tirsdag 18. september 2018

Bokbloggertreff, prisutdeling og Kapittelfestival

Nå til helgen er det atter tid for det årlige bokbloggertreffet. I motsetning til tidligere år skal treffet og utdelingen av Bokbloggerprisen være i Stavanger istedenfor i Oslo, og ikke bare det, utdelingen av prisen er en del av det offisielle programmet til Kapittel-festivalen. Allerede i morgen starter festivalen med tema Samhald, og den varer til og med søndag ( 19.-23. september). Jeg kommer ikke til Stavanger før fredag kveld, så får dessverre ikke med meg dagene før helgen (hvis treffet blir i Stavanger neste år tar jeg meg ferie noen dager).




Det jeg gleder meg aller mest til er selvsagt å treffe andre bokbloggere og utdelingen av årets pris. Jeg er ikke helt sikker på hvilke av forfatterne som har takket ja til å komme, men forfattersamtalene pleier å være veldig interessante og fine, så anbefaler alle som er i Stavanger lørdag 22. september å få med seg det (les mer om prisen her). Her er de nominerte:

Årets roman:
  • Begynnelser av Carl Frode Tiller 
  • Berge av Jan Kjærstad 
  • Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar 
  • Tung tids tale av Olaug Nilssen 

Åpen klasse:
  • Anorektisk av Ingeborg Senneset 
  • En sånn jente av Monica Flatabø 
  • Grensen av Erika Fatland 

Siden jeg kommer frem sent fredag og mesteparten av lørdagen er viet Bokbloggertreff og pris, blir det ikke tid til så veldig mye annet fra programmet. Jeg håper likevel å få med meg arrangementet Nytt norsk samhald med Zeshan Shakar (regner med han også kommer på utdeling) og Sumaya Jirde Ali på lørdagen kl. 19. Da førstnevnte forfatter gjestet min nye arbeidsplass, Bergen offentlige bibliotek, forrige onsdag, var det et av de best besøkte arrangementene noensinne på huset og flere måtte avvises i døren. Jeg tviler heller ikke på at interessen rundt sistnevnte er stor, så her blir det nok mye folk. Om jeg rekker det satser jeg også på å få med meg Brit Bildøen og Monika Isakstuen som leser fra sine nyeste bøker lørdag 11.30

Skal du på Kapittel? Jeg tar gjerne mot tips til interessante arrangementer til helgen.

lørdag 15. september 2018

Teenage girls are made of sugar and spice, and evertyhing nice

Det ser ut som det har blitt en slutt på månedsoppsummeringene her på bloggen, men jeg håper likevel å få skrevet både samleinnlegg og egne innlegg om noen av bøkene jeg leser, og så får vi se om månedsinnleggene dukker opp igjen. De siste månedene har jeg blant annet lest to amerikanske ungdomsbøker som har det til felles at de handler om å være ung kvinne i dag, og det presset man utsettes for av omverdenen og seg selv.

The List av Siobhan Vivian:

The ListThe List kjøpte jeg på lydbok for ganske lenge siden, men siden jeg nærmest har vært i lydbokdvale noen år nå, så har det vært langt mellom lydbøkene.

Plottet går ut på at det hvert år på Mount Washington High School, annonseres en liste over de styggeste og peneste jentene på hvert årstrinn. I denne boken blir vi først introdusert til listen og deretter møter vi de åtte jentene som har fått navnet sitt på den, etter hvert som de finner ut at navnene deres er på listen.

