onsdag 16. desember 2015

Biosirkel og norsk 2015: dame med hatt og verdens beste forfatter?

Etter at jeg leste den nydelige boken Fugl av Lisa Aisato for et par år siden, blir jeg dradd mot alt denne damen har sitt navn på. Da biografien om en av de aller fineste forfatterne som er, Astrid Lindgren, skulle komme med tegninger av nettopp Lisa Aisato, kunne jeg nesten ikke vente. Jeg spurte i butikken flere ganger, men de visste ikke når den var klar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe den i julepresang til 5-åringen hjemme, men endte opp med å finne den frem i god tid før jul og lese den alene. 5-åringen må nok bli litt større før hun vil lese denne, og kanskje kjenne litt bedre til Astrid Lindgren sin verden. Denne biografien om Astrid Lindgren for barn er skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand. Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema er "Damer med hatt". Jeg presenterer bevis:



La meg bare si med en gang at illustrasjonene i denne boken er akkurat så nydelige som jeg både håpet og forventet. Jeg ble sittende med lengsel i blikket og stryke over sidene flere ganger før, under og etter lesingen. Tegningene er i stor grad basert på fotografier og er i en realistisk stil, noe som forsterker inntrykket av at dette er en fagbok basert på virkelige hendelser. Det aller fineste med dem er de kjente og kjære karakterene som veves inn i bildene og i historien om Astrid Lindgren. For eksempel sitter Emil på skulderen hennes eller brødrene Løvehjerte dukker opp på kirkegården der hun ved synet av to brødre sin grav skal ha blitt inspirert til å skrive historien om dem. Jeg synes illustrasjonene bidrar til innlevelse i historien og gir en både drømmende og nostalgisk stemning, helt i Astrid Lindgrens ånd slik jeg ser det.

Teksten er lagt opp som kronologiske fortellinger fra Astrid Lindgren sitt liv med forskjellige overskrifter, sitater fra intervjuer og bøkene til forfatteren, og en seksjon som heter "Vet du hva?" med faktaopplysninger. Bjorvand presenterer denne biografien som en veldig subjektiv og engasjert fremstilling da hun sier i forordet at Astrid Lindgren er verdens beste forfatter, det synes ihvertfall hun. Dette balanserer hun ved å bruke de nevnte faktaopplysninger og sitater. Boken har mest fokus på barndommen, noe som virker naturlig, og som gir oss et inntrykk av hvorfor Astrid Lindgren var så glad i barn og barndom, og hva som inspirerte henne til for eksempel mye av universet rundt Emil, barna i Bråkmakergata og Marikken. I barndommen hennes var det ikke så mange bekymringer, til tross for at familien hennes kom fra relativt trange kår. De hadde det likevel bedre enn mange andre, som lofferne som gikk fra gård til gård og som alltid fikk ly og litt mat hos foreldrene til Astrid. Agnes-Margrete Bjorvand legger ikke skjul på at livet til Astrid Lindgren ikke bare var enkelt og jeg synes hun gjør det på en utrolig fin måte. Hun skriver om hvordan Astrid opplevde det å bli ungdom som noe vanskelig, fra den trygge barndommen til en mer usikker tilværelse der hun plutselig begynte å bry seg om hvordan hun så ut og å kjenne på redsel for ensomhet. Jeg synes spesielt hun klarer å beskrive problemene i ekteskapet til Astrid og mannen Sture godt:
"Astrid har fortalt at hun aldri var forelsket i mannen sin, og det var ikke alltid like lett å være gift med ham. Han forelsket seg nemlig stadig vekk i nye damer, og da ble Astrid lei seg." 

Istedenfor å ta med alle de viktigste hendelsene i selve fortellingen om Astrid, har forfatteren valgt å lage en oversikt bak i boken over de mest sentrale årstall i Astrid Lindgren sitt liv. På denne måten tenker jeg boken kan passe for en større spenn med tanke på alder. De som er mer nysgjerrig kan lese videre her, mens de andre, kanskje spesielt de yngste, kan holde seg til fortellingen.

