere seg mest mulig fra egne følelser og andre mennesker. Jeg forstår veldig godt hvorfor Charlotte oppfører seg som hun gjør. Samtidig er det også så tydelig hvordan denne typen oppførsel støter andre mennesker fra henne, når det hun trenger er hjelp og støtte. Jeg tenker derfor at denne boken er spesielt viktig for å forstå og å gjenkjenne barn og unge som blir utsatt for grov omsorgsvikt. Jeg anbefaler derfor de aller fleste å lese denne, men for noen kan den nok bli for sterk, og kanskje spesielt om du har lignende opplevelser selv.

Det angår også deg av Herman Sachnowitz (fortalt av Arnold Jacoby)
"Det angÃ¥r ogsÃ¥ deg" av Herman SachnowitzNår det kommer til viktige og sterke bøker er det vanskelig å komme utenom denne. Herman Sachnowitz blir sammen med sine foreldre og åtte søsken sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Han er den eneste som overlever og som kan fortelle deres historie. Jeg synes Sachnowitz gjør mange interessante refleksjoner over livet og hva et menneske er i stand til å i stand til å gjøre og å overleve. Det er flere enn en gang jeg forbløffes over at han fortsatt lever. Grusomhetene i boken er så ufattelige at det er vasnkelig å ta det innover meg. Egentlig er det jo hele historien som er så vanskelig å fatte, men vi vet jo at det skjedde og at lignende behandling av menneskegrupper som anses som mindre verdt har skjedd og fortsatt skjer. Det blir likevel spesielt nært fordi Sachnowitz-familien var norsk, og at dette skjedde med blant annet nordmenn i vår del av verden for ikke så veldig lenge siden. Det er likevel nå såpass lenge siden at det ikke er så mange igjen som kan fortelle oss om det, og derfor blir bøker som denne stadig viktigere vitnesbyrd for å minne oss på hva som er verdt å kjempe for og hva som i ytterste konsekvens kan skje med et samfunn.

Årets feelgood:
Eleanor Oliphant Is Completely Fine av Gail Honeyman:
"Eleanor Oliphant is completely fine" av Gail HoneymanOver til noe helt annet, men likevel ikke helt. Årets feelgood-roman handler nemlig også om omsorgsvikt og i aller høyeste grad ensomhet. Den inneholder også årets favorittkarakter. Eleanor har det nemlig helt fint. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag. Hun spiser og drikker det samme på faste dager og tider. Hun gjør lite ut av seg og går samme vei til og fra jobb. En dag skjer det likevel noe som tvinger henne ut av rutinen og mønsteret, og til å  forholde seg til andre mennesker på et mer personlig plan. Boken er både tragisk og komisk. Eleanor sin sosiale keitethet og skarpe tunge gjør boken til en fryd å lese. Hennes forhold til moren gjør boken mørk. Boken ender opp på den lyse siden av skalaen, et lite hakk for lyst for min smak. Dette er likevel en bok og en karakter jeg kommer til å huske lenge og bli glad av å tenke på.

Årets forfatteroppdagelse:
"Stolthet og fordom ; Emma ; Overtalelse" av Jane AustenFor noen år siden prøvde jeg meg på Jane Austen for første gang, med hennes Northanger Abbey. Jeg kom sånn cirka halvveis før jeg ga opp. Jeg var likevel ikke villig til å gi opp Jane Austen og bestemte meg for å prøve en annen bok, og denne gang på norsk. Det ble Overtalelse*, og denne gangen med stor suksess. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at det er best å lese på originalspråket om mulig, så følte jeg at språket ble en hindring første gang. En kan gå glipp av deler av teksten om en velger oversettelsen, men også hvis språket blir for krevende. Jeg velger derfor heller å prøve å lese bøkene på nytt på engelsk ved en senere anledning. For gjenlesingen gleder jeg meg allerede til. Jeg leste også Stolthet og fordom* i 2018, en historie jeg kjente bedre enn Overtalelse, men sistnevnte er så langt favoritten. Jeg håper på mer Austen i 2019 for jeg ble helt oppslukt i bøkene hennes. Vel er de fengende og utrolig romantiske på den best mulige måten. Hun bygger spenning og lengsel som ingen andre. Det er også spennende og interessant å lese om livet for unge kvinner på 1800-tallet. Men det som gir bøkene en ekstra brodd, og som jeg synes oversettelsene jeg har lest ivaretar, er den sarkastiske tonen, de gode observasjonene og samfunnskritikken. I Overtalelse er det blant annet snobberi hun harselerer med. Jeg forstår godt hvorfor Jane Austen sin popularitet stadig består.

