lørdag 22. juli 2017

22.juli, seks år siden i dag: En av oss av Åsne Seierstad

I forbindelse med at jeg fikk ansvaret for samlesingen av kortlistede To søstre av Åsne Seierstad nå i juli, har jeg også lest En av oss av samme forfatter. Boken har stått på leselisten en stund, men jeg har som sikkert mange andre, vegret meg noe for å lese den. Terrorangrepene 22. juli for 6 år siden gjorde sterkt inntrykk på de fleste nordmenn, også oss som ikke var direkte berørt. Jeg har tenkt at det nesten føltes feil å skrive om denne boken nå midt i feriehyggen, men så var det jo midt i feriehyggen de grusomme angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya skjedde, hendelsene som er hele utgangspunktet for denne boken. Og når jeg ikke har hatt tilgang til PC og internett før akkurat i dag, så passer det i grunn ganske godt å poste dette innlegget på denne dagen for å minnes og å tenke litt ekstra på de som mistet noe eller noen den dagen.

"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne SeierstadI En av oss følger vi gjerningsmannen Anders Behring Breivik helt fra fødselen, og frem til rettsaken i etterkant av 22. juli-terroren. En ganske stor del er viet hans barndom og oppvekst og etter hvert forberedelsene frem mot terrorangrepet. Vi får et innblikk i hans bakgrunn og etterhvert hvordan han til stadighet ikke helt passer inn i ulike miljøer selv om han prøver hardt. Etter å hatt noen mislykkede forsøk på å starte egen bedrift flytter han tilbake igjen på gutterommet der han spiller dataspill og etterhvert begynner å skrive på sitt velkjente manifest.

Parallelt får vi også små kapitler der vi møter fem av ofrene fra Utøya. Kameratene Anders, Simon og Viljar fra Troms AUF og søstrene Lara og Bano, som flyktet fra Irak til Nesodden, er de egentlige hovedpersonene i denne historien. Vi møter også foreldrene deres i korte kapitler der vi får vite hvordan de møttes, fikk barn, barnas oppvekst og etter opplevelsene den grusomme dagen og sorgen etterpå. Det er ikke lange bitene vi får, men likevel er historiene store og gjør inntrykk. Og akkurat disse historiene gjør både boken bedre og mer levelig, samtidig som det er nettopp de historiene som gjør det så utrolig hjerteskjærende, nært og personlig, og vondt å lese. For det aller vondeste er å møte de familiene som ikke fikk hjem sine aller kjæreste. Som her når familien til Bano og Lara kommer til Sundvolden hotell der kun en av døtrene venter:

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(s. 386).

Noe tankevekkende ved boken er hvor dårlig beredskapen i Norge fungerte den 22. juli. Jeg har jo lest om rapporten som kom i etterkant, og visste at det var mye som gikk galt. Måten Åsne Seierstad bygger opp disse hendelsene i boken gjør det enda tydeligere hvilke konsekvenser alt rotet fikk. Et eksempel er politiets varslingssystem på tvers av politidistrikt der den som er på jobb må trykke seg inn på et varslingssenter for å se beskjedene de mottar, og det gjorde ikke politistasjonen som var nærmest Utøya denne julidagen. Et annet er helikopteret som stod ubrukt på bakken,  eller båten som ikke var klar til bruk og deretter ble overbelastet, og sånn fortsatte det.
"Ingen trykket på den store knappen. Ressursene som fantes ble ikke utnyttet. Imens kjørte Breivik rolig opp mot Sollihøgda. Han holdt fartsgrensen. Han ville verken kjøre forbi noen eller bli forbikjørt, for å unngå at noen skulle se inn i bilen og tenke at det var et eller annet ved ham som ikke stemte. Tyrifjorden lå mørk og grå langt der nede på venstre hånd. Snart kunne han se Utøya (s. 302)"
Det er en spesiell opplevelse å lese en bok om virkelige hendelser der man blir nært knyttet til personene. Når kronologien i boken nærmet seg 22. juli knøt et seg i magen. Jeg håpet automatisk på at terroristen ikke skulle klare å gjennomføre angrepene, for det var jo så mye som kunne gå galt for ham, men så vet jeg jo at han klarte det. Og når det nærmet seg måtte jeg legge fra meg boken og ta en pause. Da jeg plukket den opp igjen la jeg den nesten ikke fra meg før jeg hadde vært med på hele den dagen, vært der utenfor Regjeringskvartalet, fulgt ferden til Utøya og vært der med alle de ungdommene som ble drept eller skadet psykisk og fysisk, og med de engstelige og etter hvert knuste foreldrene. Jeg var helt utmattet. og måtte ha en ny pause før bokens siste del som handler om rettssaken.

