De som ikke finnes av Simon Stranger

De som ikke finnes er den siste og tredje boken fra Simon Stranger om Emilie og Samuel. Det vil si at bok nummer to, Verdensredderne, handlet ikke om Samuel, men til gjengjeld handler denne siste boken først og fremst om ham. Båtflyktningen Samuel, som Emilie møtte på Gran Canaria i boken Barsakh, har nemlig kommet til Oslo og banker en natt på Emilies vindu. Emilie har for lengst gått videre i sitt liv og glemt hele møtet, mens Samuel er desperat og utkjørt etter en lang reise i dobbel betydning. 

                                             



Det som Samuel har opplevd siden han møtte Emilie er nemlig ikke småtteri. Til og med den traumatiske overfarten fra Afrika til Gran Canaria der døde flyktninger måtte kastes over bord blekner nesten litt sammenlignet med alt han har gått gjennom i ettertid. De som ikke finnes består i stor grad av tilbakeblikk på Samuels reise som er med på å forklare hvorfor han er så medtatt og desperat når han banker på vinduet til Emilie. Jeg skal ikke røpe så mye fra denne reisen, men det er tydelig at Samuel har en lang vei å gå for å kunne bli et velfungerende menneske igjen. Når han så også i Norge møter en kald skulder eller kanskje det er riktigere å si at han møter en vegg av motvilje, forstår der sikkert at dette er en svært brutal bok og historie. Men før du avskriver boken fordi du ikke vil lese en bok med bare elendighet, vil jeg si at boken også inneholder noen lyspunkt. For eksempel de fine vennskapene og båndene som oppstår når man er sammen i vanskeligheter.

Lyspunktene er likevel få og da jeg hadde lest siste side i boken fikk jeg nesten ikke puste. Verden virket så urettferdig og grusom at det ikke var til å holde ut. Boken traff meg så hardt at alt annet syntes uviktig og tomt i umiddelbar etterkant. Så hvorfor skal du utsette deg for å lese om så vonde og brutale ting? Fordi selv om dette er en oppdiktet historie finnes det så altfor mange som Samuel der ute, men vi i Norge synes ikke å ha råd, tid eller lyst til å hjelpe dem. Jeg både håper og tror at de færreste har gått gjennom fullt så mange grusomheter som Samuel, men både forstår og bifaller forfatterens bruk av sterke virkemidler for å få leserens fulle medfølelse og oppmerksomhet. Det er så effektfullt å skrive skjønnlitteratur om politiske tema som Stranger gjør. Jeg som leser blir kjent med Samuel, forstår ham, lider med ham på en annen måte enn når man hører om alle de papirløse flyktningene på nyhetene eller avisen eller til og med leser historiene deres i avismagasin. Det blir så nært og så vondt. Det blir nesten som om du kjenner noen som har gjennomgått det og alle vet hvor mye mer engasjert man blir når man er personlig involvert. Selv om verden fortsatt er grusom og urettferdig har min verden selvfølgelig fått mening igjen. Jeg håper likevel at inntrykket som denne utrolig viktige boken har gitt meg sitter i lenge.

Og hvis du lurer så er det ikke nødvendig å ha lest de to første bøkene før du leser denne, men jeg vil anbefale deg å lese også dem.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.