fredag 8. juni 2018

Dette leste jeg i mai: da leselysten vant over pliktlesing

Mai var en fantastisk måned her i Bergen rent værmessig (og juni har fulgt opp så langt). Vi har hatt årets første overnattingsturer med båten, og grill, altan og hage er tatt i bruk nærmest daglig. Lesemessig startet den ganske tregt og første bok ble egentlig først fullført over halvveis ut i måneden. Bøkene jeg holdt på med fenget ikke helt og da blir det til at jeg både leser mindre og saktere. Jeg bestemte meg for å legge pliktfølelse til side og heller starte på noe helt annet, og det gjorde underverker for leselysten. Disse bøkene leste jeg i mai:

Ishavspirater av Frida Nilsson
Begynnelser av Carl Frode Tiller
Det ingen ser av Anna Ahlund
Nå er alt av Amy Giles
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole

"Ishavspirater" av Frida NilssonIshavspirater var månedens første leste bok, og en bok min datter og jeg har brukt lang tid på. Den er på nesten 400 sider og kanskje litt for omstendelig for en 7-åring. Vi likte likevel boken veldig godt, og den har allerede blitt omtalt her på bloggen.

"Begynnelser - roman" av Carl Frode TillerBegynnelser er min første bok av Carl Frode Tiller, men det blir ikke den siste. Som i Innsirkling-bøkene har også Begynnelser en noe uvanlig oppbygging. Vi starter med slutten der hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Den fortsetter deretter med å gå bakover i tid og helt tilbake til barndommen. Dette gir fortellingen driv og ekstra spenning. I tillegg føles den annerledes og jeg blir utfordret ved å finne ut at barndommen til Terje var ganske annerledes enn jeg så for meg i starten av boken.

Tiller skriver lett humoristisk og mørkt om de store spørsmål i livet og verden. Terje er sterkt opptatt av miljøvern og kjemper for alt fra de aller minste utrydningstruede skapninger til de store miljøspørsmålene. Alt henger sammen, men stadig oftere føler han at kampen er nytteløs. Når han opplever at til og med hans egne, andre miljøentusiaster, ikke helt forstår viktigheten av å redde utrydningstruede arter ingen har hørt om, går han stadig mer innover i seg selv. I tillegg til miljøentusiasten, får vi også møte en mann som sliter litt i sine nære relasjoner. Han har et anstrengt forhold til sine svigerforeldre, og også til sin egen mor og søster. Å kalle boken humoristisk er kanskje å ta hardt i, men alle de spydighetene han finner på å komme med til både fremmede han ikke liker og til sine egne nærmeste er både stikkende og til tider veldig morsomme.

"Det ingen ser" av Anna AhlundMai bestod av enda en svensk bok, denne gangen en ungdomsbok, Det ingen ser. Denne svensken har også allerede blitt omtalt i et innlegg her på bloggen, så jeg nøyer meg med å si at den har fått SKAM-stempel, delvis med rette og inneholder sex-scener som får undertegnede til å rødme.

"NÃ¥ er alt" av Amy GilesDa jeg først var i gang ble det plass til enda en ungdomsbok. Nå er alt av Amy Giles var en veldig medrivende leseopplevelse. Vi møter Hadley, en jente som får gode karakterer, er god i idrett og kommer fra den mest velstående familien på skolen. Boken starter med nåtid der vi får vite at Hadley har vært utsatt for en ulykke og må på sykehuset. Deretter følger noen korte politiavhør av vennene hennes, før vi går tilbake til hendelser fra før ulykken skjedde. Denne oppbyggingen bidrar til et driv i fortellingen. Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi vet enda lite om den på utsiden vellykkede familien McCauley.

Vi får tidlig i boken vite at Hadley har unormal stor respekt for sin far, og at hun ønsker å beskytte sin lillesøster fra ham. Moren er tilstede, men fraværende og ignorant. Når Hadley møter og forelsker seg i Charlie Simmons eskalerer konfliktnivået i familien til Hadley. Men for alt i verden må ingen utenfor vite om hva som skjer bak husets fire vegger.