Egentlig skulle Åsne Seierstad bare skrive en artikkel for Newsweek om terrorangrepene, så en artikkel til om rettssaken, og så en liten bok om det samme, og så ballet det på deg.
"Etter at rettssaken var over skjønte jeg at jeg måtte dykke dypere. Der fant jeg Simon, Anders og Viljar. Der fant jeg Bano og Lara. Dette er fortellingen om dem" (s. 524)
Og boken føles akkurat sånn, som om det er fortellingen om de samfunnsengasjerte ungdommene som mistet livet så altfor tidlig. I boken snakkes det om en redsel for at sønnen skal bli glemt fra en av guttenes foreldre, og jeg synes denne boken bidrar godt til at det ikke skal skje, for jeg tviler på at jeg kommer til å glemme disse ungdommene med det første. Jeg kommer heller ikke til  å glemme deres foreldre som opplevde alle foreldres mareritt.
"Viggo vennet seg ikke til, kunne ikke venne seg til at Anders aldri mer skulle hoppe ut døra på skolebussen, at han aldri mer skulle komme gående oppetter gangveien. At skolebussen fantes, at gangveien fantes, men at Anders ikke fantes mer." (s. 504)
En av oss er en kompleks bok som forteller mange historier, mange flere enn jeg får frem her. Forfatteren sier selv om boken i etterordet: "En fortelling om tilhørighet, men også om søke tilhørighet uten å finne det, og å tre ut av felleskapet. Det er også en bok om Norge, en samtidsfortelling om oss." ( s.529). Om du er skeptisk til å lese enda en av bøkene om 22.juli synes jeg ikke du skal være det. Boken er velskrevet, ikke spekulativ og forfatteren redegjør godt for sine metoder og kilder i etterordet. Den gir ingen klare svar, men et slags bilde av hva som skjedde med Norge den dagen.

Så i dag, 22. juli, seks år etter angrepene som mange mente tok uskylden fra Norge, føles det riktig med litt ettertanke for hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier som er viktig. Det felleskapet og den kjærligheten som kom til uttrykk i etterkant virker å være nesten glemt. Og så tenker jeg på Anders, Simon og Bano og alle de som ble drept den grusomme dagen, og Viljar og Lara og alle de som ble skadet eller mistet noen av sine kjære.


onsdag 5. juli 2017

Dette leste jeg i juni

Juni gikk nesten like fort som mai, det er sommerferie, i hvert fall for mange. Juniværet i Bergen nådde til og med rikspressen da denne juni var den mest regnfylte på mange år. En lærer sa til meg at det er alltid værskifte etter St. Hans, og i år ble det tilfeldigvis motsatt av det det pleier å være. Fint vær frem mot skoleslutt og så masse regn ut juli. Når det gjelder vær tror jeg på alle spådommer og myter som passer til det jeg ønsker meg, så jeg tror på sol og sommer nå i juli og kanskje til og med august. Siden vi skal ha båtferie på Vestlandet krysser jeg i hvert fall fingrene for det. Men nå skulle ikke dette innlegget egentlig handle om været. Det har blitt lest litt i juni også:

Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes
Ethan Frome av Edith Wharton

Ruffen gifter seg av Tor Åge Bringsværd
En av oss av Åsne Seierstad
Blomstring av Shea Olsen og Elizabeth Craft

Samir og den lange reisen av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl

"Ethan Frome (Penguin Classics)" av Edith WhartonJeg har lest 6 bøker i juni, 3 av kvinner, 2 av menn og 1 med en forfatter av hvert kjønn. Sjangermessig har jeg lest to bildebøker for barn, en ungdomsbok, to romaner og en sakprosa, så ikke så verst variasjon dette her. Nasjonalitetene er norsk, amerikansk og britisk, så ikke så mye nytt eller mangfold å rope hurra for akkurat der. Alle bøkene ble lest i papirform, bortsett fra Ethan Frome som ble lest på kindle og hørt på lyd.

"The sense of an ending" av Julian BarnesJeg startet måneden med to 1001-bøker og dermed er jeg over halvveis i dette målet og to tredjedeler av antall bøker fra egen bokhylle er også lest. Julian Barnes må sies å være månedens kryssbok da den kom i begge nevnte kategorier og i tillegg er en Booker-vinner. Dessverre likte jeg ikke boken så godt som jeg håpet, og må innrømme at jeg kjedet meg litt. Det er likevel liten tvil om at denne boken er godt håndtverk både i språk og oppbygging og den sier noe interessant om hvor subjektiv vår hukommelse og våre minner er. Den andre 1001- og bokhylleboken jeg leste var Ethan Frome, en bok jeg hørte på lydbok og synes var litt vanskelig å komme inn, så jeg valgte å lese deler av på nytt igjen selv i min kindle-utgave. Etter hvert gikk også lydboken ganske greit og jeg endte opp med å like boken ganske godt. Dette ser ut til å ha blitt min nye ting etter at jeg bestemte meg for å få Storytel-abonnement, jeg leser trykt bok og hører lydbok om hverandre. Ethan Frome er en ganske kort og vond historie og en manns tragiske skjebne. Ethan Frome føler seg bundet i et ulykkelig ekteskap og trange kår, men øyner et lyspunkt når en ung tjenestepike kommer til huset for å hjelpe hans sykelige kone. Say no more...

"Ruffen gifter seg" av Tor Åge BringsværdI juni leste jeg også en norsk bok av året om en ikke ukjent karakter, nemlig Ruffen. Jeg leste bøkene om Ruffen selv da jeg var liten og har lest litt for egne barn. Bøkene kommer tydeligvis ut enda, og jeg har noen huller i Ruffen-kronologien som jeg tror jeg må tette. Ruffen gifter seg er en fin bok om Ruffen som finner kjærligheten med en drage fra en annen kultur og handler om å se forbi fordommer og heller hva man kan oppnå om man står sammen. Den var ikke så moraliserende som det virker her altså. Både jeg og datteren likte den og jeg ble inspirert til å gå tilbake og lese flere bøker om Ruffen.

"Samir og den lange reisa" av Kristian Fjellanger 6-åringen min og jeg leste enda en norsk bok av året sammen i juni, nemlig Samir og den lange reisen, en bok om Samir som forteller om hvordan det var å flykte fra Afghanistan til Norge med mor og lillesøster. Selve reisen og flukten er skildret sterkt med vakre illustrasjoner, men budskapet ellers blir for overtydelig og overlater ingenting til leserens fantasi. Forfatteren tar et tydelig standpunkt i asylpolitikken på en nesten belærende måte, med en alternativ lykkelig og riktig slutt der Samir får bli, mens i den første slutten sender de slemme myndighetene han og familien hjem. Det var i hvert fall sånn jeg opplevde fremstillingen. Første del av boken der Samir får seg en norsk venn han kan fortelle om bakgrunnen sin til og som sagt selve flukten er de beste delene av boken. Et bok jeg hadde troen på, men som ikke benyttet seg godt av de mulighetene den hadde til å skape forståelse og samtale mellom barn og voksen om barn på flukt synes jeg.

 Til slutt i måneden droppet jeg alt som het lesemål og "tvang" (jeg skriver det i hermetegn, så ikke utenforstående tror jeg trenger hjelp;-) og leste en av de ungdomsbøkene Aschehoug har sendt meg i vår. Blomstring handler om en skoleflink jente på high school i et mindre bemidlet område av L.A. Hun har gitt seg selv et løfte om å holde seg langt unna gutter og fokusere på skole og etter hvert college etter at både bestemor, mor og søster ble mødre i veldig ung alder og aldri tok noen utdanning. Dette har hun klart helt fint til en sjarmerende fyr dukker opp i butikken der hun jobber og begynner å åpne opp skallet hennes. Jeg ga denne boken to stjerner på Goodreads, men jeg likte den i grunn. Den var fengende og underholdende, men og litt irriterende. Jeg klarte likevel ikke gi den flere stjerner da jeg sammenlignet med andre bøker med langt høyere litterær verdi, og så føltes den ikke så veldig original. Mye av innholdet fikk meg til å tenke på for eksempel Twilight uten alt det overnaturlige. Men boken passet meg ypperlig akkurat på det tidspunktet og gjorde at jeg fikk lyst å bare lese romantiske ungdomsbøker (men helst litt mer originale) hele sommerferien. Det skal jeg ikke, men jeg skal pakke med meg noen av de nye jeg har kjøpt inn på jobben.
"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne Seierstad"Blomstring" av Elizabeth Craft

Siden juli er samlesing av Åsne Seierstad sin To søstre, og jeg har ansvaret, passet det godt å forberede seg med å lese mer av forfatteren. En av oss kjøpte jeg i fjor og har vegret meg litt for å lese den frem til nå. Det kommer et eget innlegg om den senere i måneden, så jeg skriver ikke mer her enn at den var veldig god og verdt å lese.

Når det gjelder juli, den store feriemåneden, kommer jeg til å pakke med meg en god del bøker, og forhåpentligvis lest mange også. Jeg tar med meg noen nye amerikanske ungdomsbøker, både romantiske og annet, noen Booker-aktuelle, fortsetter sakte men sikkert i Anna Karenina, og håper å få lest en Coetzee-roman til i ferien. Hva er dine leseplaner i juli og/eller ferien?

lørdag 1. juli 2017

Samlesingen av To søstre er i gang

Det er 1. juli og tid for nestsiste runde med samlesing av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2016 som deles ut i september i år. Denne måneden skal det handle om Åsne Seierstad sin To søstre, som er på kortlisten i åpen klasse, der den kjemper mot en tegneserie, en lyrikksamling og en biografi. Boken om to somaliske søstre som flykter fra familien i trygge Norge for å dra til Syria å kjempe for det det tror på, kom ikke bare på Bokbloggerprisens kortliste. Den fikk Brageprisen i fjor høst og ble nominert til Kritikerprisen. Istedenfor å ta med forlagets beskrivelse av boken, kommer her Bragepris-juryen sin begrunnelse:

To søstre er ei djupt gripande historie om ein somalisk far som opplever det uforståelege: Døtrene valde bort fred og demokrati i Noreg, for å gifte seg med jihadistar i Syria. Teikna på radikalisering gjekk familien hus forbi. Lærarane på vidaregåande skule trudde at dei muslimske jentene vart tvunge til å bere niqab. Det er forteljande journalistikk på sitt beste når historia om enkeltmennesket utvidar vår forståing for komplekse samfunnsfenomen, og metodiske og etiske refleksjonar får rom, her i eit etterord. Seierstad lukkast stort i å dokumentere framveksten av radikaliserte miljø i Noreg, og korleis krigen for Den Islamske Staten riv familien i Bærum, og landet Syria, i stykkje.
                                                     "To søstre" av Åsne Seierstad


Åsne Guldahl Seierstad er fra Oslo, er journalist og sakprosaforfatter. Hun har gitt ut seks sakprosabøker, skrevet for norske og utenlandske medier, og laget reportasjer for norsk og svensk TV,  i hovedsak fra krigsrammede områder som Afghanistan, Tsjetsjenia og Syria. (Kilde: Wikipedia).

Det siste året har Åsne Seierstad seilt opp som en av mine favorittforfattere. Bokhandleren i Kabul ble lest for, etter hvert, mange mange år siden, og selv om jeg likte den godt, var jeg ikke helt uforstyrret av alt oppstyret rundt, beskyldningene fra bokens hovedpersoner og påfølgende rettsak. Muligens er det derfor det har tatt så lang tid før jeg leste mer av forfatteren og journalisten, men To søstre var så god og engasjerende at den ble nominert av meg før den var helt ferdiglest. Nå i juni har jeg lest enda en, og like god, bok av Seierstad, som dere vil høre mer om senere i måneden her på bloggen. Håper flere av dere som ikke har lest boken benytter sommeren til å gjøre det, for den er absolutt verdt tiden!