Det er mange historier som fortelles, men fellesnevneren er at de alle kjenner på merkelappen og det sterke utseendepresset de utsettes for ved å bli plassert på listen. Og for jentene viser det seg at det ikke er noen velsignelse å bli kåret til den peneste heller. For en av jentene blir merkelappen som den peneste en bekreftelse på at måten hun straffer seg selv fungerer:
“Bridget is Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Two sides of herself, always arguing. She is tired of the fight, the constant struggle between a muddied version of good and evil, where right feels wrong and wrong feels really good.” 
Historien jeg likte best er den om Danielle, som havner på styggeste-delen av listen, og får kallenavnet Dan the Man på skolen, på grunn av sin atletiske kropp. Hun driver med svømming og har en fotballkjæreste som ikke takler ertingen fra kompisene særlig godt etter listen kommer ut.
“She pushes all the pain out of her arms, kicks the hurt free from her legs. She swims her broken heart out.”
Det viste seg at denne boken egnet seg ganske godt i lydbokversjon. For det første er den fengende, og så er den ganske lett tilgjengelig og hver karakter har ulik oppleser. En utfordring med så mange karakterer er at det blir liten tid til å bli kjent med dem og deres historie, og det er ikke alle karakterene jeg husker spesielt godt i ettertid. Jeg synes likevel forfatteren klarer å gi leseren ett innblikk i åtte ulike jenters liv. Det tok meg ellers litt tid å skille de åtte fra hverandre og hvem og hvor de hørte hjemme på den nevnte listen. Her hadde det jo vært en fordel med den trykte utgaven så jeg kunne slått opp for å se hvem som var hvem. En annen fordel er at en kan finne sitater underveis eller etterpå, noe som er vanskelig i lydboken. Jeg har derfor hentet sitatet fra Goodreads, og har ikke sidetall.

The List har noen interessante perspektiver å komme med og forfatteren klarer å vise oss jentene bak merkelappene. Og selv om de færreste får navnene sine på denne typen liste, er det nok fortsatt slik at mange jenter føler sin egenverd avgjøres av hvor attraktive de er. The List har en fengende oppbygging, men med kanskje litt for mange historier presset sammen i en bok. Vanskelige temaer som spiseforstyrrelse, selvforakt, og mobbing blir derfor utforsket litt overfladisk, og boken ender opp med å bli mer lettvekter enn den kunne vært.

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold:

"Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. "Jeg kan slutte å elske deg når som helst (s. 8)"". Slik starter historien om Nina. Videre sier moren: "Kjærligheten til en kvinne er alltid avhengig av utseendet hennes. Det.....og sex (s. 9)".

Det jenter er lagd av
Nå er Nina 16 år og ganske er besatt av kjæresten sin, Seth, og det har hun vært lenge før de to ble kjærester. Uten han å lengte etter vet hun knapt hvem hun er. Hun prøver desperat å holde på interessen hans ved å lage regler for seg selv for hvordan hun skal kle seg, oppføre seg, og ikke oppføre seg, og hvor lenge hun må vente før hun svarer på meldinger og telefoner fra han.
"Seth og jeg traff hverandre i femte klasse, men han elsket meg ikke før i fjor sommer. Selv nå er jeg klar over at hans kjærlighet til meg er betinget. (s. 24)"

Elana K.Arnold har skrevet en ganske annen type ungdomsbok enn Siobhan Vivian sin, selv om de to tar for seg noe av den samme tematikken. For det første er det en råere bok. Språket vil jeg si er ganske grovt sammenlignet med det jeg er vant med i amerikanske ungdomsbøker, her er ingenting pakket inn i bomull. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne boken er kontroversiell i sitt hjemland, der langt mildere bøker i språkbruk og innhold for barn og unge har blitt bannlyst fra skoler og bibliotek.

Det jenter er lagd av inneholder en del tilbakeblikk fra en ferietur Nina og moren hadde til Italia, en tur som gjorde inntrykk på datteren. Moren så muligens på det som et overgangsrite og ga henne både alkohol og mer informasjon om å være kvinne enn nødvendig. Gjennom kunst, og spesielt skulpturer av kvinnelige helgener, gir hun datteren et noe forkvaklet inntrykk av kvinners seksualitet og forhold til menn. Mor og datter-forholdet er det som står sterkest igjen for meg etter å ha lest denne boken.  At moren sjelden vedkjenner seg ting hun har gjort eller sagt til datteren i etterkant gjør forholdet deres enda mer problematisk.

Boken krydres også med historier Nina skriver for et engelskprosjekt, blant annet om de nevnte kvinnelige helgener og martyrer. Kvinner som viet seg til Jesus, men ble straffet for å si nei til en mann. Som moren sier: "Så lenge det har fantes kvinner, har det fantes måter å straffe dem på for å være kvinner". Disse fortellingene synes jeg bidrar til å gjøre boken enda mørkere og mer kraftfull enn den allerede er. For selv om moren til Nina kunne valgt å gi henne bedre verdier og tro på sin egen verdi, er det ikke til å stikke under en stol at hun har delvis rett i hvordan samfunnet oppfatter kvinner.

Det jenter er lagd av er en krevende bok som nok ikke passer alle. Boken er kort og relativt lettlest, men den har en noe forvirrende oppbygging, grafiske beskrivelser av både sex og vold (inkludert dyremishandling), og en hovedperson man ikke alltid sympatiserer med. Det er rett og slett en ubehagelig leseopplevelse, men for min del på en positiv måte. Ungdomstiden er for mange mørk, rå og brutal, noe denne boken tar på alvor. Forfatteren skyr ikke vanskelige og ubehagelige tema, istedenfor gnir hun det inn med å være eksplisitt og direkte. Og selv om jeg kan synes denne typen bøker ofte er vanskelig å anbefale videre til målgruppen (helt min egen feil) er jeg veldig glad det også finnes denne typen litteratur for ungdom.

Boken fikk jeg fra forlaget.


torsdag 9. august 2018

Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

SnapSnap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

mandag 6. august 2018

Sommerles: to debutanter

Sommeren er ikke helt over enda selv om sommerferien min dessverre er det. Siden jeg ikke har skrevet månedsoppsummering siden mai tenkte jeg å skrive litt om noen av bøkene jeg har lest siden sist over flere innlegg (vi får se, vi får se..). Juni var litt småtreg, mens juli har bestått av noen få, men gode og fengende leseopplevelser. Ferietid er riktignok mer sammenhengende lesetid, men det er også tid for å bade, være sosial, dra på utflukter og en hel del distraksjoner som gjør at akkurat lesing ikke alltid er en prioritet.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman:
Eleanor Oliphant Is Completely FineDenne boken kjøpte jeg fordi den fikk Costa Book Award sin debutantpris og var en av bøkene som figurerte på eligible-listen til årets Man Booker. Eleanor er en ung kvinne som lever et enkelt og ensomt liv i Glasgow. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag, spiser det samme, kler seg i det samme og gjør minst mulig ut av seg. Når fredagen kommer endrer hun litt på rutinen fra ukedagene, kjøper pizza fra det samme stedet, vin og to flasker med vodka (!) som hun spiser og drikker i løpet av helgen. På denne måten har hun det fint og livet går sin gang. Dette er i den delen av boken som heter Good Days.

Mye skal endre seg for Eleanor. En dag kommer hun og en ny kollega over en eldre mann som har falt om på gaten. Siden hennes mannlige kollega synes det riktige er å hjelpe mannen, gjør Eleanor det selv om hun egentlig bare vil fortsette som vanlig. Dette fører til at Eleanor kommer ut av sitt vante system for å takle hverdagen og befinner seg etterhvert i mange sosiale situasjoner hun ikke har vært i før. Som første gang hun er på pub og får servert en anbefalt drink:

"What`s that?! I said. "The Magners." "And what`s the empty glass for?" "It´s for the Magners,"
he said. "Am I expected to pour the drink form the bottle into the glass? I said, puzzled. "Isn´t it your job to do that?" He stared at me and then slowly poured the Brown Liquid over the ice and put it down quite hard; indeed, he practically slammed the bottle onto the counter. "Eight pound seventy," he said, in a most unfriendly manner. I handed over a five-pound note and four pound coins, then took my change and carefully put it in my purse. "Would you by any chance have a tray?" I asked. He tossed down a filthy, sticky tray and watched as I placed the drink on it before turning his back on me. There is such a paucity of good manners on display in the so-called service sector!" (s. 74)

Jeg ble ikke særlig overrasket da denne boken ikke dukket opp på Man Booker longlist forrige uke. Beskrivelsen av handlingen ga meg på forhånd litt Eileen-vibber (tidligere kortlistet på Booker), men boken endte opp med å gi mer Marian Keyes-følelsen. Det er humor og feelgood med alvorlige undertoner. Beskrivelsene av Eleanor sitt liv, hennes observasjoner, sosiale awkwardness og spydigheter er en nytelse å lese. Og det er også vondt å lese om Eleanor sin vanskelige oppvekst etter hvert som hun avslører mer og mer. Og selv om jeg synes avslutningen er litt for klisjefull og feelgood endte jeg opp med å like denne boken veldig godt. Jeg ble så glad i Eleanor at jeg blir varm inn meg hver gang jeg tenker på boken.