"Du og jeg" av Synne LeaDu og jeg av Synne Lea og Stian Hole er en norsk bildebok av året som jeg plukket ut både på grunn av Bokbloggerprisen til neste år og fordi forfatterne gir meg gode assosiasjoner. Stian Hole har laget flere prisvinnende bøker, blant  annet om Garmann, men min favoritt er nok Annas himmel fra 2013. Han er en illustratør kjent for sine digitale montasjer. Sammen med Synne Lea har han tidligere laget diktboken for barn, Nattevakt. Synne Lea har gitt ut flere diktsamlinger og en ungdomsroman før denne bildeboken sammen med Stian Hole (kilde: SNL).

Også Du og jeg inneholder Stian Holes gjenkjennelige illustrasjoner. I denne boken er det mange med sterke rødfarger og det mørke blå som du kan se på omslaget, men også med mer duse farger, som lys blå i en større kontrast. I handlingen møter vi en bestefar som drar ut på en rotur med sine to barnebarn. Vi forstår at det er hans siste reise, at han skal dø. På roturen snakker han med sine barnebarn om livet og døden. Jeg tror nok at denne boken bør leses flere ganger, og spesielt for å ta inn alle bildene, og å nyte dem. Jeg har til nå kun har lest den en gang, og synes sikke teksten gjorde like stort inntrykk. Det er ikke overraskende at Synne Lea har skrevet lyrikk tidligere, for språket fremstår poetisk. Jeg håper den gjør mer inntrykk neste gang, men i første omgang overskygget illustrasjonene teksten med sine kraftige farger og storslåtte detaljer.

Juni er her, og kalenderen viser endelig sommer, selv om mai har hatt flere dager med temperaturer vi ikke så i hele fjor her på Vestlandet tror jeg. Jeg har falt litt ut av planene mine denne måneden, og siden lystlesingen fungerer så godt vil jeg fortsette med det også i sommer. Sommeren består av så mange distraksjoner at det kreves litt lettere bøker. Noen planer må en likevel ha og har tenkt å lese videre i David Copperfield i løpet av de nærmeste månedene, så må gjøre en innsats der. I tillegg kom akkurat kortlisten til Golden Booker, og jeg har en påbegynt derfra som jeg må prøve å starte på igjen. Wolf Hall tror jeg må vente til etter Dickens. To bøker på rundt 100 sider blir litt mye på en gang. Hva er dine juni-planer?


fredag 1. juni 2018

To svenske: SKAMsk ungdomsroman og pirateventyr

Da jeg holdt på med oppsummeringsinnlegget for mai ble beskrivelsene av to av bøkene litt lange til å være i et innlegg sammen med flere andre bøker, og det er hovedgrunnen til at de nå får et eget samleinnlegg. De er begge skrevet av svenske kvinnelige forfattere og er begge ganske gode bøker. Bortsett fra det har de ikke veldig mye til felles.

I Det ingen ser av Anna Ahlund møter vi flere ungdom som går på Sibylla videregående, et sted i Sverige. Vi får synsvinklene til Sebastian, Johannes, Fride, Aron og Linn. Det hele starter på nyttårsaften med at Sebastian blir kysset av en jente han ikke har møtt før. Han bestemmer seg for å ha et nyttårsforsett om å kysse en ny person hver måned. Ryktet om nyttårsforsettet sprer seg raskt og han havner i uventede situasjoner.

"Jeg kysser alltid fremmede på nyttårsaften", sier hun og retter på lua. Hun konstaterer det bare, eller er det en utfordring? Sebastian vet ikke riktig. "Jeg også", sier han, selv om det ikke r sant. Hun kremter og svelger." Vet du at nyttårskysset forteller hvordan resten av året kommer til å bli?" Sebastian drar vanten over munnen og rister på hodet." Hvordan kommer det til å bli, da?". Hun biter seg i leppa da hun legger enden av skjerfet over skulderen. "Det blir et fint år." Hun rynker panna og lar blikket sveipe over ansiktet til Sebastian. "Et overraskende fint år." (s. 10)

I Sebastian sin vennegjeng finner vi Fride som er forelsket og kjæreste med Miriam, Johannes som har et mørke i seg som ingen når helt inn til, og Yodit som er det nyeste tilskuddet i gjengen og prøver å finne sin plass. Linn og Aron er et søskenpar med ganske ulike interesser som begge krysser veier med den nevnte vennegjengen.