Har du lest og skrevet om boken eller gjør det, kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.

lørdag 3. juni 2017

Dette leste jeg i mai

Mai er allerede over og det har vært en litt travel måned med 70-årsdag i familien, besøk av svigermor, 17.mai m.m. En mer sosial måned enn vanlig, noe som fører til mindre lesing, men når det er hyggelige grunner til det er det helt i orden. Jeg har nok også hatt en liten dump i leselysten som jeg håper tar seg opp igjen. Mai er ellers vanligvis blant årets fineste måneder og det har årets utgave vært også. Vi har hatt mange soldager og det blomstrer og er grønt og frodig overalt. La oss bare håpe sommeren ikke er over før den har begynt. Mai så ut til å bli en svært laber måned når det kommer til antall bøker, men på tampen fikk jeg fullført to bøker og endte opp med 5 bøker, som er foran skjema på 52 leste bøker i 2017. Disse bøkene leste jeg:

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
Den utrolige historien om den kjempestore pæra av Jakob Martin Strid
Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog
The Upside of Unrequited av Becky Albertalli


April inneholdt to nye favorittbøker som er uvanlig, så høydene har ikke vært like store i mai, men jevnt ganske høyt likevel. Det begynte med mai måneds samlesingsbok fra kortlisten til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Jane Ashlands gradvise forsvinning var en veldig god bok om sorg og ensomhet. En amerikansk kvinne reiser til Norge for å lete etter røttene sine, men er egentlig på en mer personlig reise og søken etter at en tragedie har rammet henne. Bakgrunnen hennes blir avdekket etter hvert i en oppbygging som gjør boken drivende. Jeg kommer til å få store problemer når jeg skal rangere de tre romanene som er nominert til bokbloggerprisen denne gangen. 


Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en bok jeg har hatt lyst å lese sammen med min eldste datter lenge og vi likte den godt begge to. Pæreboken handler om byen Solby der borgermesteren forsvinner på mystisk vis og våre hovedpersoner finner en flaskepost fra ham med et frø i. Frøet blir, ikke overraskende, til en kjempestor pære. Jakob Martin Strid har skrevet flere bøker for mindre barn som er populære hos oss, som bøkene om Mimbo Jimbo og Mumbo Jumbo og Lille frosk. 6-åringen min vegrer seg for at vi skal lese bøker med mye tekst og lite bilder, så denne passet perfekt, da den har passe mengde av begge deler og fenget både mor og datter.



Ikke bare en, men to kortlistebøker fra Bokbloggerprisen ble ferdiglest i mai. Den andre var årets første diktsamling, Um sakne springe blome, en diktsamling skrevet på forfatterens egenkomponerte språk. Jeg prøvde meg på denne tidligere i år og leste en del uten at jeg følte at jeg fikk så mye ut av den og så ble den liggende til samlesingen som egentlig var i april. Da fikk jeg et spark bak til å prøve meg igjen og fant ut at jeg skulle forsøke å lese den høyt istedenfor. Da jeg leste høyt skjønte jeg plutselig så mye mer. Ikke en gang tittelen skjønte jeg før jeg sa den høyt. Mesteparten av boken ble lest i april med høytlesing i stuen, og min Sunnfjord-mann følte seg i grunn nesten hjemme i dette språket. Vi diskuterte hvem mannen og bjørnen i fortellingen var, en skygge kanskje, eller mørket. Jeg har fått med meg i ettertid at boken refererer til eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon og skal sjekke ut det litt mer nå etterpå. Husker vi så filmen på barneskolen, men ellers husker jeg lite av det. Um sakne spring blome hadde mange nydelige passasjer, men jeg skal ikke påstå at jeg fikk med meg alt ved en gjennomlesing, men boken måtte nå leveres inn igjen på biblioteket. 



Never Let Me Go ble månedens eneste ferdigleste 1001-bok, selv om jeg holdt på med to andre også. Jeg leste over halve boken på norsk før jeg byttet til en engelsk utgave jeg fikk lånt meg. Jeg vil absolutt anbefale å lese denne på engelsk. En veldig dyster bok som jeg i grunn både likte og synes var interessant, men følte en viss avstand til karakterene og det tok tid å komme inn i den. Jeg skal innrømme at jeg kanskje hadde forventet en større twist basert på det jeg har hørt om boken tidligere, men det er jo ikke boken sin feil. Jeg tenkte ellers mye over språket underveis og er litt usikker på hva som skyldes den norske oversettelsen, men det føltes ihvertfall mye mer naturlig å lese denne på engelsk.



