mandag 30. oktober 2017

Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

"En sånn jente - en dokumentar om voldtekt" av Monica FlatabøEn sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg gratis av Vigmostad Bjørke.

11 kommentarer:

  1. Jeg sitter med en isende følelse etter å ha lest innlegget ditt. En isende følelse fordi det er sprøtt å tenke på at slike holdninger fremdeles holder hardnakket ut i dagens samfunn, og fordi jeg undres når - eller om - disse holdningen vil endres. Supert at du har satt fokus på dette tema!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, begynner nesten å lure på om de faktisk vil endres. Men man får jo uansett håpe at fokus på dette hjelper, det er det jo mye av for tiden, og at det ikke bare renner ut i sanden. Håper du leser boken selv om den er vond.

      Slett
  2. Samme følelse som Bithe, tung, isende og lei. Virker ikke som om det overhode er utvikling på området (ref. Jodie Foster/Accused). Lastet ned boka på eBokBib men har vinglet, leser nesten ingenting og da er det tungt å gå på SexySadiebok (ref. Jodie Foster), tror nå jeg jeg leser den likevel Emnet trenger all oppmerksomhet og det høres heldigvis ut som om boka er god.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, husker vi har snakket om dette tidligere i år, under et innlegg om en bok med samme tema. Den boken, Asking for it, var fra Irland, og en roman, mens denne er fra Norge og er historier fra virkeligheten. Først og fremst at den er fra Norge gjør det enda nærere, og umulig å tro at vi nok har kommet en del lengre her, eller at det er et engangstilfelle. Jeg leser lite for tiden selv, men denne boken gikk unna. Selv om temaet er tungt er den ikke tung å lese, og utrolig engasjerende, mest på vondt. Dette er så viktig å vite om at du bare må bite det i deg;-)

      Slett
    2. Lest ferdig. Skriver under på hele omtalen din. Nevner Jodie Foster en gang til. (Helt til du ser filmen). Midt i lesevegringen gikk denne unna. Synd den var så nedslående.

      Slett
  3. Jeg har denne boka på vent. Må ta den frem når jeg orker å lese om dette temaet. Mye jeg ikke orker å lese for tiden. men ting går i bølger.
    Sørgelig at vi ikke har kommet lenger holdningsmessig. Det var en bølge i kjølvannet av 70-talets feminisme at det virket som vi var på rett vei. Men så tror jeg at den etterhvert økte seksualiseringen som tok seg opp i kjølvannet av internett/musikkvideoer gjorde noe negativt med holdningene igjen. Utrolig sexfiksering og objektivisering som det har vært de siste årene.. Sørgelig. Det påvirker nok i negativ retning. Men sånne typer som Kopseng, de vil nok finnes uansett. Skakkjørte utskudd..

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, enig, psykopater, sosiopater, eller hva de nå er, finnes jo uansett. Det skremmende i den saken sånn sett, er jo at han ikke ble tatt tidligere, til tross for flere anmeldelser. Men veldig bra at når han først ble tatt, så fikk han faktisk lovens strengeste straff. Det er jo noe.

      Slett
    2. Tøft nok bare å lese omtalen, men vurderer like fult å lese hele boka. Frykter dog at den treffer litt for nært egne opplevelser, men det er vel noe av poenget. Har jo lest Krakauers voldtekstbok som tar for seg mye av det samme, føles dog fjernere og mindre akutt når det er statene og ikke lille snille Norge.

      Føler også at jeg må trekke fram s3 av Broadchurch igjen. Tar for seg voldtekt på en veldig respektfull måte.

      Slett
    3. Ja, kjente akkurat på det, at det er i lille trygge Norge gjorde det ekstra nedslående. Jeg vil absolutt anbefale boken, men om man er klar for det eller ikke mtp egne opplevelser er jo ikke alltid så lett å vite. Er sikkert lurt å være litt ekstra godt utrustet i den perioden du leser i så fall. Jeg ble nedslått, men aller mest sint og engasjert, og det er jo en god ting. Skal absolutt lese Krakauer etter hvert også, men tror jeg trenger en liten pause. Da starter jeg heller med Broadchurch:-) Og nå for tiden kommer jo den ene nedslående anklagen etter den andre om voldtekt og seksuell trakassering, både i Hollywood og andre steder. Synes jo først og fremst det er forferdelig for de som har blitt utsatt for dette, men begynner å bli litt engstelig for hvem som kan være nestemann ut.

      Slett
  4. Veldig god omtale! Litt usikker på om dette er ei bok jeg orker å ta inn over meg akkurat nå, men du har helt klart greid å vekke interessen min.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er bra, og håper du får lest den på et tidspunkt:-)

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)