"Det ingen ser" av Anna AhlundAnna Ahlund sin andre ungdomsroman har som mange andre skandinaviske ungdomsbøker før fått SKAM-stempelet. Denne gangen kanskje med rette. Vi møter flere hovedpersoner i en vennegjeng og deres kjærester, vi møter definitivt mange som befinner seg utenfor det heteronormative og deler av teksten er SMS- og chattemeldinger. I tillegg møter vi ganske frilynt ungdom. Det ingen ser har mange eksplisitte sexscener som ihvertfall skiller den veldig fra de fleste amerikanske ungdomsbøker jeg har lest, men i det hele tatt er det sjelden jeg leser så detaljerte sexscener i noen bøker. Og ja, jeg blir litt brydd, men så er det bare bra å bli røsket litt i.

Det fineste med boken er at det ikke problematiseres at Sebastian har sex med både gutter og jenter, eller at Aron er homofil, eller at Fride kalles hen. Det er helt naturlig, som det burde være i 2018. Selvfølgelig er det ikke nødvendigvis så enkelt å være homofil ungdom i dag, men det er godt at vi i litteraturen også kan få møte ungdom som er trygg på den delen av sin identitet.

Som i stadig flere av de beste ungdomsbokforfatterne før henne finnes det en del kulturelle referanser. Ungdommene vi møter er nemlig opptatt av både musikk, billedkunst og litteratur. Karin Boye er den som får størst betydning i boken der flere av hennes dikt er med. Det er et ukjent forfatterskap for meg, men et jeg bør sjekke ut.

Jeg vil gjerne lese mer av Anna Ahlund. Hun kom med Bare, du i 2016, som i følge Beathe er hakket bedre enn denne. Selv om det er mye alvor og sterke følelser Det ingen ser, oppleves den som mer feel-good enn trist. Boken er ganske lettlest med mye dialog og som nevnt noen meldingsutvekslinger. Ungdommene vi møter fremstår troverdige, men selv om jeg liker godt ulike synsvinkler, så er det flere av karakterene jeg gjerne skulle kommet litt nærmere innpå. Både Yodit og Johannes blir jeg nysgjerrig på og kunne vært mer utbrodert, men da hadde muligens boken på nesten 400 sider blitt for omfattende. Jeg synes likevel at spesielt Johannes sin historie ble for kort behandlet.

IshavspiraterI Ishavspirater av Frida Nilsson møter vi Miki og Siri, to søstre som vokser opp i Blåvik, på en øy i Ishavet, sammen med sin far. I bokens univers herjer en piratkaptein ved navn Hvithode. Han er spesielt fryktet fordi han kidnapper barn og tar dem med til kullgruven sin der de er dømt til å bli for å jobbe til sin død. Det er nettopp dette som skjer med Siri, den yngste av søstrene, en dag de to er ute for å finne mat. Miki er fortvilet og føler skyld for å ikke ha passet på søsteren bedre. Hun bestemmer seg for å finne gruven til Hvithode og legger ut på en reise mot faren sin både viten og vilje. Egentlig har faren selv tenkt å dra, men fordi han er både gammel og syk, drar hun i hans sted. Hvor gruven er eller hvorfor det er barn han skal ha til å jobbe der vet ingen, men det stopper ikke Miki. Og det er her boken virkelig starter.

Ishavsprater har en ganske klassisk eventyroppbygging. Miki skal ut på en reise, både helt bokstavelig, men også en reise for hennes egen utvikling. Hun skal utsettes for farer, finne nye venner og fiender, og lære at ikke alle er til å stole på selv om de utgir seg for å være det. Det er ganske brutal lærdom og handling uten at det blir grafisk på noen måte. 7-åringen min synes det var litt skummelt, men ikke mer enn at det ble spennende. Miki er for øvrig en tøff jente som aldri gir seg i jakten på lillesøsteren.

I boken får vi både bli godt kjent med hovedpersonen samtidig som her er mye ytre handling i løpet av reisen hennes. Hun møter som sagt en god del utfordringer, og også noen skapninger som gir boken preg av fantasy. Jeg kan nevne havfruer, men ikke helt slike som vi er vant med fra for eksempel Disney, og hvalhøner, et dyr Miki har fått et spesielt lag med. Som tittelen mer enn antyder er det også en svært kald reise hun legger ut på og det spesielle landskapet i Ishavet spiller en stor rolle i boken.

Ishavspirater har jeg altså lest sammen med min datter på syv år, og vi har holdt på siden etter jul en gang. Vi likte begge boken, men den var noe lang (394 sider) og muligens litt for omstendelig for henne. Nå er ikke det egentlig noe negativt at forfatteren tar seg litt god tid, for en god fantasy/eventyr krever jo litt oppbygging av univers og plott. Og ikke minst har jeg lest nok av barne-og ungdomsbøker som raser altfor fort avgårde. Det skal altså ikke denne boken beskyldes for. Og det gjør at jeg absolutt kan anbefale boken til mer erfarne lesere, og også voksne vil kunne ha glede av denne.

Boken fikk August-prisen i Sverige og var nominert til Nordisk råds litteraturpris da den kom ut i Sverige.

Les også Hedda hos Boktanker sitt langt mer utfyllende innlegg om boken.

fredag 4. mai 2018

Dette leste jeg i april: årets første lydbok og norske 2018-roman

Til tross for påskeferie ble det ikke så mye lesing som jeg hadde håpet i april. Men det blir det jo sjeldent. Antallet er ikke så veldig mye å skryte av, men jeg fikk tross alt lest flere gode bøker. Blant annet årets første norske roman fra 2018, hørt ferdig min første lydbok for året og startet på tidligere års Man Booker-vinnere, før tidenes vinner skal kåres i juni. Disse bøkene leste jeg i april:

Det angår også deg av Herman Sachnowitz
Borderline av Liza Marklund
Amsterdam av Ian McEwan
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Det angÃ¥r ogsÃ¥ degDet angår også deg er en bok jeg har hørt om fra jeg var liten, men enda ikke fått lest. Jeg fikk den til bursdagen i fjor og i påsken var det akkurat den boken jeg ville lese av en eller annen grunn. Herman Sachnowitz sin bok er hans egen historie fortalt av Arnold Jacoby. Sachnowitz var en av åtte søsken som ble sendt til Auschwitz sammen med faren, og den eneste som kom ut av det i live. Etter å ha lest denne boken virker det ganske utrolig at noen i det hele tatt kom ut av utryddelsesleiren med livet i behold. Historien han forteller er i det hele tatt så grotesk og grusom at det nesten ikke er til å fatte og nesten ikke mulig å ta inn over seg. Sachnowitz gjør også mange interessante observasjoner og refleksjoner rundt mennesket, hva et mennesket utrolig nok kan være i stand til å tåle, og ikke minst i stand til å gjøre under visse omstendigheter. Det er en viktig bok å lese uansett hvor grusom den er, eller spesielt derfor, for snart er det ikke flere igjen til å minne oss om hva som skjedde under andre verdenskrig, og historien vil blekne uten denne typen tidsvitnefortellinger.

"Borderline" av Liza MarklundBorderline av Liza Marklund er den niende boken om journalisten Annika Bengtzon. Jeg er ikke sikker på om jeg kan påstå at jeg har lest alle de tidligere åtte, for jeg må innrømme at det var en eller to av titlene jeg ikke kan huske da jeg leste gjennom titlene som kom før denne. De tre siste bøkene har jeg hørt på som lydbok og det fungerer bra. Det er krim med spennende plott og hovedkarakteren er kjent for meg fra før. Jeg har slitt med lydbøker en stund, så her er det best å helgardere seg ved valg av bok. Jeg har alltid likt journalistkrim bedre enn politikrim, selv om jeg vanligvis foretrekker mer utradisjonell krim/thrillere som er enkeltstående. Annika Bengtzon er i grunn ikke så ulik flere av de emosjonelt avstumpede politimennene jeg har gått så lei av gjennom årene, men siden hun er kvinne tilgir jeg det lettere.

I Borderline er ektemannen til Annika, Thomas, som hun nettopp har blitt sammen med igjen, kidnappet under en jobbreise i Kenya. Det skjer også forbrytelser i Stockholm, en mulig seriemorder, men det er kidnappingssaken som er hovedplottet i boken. Det er stort sett Annika vi følger i boken, men vi får også kapitler fra ektemannen Thomas i Kenya og Kveldspressens sjefsredaktør, som har vanskelige avgjørelser å ta i en presset økonomi for avisen. Jeg synes sideplottet med drapene i Stockholm var litt forstyrrende og forstår ikke helt hvorfor det er med. Ellers synes jeg boken er ganske spennende og jeg likte at vi også fikk følge kidnappingsdramaet på nært hold gjennom Thomas, selv om Annika for det meste oppholder seg i Sverige.

"Amsterdam" av Ian McEwanAmsterdam av Ian McEwan fikk Booker-prisen i 1998 og har derfor en mulighet til å bli tidenes Booker-vinner. I anledning prisens 50-årsjubileim holder en jury i disse tider på å lese seg gjennom hvert sitt tiår med vinnere for å plukke ut sin favoritt. En vinner fra hvert tiår skal deretter være en del av en nominasjonsliste som alle kan stemme på slik jeg har skjønt det. Dette er altså grunnen til at jeg har lyst å lese noen av vinnerne nå, så har jeg noe å sammenligne med når jeg etter hvert skal lese juryens favoritter. I tillegg hadde jeg flere av disse bøkene på leselisten og i bokhyllen allerede.

Ian McEwan har allerede fått to forsøk av meg (Sementhagen og On Chesil Beach) uten at jeg ble så kjempebegeistret. Og det til tross for at flere har utropt de to bøkene til sine McEwan-favoritter. Jeg hadde derfor liten tro på at han var en forfatter  for meg. Men siden de samme som har anbefalt de to nevnte bøkene har Amsterdam som sin minst likte bok, så ble jeg både nysgjerrig og gikk i gang med lesingen med lave forventninger. Jeg endte opp med å like boken ganske godt og tenker jeg skal lese mer McEwan ved en senere anledning (og muligens gi Chesil Beach en ny sjanse).

I Amsterdam møter vi to gode venner og suksessfulle menn i en begravelse. Begravelsen er for Molly, begge mennenes tidligere kjæreste/elskerinne. Vernon er sjefsredaktør i avisen The Judge, mens Clive er en av Storbritannias mest suksessrike komponister. Vernon sliter med opplagstall og Clive står ovenfor en stor utfordring, han skal komponere et milleniumsstykke til et stort tusenårskiftearrangement i Amsterdam. Etter begravelsen inngår de to en pakt om at de aldri skal la den andre lide og leve et så uverdig liv som Molly måtte gjøre på slutten av sitt. Dette skal vise seg å sette i gang en rekke hendelser der både deres moral og vennskap blir satt på prøve og konsekvensene er uante. Her er både presseetiske dilemma og rent menneskelige. De menneskelige vil stort sett alltid være aktuelle, mens de presseetiske er kanskje enda mer aktuelle enn noen gang i det politiske klimaet vi har i dag. Amsterdam har en satirisk tone der det meste blir satt veldig på spissen. Jeg tror en del lesere har hatt problemer med det og at det virker urealistisk. For min del er det akkurat det jeg liker. Jeg synes boken har noe Roald Dahlsk over seg, og da tenker jeg mest på novellene hans for voksne. Det er utspekulert og ingen slipper billig unna.

"Gratis og uforpliktande verdivurdering - roman" av Marit EikemoTil slutt leste jeg min første norske roman utgitt i år og det var et gjensyn med en tidligere favoritt. Marit Eikemo sin Alt inkludert ble lest, likt og nominert til Bokbloggerprisen for to år siden. Denne gangen heter boken Gratis og uforpliktande verdivurdering og nok en gang tar hun samtiden på kornet. Denne gang handler boken om en småbarnsfamilie i en litt for trang leilighet, og drømmen deres om enebolig. Og ikke hvilken som helst enebolig. Det må være i det strøket der det virker så idyllisk, der alle brikkene i livet deres bare må falle på plass. Ja, dette handler om lengselen etter et bedre liv, at det blir bedre bare vi kommer over på andre siden, der gresset er så friskt og grønt. Marit Eikemo skriver godt, morsomt og treffende. Jeg kjenner meg godt igjen i mange situasjoner, og heldigvis ikke så godt igjen i andre. Som småbarnsmor kjenner jeg meg godt igjen i frustrasjon over rot, kaos og lite tid og overskudd, og tanken om at bare man hadde hatt et "bedre" sted å bo så hadde alt ordnet seg. Innerst inne vet jeg jo godt at det blir like rotete og kaotisk uansett, og lite tar vel mer av tiden og overskuddet ditt enn å flytte. For bokens hovedperson blir drømmen om det perfekte livet nærmest en besettelse. Hun har en mann, og har fått de to etterlengtede barna, nå mangler hun bare huset. Boken er spennende og så lettlest sammenlignet med mye annet jeg har lest i det siste, at jeg nå lengter etter mer norsk samtidslitteratur. Boken fikk jeg tilsendt av Samlaget.

Nå er mai allerede godt i gang og lesingen går foreløpig litt trått. Jeg holder på med ny lydbok, ny Booker-vinner og skal fortsette med David Copperfield. Jeg håper også å få lest enda en Booker-vinner, enten Coetzee eller en av de tre siste årenes vinner som alle er påbegynt. Hva er dine leseplaner for mai?

fredag 6. april 2018

Dette leste jeg i mars: gjensyn med favorittforfattere

Mars ble nok en vintermåned, til tross for at enkelte krokus har forsøkt å komme opp. Men været er jeg i grunn ganske lei av å snakke om og å klage over. Sommeren kommer først i september;-)
Mars har ellers bestått av internasjonal Booker, der langlisten kom i midten av måneden. Jeg har fått lest én bok foreløpig og lurer på å vente med flere til kortlisten kommer neste uke. Det har også vært påskeferie, og jeg har hatt over en ukes ferie, men fikk ikke lest så kjempemye likevel. Det er begrenset hvor mye tid en kan sitte med nesen i en bok når man ferierer med familie og besøker familie. Men leselysten nærmer seg topp, og det er det viktigste. Ellers er det bare å innse at uten lydbøker og barnebøker, som det har vært lite av så langt i år, så rekker jeg sjelden mer enn 4 bøker på en måned. Og det er ikke så aller verst det. Disse bøkene leste jeg i mars:

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Hver dag av David Levithan
The White Book av Han Kang
Almost Love av Louise O´Neill
Snokeboka av Lisa Aisato

Sing, Unburied, SingFørst ut var marsboken i Labben sin lesesirkel på Goodreads. Kategorien var potensielle Booker-nominerte til langlisten som kommer i juli, og valget falt på Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward. Denne boken likte jeg veldig godt og jeg vil kalle den en bok i min gate. Den har en touch magisk realisme, overtro, menneskelige relasjoner, tragiske skjebner og er samfunnskritisk. Boken veksler mellom tre ulike fortellerstemmer, Jojo, Leoni og Richie. Jojo er en 13 år gammel gutt som bor med moren og besteforeldrene sine. Moren, Leonie, er afroamerikansk, sliter med å ta vare på både seg selv og barna, og faren Michael, som er hvit, sitter i fengsel. Richie er en ung fange som bestefaren til Jojo møtte og følte ansvar for da han selv satt i det samme fengselet som svigersønnen nå sitter i. Sing, Unburied, Sing  sier nok en god del om det amerikanske samfunnet i dag, spesielt om raseproblematikk, narkotikaproblemer og fattigdom, som alle tre henger sammen. Boken har et poetisk språk, men er relativt lettlest og er en både vakker og vond fortelling.

"Hver dag" av David LevithanHver dag av David Levithan er en bok jeg har hatt på leselisten, i diverse skolebibliotekhyller og i egen bokhylle ganske lenge. Nå når den skal komme som film fikk jeg plutselig ett spark bak til å lese den. Jeg har hørt mye bra om den, men må si jeg ble litt skuffet... Hver dag handler om A, som av ukjent årsak ikke har en egen kropp, men våkner opp i en ny kropp hver dag. Slik har livet til A alltid vært. Når han en dag våkner opp som kjæresten til Rhiannon ender han opp med å forelske seg i henne, og han/hun begynner å bli mindre forsiktig med hvordan andres liv kan påvirkes ved at han/hun låner kroppen deres en dag. Dette blir det bråk av. I starten er jeg veldig fascinert. Hva gjør oss til den personen vi er? A er kjønnsløs, har ikke familie eller venner og har nye mennesker rundt seg hver dag. Her er det mange interessante aspekter. Min opplevelse gikk likevel fra at jeg synes dette var fascinerende til å bli litt mer søkt med for mange ubesvarte spørsmål. I tillegg synes jeg kjærlighetshistorien tar for mye plass. Dette endte opp med å bli mer en kjærlighetshistorie enn den interessante historien det så ut til å være i første halvdel.

The White BookLevende og døde av Han Kang var blant mine favoritter fra i fjor og gledet meg derfor til en ny bok av forfatteren. Da hun nok en gang kom på langlisten til den internasjonale Booker-prisen annonsert i mars, så var anledningen der. The White Book er en rekke selvbiografiske korte tekster som tar utgangspunkt i hvite ting. Han Kang skriver spesielt om sin eldre søster som døde like etter fødselen, om sine egne tanker og sorg og hvordan foreldrene hennes må ha opplevd det. Enkelte av tekstene gjør veldig inntrykk på meg, mens andre sliter jeg med å ta innover meg. Jeg tror ikke jeg var helt mottakelig for denne boken akkurat nå og håper å lese i den igjen på et annet tidspunkt. Jeg synes ofte det er litt vanskelig å lese lyrikk og kortprosa og er heller ikke så veldig vant med det. Jeg får alltid med meg bruddstykker, men føler ikke jeg får fullt utbytte. Her er det bare å øve seg på den måten å lese på før jeg gir meg i kast med denne igjen.

Almost LoveI fjor leste jeg den sterke Printz-nominerte Asking for it av den irske forfatteren Louise O´Neill. Da hun kom med ny bok i år, denne gang for voksne, var jeg raskt ut med å kjøpe den, og den ble første bok ut i påskeferien. Nok en gang har O´Neill skapt en ganske usympatisk, men realistisk hovedperson, Sarah. Denne gang havner hun i et destruktivt forhold med en eldre mann, Matthew. Til tross for at hun er skeptisk til ham i starten blir hun etter hvert tiltrukket og ganske besatt av rikdommen og makten hans. Hun lar han fullstendig ta kontrollen over henne og resten av livet hennes er det ikke lenger så nøye med. Boken har diverse frempek og skifter mellom å fortelle oss om hovedpersonens liv i nåtid og da hun traff og hadde et forhold til Matthew.

Almost Love er en spennende, ubehagelig og drivende bok som er vanskelig å legge fra seg. Til tross for tittelen og at den handler om en romanse, er dette ingen romantisk bok. Sarah blir så absolutt utnyttet av Matthew, men han er likevel ikke alene skyld i hennes dårlige valg i livet. Hun slet med å forholde seg til sine nærmeste også før hun møtte ham, og det blir ikke bedre etterpå. Hennes problematiske forhold til sin far og at moren døde da Sarah var barn, er nok også en god del av årsaken til at hun har problemer med å knytte seg til andre mennesker. Dette er også noe av det boken utforsker. Til tross for at boken har kvaliteter og jeg ble veldig revet med i den, sliter jeg litt med å se hva forfatteren vil at vi skal få ut av historien. Det er uansett forfriskende å lese om kvinnelige hovedpersoner som er så full i feil og tar så mange dårlige valg som Sarah.

SnokebokaJeg satte meg et mål i starten av 2018 om å lese flere bøker av forfattere jeg har lest og likt veldig godt tidligere. Denne måneden har jeg lest hele tre bøker av forfattere bak noen av mine favorittbøker. Lisa Aisato leser jeg vel en ny bok av i året og de gamle leser jeg på nytt og på nytt, så hun teller nesten ikke.  Snokeboka kom akkurat i tide til at yngstedatteren ble fire år og den er allerede lest flere ganger. Den handler om å være flue på veggen, men helt bokstavelig, om en flue som ser hva som foregår bak husets fire vegger. Boken tar utgangspunkt i en rekke mennesker som står samlet i en heis. På de påfølgende sidene får vi vite litt om hvem disse menneskene er når de er hjemme hos seg selv. Med Lisa Aisato sine bøker er det muligens slik at mor får enda mer utbytte og glede av bøkene enn barna, men begge jentene min liker dem godt. Snokeboka er kanskje litt mer tydelig morsom enn Aisato sine siste utgivelser, men som alle hennes bøker også sår og ettertenksom. Og så holdt jeg på å glemme å nevne Lisa Aisato sine praktfulle illustrasjoner.

April er allerede nesten en uke gammel og ingen bøker er foreløpig ferdiglest. Jeg har som vanlig planer om en god del jeg skal lese. Jeg skal lese ferdig noen av bøkene jeg holder på med, høre ferdig årets første lydbok, og så har jeg planer om å begynne på rekken av tidligere Booker-vinnere frem mot Man Booker sin kåring av tidenes vinner i mai/juni. I tillegg vil jeg lese i hvert fall en bok til enten fra lang- eller kortlisten til de internasjonale Booker-prisen. Hva er dine planer?

torsdag 8. mars 2018

Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Turtles All the Way DownNestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Maresi (Krøniker fra Det Røde Klosteret #1)Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.


Overtalelse - ebok
Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.