Den norske bokhøsten oppsummert, del 1 - romaner

Den norske bokhøsten er så absolutt i gang og nominering til Bokbloggerprisen er kun halvannen måned unna. Bøker er skaffet, satt på ønskeliste, forespurt fra forlag, satt på venteliste på biblioteket, kjøpt inn og en del er faktisk lest også. Det mangler ikke på fristende titler som vanlig, men klok av skade forsøker jeg så godt jeg kan å begrense inntaket av bøker i huset. De digitale listene vokser og kommer alltid til å forbli utrolig mye lengre enn det jeg noengang rekker å lese, men bøkene som står foran meg hjemme til enhver tid bør være noenlunde overkommelige for at leselysten ikke skal forsvinne. I romanklassen har jeg som mål å fylle opp de syv plassene for nominasjoner til bokbloggerprisen. Så langt har jeg lest seks bøker som alle har en mulighet, men håper fortsatt på flere av de virkelig gode leseopplevelsene.

Når det gjelder blogging så har jeg ikke klart å finne tid og overskudd til å skrive så mye, så ambisjonsnivået er meget lavt. Derfor satser jeg fremover på å blogge om en del av de bøkene jeg har lest i ulike samleinnlegg. Her er to av de norske romanene jeg har lest i høst.

Hviskeren av Karin Fossum:
Dette var min første norske roman ut. Fossum er en av de forfatterne jeg har lest nesten alt av, så selv om jeg ikke lenger leser så mye krim stod jeg klar til å kjøpe denne med en gang den kom i butikkene. Den fikk i tillegg strålende kritikker i flere aviser så forventningene var høye. Karin Fossum er kjent for å bryte med tradisjonelle krimmønstre i bøkene sine, spesielt utover i bokserien om politimannen Konrad Sejer (for øvrig en av de få politimennene i krimbøker jeg liker). Det er ikke sikkert du får vite hvem som er gjerningsmann, og det er mulig du vet det helt fra starten. Dette er noe jeg personlig liker veldig godt, men mange krimlesere liker det ikke.


I Hviskeren møter vi Ragna Riegel (klassisk Fossum-navn!), en enslig stillferdig kvinne som bor i barndomshjemmet og jobber på Europris. Hun har fast sete på bussen, får julekort fra sønnen i Berlin hvert år, og har gode naboer. Når hun en dag får et truende brev i posten begynner det trygge og rutinepregede livet sakte, men sikkert å rakne.

Boken er bygget opp slik at vi følger Ragna fra før hun får brevet, mens vi parallellt møter henne i et avhørsrom sammen med Konrad Sejer. Det har skjedd noe fryktelig, men vi vet ikke hva. Det jeg alltid har likt så godt med Fossum sine bøker er at hun ofte portretterer mennesker som har falt litt utenfor i samfunnet, og hun gjør det med det som for meg virker som god psykologisk innsikt, altså på en troverdig måte. Jeg er også denne gangen fascinert av Ragna, og boken er for så vidt spennende oppbygd, men jeg savner likevel litt mer driv i fortellingen. Det er muligens jeg som er litt utålmodig denne gangen, for jeg har litt vansker med å finne ut hva som egentlig gjorde at boken ikke traff like godt som flere av hennes tidligere bøker har gjort, for den er jo i kjent Fossum-stil. Så er det kanskje noe der, at det er for kjent, lurer jeg på. Boken kan nemlig minne en del om Djevelen holder lyset fra, en annen Fossum-bok fra 2008. I sistnevnte, som i mange av Fossum sine bøker, ser vi historien fra flere sider gjennom ulike karakterer, mens i Hviskeren er det kun Ragna Riegel, og Sejer sitt inntrykk av henne i avhørene vi får møte. Jeg tror jeg foretrekker førstnevnte, for det er så spennende å se ulike menneskers perspektiver og syn på hverandre. Det skaper også en dynamikk som muligens ville gjort at jeg likte boken bedre.

Jeg liker boken, så det er sagt. Den er godt oppbygget ved at den gir oss frempek i avhørene, og at vi kommer stadig nærmere det skjebnesvangre i fortellingen om Ragna. Jeg liker også den upålitelige fortelleren som skaper en utrygg stemning.

