onsdag 29. november 2017

Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

"Miss" av Synne Sun LøesEa er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

"Så lenge ingen ser oss" av Anders TotlandSå lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

"Bruddlinjer" av Heidi SævareidEtter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.

8 kommentarer:

  1. Jeg tror nesten jeg må lese Så lenge ingen ser oss, for jeg er følelsesmessig investert bare av å lese omtalen din. Fra helvete til himmel til helvete igjen.. kjente jeg ble glad da du skrev at Jon fikk en bedre tilværelse etter at Ole ble en del av familien og da var det ble det overraskende å trist å lese resten. Har ikke hørt om boken før.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at det kom frem av innlegget mitt. Det var absolutt den boken jeg ble mest engasjert i av disse, selv om jeg leste den i en fei. Jeg synes det er godt gjort å gripe leseren fra første til siste setning.

      Slett
  2. Å hjelp, jeg har valgets kval!! Sævareid har jeg lest før, og leser gjerne igjen, de to andre er nye, men veldig fristende :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da vil jeg foreslå å begynne med Totland sin, den leser du kjapt gjennom. Og siden du er fan av Sævareid bør du jo lese den også:-)

      Slett
  3. Totland sin bok er lest og likt! Sævareid lånte jeg på ebokbib men leverte den tilbake ulest, får se om jeg rekker å lese den likevel før jul.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mye man ikke rekker og sånn er det bare. Jeg har kun lest to norske romaner av året så langt og er usikker på om jeg rekker særlig mange flere. Det er jo så annet jeg også vil lese:-)

      Slett
  4. Jeg har i teorien ikke tid til å lese ungdomsbøker (et paradoks siden de ofte går så fort), men jeg har helt tilfeldig lest Totland. Helt enig med deg angående slutten. Alt for brå, plutselig og alt for mange uavklarte løse tråder. Det er en lettelse at det går bra og boka jeg klarer med godt uten detaljerte beskrivelser, ønsket bare så sterkt noen sider der the bad måtte betale dyrt og the good fikk kraftig oppreisning. Boka kunne godt vært dobbelt så lang, men da hadde den vel blitt altfor vond å lese. Føler meg bare så snytt når ting går for fort, som sikkert er en av grunnene til at jeg burde holde meg unna ungdomsbøker. Nå kanskje mer enn ever = outlanderødelagt = man begynner å forvente langsomt og en detaljrikdom man før hadde gjespet av..

    Noterer meg at mange liker Sævareid.

    SvarSlett
    Svar
    1. Trodde jeg hadde svart å denne, så beklager sent svar. Ja, mange ungdomsbøker går kjapt å lese, som Totland sin, men det er litt en ny trend å skrive lange (400s+) ungdomsbøker virker det som. Kanskje ikke først og fremst i Norge, men både MISS og Bruddlinjer er over 300 sider, så i grunn flere sider enn den jevne norske samtidsroman. Man må bare kutte ut noe hvis man skal få tid til alt det vi skal rekke å lese, og for min del ser det ut som det blir norske romaner, og har heller ikke lest essay, lyrikk og noveller i åpen klasse så langt. Jeg synes for øvrig Totland sin bok varte akkurat lenge nok til at jeg holdt det ut, men den kunne godt hatt en annen slutt.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)