Biografien inneholder interessante og fine hendelser og opplysninger fra Astrid Lindgren sitt liv, men det er illustrasjonene som står frem som det mest rørende og minneverdige for meg fra denne boken. Jeg synes likevel forfatter Bjorvand har gitt en helhetlig og god fremstilling av livet til en forfatter som så mange har et forhold til på ganske få antall sider. I min fremstilling av illustratør Lisa Aisato er jeg kanskje like subjektiv som Bjorvand selv er om Astrid Lindgren. Jeg synes nemlig Aisato er verdens beste barnebokillustratør:-)

Dette er virkelig årets julegavetips til alle som er glad i Astrid Lindgren.




torsdag 3. desember 2015

Let It Snow - søte og morsomme julehistorier

Let it SnowI går la Mari hos Flukten på virkeligheten ut en anmeldelse av boken A True Love Gave to Me som er en samling julehistorier fra ulike forfattere. For det første fikk jeg lyst til å lese den, men det fikk meg også til å tenke på en bok jeg selv leste i julen for noen år siden, Let It Snow. Let It Snow er også en bok bestående av ulike historier om julen skrevet av velkjente YA-forfattere fra USA. I denne boken er det kun tre historier  skrevet av John Green (The Fault in Our Stars, Paper Towns), Maureen Johnson (Little Blue Envelope, Shades of London) og Lauren Myracle (Shine, Internet Girls). Boken har nylig kommet på norsk med tittelen La det snø, så jeg tenkte det passet på alle måter å legge ut anmeldelsen jeg opprinnelig skrev på Escape in a Book i en oversatt og redigert versjon.




The Jubilee Express av Maureen Johnson:
Hovedpersonen, med det noe spesielle navnet Jubilee, er på vei til en julelunsj hos kjæresten i det naboen ringer på døren med dårlige nyheter. Foreldrene hennes har havnet i fengsel og vil ikke rekke hjem til julaften. Hun blir derfor nødt å pakke sakene sine og ta et tog til bestemoren i Florida. Jubilee tenker i utgangspunktet at både livet og julen er ødelagt, men det skal vise seg at akkurat denne reisen skal få henne til å tenke over om det tilsynelatende perfekte livet hennes egentlig er det hun ønsker. Den klassiske utviklingsreisen er her også en fysisk reise. Jeg ble ikke noe stor fan av Maureen Johnson sin Shades of London-serie blant annet på grunn av platte karakterer, men i denne historien leverer hun en søt og morsom fortelling som kan friste meg til å lese mer av henne. Nettopp karakterene bidrar til det først og fremst gjennom at Jubilee er troverdig og tildels kompleks og at flere bikarakterer er fornøyelige innslag.

A Cheertastic Christmas Miracle av John Green:
At John Green sitt navn stod på denne boken skal jeg innrømme var en viktig årsak til at jeg plukket den opp. Etter å ha lest The Fault in Our Stars kunne jeg ikke tenke meg noe bedre en desemberdag enn en julehistorie fra forfatteren. Denne fortellingen er et stykke fra TFIOS sitt kaliber, men det er likevel leseverdig og mulig å kjenne igjen John Green sin skrivestil. Angie (The Duke), Tobin og JP er bestevenner og er samlet for en kveld med James Bond-filmer. De får en telefon fra en annen kamerat som jobber på The Waffle House som sier de må komme med en gang. Kafeen har mirakuløst fått et storinnrykk av cheerleaders. De to guttene er ivrige, mens Angie til slutt blir overtalt av noe de kaller Hash Browns, som hun visstnok ikke kan motstå. Det er kun to problem. Veiene er lesset med snø og The Waffle House er så fylt av folk denne kvelden at det er førstemann til mølla av de ansattes venner. Racet er i gang! Kappløpet med tiden gjør historien drivende og John Green sine dialoger gjør det til en morsom leseopplevelse.

The Patron of Pigs av Lauren Myracle:
Addie har kjærlighetssorg etter at hun var utro mot kjæresten og ikke overraskende ble dumpet. Vennene forsøker å trøste, men hun er fullstendig oppslukt i sin egen selvmedlidenhet. Når bestevenninnen Teagan blir forhindret fra å hente sitt nye kjæledyr, en liten gris, bestemmer Addie seg likevel for å hjelpe til. Mange av Goodreads-leserne kommenterer at dette er den historien de likte minst i boken. Hovedpersonen er ikke like lett å like som i de andre historiene og den er heller ikke like humoristisk. Likevel er det den av de tre som ligner mest på en julehistorie ved å spille andre velkjente julefortellinger. Addie finner ut at hun kanskje er litt selvopptatt og trenger å bry seg litt mer om hva andre føler innimellom. I ekte Dickens-stil møter hun  noen hjelpere som kan vise henne hvordan hennes handlinger påvirker andre mennesker. I tillegg har fortellingen flere referanser til filmen It`s a Wonderful Life (som jeg enda ikke har sett).