Årets sliter:
"Med kaldt blod - en sannferdig beretning om et massemord og de følger det fikk" av Truman CapoteMed kaldt blod av Truman Capote begynte jeg på i sommer ved bassengkanten i Italia. Samtidig begynte jeg på en annen bok på kindle, som jeg ble enda mer oppslukt av, og derfor ikke klarte å legge fra meg. Etter det kom Booker-langlisten, og da ble denne rett og slett litt glemt. Etter det  har den blitt en bok jeg har lest litt innimellom andre ting, og det stort sett ikke de aller beste opplevelsene. Jeg kan ikke skylde alt dette på boken, for den er tross alt ganske god, selv om jeg skal innrømme at den var noe krevende å komme seg gjennom. Boken har få pusterom, med tettskrevne sider og lange kapitler. Det er en True Crime i romanform om drapet på Clutter-familien på 50-tallet i Kansas. Vi følger familien frem mot drapet, og vi følger gjerningsmenn og politietterforskere, både under etterforskning og under rettssaken. Det er en fascinerende historie og den var svært grensesprengende da den ble utgitt. Ikke minst er dette en klassiker som gir et verdifullt 1001-kryss, og som kan anbefales å lese i ett.

Årets norske etterslepere
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza*
"Dette livet eller det neste - roman" av Demian VitanzaDenne 2017-utgivelsen er en slags crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, men er utgitt som roman. Forfatteren intervjuer en norsk-pakistaner som nå sitter fengslet etter å ha reist til Syria for å kjempe mot Assad. Jeg liker intervjuformen godt. Hovedperson Tariq forteller fra både oppvekst i Norge og tiden i Syria og gir boken en ganske muntlig form.Stort sett lever jeg meg inn i fortellingen, men innimellom blir jeg minnet på at han intervjues ved at han kommenterer hendelser og lignende i nåtid/ettertid. Jeg synes dette grepet er spennende og ikke minst gir boken meg et interessant perspektiv på hva som kan føre til at noen tar valget om å bli fremmedkriger.

Tung tids tale av Olaug Nilssen*:
"Tung tids tale - roman" av Olaug NilssenOgså en norsk utgivelse fra 2017 og også en crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe jeg tydeligvis liker godt. Tung tids tale var en av fjorårets kjappest leste bøker, den var fjorårets første bok, men den var ihvertfall ikke fjorårets raskest glemte bok. Olaug Nilssen har vært åpen om at hun har en sønn med sterk autisme og denne boken er en slags kjærlighetserklæring til sønnen Daniel. Boken gir et innblikk i den krevende hverdagen de lever i, og kampen mot et ofte tungrodd system. Men boken blir på ingen måte tungrodd, og kjærligheten til sønnen kommer tydelig frem. Denne var på kortlisten til Bokbloggerprisen i 2018, og var min absolutte favoritt til å vinne, men det gjorde den ikke. Om du enda ikke har lest den, synes jeg du skal det. Den er fort lest, men ikke fort glemt.

Takk for følget i 2018, håper vi snakkes også i 2019.

Hvilke leseopplevelser vil du trekke frem fra 2018?

*Bøkene merket med stjerne fikk jeg av forlaget.



fredag 16. november 2018

Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

"Dropout" av Annette MünchDropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?


Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
"Vi skulle vært løver" av Line BaugstøHovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:
"Lucas Jackson" av Karin Kinge Lindboe
Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som leseeksemplar fra forlaget.

lørdag 20. oktober 2018

Deweys Read-a-Thon: Here we go!

Så er jeg endelig i gang et par timer forsinket. Jeg tjuvstartet litt i morges siden jeg visste at jeg kom til å bli forsinket på grunn av handleærend og en lovet tur til svømmehallen med mine to små. Jeg har tatt med meg et lite utvalg bøker så jeg forhåpentligvis alltid skal finne noe som er kjekt å lese.



Time 1 og 2: De første timene ble brukt til annet enn å lese, men deler av de ble brukt til å handle inn til lesemaraton. Lunsj, middag, snacks og frokost til i morgen er nå på plass, så lesingen kan begynne. Jeg startet som sagt litt i morges og kommer til å fortsette nå med en av bøkene jeg holder på med, nemlig Line Baugstø sin Vi skulle vært løver, som jeg satser på å fullføre før jeg begynner på noe nytt.

Time 3 og 4: Disse to timene har bestått av litt spising og kaffelaging og igangkomming. Da jeg endelig kom i gang leste jeg de siste 40% av Vi skulle vært løver på kindle. Tidligere i dag leste jeg 30% av boken, og jeg regner det med i totalen, siden jeg ikke fikk lest de to første timene av maratonet. Line Baugstø sin bok likte jeg veldig godt. Det er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Hovedpersonen Malin blir nemlig venninne med den nye jenten i klassen. Og da det viser seg at hun bærer på en stor hemmelighet som ikke er særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre, sliter Malin med å velge mellom venninnen og klassens gunst. En god start på maratonet dette, og en viktig barnebok vil jeg si.