Til slutt i mai ble jeg akkurat ferdig med lydbokversjonen av The Upside of Unrequited av Becky Albertalli, en lydbok jeg har kost meg veldig med. En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Boken har stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson. Ser at en del Goodreads-lesere kaller hovedpersonen Molly for sutrete, så er de som er sensitive for denne typen hovedpersoner advart, men for meg er hun en troverdig og som nevnt gjennkjennelig 17-år gammel jente. Kan anbefale lydbokutgaven som er den første fullførte lydboken min på 1,5 måneds Storytel-medlemskap. Hurra for det!
 

Til slutt for de spesielt interesserte, så kommer litt om statistikk og mål. Jeg har lest 4 ulike nasjonaliteter på 5 bøker som ikke er så verst, selv om landene ikke akkurat er nye og eksotiske for meg; 2 norske, 1 dansk, 1 amerikansk og en britisk. Jeg har lest 3 menn og 2 kvinner, 1 barnebok, 1 ungdomsbok, 1 diktsamling og 2 romaner, så ganske god spredning på flere områder i grunn.

Når det gjelder lesemålene (se under fane) har jeg faktisk fullført noen av dem, nesten fullført andre, er halvveis på noen og så vidt i gang med andre. Jeg har lest 6 sakprosa og 5 internasjonale 2017-utgivelser, men jeg håper og tror at jeg kommer til å lese flere bøker herfra likevel. Jeg er halvveis i antall 1001-bøker og fra bokhyllen, så her bør jeg nok sette inn et lite støt i løpet av sommeren før bokhøsten. Jeg har endelig lest årets første diktsamling og er dermed halvveis til dette beskjedne målet også. De målene jeg nesten ikke er i gang med er norske 2017-bøker. Jeg har så langt kun lest 1 bok, og selv om dette er en høstaktivitet har jeg pleid å lese litt flere bøker på våren. Målet er 15 bøker, så hadde vært betryggende å gå inn i bokhøsten med noen flere titler lest. Selv om de fleste norske bøker kommer om høsten er det en god del debutanter, og barne- og ungdomsbøker som kommer om våren.

Juniplanene så langt er å fullføre ihvertfall de to korteste 1001-bøkene jeg har påbegynt, og komme et stykke videre i Anna Karenina. Ellers har jeg planer om å lese meg opp på Åsne Seierstad til neste runde av samlesingen, da jeg har fått ansvaret, og grugleder meg til hennes kritikerroste En av oss. Hva er dine juniplaner?



fredag 26. mai 2017

Sterkt og originalt fra Sør-Korea: Levende og døde


Han Kang sin Levende og døde leste jeg tidlig i april og har tenkt på og sagt at jeg skal skrive om den siden. I mai har det så langt blitt liten tid til lesing og enda mindre til skriving, og jo sjeldnere jeg skriver innlegg om bøker jo vanskeligere virker det å være. Siden det er et par måneder siden jeg leste boken er det nå blitt enda vanskeligere å finne de riktige ordene for å beskrive hvorfor denne boken ligger an til å bli blant årets beste for min del, men ved hjelp av noen notater fra her og der og sitater fra boken håper jeg likevel å få det til.

Han Kang sin Levende og døde har handling fra Sør-Korea, nærmere bestemt Gwangju. I 1980 ble et folkeopprør mot diktaturet i denne byen slått hardt ned på av hæren etter ordre fra diktator Chun Doo-hwan. Sivile ble brutalt slaktet ned og mange ble også fengslet og torturert i et kapittel av historien lite kjent for de fleste tror jeg.
                                           

Det var  mye ved denne boken som appellerte til meg, blant annet oppbyggingen og stilen. Kapitlene forteller ikke bare ulike menneskers historie, men de fortelles også på noe ulikt vis. Noen har jeg-forteller, andre har du-form, og noen fortelles i tredjeperson. I enkelte deler av boken var det litt forvirrende å skille de forskjellige personene for en som ikke er vant med koreanske navn, og også hvem det egentlig handlet om hvis ingen navn ble nevnt, men jeg føler jeg stort sett hang med, i hvert fall siden jeg kunne bla tilbake når jeg ble usikker. Jegvalgte også å bruke lite energi på dette og heller bare være i historien.

Kapitlene veksler også mellom å være i fortid eller nåtid, noen har handling fra selve opprøret mens andre handler mer om ettervirkningene og noen om begge deler. Vi møter enkeltskjebner der de fleste historiene henger sammen på et vis. Det hele starter med tenåringsgutten Dong-Ho som leter etter kameraten som han mistet da demonstrantene ble angrepet. Dong-Ho skal vise seg å være et bindeledd gjennom boken, som på koreansk skal hete noe sånt som Gutten kommer. I senere kapitler møter vi blant annet kameraten som ligger død i en massegrav et sted, guttens mor, en forlagsredaktør og et torturoffer før det hele avsluttes med en epilog fra forfatteren.

Han Kang flyttet fra Gwangju  til Seoul før opprøret skjedde og ser det hele litt utenfra, men likevel ikke, og sliter som mange andre med skyldfølelse for å ha sluppet unna. Hun fikk vite hva som skjedde ved å tyvlytte til de voksne som snakket om de brutale hendelsene og i voksen alder oppsøker hun Gwangju for å lete i arkiver, intervjue pårørende for å få vite mer og forstå.
"Jeg leste et intervju med en overlevende, som sa at å bli torturert var som å bli utsatt for radioaktiv stråling. Det trekker inn i bein og muskler, sitter i kroppen i flere tiår og forringer kromosomene. Det er en kreft i selve cellene dine som tærer på livet. Selv om du dør, selv om du går opp i flammer til bare knoklene dine er tilbake, så forsvinner det ikke" (s. 234)
Senere på siden trekker hun også paralleller til overgrep fra myndighetene som har skjedd i senere tid: "Den radioaktive strålingen har ennå ikke forsvunnet. Gwangju blir gjenfødt og myrdet om igjen og om igjen; blir smittet og fortært for å bli gjenoppbygd fra blodpølen (s. 234)"

Han Kang har et veldig direkte og nøytralt språk. Hun beskriver hendelsene som de var og det er utrolig sterkt å lese. For vær advart, her er blant annet sterke torturscener. Forfatteren stiller også spørsmål ved menneskets natur, er mennesket naturlig ondt? Den engelske tittelen Human Acts er kanskje mer dekkende for dette aspektet ved boken:
"Er det slik at menneskets eksistens er grunnleggende voldelig? Er vold den eneste helt universelle opplevelsen vi har? Er verdigheten kun et selvbedrag vi lever med, mens vi når som helst kan bli redusert til ingenting - til insekter, til beist, til klumper av puss og verk? Er verdenshistorien det fellende bevis på at dette er kjernen i våre menneskelige erfaringer? (s. 152)."
Jeg synes også den norske tittelen Levende og døde passer godt. For historien fortelles både fra de levende og døde, sistnevnte både direkte og indirekte. Og boken handler også om hvordan de levende lever videre med sårene fra fortiden, savnet etter de døde. Og ikke minst handler boken om å være menneske, død eller levende. "Du må fortelle den ordentlig, slik at ingen lenger kan fornærme min brors minne (s. 239)" sier broren til Dong-Ho da han sier ja til å la seg intervjue av forfatteren til denne boken. Og det håper jeg også de som er berørt av historien synes forfatteren har klart. Jeg synes i hvert fall hun lykkes i å hedre og fortelle historien til noen av dem.

Som sagt er dette en bok jeg likte svært godt. Jeg synes den appellerte og beriket meg på flere plan, gjennom nøkternt og direkte språk, lett eksperimenterende stil og samtidig handlet den om historiske hendelser som jeg hadde null kunnskap om fra før. Jeg ser samtidig at oppbyggingen og stilen muligens ikke appellerer like mye til alle, den kan virke forvirrende og uryddig, men for meg var det full klaff. Det er faktisk lenge siden jeg har likt en bok så godt som denne. Den er både grusom og vakker synes jeg, i det den forteller om faktiske grusomme hendelser, men samtidig om mennesket på godt og vondt.

Han Kang vant Man Booker International Prize i 2016 for The Vegetarian, en bok som i følge ryktene kommer på norsk om ikke så altfor lenge. Jeg har ikke lest den, men har den stående i bokhyllen. Lysten til å lese den ble jo ikke akkurat mindre etter Levende og døde.


Les også Tine og Rose-Marie sin anmeldelse og Labben sin lesing av boken under bokmaraton.

Eksemplaret av boken fikk jeg fra Pax forlag.