For å oppsummere så er denne boken veldig søt og passer til tiden av året. De tre historiene knyttes sammen slik at du møter igjen karakterer fra tidligere, noe jeg likte godt. Utfordringen med korte historier er at det blir for liten tid til å bygge opp en historie, bli kjent med karakterene på få sider. I denne boken er hver historie på rundt 100 sider, som tross alt nesten begynner å nærme seg gjennomsnittslengden på en norsk samtidsroman. Siden de tre historiene i tillegg er knyttet sammen på et vis så minner denne boken stadig mer om en roman om innbyggerne i den lille byen Gracetown. At boken går i dybden skal jeg likevel ikke påstå, men søte, lette, morsomme og romantiske historier i julehøytiden er vel ikke å forakte det heller.

mandag 23. november 2015

To fluer i én smekk: UKP og bokbloggerprisen 2015

I høst er en klasse fra skolen der jeg jobber som bibliotekar med på Ungdommens kritikerpris. Det er en pris der en nominasjonsjury bestående av tre kritikere velger ut åtte skjønnlitterære kandidater som de mener er det beste som er gitt ut i nåværende år. Deretter skal syv klasser i videregående skole lese og diskutere disse bøkene gjennom fire måneder, før to representanter fra hver klasse reiser til Oslo til et storjurymøte. Og det er der det hele blir avgjort. Jeg er så heldig at jeg får bidra og delta aktivt gjennom turer til Oslo, kritikerbesøk i klasserommet, gruppesamtaler om bøkene,  fremføringer fra elever osv. Det som også er veldig heldig for meg er at alle bøkene er aktuelle å lese i forbindelse med nominasjoner til bokbloggerprisen. Av de åtte bøkene er fem romaner, en novellesamling og to diktsamlinger. Så ikke bare får jeg endelig lest noen voksenromaner, men også flere sjangre til åpen klasse-kategorien. Jeg har så langt hatt en samtale med elever om Mørk materie av Tormod Haugland, og gleder meg til å ha flere. Jeg har så langt lest fire av de åtte og i dette innlegget skriver jeg om to av dem. Jeg satser på å skrive om alle bøkene etterhvert. Jeg kommer ikke til å skrive så mye om elevene sine meninger, kanskje jeg trekker frem en og annen observasjon eller kommentar, men det er først og fremst min egen mening. Elevene er tross alt jury og jeg vil ikke avsløre for mye av hva de liker og ikke liker.

Tormod Haugland sin Mørk materie:
"Mørk materie - roman" av Tormod HauglandAtle Vilder er 52 år gammel, arbeidsledig, bor alene i en bygd i Norge og har et problematisk forhold til sin far. Allerede før jeg begynte på denne var jeg svært skeptisk, for er det ikke nettopp dette jeg stadig har slengt ut at all norsk samtidslitteratur handler om; middelaldrende menn med farskompleks og eksistensielle kriser? Boken har heldigvis en del varme og en underfundig tone som gjorde at jeg raskt senket guarden da jeg begynte å lese. Atle er nemlig en sympatisk og god person med et nært forhold til sin datter Beate. Boken starter med at han får et brev fra sin kone, som han er gift med fortsatt, selv om han ikke har sett henne på årevis. Uten å lese det begynner han å tenke, hva og hvorfor? Han blir mistenksom. Mistenksom blir han også når hans gamle fotballklubb i Nordre vil ha ham involvert i et prosjekt som har store ambisjoner for klubben. Det må være faren som står bak.

Boken er saktegående, ingen tvil om det, og jeg har forstått det slik at dette er i Hauglands ånd. Det er lite dramatikk over det Atle gjør. Vel er han i overkant mistenksom og forvirret over alt det som plutselig skjer i livet hans, men han håndterer det meste med stoisk ro, ihvertfall sett utenfra. Flere ganger er han på randen, men han henter seg inn igjen. Alle trådene i mistankene hans blir notert ned i en bok for at han skal få oversikt, men aldri snakket spesielt høyt om. En av tingene som står i nominasjonsjuryens begrunnelse er at forfatteren bruker en diskré humor, og den må sies å være akkurat det, veldig diskré. Jeg nevnte en underfundighet i teksten, men noe mer enn det finner jeg ikke, og jeg skulle gjerne hatt litt mer humor.

Forfatteren bruker et gjentakende språk som skaper en fin rytme. "Det gamle biblioteket der mor og eg hadde brukt å gå. For å låne bøker. Romanar. Mor og romanane. Alle bøkene som ho skulle lese, alltid romanar, stadig måtte vi gå til biblioteket for å levere inn bøkene og levere nye. Og alltid var det romanar ho ville lese. Og det var slik eg tok til å lese romanar." (s. 180). Mot slutten av boken synes jeg det ble for mye organiseringsprat i forbindelse med fotballklubbprosjektet, jeg gikk litt lei historien, og da begynte også disse gjentakelsene å irritere meg, og å virke anmasende. Mørk materie er likevel en velskrevet roman som jeg likte, men som mangler noe for at jeg skal henge med hele veien og for å gi den helt store opplevelsen.


Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen:
"Håpet og festen" av Kjersti RorgemoenI motsetning til Mørk materie finner jeg denne boken ganske trist til tross for at den er mer humoristisk, tragikomisk kalles det gjerne. Ensomheten til hovedpersonen var så ubehagelig at jeg tidvis ikke ville være i boken i det hele tatt, samtidig som den etterpå virker å ha truffet meg. Det er kanskje ikke er så rart siden det handler om en 35-år gammel kvinne i Bergen. Selv om alder og by stemmer er livssituasjonen hennes ganske annerledes enn min. Hun bor alene i et hybelhus, har en lang utdannelse innen humaniora som hun ikke får brukt, men jobber som mellomleder  i makuleringstjenesten til Fretex:

"Eg var arbeidsledig ei lang tid, og det var NAV som til sist fann denne jobben for meg. Dei fleste av kollegaene mine er folk som har havna på utsida av samfunnet, som ein seier, ekskriminelle, rusmisbrukarar. Sjølv hamna eg ikkje på Fretex fordi eg treng attføring, vern eller tilrettelagt oppfølgjing av noko slag, det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga fra humaniora. Dei såg til sist gjennom fingrane med at var med mine fulle fem og hadde reint rulleblad då eg blei tilsett." (s. 11)

Selv om hovedpersonen er smart og observant har hun ikke et utpreget sosialt vesen. Foreldrene hennes bor på en annen kant av landet, og hun unngår dem gjerne så godt hun kan. Hun holder seg mest til jobb og de andre i hybelhuset, og lar stort sett andre ta styringen i det sosiale. Hun har mistet kontakten med venninner etter at de stiftet familie, sitter alene på nyttårsaften uten planer, desperat etter å finne en fest så hun har noe å fortelle når hun blir spurt på jobben etterpå, og hun synes synes helligdagene i påsken er ulidelig lange. Det er ikke det at å være enslig kvinne på 35 uten en retning i livet er deprimerende i seg selv, men Rorgemoen skriver her om mennesker som har gitt litt opp. Ikke bare hovedpersonen, men også tidligere studiekamerater fra humaniora som har fått helt andre jobber enn de så for seg. Sammenlignet med TV-seriene Girls og Unge lovende, som tar opp kvinner i 20-årene på et stadie der de begynner å innse at drømmer muligens ikke vil oppnås, er karakterene her forbi det stadiet. Fra å ha vært et sted der en skal ut i verden, la det meste skal være uprøvd og døren fortsatt står på gløtt, til tilbaketrekning, apati og resignasjon.

Håpet og festen er mer en rekke små historier som beskriver ulike situasjoner i hovedpersonens liv, enn en roman med særlig handling eller plott. Mange av disse situasjonene og observasjonene kan de fleste kjenne seg igjen i på godt og vondt. Heldigvis blir den tristheten jeg kjente på litt borte underveis, mye på grunn av selvironien og humoren generelt. Det at hun møter andre i lignende situasjon forminsker også inntrykket av at hun er så alene og ensom.

Jeg fikk begge bøkene tilsendt fra forlagene, henholdsvis Oktober og Kolon.

mandag 5. oktober 2015

To norske 2015-ungdomsbøker: facebook-sorg og krokfrigjøring

"Kjære søster" av Alf Kjetil WalgermoKjære søster av Alf Kjetil Walgermo: I det siste har jeg lest flere ungdomsbøker om sorg, og det er langt fra de første jeg har lest. Da jeg  tidligere skulle forberede en utstilling på jobben til høstens fordypningsoppgave i norsk, fant jeg en overveldende mengde bøker på temaet sorg sammenlignet med andre tema. Det er nok ikke bare i ungdomslitteraturen dette er vanlig å skrive om, men generelt i norsk samtidslitteratur. Sorg handler jo om noe av det  mest essensielle i livet, døden, og å miste noen du er glad i, det de fleste av oss frykter aller mest. Hvis det er godt skrevet blir det ofte svært god litteratur av det også.

Kjære søster handler om Eli Anne som nettopp har mistet søsteren sin Amalie i en ulykke. Den har en original form da den kun består av facebook-meldinger. Eli Anne skriver meldinger til søsterens facebook-konto hver eneste dag i tre måneder, forteller henne hvor mye hun savner henne, ting hun angrer på, det hun ikke fikk sagt og så videre. Romanen består kun av disse enveise meldingene. Det fungerer godt på mange måter synes jeg. For det først skaper de korte meldingene en poetisk følelse, og for det andre kjennes det som nye nytt og friskt. Boken tar også opp en relativt ny problematikk, hva gjør man med facebook-siden til noen som er død? Eli Anne vil for alt i verden ikke gi slipp på den, det er den eneste måten hun kan ha "kontakt" med søsteren sin. Foreldrene derimot forstår nok ikke dette og vil at den skal bort. Hun får altså bare disse siste tre månedene med søsteren før siden skal slettes. Jeg forstår veldig godt hvorfor det er vondt å gi slipp på noen sin facebook-side, og det er nok veldig forskjellig hva pårørende velger å gjøre. Noen starter egne minnesider istedenfor, mens andre lar siden stå med minnene i form av bilder, statusoppdateringer og lignende. Selv må jeg innrømme at jeg har hatt problemer med å slette telefonnumre til mennesker som er død fra kontaktlisten min.

Personlig liker jeg veldig godt både innholdet og konseptet i denne boken. Elisabeth på Bokstavelig talt trekker frem i sitt innlegg om Kjære søster, at det er for tydelig at dette er en forfatter som har skrevet facebook-meldingene som en del av en roman, og at det ikke er Eli Anne sine faktiske meldinger. Selv om jeg ikke tenkte over dette da jeg leste, er jeg helt enig. Meldingene er både veldig balanserte, har med tilbakeblikk, og forteller en hel historie. Det fungerer jo veldig bra i og med at det er en roman, men er ikke helt vellykket med tanke på formen forfatteren har valgt å skrive den i. Jeg tenker at kanskje mange ungdommer vil gjennomskue dette lettere enn meg hvis de går inn i lesingen med facebook-roman som en forventning. Formen med de korte meldingene gjør forøvrig boken veldig lettlest, og at den i tillegg er ganske kort gjør den nok overkommelig for mange lesere til tross for at den er på nynorsk.



"Slipp hold" av Heidi SævareidSlipp hold av Heidi Sævareid: Mari har vært sammen med Torger ganske lenge, men de er ikke akkurat på det avslappede stadiet der man kan være seg selv uten å nøle, ikke alltid se best mulig ut og så videre. Hun kan ikke slippe seg løs sammen med ham og han forventer at hun er på en viss måte, at hun oppfører seg fint og er en flink pike. Mari er på mange måter fanget i forholdet til Torger. Hun har ikke selvtillit nok til å frigjøre seg fra ham, samtidig som hun ikke alltid trives i hans selskap. Han har også en måte å få henne til å tvile på seg selv, sine handlinger og reaksjoner. Når hun så møter August og hans venner begynner hun å finne seg selv igjen.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest. Takk til forlaget for et eksemplar av boken.
Les også Mari fra Flukten fra virkeligheten sin mer utfyllende anmeldelse her.


mandag 14. september 2015

Did You Ever Have a Family - en imponerende debutroman

I Did You Ever Have a Family av Bill Clegg har en tragedie rammet en småby i Connecticut, og June Reid sin datter, kommende svigersønn, eksmann og kjæreste er alle død dagen før de skulle arrangere bryllup. Ved en tilfeldighet overlevde June. June forlater åstedet etter begravelsene uten et ord til noen, for å dra langt avgårde, til et sted hun kanskje kan finne en slags ro og noen svar, men aller helst vil hun bare dra:

"She will go. Tuck into her Subaru wagon and roll down these twisting, potholded country roads until she finds a highway, points west and away. She will keep going for as long and as far as possible without a passport, since the one she had no longer exists." (s. 9).

Did You Ever Have a Family

Oppbyggingen av denne boken gjør den drivende og til tider vanskelig å legge fra seg. Vi blir fortalt mange ulike historier, og vi vet, ihvertfall etterhvert, at de henger sammen på et vis. Handlingene foregår i hovedsak på to ulike steder geografisk. Stedet der June mistet sine kjære og stedet der hun rømmer etter tragedien. Til tross for en spennende og drivende oppbygging er ikke dette noe for den mest utålmodige leseren. Boken starter med en ungdom ved navn Silas som våkner opp dagen derpå, til lyden av sirener med hint til leseren om at han på en eller annen måte kan være involvert i det som har skjedd. Vi møter ikke Silas igjen før halvveis ut i boken. Hovedpoenget med boken er likevel ikke akkurat hva eller hvordan den tragiske hendelsen har skjedd, men hendelsen knytter de ulike historiene sammen. Noen er direkte berørt av tragedien, som de nærmeste pårørende,  mens andre er mer på utsiden, som for eksempel blomsterdekoratøren til bryllupet som vi kun møter en gang.

Noen er det mer usikkert hvordan passer inn med resten av boken, som trebarnsfaren George, som forteller og har dårlig samvittighet for hvordan han ikke fikk med seg at sønnen hadde alvorlige problemer i tenårene: "I was putting out a lot of fires then, and because with him there was no smoke, no flame, no alarms, I wasn`t paying attention." (s. 118). Som du kan se er George sin historie fortalt i førsteperson, mens for eksempel June er i tredjeperson. Jeg undret meg over dette, og hvilken effekt forfatteren ønsket med dette grepet. Om jeg husker riktig er det kun i historiene til Lydia, June og Silas det er brukt tredje persons-fortellerstemme. Nå etterpå tenker jeg at historiene fortalt i jeg-person, nesten står utenfor hovedhistorien og forteller oss direkte hvordan de passer inn, som et slags intervju i en dokumentarfilm. Vi vet akkurat hva de tenker og mener, mens med de tre andre er det litt mer vagt, historiene deres skal spares mest mulig. Et interessant grep synes jeg, og mulig andre vil være uenig i min tolkning av det.

Faren til Junes kommende svigersønn, Will, forteller oss mest direkte om sorgen etterpå: "We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I dont`t speak a word to each other. Not out of anger or punishment, but we`ve learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it." (s. 214). En ting jeg reagerte litt på er at jeg synes Dale i andre deler av boken enn dette sitatet, var i overkant balansert og tilgivende etter å mistet sin sønn. Andre fortellere fremstår også veldig reflekterte. Når jeg nå har tenkt litt gjennom dette med fortellerstemmene ser jeg at de ikke bare er jeg-fortellere, men også at de forteller fra en posisjon der de ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd, mens June, Lydia og Silas blir oftere fremstilt midt i situasjoner.

Lydia, moren til Luke (den unge kjæresten til June), er en av dem vi møter flere ganger i boken og som altså blir fremstilt i tredjeperson. Og akkurat Lydia sin historie var nok den som berørte meg aller mest. Jeg fikk stor sympati for den ensomme middelaldrende kvinnen som har tatt så mange gale valg i livet, men som det likevel ikke er noe vondt i. Hun har alltid vært utstøtt fra det gode selskap og har vært spesielt uheldig når det kommer til menn. En gang sier en annen av stamkundene på den lokale puben om og til henne: "Some trees love an ax" . Selv om hun ser en viss sannhet i det, klarer hun i etterkant å se at det å venne seg til å bli dårlig behandlet har lite med kjærlighet å gjøre: "It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn`t feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what`s left crumbles to dust." (s. 78).

Sammenlignet med The Fishermen som jeg nylig leste er ikke dette en bok som tilsynelatende utmerker seg språklig. Men der førstnevnte etterhvert blir noe påtatt i sin gjentagende metaforbruk, er denne minst like kraftfull i sin nøkternhet. Den maner til ettertanke, og noen ganger sjokkerer den med å fortelle de mest brutale ting på en minst mulig utbrodert måte.

Det kan være krevende å holde orden på alle de ulike historiene som blir fortalt. Jeg tenkte underveis at det muligens hadde vært en fordel med den trykte utgaven for å kunne bla tilbake. Jeg hadde nemlig litt problemer med å huske hvem de forskjellige var i starten, men etterhvert løste det seg bare. Historiene er så godt fortalt at om jeg ikke husket navnet på de enkelte, så husket jeg fort hva som hadde skjedd i deres historie tidligere. Måten de er viklet i hverandre på elegant og finurlig vis gjør romanen både kompleks og veldig god. Og nå oppdager jeg at jeg ikke egentlig ikke har sagt noe om tematikken i boken. Men den handler jo mye om det som tittelen antyder, familie, i utvidet forstand, og hva den kan gjøre med oss på godt og vondt.

Bill Clegg har med Did You Ever Have a Family utrolig nok utgitt sin debutroman. Det overrasker meg ikke at han har utgitt bøker før, men den gang memoarer. Han er i tillegg en erfaren amerikansk litterær agent, som har jobbet tett med andre forfattere. Boken er på Man Booker sin longlist, men i morgen håper jeg den også er på shortlist, som annonseres da.

Les også Labben og Linn sin anmeldelse av boken.

fredag 4. september 2015

Absurd, vakkert og litt i overkant fra Jandy Nelson

Noah og Jude er tvillinger og kunstnerspirer som har vært veldig nære i oppveksten. I Jeg gir deg sola av Jandy Nelson veksler kapitlene mellom synsvinkelen til Noah som 13-åring, på den tiden tvillingene begynner å gli fra hverandre og katastrofen inntreffer. I de resterende kapitlene møter vi Jude som 16-åring på et tidspunkt der de to ikke er på talefot. Boken utforsker hva som har skjedd i løpet av de tre årene mellom de to historiene. Hvorfor har de to sklidd fra hverandre?