Time 5 og 6: Jeg begynte med å oppdatere bloggen, svare på kommentarer, og å lese litt rundt og kommentere på andre blogger som deltar på Deweys read-a-thon. Deretter var det valgets kval, nemlig å begynne på en ny bok. Jeg valgte Darius the Great is Not Okay av Adib Khorram som jeg enda ikke har kommet så lang i, men liker godt. Den handler om en halvt iransk gutt som sliter med depresjon og til dels mobbing og å ikke finne sin plass og identitet. Det høres dystert ut, men boken virker både varm og til dels morsom så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen.


Time 7, 8 og 9: det har blitt langt på kveld og de siste timene har gått med på å lage middag, spise, og se på Stjernekamp mens jeg har lest to norske bildebøker. Farvel, Rune av Marit Kaldhol har jeg hatt planer om å lese lenge, og Ester og hvalen av Jill Moursund som er ny av året. To bøker med alvorlige tema, den første om et barn som dør, og den andre om å være utenfor. Det blir nok ikke så mye mer lesing i kveld, men satser på god innsats også i morgen.


Time 10-20: God morgen eller god formiddag. Jeg leste litt mer i går kveld og har satt i gang igjen ikke så altfor tidlig i dag med Darius The Great Is Not Okay som jeg fortsatt liker godt. Tenker å sette inn et lite støt nå de siste timene. Hvordan har det gått med dere andre som deltar?

Time 21-24: De siste timene av maratonet har utelukkende bestått av lesing med små pauser. Jeg har leste frem til side 100 i Darius The Great før jeg byttet til Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe (også barnebok for mellomtrinnet). Sistnevnte handler om en 11 år gammel gutt der faren har bipolar lidelse. Når boken starter er faren nede i en veldig dyp dal og Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke. Heldigvis har en bestekamerat han kan snakke litt med og enda heldigere er han at han har en lærer som vil hjelpe han. Boken har en lett humoristisk tone til tross for den tunge tematikken og  er en varm og håpefull leseopplevelse.



Lesemaratonet er nå over og jeg har kommet frem til at jeg har lest ca 390 sider totalt i 5 ulike bøker. Ikke alle sidene har vært like tettskrevet, men jeg må si meg godt fornøyd. Hvor mange timer jeg har lest totalt vet jeg ikke, men har ihvertfall lest en del i 10 av timene. 







fredag 19. oktober 2018

Deweys Read-a-Thon: min type maraton?



I morgen kl 14 begynner Dewey`s Read-a-Thon og jeg skal være med for første gang. Jeg skal gjøre det hos min søster og sammen med henne, som kanskje ikke er så lurt, da jeg ofte heller vil snakke med folk enn å lese, men samtidig tror jeg det er mye bedre enn å sitte hjemme med barn som stadig krever oppmerksomhet. For jeg skal rett og slett ta meg barnefri for å lese i timesvis (håper jeg)! Det føles som mange år siden jeg har lest mange timer i strekk, så jeg er spent på hvordan dette går, men har heller ikke noen store ambisjoner om hvor mye jeg skal få lest.

Underveis kommer arrangørene til å poste ulike leseutfordringer og lignende, og det blir arrangert en lesebingo med premie. Dette håper jeg fungerer som god motivasjon. Jeg har som sagt ikke vært med på dette før og heller ikke hatt tid til å undersøke så mye på forhånd, så jeg tar det litt som det kommer. Men jeg oppdaget nettopp at det finnes en gruppe både på Facebook og Goodreads, så da blir det enda enklere å følge med.

Den store utfordringen nå er selvfølgelig hvilke bøker jeg skal ta med. Jeg tenker at jeg må ha minst en veldig fengende bok, noe som kan være vanskelig å vite på forhånd, så jeg må ta med noen valgmuligheter. Jeg holder på med minst to 1001-klassikere, så jeg satser på å få lest litt i en av dem, og så tenker jeg det kan være lurt med noen kortere tekster, som en novelle- eller essaysamling, og ikke minst har jeg et par bildebøker jeg planlegger å få lest. Kindlen blir selvsagt med, så da har jeg mange valgmuligheter om ingenting annet skulle funke.

Hvilke bøker det blir lest i kommer jeg til å oppdatere underveis i et dynamisk innlegg her på bloggen, etter inspirasjon fra Labben som deltok på et lesehalvmaraton i sommer. Om det er andre norske som skal være med, gi gjerne en lyd her, så skal jeg følge med.

tirsdag 9. oktober 2018

Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

"Tante Ulrikkes vei roman" av Zeshan ShakarFørst ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

"The Mars Room - A Novel" av Rachel KushnerThe Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

"Normal People" September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

"SVK" av Roald DahlJeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


Hvor skal kattene bo?Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland (Innbundet)På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.

"Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis!" av Emma Therese Hansen"Rosa Parks" av Lisbeth Kaiser"Until Friday Night (Field Party)" av Abbi GlinesZara og dei
Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales.