torsdag 15. februar 2018

Oppsummering januar

Februar er allerede over halvveis, men oppsummeringen har latt vente på seg. Influensaen har herjet hjemme hos oss, så det er ihvertfall en slags unnskyldning.

2018 startet egentlig litt trått, og etter årets første måned hang jeg allerede etter på antall leste bøker. Jeg bestemte meg derfor for å nedjustere målet mitt på Goodreads til 52, fordi jeg bare blir stresset av å se at jeg henger etter hver gang jeg går inn dit. Målet om 60 leste bøker blir stående på bloggen enn så lenge. Jeg snek ellers inn de to beste norske 2017-romanene jeg har lest akkurat før fristen til å nominere til Bokbloggerprisen, så januar startet faktisk ganske forrykende. Jeg endte opp med 4 leste bøker i januar, og likte alle bøkene ganske godt, så fornøyd er jeg uansett, og et overkommelig antall å skrive om i ett innlegg. Disse bøkene leste jeg:

Tung tids tale av Olaug Nilssen
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza
Komme hjem av Yaa Gyasi
Little Women av Louisa May Alcott

"Tung tids tale roman" av Olaug NilssenTung tids tale var en kjapp affære å lese, men jeg kommer nok ikke til å glemme denne boken så lett. Olaug Nilssen har en sønn som er rammet av autisme, noe hun har fortalt om i media tidligere. Tung tids tale handler også om det, gitt ut som roman, men oppleves kanskje mest som en litterær sakprosa. Disse sjangrene er ikke så viktig for meg, bare så det er sagt. Sønnen til forfatteren virket ikke syk i sine første leveår, han hadde til og med et godt språk for sin alder. Dette gjør det nok ekstra vanskelig for foreldrene å akseptere det som er i ferd med å skje med ham. Han mister språket, og blir stadig mer utagerende. Foreldrene trenger hjelp. Det offentlige ønsker å sette han i en bås som foreldrene kjemper hardt i mot. Det er en mors kamp i systemet, og for at sønnen skal få så riktig hjelp som mulig, og å ha det så godt som mulig. Nok en gang kan jeg bruke ordet hjerteskjærende om en bok jeg har lest. Romanen er skrevet i du-form til sønnen Daniel, og føles veldig nær og personlig. Ja, det er utmattende å lese om både hverdagen med Daniel og byråkratiet moren må gjennom, men først og fremst er det en kjærlighetshistorie om et barn, skrevet av en mor.

"Dette livet eller det neste roman" av Demian VitanzaDette livet eller det neste er også en slags crossover mellom roman og sakprosa vil jeg si, selv om også denne er gitt ut som roman. Forfatter Vitanza intervjuer en tidligere norskpakistaner som dro ti Syria for å kjempe mot Assad. Under intervjuene sitter han fengslet i Norge. Språket er ganske muntlig og er Tariq som forteller om sine opplevelser. Stort sett lever man seg inn i hendelsene, som er fra både Norge, Pakistan og Syria, mens innimellom blir man revet ut og minnet på at dette er et intervju ved at Tariq stiller forfatteren spørsmål eller kommenterer noe. Dette er ikke forstyrrende på noen måte, det bidrar heller til at boken oppleves som original i formen. Historien er ellers en ypperlig fortsettelse etter den innføringen To søstre av Åsne Seierstad ga meg i fjor.

"Komme hjem" av Yaa GyasiDa Komme hjem (Homegoing) av Yaa Gyasi dukket opp i postkassen, en bok jeg har hatt lyst å lese lenge, måtte jeg legge alle andre planer bort og bare starte på den. Komme hjem er en sterk fortelling som starter i det som nå er kjent som Ghana i 1700-tallet. Vi blir fortalt historien til to halvsøstre som ender opp med å følge hvert sitt spor. Deretter følger vi de to søstrene sine slektsledd fremover i tid, i annethvert kapittel. Jeg synes nok boken er best i første halvdel og da er den en ekte page turner. Etter hvert gikk det litt i surr for meg med navnene, men heldigvis er det et slektskart fremst i boken. Gyasi klarer stort sett å skape engasjement for hver av karakterene og historiene til tross for det relativt korte sideantallet vi får om hver. Jeg synes det er imponerende hvordan hun klarer å skrive en så fengende bok og samtidig gi oss en historietime over 400 år. For historiene går helt frem til i dag. Og jeg skal innrømme at jeg jukset bittelitt da jeg meldte meg på med denne hos bokhylleutfordringen til Hedda hos Boktanker i januar, bok med gult omslag, men boken kom da fra egen bokhylle, om enn noen dager etter årets start.

Image result for little womenLittle Women ble månedens bok i Labbens lesesirkel. Jeg har tidligere sett filmen som kom en gang på 90-tallet med to av mine absolutte favoritter den gang, Winona Ryder og Claire Danes. Little Women er en fin historie om fire søstre som vokser opp under den amerikanske borgerkrigen i New England. Det er vakre Meg, noe rampete Jo, sjenerte Beth og den mer selvsentrerte Amy. Little Women er første bok i en serie på 4 (?) bøker om søstrene og i mange utgaver er de to første delene med. I min var kun første med og jeg vet fra filmen om en del ting som ikke skjedde i boken, så filmen tar nok for seg mer enn kun den første, men usikker på om den tar for seg alle bøkene. Det tok en god del tid før jeg fant denne boken interessant, og jeg måtte stadig vekk minne meg på at den ble skrevet på 1860-tallet. Det er også en barne-/ungdomsbok, og som mange barnebøker før i tiden, en del også nå, er den veldig oppdragende og moraliserende. Det er visse egenskaper en ung kvinne skal ha, som moren og jentene selv også etter hvert skjønner at de må jobbe for og det er mulig å oppnå. Jo har for eksempel mye sinne i seg, og moren forteller henne at det har hun også, men at hun jobber hver dag med å holde det i sjakk. Vi følger også søstrene gjennom hendelser som gir dem lærdom om hva som er viktig i livet og moralen er absolutt god. Jeg tror likevel jeg foretrekker å se BBC-serien som NRK sendte i julen fremfor å lese videre om søstrene March.

Bokhyllekryssene ble det ikke uventet flere av i januar, som jo bare skulle mangle. Norge, Ghana og USA er nasjonalitetene som ble lest, så bra med kryss også der. En 1001-bok ble det også, så 7 kryss på 4 bøker, er ikke så verst, selv om det ikke er annet å vente i januar. Jeg håper å starte på fantasy/sci-fi-utfordringen min i februar og muligens komme i gang med en av årets mursteiner. 1001-kryss bør jeg også skaffe meg for å ikke henge etter der.

Hva fikk du lest i januar?

fredag 19. januar 2018

Leseåret 2017 oppsummert

Å finne motivasjon til å skrive noe om leseåret 2017 har vært overraskende vanskelig. Da Labbens bokblogg nylig oppsummerte sitt leseår med noen kategorier som virket spennende, kom endelig et snev av motivasjon. Jeg har altså lånt kategoriene fra Labben sin blogg, som igjen har lånt dem annetsteds fra. Her er 2017 oppsummert i følgende kategorier:
 

Boken jeg trodde jeg skulle elske som skuffet:
Det var nok ingen voldsomme skuffelser i 2017, men flere bøker jeg trodde og ønsket å like godt, som ble bare sånn passe opplevelser. Jeg kan nevne både Julian Barnes The Sense of An Ending, Coetzee sin Boyhood og Ian McEwan sin Sementhagen. Den jeg hadde størst forhåpninger til var nok likevel Kazuo Ishiguro sin Never Let Me Go , som jeg aldri klarte å leve meg helt inn i. Så må jeg ikke glemme å nevne Jan Kjærstad sin Berge, som fikk kjempegode kritikker, men som jeg blir mer og mer irritert på ettersom tiden går. Felles for disse bøkene er både gode kritikker og at jeg hadde en forventning om at de skulle gjøre noe spesielt med meg, provosere, røre, men så satt jeg igjen med ganske lite etterpå.

Mest overraskende:
Born a Crime by Trevor NoahFjorårets første biosirkel hos Moshonista hadde tema From Rags to Riches. På Audible fant jeg en bok av en komiker jeg hadde hørt lite om, men som kunne passe i kategorien. Boken er Born a Crime av Trevor Noah og endte opp med å bli en bok jeg likte veldig godt. Noah vokste opp i Sør-Afrika og boken handler om hans oppvekst både under og etter Apartheid. Tittlen spiller på at Noah har en svart mor og en hvit far, og dermed er et resultat av et forhold som var helt ulovlig. Boken inneholder ulike historier og episoder fra hans liv i litt tilfeldig rekkefølge, alt fra høyst dramatiske til hysterisk morsomme. Trevor Noah er i dag programleder for et av de store talkshowene i USA, The Daily Show. Anbefales som lydbok med forfatteren selv som oppleser.

Boken jeg overtalte alle andre til å lese:
Som privatperson har jeg forsøkt å overtale andre til å lese mange av 2017s favoritter både gjennom utfordringer på blogg og ved å gi bøker i gave, men jeg er ikke sikker på om så mange har lest enda. Jeg leste så mange gode bøker i 2017 pluss at jeg ikke nødvendigvis tror at en bok jeg virkelig liker passer for alle andre. Jeg tror likevel at En sånn jente av Monica Flatabø er den boken jeg har snakket mest om, fordi jeg mener den er så viktig. Som skolebibliotekar er det jo en del av jobben å overtale andre til å lese bøker jeg tror de vil like. Jeg har i år lest spesielt mange sterke og vonde historier og de er ikke alltid like lett å selge inn i tillegg til at de har temaer en skal være litt forsiktig med å presse på hvem som helst. Jeg har ellers overtalt minst to i det siste, en elev og en ansatt, til å lese MISS av Synne Sun Løes, en morsom ungdomsbok om utenforskap og å gå mot strømmen.

Boken jeg leste utelukkende pga anbefaling fra andre:
Keiseren av Portugalia by Selma LagerlöfDa Stine hadde jubileum på bloggen sin oppfordret hun de som kommenterte til å gi henne i "lekse" å lese en av sine egne favoritter. Både jeg og noen andre ba henne gi oss en bok tilbake og min ble Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf. Selv om forfatteren er kjent hadde jeg ikke noe kjennskap til denne boken fra før. Boken har for det første et nydelig språk, og for det andre en god historie. Jan fra Skrolycka er ikke en mann som gjør seg bemerket eller lar seg lett begeistre. Når han for første gang får datteren sin i armene endrer dette seg og alt i resten av hans liver dreier seg om hans øyesten, Klara Gulla. Jeg vil ikke si så mye mer om denne boken enn at det er en tragisk og rørende historie om en kjærlighet som er så altoppslukende at den blir ødeleggende.

Beste påbegynte serie:
Bokserier er noe jeg prøver å lese lite av fordi jeg allerede har påbegynt så utrolig mange og de ofte begynner veldig bra, men taper seg. Jeg leste og likte Huset med den blinde glassveranda som kanskje ikke kan kalles en serie, men det er i hvert fall første bok i en trilogi. Ellers kan jeg nevne Autumn av Ali Smith som er første bok i en slags årstidsserie. Det var min første bok av Smith og ble lest først og fremst fordi den kom på Man Booker Shortlist i fjor. Boken er absolutt god, selv om jeg skal innrømme at jeg ikke hang med hele veien, og inneholder en av de morsomste scenene jeg tror jeg noensinne har lest. Så den er absolutt verdt å nevne.

Ny favorittforfatter oppdaget i 2017:
Sør-koreanske Han Kang er en forfatter jeg veldig gjerne vil lese mer av. I 2017 leste jeg hennes Levende og døde som gjorde sterkt inntrykk. Boken er basert  på et folkeopprør i Gwangju, Sør-Korea i 1980. Opprøret mot diktaturet ble slått hardt ned på av hæren, sivile ble slaktet, fengslet og torturert etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Ikke bare var denne boken sterk lesning og fortalte meg om hendelser i historien jeg ikke kunne noe om fra før. Han Kang skriver også på en måte som appellerte veldig til meg. Boken fortelles både fra ulike synspunkt og også i litt ulik form. Hun har også et direkte og nøytralt språk som gjør enkelte sterke scener bare enda sterkere for meg. The Vegetarian hadde jeg allerede ulest i bokhyllen og nå har jeg også kjøpt hennes siste bok, The White Book, så satser på mer Han Kang i 2018.

Beste bok fra en sjanger jeg sjelden leser:
Jeg har lest lite sakprosa opp gjennom årene. Så lite at jeg tidligere år satte meg mål om å lese en eller to og slet med å klare det. Men i 2017 leste jeg derimot ganske mange bøker i sjangeren, så nå føler jeg at jeg alltid har lest masse sakprosa. Jeg trekker likevel frem en sakprosabok, nemlig En av oss av Åsne Sejerstad, hennes bok om 22.juli-angrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Dette blir nok ikke siste gang denne boken dukker opp i dette innlegget.

Den mest umulige å legge fra seg: 
One of Us Is Lying by Karen M. McManusOne Of Us Is Lying av Karen McManus var nok årets pageturner for min del. Den er for så vidt relativt klisjefull og ikke like troverdig hele veien, men akk så underholdende. Jeg kan ikke lese for mange sånne bøker, men innimellom er det akkurat sånne bøker jeg trenger. Den er kalt en blanding av The Breakfast Club og Pretty Little Liars, hvis det sier deg noe, og er en slags thriller med ingredienser som romantikk, intriger, high school-stereotypier og mye spenning. Jeg venter fortsatt på at noen skal annonsere at denne kommer som film eller TV-serie.


Mest minneverdige karakteren:
I innlegget der boken Kan vi ikke bare late av Camilla Stormo ble omtalt, skrev jeg følgende: Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Jeg blir derfor helt nødt til å svare henne. Jossi er ikke bokens hovedkarakter, men en viktig bikarakter i hovedpersonens utvikling. Karakteren er allerede beskrevet i sitatet og er en karakter du bare må bli glad i. For de som har lest The Sky Is Everywhere eller The Fault in Our Stars, er hun en karakter på linje med (i hvert fall nesten) Joe og Augustus.

Ellers vil jeg nevne Jan fra Skrolycka, Tora fra Huset med den blinde glassveranda og Lydia fra Everything I Never Told You som svært minneverdige karakterer fra 2017.

Boken som var nydeligst skrevet:
Jeg tror jeg må si Keiseren av Portugalia av Selma Lagerlöf her også. Jeg skal definitivt lese mer Selma Lagerlöf. Jeg vil også nevne Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo. Heldigvis finnes det to bøker til om Tora og flere titler fra Wassmo i min bokhylle.

Mest tankevekkende bok:
En sånn jente by Monica FlatabøEn sånn jente. En bok om voldtekt av Monica Flatabø var nok årets mest  urovekkende lesning. Boken ble lest før metoo-kampanjen satte i gang for fullt og avdekker skremmende holdninger og manglende kunnskap hos blant annet ungdom, foreldre og politi rundt seksualitet og voldtekt. Den største delen av boken handler om serievoldtekstmann, Julio Kopseng. Han fikk til slutt lovens strengeste straff, men fikk holde på altfor mange år uten at politiet tok anmeldelsene av ham på alvor. Boken inneholder også historier fra et ungdomsmiljø i Norge, Hemsedal-saken og andre kvinner som forteller om voldtekt og overgrep. Holdningene som kommer frem overrasket meg da jeg trodde de var tilbakelagt. Metoo har bekreftet bokens inntrykk av at vi har en lang vei å gå når det viser seg at i det ene miljøet etter det andre har det foregått seksuell trakassering som har blitt akseptert og feid under teppet.

Jeg kan også nevne boken Asking for it av Louise O´Neill som omhandler mye av det samme, men i romanform. Forfatteren gjør noen grep for å gjøre det ekstra vanskelig for leseren å ta stilling både til om kampen er verdt å ta, og ved å gi oss en hovedperson det er vanskelig å sympatisere med.

Boken jeg ikke kan skjønne at jeg ventet til 2017 med å lese:
Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo har stått i bokhyllen min lenge. Jeg har ikke lest noe annet av Wassmo tidligere, og denne boken er til og med på 1001-listen (og ikke bare i den norske utgaven). En nydelig og vond bok om Tora sin oppvekst under fattige kår i Nord-Norge. Det er mye elendighet her, men heldigvis også litt håp og noen lyspunkt underveis. Jeg nevnte også Tora under minneverdig karakter. Tora var et av navnene jeg foreslo til min yngste datter. Etter å ha lest denne boken tenkte jeg at jeg skulle ha kjempet hardere for det navnet, selv om jeg er veldig fornøyd med navnet hun fikk, bare så det er sagt;-)

Her vil jeg også nevne Speak av Laurie Halse Anderson. For en som leser mye ungdomsbøker har jeg ikke kunnet unngå å høre om denne boken i mange år. Den står på lister over de beste ungdomsbøkene, og den dukker stadig opp på lister over "banned books" i USA. I tillegg har jeg lest en annen bok av forfatteren, Vinterjenter, som jeg likte veldig godt. Det er enda en bok om seksuelle overgrep, og med det mener jeg ikke at det skrives for mye om det, bare at jeg har litt tilfeldig og passende lest flere av dem i 2017. Hovedpersonen i Speak velger å ringe politiet på en fest sommeren før hun skal begynne på high school. Det er ikke populært hos hennes medelever. Hvorfor hun gjorde det er det egentlig ingen som prøver å forstå, og Melinda forteller heller ingenting, for hun har sluttet å snakke.

Favorittsitat: 
"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(En av oss - Åsne Seierstad, s. 386).


Og så må jeg jo ha med dette:
"Bibliotekarane masar aldri. Dei har nok med seg sjølv. Dei glor ut i lufta eller inn i skjemen, som om alt har gått gale for dei den dagen, eller heile livet, for den del. Det er alltid dei mest uglye jentene i klassen som blir bibliotekar (Menn som ingen treng - Frode Grytten, s. 89).
Korteste bok:
Det ser ut som det er Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech på 32 sider. Jeg leste noen nye norske bildebøker i fjor, men dette er nok den korteste av dem, og nesten uten tekst.

Lengste bok:
Anna Karenina av Lev Tolstoj på 964 sider er den absolutt lengste. Jeg startet på den tidlig på året og leste den innimellom andre bøker, så jeg var vel ikke ferdig før slutten av sommeren. Jeg har lest svært få mursteiner de siste årene, men både å lese boken litt innimellom og å lese den på kindle fungerte bra og det har jeg planer om å prøve igjen i år på en av Dickens-mursteinene.

Favorittbok av en forfatter jeg har lest tidligere:
Det må jo bli Åsne Seierstad, som jeg ikke bare leste en ny favoritt av i 2017, men to. Både To søstre og En av oss var sterke og gode bøker. Førstnevnte fikk Bokbloggerprisen i fjor, vel fortjent, og er vel fortsatt en bestselger, så da har jeg ikke så dårlig samvittighet for at den ikke får all verden med omtale i dette innlegget, selv om den er en av de absolutte beste bøkene jeg leste i fjor. Jeg har tidligere lest Bokhandleren i Kabul, som jeg likte, men som jeg ikke husker som like god som de to andre jeg nå har lest.

Beste debutroman:
Everything I Never Told You by Celeste NgEverything I Never Told You av Celeste Ng ble den sist leste boken i 2017. Det er en var og hjerteskjærende bok. En historie om alt det usagte, forventninger, om å skille seg ut, og om det vanskelige ved å være en del av en familie. Det handler om familien til Lydia, en tenåringsjente som blir funnet død i den lokale innsjøen. Vi følger familien både før og etter Lydia sin død, og fokuset i boken er på henne og hvordan resten av familien forholder seg til henne. Foreldrene som begge ønsker for henne det de ikke selv fikk muligheten til, broren som vet godt at Lydia er foreldrenes favoritt, men er den eneste Lydia føler forstår henne, og lillesøsteren som ser mye, men som ikke blir sett av noen.

Boken det var gøyest å lese:
Jeg har i 2017 begynt å lese bøker for min eldste datter med mer tekst og mindre bilder. Roald Dahl står som en favoritt for meg fra barndommen, og ungdomstiden egentlig, da jeg leste mange av hans noveller. I høst har vi lest både Heksene og Georgs magiske medisin som var utrolig gøy, og ikke minst skumle (spesielt Heksene).

Boken som fikk meg til å gråte:
En av oss by Åsne SeierstadJeg leste mange bøker i 2017 som var både vonde, rørende og rett og slett hjerteskjærende, men kan kun huske en bok som fikk meg til å gråte. En av oss av Åsne Sejerstad om 22.juli-angrepene fikk meg til å gråte en god del. Jeg var jo veldig klar over på forhånd hvilken del av boken som kom til å bli vanskeligst og sterkest å lese. Jeg prøvde derfor å forberede meg best mulig og å lese den på et tidspunkt der jeg kunne være i fred med tårene mine.



Årets skjulte perle:
En bok jeg enda ikke har nevnt og som jeg likte veldig godt er If I Was Your Girl av Meredith Russo. Dette er en ungdomsbok om Andrew som etter depresjon og selvmordsforsøk velger å bli til Amanda. Hun flytter til faren i en annen by der ingen kjenner hennes historie og forsøker å begynne med blanke ark, noe som ikke er særlig lett. Jeg kom over denne under tilbudene på Amazon og hadde ikke hadde hørt om den før. Derfor kan jeg vel kalle den skjult. Boken er rett og slett bare fin og ikke minst interessant

Boken som ødela meg:
Jeg har i det hele tatt lest mange hjerteskjærende fortellinger i 2017, både fiktive og basert på virkelige hendelser. Jeg vet at jeg har brukt hjerteskjærende mange ganger i dette innlegget, men jeg synes det er det ordet som beskriver best følelsen noen av disse historiene gir meg. Faren sin destruktive, men likevel så vakre kjærlighet til datteren i Keiseren i Portugalia, familien som ikke snakker sammen i Everything I Never Told You, farens desperate leting etter døtrene sine i To søstre, grusomhetene i både Levende og døde, The Underground Railroad og Ære være mine døtre. Og ikke minst Tora...og Lenny fra Of Mice and Men, og Jon fra Anders Totland sin Så lenge ingen ser oss.  For å nevne bare noen altså:-)

Boken som passer best i denne kategorien er likevel, ikke overraskende, En av oss. For ødelagt er akkurat slik jeg følte meg etter å ha lest boken.

Jeg har forsøkt å få med mange bøker i dette innlegget, men likevel er det mange flere gode som hadde fortjent å nevnes. 2017 var i det hele tatt et veldig godt leseår både kvalitetsmessig og kvantitetsmessig. Kanskje mitt beste noen gang. Derfor gikk jeg i gang med 2018 med store forventninger og motivasjon, høynet innsatsen, det vil si målene, og har allerede begynt å tvile på om det går. Så nå hjalp det faktisk å oppsummere og minne meg selv på alle de gode bøkene jeg leste i fjor og tenke at det ikke er noen grunn til at jeg ikke skal finne like gode bøker i år.

Her kan du se alle bøkene jeg leste i 2017.

tirsdag 2. januar 2018

Jeg ser fremover: lesemål for 2018

Forhåpentligvis blir blogglysten bedre utover i januar og jeg får lyst til å oppsummere 2017 og å skrive et innlegg om mine favoritter fra i fjor. Akkurat nå ser jeg heller fremover og inspirert av Labben går jeg rett på de nye målene. 2018 er tross alt godt i gang. Det gikk ganske bra med målene i fjor, jeg klarte nesten alle, og var ikke langt unna på de jeg ikke klarte, og noen klarte jeg langt flere enn jeg hadde planer om. Jeg kommer derfor til å gjøre noen oppjusteringer, og håper jeg ikke tar meg vann over hodet. For ambisiøse mål vil fort være demotiverende. 
 
Lesekroken og skal snart lese-bokhyllen
 
 
I 2018 vil jeg lese:
 
4 mursteiner:
I fjor hadde jeg et mål om 2, og det klarte jeg. Det er mange bøker jeg vegrer meg for å lese på grunn av sidetall, selv om jeg tror de kan falle i smak. Jeg kan nevne bøker som Balansekunst, A Little Life, Suite francaise, flere Dickens, Atwood og John Irving som alle venter i bokhyllen. Jeg tenker at mursteiner i utgangspunktet er bøker over 500 sider, men siden jeg dobler målet og har mange tyngre klassikere som er like i underkant, vil de også telle om de skulle bli lest.

2 norske klassikere:
Jeg har store huller i den norske kanon og tenker å begynne å fylle disse. Amalie Skram, Sigrid Undset og Torborg Nedreaas er noen av de som står øverst på listen min. Hellemyrsfolket er for eksempel enda ikke ferdiglest, og Kristin Lavransdatter ikke påbegynt.
 
2 novellesamlinger:
I 2017 leste jeg ikke en eneste novellesamling. Noveller er noe jeg liker godt, og jeg har flere uleste samlinger i bokhyllen, så dette får bli årets påtvungne sjanger. Jeg har for eksempel lest noen noveller i samlingen jeg har av Flannery O´Connor, som jeg likte godt, og Alice Munro har jeg tidligere lest og likt veldig godt. I fjor var det lyrikk, og selv om jeg ikke har noe mål om å lese lyrikk i år, håper jeg det blir tid og lyst til det likevel.
 
10 ulike nasjonaliteter:
Dette målet gjentar jeg fra i fjor, da jeg klarte det fint. En del nasjonaliteter kommer nesten av seg selv, som Norge, Storbritannia og USA, og noen andre europeiske land blir det også uten å prøve for hardt. Jeg håper og satser på å å få lest minst én bok fra Asia, Afrika og Sør-Amerika.
 
5 fantasy/sci-fi:
I 2017 leste ble jeg plutselig usikker på om jeg egentlig liker fantasy. Jeg leste blant annet en bejublet Neil Gaiman der jeg hadde problemer med å forholde meg til det overnaturlige, og overrasket meg selv. Sci-fi er jeg litt mindre usikker på, spesielt dystopier, men det ble likevel lite av det i 2017. Siden bokhyllen er full av uleste både klassikere, og bøker jeg har hatt lyst å lese lenge blir det et eget mål i år. Jeg kan nevne Hobbiten, Ringenes herre, Amerikanske guder, His Dark Materials, Red Rising, Oryx og Crake, A Wrinkle in Time, The Giver og A Hitchikers Guide to the Galaxy.
 
10 1001/klassikere:
Dette målet gjentas fra i fjor da jeg klarte 9. Jeg satser på at det går like bra, og bedre i år. Målet kan kombineres med flere av de andre målene, og de siste årene er benyttet til å fylle opp både kindle og bokhyllen med bøker fra listen. Jane Austen og Charles Dickens står fortsatt ulest for å nevne noen.

Lese minst 5 bøker fra Booker-langlistene:
Siden jeg leser Booker uansett er det litt artig å få kryss for bøkene jeg leser også. Jeg regner med den internasjonale prisen også i dette målet, der jeg har pleid å lese en eller to av bøkene. Jeg har på forhånd lyst til å lese hele kortlisten til vanlig Booker, men vet at det er minst en bok der som ikke frister og en til jeg ikke rekker over.
 
Lese minst 5 non-fiction :
Selv om jeg leste hele 11 sakprosa i fjor, velger jeg å holde på målet om 5. Jeg har aldri lest så mye sakprosa som i fjor og vet derfor ikke enda om det er en trend som vil fortsette. I fjor fikk sakprosaen meg ut av manglende leselyst flere ganger, så det skal jeg absolutt fortsette å lese.
 
Lese 15 norske 2017-bøker:I fjor leste jeg 19 nye norske, først og fremst fordi jeg leser en del nye norske bildebøker. Det er mulig det blir litt færre av de fremover, siden min yngste er mer opptatt av å lese de samme favorittene om igjen og om igjen enn den eldste er. Og med min eldste leser vi stadig mer tekstunge bøker, og selv om det nok skal kunne gå å lese noen nye norske med henne, har jeg samlet opp så mange klassikere og favoritter fra egen barndom som jeg har gledet meg til å lese med henne, at de nok blir prioritert. Jeg prøver likevel på 15 bøker også i år og ungdomsbøker, noe sakprosa og romaner blir nok prioritert.

Lese minst 6 bøker av forfattere jeg har lest og likt godt tidligere:
I fjor hadde jeg ikke dette som et mål, men leste likevel flere bøker av forfattere jeg likte godt fra før, noe jeg tidligere ikke har vært særlig flink til. Jeg velger stort sett heller nye navn enn å lese mer av forfattere som har skrevet bøker som har blitt favoritter. Jeg vil derfor prøve å prioritere nettopp de forfatterne som har skrevet noen av bøkene jeg har likt aller best. Noen av disse er Han Kang, John Green, J.K.Rowling, Johan Harstad, Simon Stranger.

Lese 15 bøker fra egen bokhylle:
Bokhyllen fyller seg stadig opp med fristende bøker, men likevel frister nye bøker vanligvis mer. For å gjøre et innhugg i de jeg allerede har, gjentar jeg målet fra 2017 med 15 leste. Og dette er bøker som jeg har skaffet meg før 2018 startet. Noen bøker jeg får eller kjøper, gir jeg etter hvert videre til skolebiblioteket og har deretter planer om å lese dem. Disse medregnes.
 
Lese 60 bøker
I fjor hadde jeg 52 som mål og klarte egentlig 71, selv om jeg kun registrerte 67 på Goodreads. Jeg oppjusterer dermed til 60 i år, og håper det ikke går utover bøkene jeg velger å lese. Jeg registrerer vanligvis ikke alle bøkene jeg leser for barna mine, men de som er aktuelle for bokbloggerprisen, og nå når eldstedatteren og jeg leser bøker med stadig mer tekst, blir også disse tatt med.
 
Vil noen av disse bli lest i 2018?
 
 
Så gjenstår det å ønske alle som leser dette godt nyttår. Håper alle får mange fine leseopplevelser i 2018.
 
 

torsdag 21. desember 2017

En veldig forsinket oppsummering av oktober og desember

Jeg har vært rimelig flink med månedsinnleggene i år, frem til høsten kom for fullt. Høst, førjulsrus og forberedelser, masse nye bøker, og så videre, tok visst overhånd. Lesegleden har kommet og gått, men mest kommet faktisk, men blogglysten har vært helt fraværende. Etter en noe laber oktober med kun 3 leste bøker, kom november med hele 8 leste bøker. Noen bøker er allerede blogget om i egne innlegg og får ikke noe videre omtale, mens andre er lest og nesten glemt fordi det er så lenge siden (og de ikke gjorde så voldsomt inntrykk kanskje), men noen nye favoritter har det også blitt. Blogglysten er i grunn ikke tilbake, men plikten kaller, så her kommer en noe hastig og sikkert rotete oppsummering av bøkene  som ble lest i oktober og november:

Speak av Laurie Halse Anderson
En sånn jente av Monica Flatabø
Berge av Jan Kjærstad
Havet ved enden av veien av Neil Gaiman
When Dimple Met Rishi Sandhy Menon
Månen følger etter meg av Ingvild Nielsen og Jens Kristensen
MISS av Synne Sun Løes
Så lenge ingen ser oss av Anders Totland )
Autumn av Ali Smith
Bruddlinjer av Heidi Sævareid
Heksene av Roald Dahl

I oktober leste jeg to bøker om voldtekt, en amerikansk kritikerrost ungdomsroman som har stått på leselisten lenge, og en norsk dokumentarroman. Begge to var sterke leseropplevelser, og sistnevnte har fått et eget innlegg. Speak handler om Melanie som akkurat har begynt på high school. Leseren får vite at det har hendt noe tidligere den sommeren, på en fest. Melinda ringte politiet som brøt opp festen, noe som gjør henne lite populær blant sine medelever. Ikke en gang sine tidligere venninner vil ha noe med henne å gjøre. Men vi som lesere skjønner at det ligger mer bak, noe som Melinda ikke forteller, hun forteller i det hele tatt svært lite, for hun har sluttet å snakke. Jeg har tidligere lest og likt Laurie Halse Anderson sin Vinterjenter som tar for seg en ung jente med spiseforstyrrelser. Speak grep meg enda mer enn denne. Historien blir fortalt oss gjennom Melinda sin stemme, og den er til tider både morsom, sår og troverdig. Hun har blitt en som observerer, men nesten ikke deltar, og føler hun er i ferd med å miste seg selv. Akkurat som i Vinterjenter kjennes det som et troverdig innblikk i psyken til en som går gjennom vanskelige ting. Speak kom ut for nesten 20 år siden, men blir stadig trukket frem, og gitt ut i nye utgaver, og dessverre er historien like aktuell.
"Speak" av Laurie Halse Anderson"En sånn jente - en dokumentar om voldtekt" av Monica Flatabø"Havet i enden av veien" av Neil Gaiman

Huset ved enden av veien endte opp med å bli en ørliten skuffelse. Det gikk tregt å lese den og den grep meg ikke så mye som jeg håpet. Her har jeg gått rundt og trodd at Neil Gaiman er en potensiell favorittforfatter og så har jeg bare likt de to bøkene av ham jeg har lest sånn passe. Og boken fikk meg rett og slett til å lure på om jeg egentlig ikke er så glad i fantasy likevel. Jeg håper det er timing, at fantasy er noe som passer meg utmerket enkelte ganger, mens andre ikke. For Gaiman skriver stemingsfullt og godt, men jeg har problemer med å leve meg ordentlig inn i historien, og kjenner en irritasjonsmurring over noen av de overnaturlige elementene. Jeg er usikker på hva det er som ikke stemmer, og har verken planer om å gi opp fantasy eller Neil Gaiman helt enda. Jeg tror rett og slett jeg skal ha et eget sci-fi og fantasymål i 2018, for jeg har mange bøker jeg vil lese og har lest lite i disse sjangrene de siste par årene. Dette må jeg jo finne ut av.

"When Dimple Met Rishi" av Sandhya MenonEn "sjanger" jeg ikke har lest lite av de siste årene er YA, engelskspråklige ungdomsbøker. Her er det mange gode bøker og mange middelmådige. When Dimple Met Rishi var i sistnevnte kategori. Den handler om to indisk-amerikanske ungdommer som møtes fordi foreldrene vil at de skal gifte seg. Forviklingene oppstår når guttens familie har fortalt ham om planen sin, men jenten sine foreldre ikke har det. Historien er søt den, men litt for forutsigbar, og ikke morsom nok, til at den blir virkelig god. Denne boken fortjente ikke helt all hypen den har fått synes jeg.




"Månen følger etter meg" av Ingvild NielsenDet ble litt norsk 2017-lesing i både oktober og november. I oktober rakk jeg også årets andre norske 2017-roman, nemlig Berge av Jan Kjærstad. En bok som er kåret til en av årets beste bøker av mange kritikere, men selv er jeg ikke full så begeistret. Boken fikk et eget innlegg tidligere. I november bestemte jeg meg for, at til tross for at jeg har lest veldig mye mer i åpen klasse enn i romanklassen til Bokbloggerprisen, at jeg ville fortsette å lese mest i åpen klasse. Det er fint å ha relativt god oversikt i noen kategorier, for jeg kan umulig rekke over alt. Jeg leste dermed tre nye norske ungdomsbøker på rad, alle gode, og de fikk et felles innlegg da. En bildebok ble det også tid til. Månen følger etter meg er en stemningsfull og fin bildebok for barn om å føle seg alene. En jente som blir holdt utenfor i barnehagen, blir venn med månen, som også er ensom. Boken har vakre illustrasjoner og en fin historie, men den gjorde likevel ikke det store inntrykket på den ene gjennomlesningen den til nå har fått. Min yngste datter var overhodet ikke interessert i å lese denne sammen med meg og min eldste bare sånn passe, da hun helst vil lese alt av Roald Dahl for tiden. Så mulig jeg får lese gjennom den igjen selv før nominering i januar. Boken fikk jeg av Mangschou forlag.

Man Booker- vinneren ble avslørt i oktober, men jeg har i grunn ikke gjort meg helt ferdig med årets kortliste enda. Jeg har en påbegynt Lincoln in the Bardo (vinneren) og en urørt History of Wolves stående i skal lese snart-hyllen i stuen. I november leste jeg kortlistede Autumn, mitt første møte med Ali Smith. Et av de første kapitlene handler om en interaksjon mellom bokens hovedperson Elisabeth og en ansatt på det lokale postkontoret. Hun er der for å søke om nytt pass, og han er der for å motarbeide dette kan det virke som. En absurd og komisk situasjon som fikk meg til å le høyt både mens jeg leste og lenge etterpå. Et kapittel som gjør boken verdt å lese alene. Boken inneholder noen flere artige situasjoner, men er ellers ikke særlig morsom. Den er kalt en Brexit-roman og er innom blant annet flyktningekrise, fremmedfrykt og byråkrati, men mest handler den vel om Elisabeth sitt vennskapsforhold til sin eldre nabo, Daniel. Autumn er en bok uten noe tydelig plott og med det som for meg fremstår som opphakkede historier, alt fra absurde som den nevnte på postkontoret, barndomsminner, nåtid med Daniel på sykehus, og til mer drømmeaktige sekvenser. Jeg ble litt forvirret under lesingen, for her må man bare flyte med tror jeg, og kanskje reflektere mer over det man leser enn jeg hadde overskudd til da jeg leste den. Jeg likte boken selv om dette ikke er min favorittype bok. Mest sannsynlig vil jeg prøve å få lest neste bok, Winter, også, og i hvert fall mer av Ali Smith en gang. En forfatter som får meg til å le så mye, er definitivt verdt å møte igjen.

"Autumn" av Ali Smith"Heksene" av Roald Dahl

Til slutt i november fullførte 7-åringen og jeg Heksene, en bok jeg ikke leste selv som barn, men kun så filmen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme scenene der heksene avslører sitt egentlige utseende og ondskap. Roald Dahl har en herlig fandenivoldsk stil som jeg alltid har vært fan av, og heldigvis liker 7-åringen det også. Jeg var litt i tvil første dagen vi begynte å lese den på sengen og bestemoren til hovedpersonen forteller om hekser som spiser barn, og dette like etter at han har mistet begge foreldrene sine i en ulykke. Men 7-åringen ble mest fascinert og litt skremt. Vi gikk rett på Georgs magiske medisin etterpå og hun har ønsket seg flere av hans bøker til jul. Selv har jeg allerede kjøpt litt for mange bøker (og presanger) til henne, så håper noen andre familiemedlemmer stiller opp her.

Da blir det nok juleferie her på bloggen og så får jeg oppsummere årets lesemål i januar, men kan røpe at det ser veldig bra ut for min del. Jeg kommer også til å skrive et innlegg over de beste bøkene jeg har lest i 2017, og kan si såpass at dette blant annet har vært sakprosaens år, og at året har inneholdt usedvanlig mange veldig gode leseopplevelser. God jul til alle dere som har forvillet dere inn hit på bloggen:-)

onsdag 29. november 2017

Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

"Miss" av Synne Sun LøesEa er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

"Så lenge ingen ser oss" av Anders TotlandSå lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

"Bruddlinjer" av Heidi SævareidEtter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.