The Serpent King av Jeff Zentner:
The Serpent KingEn annen forfatter og bok som fikk en litterær debutantpris, denne gangen Morris, YALSA (Young Adult Library Service Association) sin pris for debutanter, er The Serpent King. Her møter vi tre karakterer og ser historien fra deres synsvinkler i ulike kapitler. De tre er sosiale utskudd som starter siste året på high school i en liten amerikansk sørstatsby (i Tennessee). Dill sin far er en karismatisk pastor med tvilsomme metoder som har havnet i fengsel, Travis  har mistet broren og har en voldelig far som fører til at han rømmer inn i en fantasyserie, og til slutt Lydia som er den sosiale og muntre av de tre, men som ikke kan vente med å  komme seg bort fra småbylivet for å studere og å utvikle den allerede ganske populære motebloggen sin.

 The Serpent King har stått på leselisten en stund og jeg angrer ikke på at den fikk bli med på sommerferie. Det eneste er at den er ganske mørk, og trist, noe som ikke alltid helt passet på bassengkanten. Dill og Travis sine hjemmeliv er nemlig tung lesning. Jeg vil ikke avsløre for mye her, for omfanget av tragediene utfolder seg utover i boken. Likevel opplever jeg først og fremst boken som relativt lett, noe som nok skyldes vennskapet mellom de tre. Dialogene er ofte morsomme, spesielt hvis Lydia er involvert, eller de er håpefulle og støttende med hverandre. Men selv om de stort sett støtter hverandre har de ikke innsikt eller erfaring nok til å forstå hva som virkelig foregår i de andres liv, noe som gjør karakterene mer troverdige.

"Rest, O Knight, proud in victory, proud in death. Let your name evermore be a light to those who loved you. Let white flowers grow upon this place that you rest. Yours was a life well lived, and now you dine in the halls of the Elders at their eternal feast."
"I had no idea those books meant that much to you Travis," Lydia murmured. "Now I feel all bad about making all those Bloodfall jokes."
"Does that mean you'll read them?"
"No." (s. 110)
  Jeg synes Jeff Zentner gjør en god jobb i å skape tre ganske ulike, men interessante og realistiske karakterer som utfyller hverandre og historien godt. Dill har de mørkeste kapitlene, Travis de vondeste, og Lydia de mest oppløftende. Det er mørkt, men aldri helt uten håp. De tre er tross alt heldige som har hverandre.

The Serpent King handler som de fleste bøker om ungdom om de første skrittene inn i voksenlivet. Den handler om å tørre å leve ut drømmer, selv om du bor i småby i bibelbeltet der mulighetene virker få, og spesielt når du skiller deg ut. Den handler også i aller høyeste grad om vennskap, og å stille opp for hverandre selv om man ikke alltid helt forstår.

tirsdag 26. juni 2018

Mine beste lesesommerminner

Skoleferien er i gang og det nærmer seg også min egen sommerferie. Jeg tenkte derfor det var på tide med litt mimring over tidligere sommerferiers beste leseopplevelser. Her er det litt for enhver smak, så forhåpentligvis kan noen få noen gode lesetips ut av det:

Sushi for begynnere av Marian Keyes:
Det begynner å bli mange år siden jeg leste denne nå, men det var på en strand og jeg mener det var i Italia. Sommerferie er for meg, spesielt etter at jeg fikk barn, en ferie der det skjer mye, og det ikke alltid er all verdens tid og forhold til å fordype seg i tyngre litteratur. Da er det lite som er bedre enn en søt og underholdende romcom eller såkalt chiclit, som ikke gir seg ut for å være noe som helst annet enn akkurat lett underholdning. Jeg husker jeg likte denne godt, og ble litt mindre skeptisk til sjangeren etterpå. Det er handling fra Dublin, det er tre parallelle historier, tre ulike kvinner, som alle søker etter noe mer i tilværelsen. Her er det både drama og hjertesorg. Og selv om dette ikke er dyptpløyende litteratur, er det ikke fullt så overfladisk som jeg først trodde. Jeg ble både sjarmert og underholdt.


The Absolutely True Diary of a Part-Time IndianThe Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie:
Denne leste jeg i forfjor på båtferie og den endte opp med å bli en ny favorittbok. Junior vokser opp med alkoholiserte foreldre i et indianerreservat., født med skader etter morens misbruk. Alkoholisme er ikke uvanlig i reservatet og Junior er ikke blant dem som har det verst. Faren til bestekameraten er nemlig voldelig i tillegg. Junior bestemmer seg for å ikke gå i det samme sporet som resten av familien og begynner på en skole utenfor reservatet. Dette byr på utfordringer både på hans nye skole og innenfor familien og miljøet. Det er ikke akkurat en populær avgjørelse i reservatet. Denne boken er ganske tragisk, men samtidig både varm og humoristisk. Junior sine tegninger krydrer historien som illustrasjoner. Og selv om dette er en ungdomsbok, bør og kan den leses av voksne også.


"Vanære" av J.M. CoetzeeVanære av J.M.Coetzee:
Denne boken ble lest den samme ferien som boken nevnt ovenfor, så dette var en særdeles vellykket lesesommer med andre ord. Vanære førte til at jeg startet et prosjekt, inspirert av Labben, der jeg ville lese alle bøkene til Coetzee. Et prosjekt som har stagnert og foreløpig ikke vært særlig vellykket, men det sier noe om hvor godt jeg likte denne boken. Her hentet fra tidligere innlegg om den:

David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.

"Anna Karenina - roman i åtte deler" av Lev TolstojAnna Karenina av Lev Tolstoj:
I fjor bestemte jeg meg for å komme over mursteinsfobien min og å sette i gang med en av de store klassikerne med skremmende antall sider. Anna Karenina ble påbegynt og lest i lenge før sommerferien 2017, men det var da jeg leste mesteparten. Sommerferie kan absolutt være tiden der du får lest en av mursteinene du har på leselisten. Anna Karenina er en virkelig klassikker, med en av tidenes mest berømte åpningslinjer. Boken er relativt lettlest, fengende, dramatisk, melankolsk og pompøs. Anna Karenina er innom russisk politikk, samfunnskritikk, som kvinnens rolle i datidens samfunn, og ikke minst mellommenneskelige forhold. Det er forelskelse, utroskap, knuste hjerter, lykkelige skjebner og tragiske skjebner i en mer svulstig innpakning enn jeg vanligvis setter pris på, men her kunne det ikke vært annerledes. Den har et stort persongalleri, og jeg husker jeg måtte ty til hjelpemidler (Wikipedia) for å holde orden på det i starten. Anna Karenina er stor både i størrelse og innhold.

The FishermenThe Fishermen av Chigozie Obioma:
En sommerferie for noen år siden havnet jeg midt i en skikkelig lesetørke. Jeg holdt på med nok en dystopisk, og sikkert spennende roman, men kom bare ikke videre. Så sveipet jeg innom noen bokblogger og fikk med meg annonseringen av Man Booker Longlist og ble for første gang virkelig nysgjerrig. Heldigvis kom jeg over en av de langlistede bøkene i en bokhandel i Stavanger like etterpå. Lesetørken var over og jeg var i gang med å lese fra Man Booker-langlisten for første gang. For de som ikke vet det så er det mange bokbloggere som leser og diskuterer denne listen  på blogg (det har blitt mindre av det) og Goodreads når den kommer i slutten av juli hvert år og frem mot kortlisten i september.

The Fishermen handler om en familie med seks brødre som vokser opp i Nigeria. Etter at faren drar utenbys for å jobbe er de eldste guttene under mindre oppsyn. De er glad i å fiske og drar til den mytespunnede og forbannede elven, Omi-Ala, noe de ikke har lov til. Etter en tur til elven møter de "landsbytullingen" Abulu som fremsetter en spådom over dem, en spådom det skal vise seg å være vanskelig å leve videre med. The Fishermen er preget av forholdet mellom og motsetningene i overtro versus vitenskap. Den er preget av nigeriansk språk, kultur, politikk og historie, i tillegg til at den handler om forholdet brødrene imellom. Boken har en blanding av et nærmest lyrisk språk fylt av metaforer, dialoger og handlingsreferat. Les mer om den i innlegget mitt her.

Hva er dine beste sommerleseopplevelser og har du noen tips til hva jeg kan lese i sommerferien?