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene. Kapitlene er lange, metaforene og de språklige bildene er mange og jeg fikk rett og slett ikke ordentlig tak på karakterer og historie. Plutselig løsnet det og da elsket jeg den nærmest, ihvertfall deler av den. Jeg vet ikke helt når og hvor det løsnet, men det kan ha vært rundt der Jude møter sin læremester og morens kunstnerforbilde, Guillermo. Møtene mellom de to, og historien som ligger bak er ihvertfall mine favorittdeler av boken. Noah sin del av historien er mindre minneverdig for meg, og jeg slet mer med hans historie også i starten.

Måten Jandy Nelson skriver heller nesten mot magisk realisme mer enn bare metaforer. Når Jude kommuniserer med sin døde bestemor i rare samtaler, og måten moren ødelegger kunstverkene hennes på er også symbolsk, men det er likevel så tilstede i historien at det blir en absurd og akseptert del av virkeligheten hun lever i. Steinknusingen for eksempel, er jo helt reell, men at det er moren som gjør det, er heller lite realistisk.

Dialogene spesielt i Jude sine deler av historien synes jeg er både morsomme, varme, fine og noen ganger vonde. Dialogene mellom Jude og Guillermo er som allerede nevnt høydepunktet, men også en del av samtalene med bestemoren og ikke minst Oscar (men han er ingen Joe Fontaine!) er fornøyelige.

"Jammen er du overfladisk bestemor" Hun gir meg et oppgitt pøh. Jeg pøh-er tilbake og går til angrep. "Ikke for å skremme deg, men jeg tror føttene dine begynner å peke feil vei. Du vet hva de sier. Ingenting ødelegger antrekket som bakvendte føtter". Hun gisper og ser ned. "Vil du gi en gammel, død kvinne hjerteinfarkt!"(s. 52)


Prosessen Jude går gjennom er den som går sterkest inn på meg. Sjalusien hun kjente over det nære forholdet Noah og moren hadde, og at hun har følt at moren har vært sint på henne i alle disse årene, så sint at hun knuser alt hun lager. Samtidig er det interessant å lese Noah sin historie som forteller en annen del av historien og utfyller Jude sin. En tvilling er kanskje så nært noe menneske kan komme et annet, men likevel har de opplevd ting så forskjellig. Og ikke minst hvor forskjellig jeg som leser oppfatter de to i hverandres historier.

Når det gjelder Noah sin historie, så er den nok vanskeligere å få tak på fordi han er mindre flink til å uttrykke seg med ord enn søsteren. Han er en bildekunstner og er mest komfortabel med å uttrykke seg i bilder. Det gjør han også i sine kapitler ved å lage alle følelsesladde situasjoner om til portrett i teksten. Dette appellerte ikke like sterkt til meg, men det gjør boken interessant og det virker mer genuint at de to uttrykker seg forskjellig.

Mot slutten synes jeg det hele blir litt i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert én over-the-top-slutt i en historie for seg. Oppbyggingen av boken med de to historiene som utfyller og avsluttes sammen synes jeg egentlig fungerer veldig bra og gjør boken mer original, men det er på grensen til å bikke over, og for noen vil den grensen helt sikkert nås lenge før.

Til tross for noen innvendinger ble jeg stort sett både fanget og overveldet av det fargerike og følelsesladde språket akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her, som jeg likte enda bedre. Jeg synes Jandy Nelson skriver bøker på en måte som skiller seg fra veldig mye annet jeg leser, og derfor setter jeg henne høyt. Hun skriver muligens ikke de enkleste ungdomsbøkene, og jeg har sett flere kommentere om hennes forrige bok, at den burde kategoriseres som en voksenbok. Så lenge boken kan appellere til lesere i denne aldersgruppen ser jeg ingen grunn til at ikke også ungdomslitteraturen skal gi målgruppen noe å bryne seg på og gode litterære opplevelser. Boken fikk forøvrig Printz-prisen tidligere i år, en pris den amerikanske bibliotekforeningen deler ut til YA-bøker basert på litterære kriterier.

Det er ellers utrolig mye jeg kunne skrevet om denne boken, og mange flere sitater jeg ville hatt med, men siden det nå begynner å bli en stund siden jeg leste den, eselørene mine er sporløst forsvunnet, og tiden overhodet ikke rekker til, får det bli med dette.

Boken fikk jeg av Gyldendal mot en frivillig og ærlig omtale.

onsdag 19. august 2015

The Fishermen av Chigozie Obioma

The FishermenI The Fishermen møter vi en familie med seks barn, der denne historien i hovedsak handler om de fire eldste brødrene. Boken starter med at faren har blitt omplassert på jobben og må flytte til en annen by " a camel distance of  more than one thousand kilometres away" (s. 9). Mor og barn blir boende igjen i Akure og hun har snart mer enn nok med de to minste barna og jobb. Guttene som har vært vant med farens strenge overvåking og disiplin, begynner å merke en forandring i faren når han er hjemme på helgebesøk:

 "A veil spooled over his all-seeing eyes, which we believed were capable of noticing even the slightest wrong thing we did in secret. At the beginning of the third month, his long arm that often wielded the whip, the instrument of caution, snapped like a tired tree branch. Then we broke free" (s. 14).

De utnytter dette og begynner å fiske sammen med noen nabogutter i den beryktede elven Omi-Ala. Det finnes utallige myter om alt det grusomme som skal ha skjedd der og guttene har på ingen måte lov til å være der. På vei hjem fra elven en dag møter de Abulu, landsbyens original og galning, som fremsetter en grusom spådom om den eldste broren, en spådom som det skal vise seg er vanskelig for ham å leve med:    

"Ikenna was undergoing a metamorphosis: A life-changing experience that continued with each passing day. He closed himself off from the rest of us. But though he was no longer accessible, he began to leave shattering traces of himself around the house in actions that left lasting impacts on our lives." (s. 68).                  

Jeg blir fascinert av å lese om kulturer jeg kjenner lite til, noe jeg dessverre gjør altfor sjelden. I The Fisherman får leseren et innblikk i nigeriansk kultur og oppvekst i Nigeria på 1990-tallet. Overtro versus kunnskap står sterkt i denne boken, noe jeg antar er en relevant problemstilling fra forfatterens hjemland. Det er representert ved at moren i familien er sterk i troen, mens faren baserer sine avgjørelser mer på kunnskap og sunn fornuft. Det er jo også eldstesønnen Ikennas overbevisning om at spådommen til Abulu skal slå til som starter denne familiens kamp for å holde sammen, samtidig som overtro er en viktig del av kulturen i landet. Boken gir oss også tilbakeblikk fra Nigerias nyere historie med stadige opprør og politiske skifter, enten fortalt av faren eller fra guttenes tidlige barndom.

En annen ting som fascinerer meg i denne boken er bruken av språket. I Akure der handlingen foregår bruker de tre ulike språk. Engelsk er det offisielle språket i Nigeria og brukes litt for å markere avstand, som når foreldrene kjefter og skal gi en klar beskjed til barna. Yoruba og Igbo er de to andre språkene denne familien bruker. Forfatteren forklarer oss dette i starten av boken slik det er lett å henge med. Chigozie Obiome skriver på engelsk, men blander inn de andre språkene gjennom sang, dikt og dialog, noe som gir en genuin følelse, og krydrer språket i boken. Språket skifter også ellers fint mellom å være nesten lyrisk og proppet av metaforer, til å ha deler med dialog eller handlingsreferat.

Jeg likte denne boken umiddelbart. Den er relativt lettlest, lett å komme inn i og å henge med på handlingen. Den er krevende på den måten at du føler du må få med deg hvert eneste ord, og den egner seg godt til å lese litt sakte synes jeg (for meg går det nok også litt saktere når det er på engelsk). Mange av kapitlene begynner ellers med en dyremetafor om hver av brødrene eller foreldrene som forklarer egenskaper hos dem, og forandringene de går gjennom. Jeg likte dette veldig godt de første gangene, men etterhvert ble det kanskje litt påtatt. Forfatteren bruker forøvrig dyr og insekter hyppig metaforisk i boken:

"Spiders were beasts of grief: Creatures whom the Igbo believes nest in the houses of the aggrieved, spinning more webs and weaving noiselessly, achingly, until their yarns bulged and covered vast spaces." s. 181.

Jeg synes forsåvidt at første del av boken var bedre og mer interessant enn den siste, men at den tok seg opp igjen mot slutten.The Fishermen har likevel mye av det jeg mener en god roman skal inneholde. Den har en medrivende oppbygging der frempek brukes effektivt for å drive handlingen fremover, og tilbakeblikk for å forstå karakterene bedre. Den har et rikt og godt språk og en vakker og vond historie om hva som holder en familie sammen og hva som ødelegger den, ispedd en dose politikk, historie og kultur.

Boken er på årets longlist til Man Booker Award. Uten at jeg har lest en eneste av de andre bøkene på Booker-longlist, håper jeg denne kommer på shortlist som annonseres i midten av september.