fredag 12. april 2013

Bokanmeldelse: Lykkefinneren

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel  handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.



Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.


Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Det som kan være litt dumt med å skulle lese og blogge om en bok på en bestemt dato er at tiden ikke alltid strekker til. Jeg har såvidt fått lest ut boken og må skrive en omtale kjappere enn jeg vanligvis ville gjort, men jeg synes det er dumt å ikke følge turneen når jeg først er med. Jeg håper innlegget yter boken rettferdighet, da dette nok er en bok som nok må få synke litt inn. Jeg likte boken ganske godt. Den er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag og det har jeg planer om å gjøre.

Denne omtalen er en del av Cappelen Damm sin bokbloggturne. Jeg er siste blogger ut og i går skrev Lesesug om boken.

4 kommentarer:

  1. Takk for en flott omtale, denne boka skrives ned på leselista mi!
    Ønsker deg en glad dag!
    Pia

    SvarSlett
  2. Jeg har den og leser den alltid.
    Jeg som sjøll er fra Afghanistan og som bor I norge vet alt<3

    Jeg elsker bare boka<2

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er bra at du som har førstehåndskunnskap også liker boken. Det viser at den kan bidra med noe både for de som har hatt lignende opplevelser og de som overhodet ikke har det.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)