Les også anmeldelser hos Tine sin blogg og Artemisisa

Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg:

Mie, søsteren Rakel og faren flytter sammen på hytten etter at moren tar sitt eget liv. Der forsøker de sammen og hver for seg å takle sorgen og å finne ut hvordan de kan snakke om dette grusomme som har skjedd. Det er Mie som forteller og hun går rundt med en lapp fra moren i lommen som sier "Tilgi meg" som hun ikke viser til de andre og som hun ikke forstår hvordan hun skal takle. De tre takler sorgen forskjellig. Her er sinne, skyldfølelse, savn, undring og mange ubesvarte spørsmål. En søster ønsker å gruble minst mulig, mens en annen ikke kan slutte å gruble. En ønsker å snakke mest mulig om det, mens de andre ikke vil snakke så mye.


Lukta av våt jord om natta er bygget opp av korte kapitler med situasjoner og minner fra fortid og nåtid om hverandre. Minner om at mor er glad, passer på dem, leker med dem, men også minner om det motsatte, som at moren ikke klarer å ta seg av den nyfødte lillesøsteren og at faren er avventende eller skeptisk til mors gode humør. Tilbakeblikkene viser oss datterens minner av en mor som viser tegn til å ikke ha det bra:

"Men det varar ikkje, ho ligg i senga om morgonen, høyrer Rakel græt, men kan ikkje stå opp, orkar ikkje trøyste, orkar ikkje møte dagen, så ho lèt far gjere det, lèt far gå bort til Rakel, lèt han løfte dottera og legge henne i senga mellom dei, medan mor lèt som ho søv. (s. 17)"

Jeg leste nylig Vigdis Hjorth sin Arv og miljø, og selv om det er veldig forskjellige bøker går kommunikasjon innad i en familie om vanskelige ting igjen. Ubehagelige konfrontasjoner der noen i familien ønsker å snakke om dét ingen vil snakke om, oppstår i begge bøkene. Mie ønsker blant annet å snakke om hvordan moren sviktet dem, mens dette vil de andre ikke høre snakk om. I Lukta av våt jord om natta er de tre gjenværende i samme situasjon i motsetning til Arv og miljø, og de klarer derfor etter hvert å møtes i sorgen, komme med innrømmelser, dele vanskelige følelser.

I nabohytten bor det en dame som heter Lillian. De har et nært forhold til henne og hun prøver å stille opp for dem, men representerer likevel de som står utenfor sorgen. Jeg synes Lillian er litt vagt tegnet opp i boken, og kunne kanskje ønske at vi fikk se litt mer av henne. Bortsett fra det synes jeg dette er en sterk og stillferdig debutbok av Maria B. Bokneberg. Hun mestrer å skrive om store og sterke følelser på en usentimental, men troverdig måte.

Jeg klarte for ikke så lenge siden å trykke på publiser-knappen på ett så vidt påbegynt eget innlegg om denne boken. Jeg oppdaget det ikke med en gang, og ser at den dukket opp i bloggfeeden til flere bloggere og forsvant ikke derfra selv om jeg slettet innlegget. Jeg beklager dette, og det var ikke for å lure flere lesere inn på bloggen:-)

Boken fikk jeg fra Samlaget.

Les anmeldelser hos Min bok- og maleblogg, Groskro og Beathes bokhjerte

Oppsummering av september

September er for lengst forbi og bloggingen har nesten uteblitt til tross for ny motivasjon etter Bokbloggertreffet i starten av måneden. Men så kom hverdagen og tok meg igjen. Som mang en bokblogger før meg, tyr jeg derfor nå til et oppsummeringsinnlegg av september og håper at det kommer mer utfyllende innlegg om bøker i løpet av oktober. Disse bøkene ble lest i september:

Havboka av Morten Strøksnes

Engel i snøen av Anders Totland

Frøken Jean Brodies beste alder

Året av Tomas Espedal:

Nærmere kommer vi ikke av Monika Steinholm

Varden Steinar og drømmen om å gå av Randi-Lise Hjelmeland Almås

Oldemor av Anna Fiske


Alle bøkene er på norsk, to er bildebøker, fire romaner, to av dem ungdomsbøker, og en sakprosa/fagbok. En god måned både tallmessig, målmessig og innholdsmessig. Jeg er i gang med bokhøsten, holder tritt med 1001- lesesirkel, og leste endelig ferdig sommerens slitebok, og vinner av Bokbloggerprisen 2015, Havboka av Morten Strøksnes. Jeg tror jeg må øve meg på å lese sakprosa. Jeg som nesten aldri legger fra meg bøker, legger ofte fra meg sakprosabøker, på vent riktignok, men de ender likevel opp med å ikke bli lest ferdig. I Havboka fløt det godt gjennom Morten og Hugo sine forberedelser og båtturer, men faktadelene sliter jeg mer med. Det virker som om hjernen reagerer med at det er som å lese til en eksamen eller noe og jeg føler jeg må få med meg hvert ord og ikke minst tall, og helst notere underveis. Og da klarer jeg ikke mer enn små doser av gangen. Som sagt, jeg må øve.



Forberedelsene til Åpen klasse-kategorien til neste års bokbloggerpris går som vanlig veldig greit, spesielt med tanke på barne- og ungdomsbøker. I september leste jeg to av hver. Engel i snøen er en liten bok målt i sider, som selv om den var fort fortært seiler opp til å bli en av favorittene, ihvertfall blant årets norske ungdomsbøker. Anders Totland har skrevet en lavmælt og sterk bok om en alvorlig syk ungdom som oppholder seg på sykehus. Vi får vite veldig lite, hvilket kjønn personen har, hva som feiler han eller henne, men skjønner likevel en god del. En bok alle har og bør ta seg tid til og som jeg forhåpentligvis får tid til å skrive mer om senere. Den andre ungdomsboken, Nærmere kommer vi ikke, var også en god og underholdende ungdomsbok om den første kjærligheten og å oppdage at du har følelser for noen av samme kjønn. Den når likevel ikke helt opp i toppsjiktet blant de norske ungdomsbøkene jeg har lest så langt i år.

Bildebøker er noe jeg liker veldig godt å lese, spesielt etter at jeg studerte barne- og ungdomslitteratur i fjor. Likevel har jeg nesten ikke skrevet om bildebøker på bloggen, noe jeg håper å gjøre mer av fremover. Siden jeg har to små barn leser jeg mange bildebøker og prøver å kjøpe eller låne flest mulig nye norske bøker på biblioteket. Varden Steinar var noe mer populær hos mine barn enn hos meg. Det er en veldig søt og fin historie om å være liten og ensom, og å ønske å bli noe mer. Steinar er nemlig så liten at ingen av menneskene som går i fjellet besøker ham slik som de gjør med de større vardene. Og de store ler av ham når han snakker om drømmen sin om å hjelpe mennesker som går seg vill og å kunne gå dit menneskene er. En ganske klassisk historie i grunn, fine tegninger, spennende og oppbyggende, men ikke så original. Oldemor av Anna Fiske likte jeg veldig godt. Det er en bok som i korte trekk viser hvor mye et gammelt menneske har å tilføre av visdom og erfaring på en utrolig fin og respektfull måte. Den har Anna Fiske sin karakteristiske strek og fortelles gjennom Lukas som besøker oldemor på sykehjemmet. Han kommenterer for eksempel hennes rynkete hender og hun begynner å fortelle om alt de hendene har holdt i gjennom et langt liv. Denne boken kommer jeg til å lese flere ganger og håper jeg får skrevet mer om den i løpet av høsten.

Frøken Jean Brodies beste alder ble september-boken i Lines 1001-sirkel, med tema 60-tallet. Jeg hadde egentlig planer om å lese Truman Capote sin In Cold Blood, men så seilte denne boken opp som en kandidat, både fordi jeg leste mye bra om den og fordi den var ganske kort. Jeg må likevel innrømme at jeg kjedet meg en del under lesingen av denne. Jean Brodie er en lærerinne ved en pikeskole som har en gruppe jenter, Brodie-klikken, som hun nærmest kontrollerer og har i sin hule hånd. Hun forteller dem hvordan de skal oppføre seg og vil heller lære dem om livet enn å holde seg til fag, noe som skoleledelsen og andre lærere ikke synes noe om, og jobber hardt med å motarbeide. Etterhvert kommer det også frem at Frøken Jean Brodie er tilhenger av både Hitler og Mussolini og helteskikkelsen brister. Dette er en klassiker og 1001-bok, så godt håndverk er dette absolutt og en god oversettelse skal det også være. Det er også en humoristisk og ironisk bok, og hovedproblemet mitt er kanskje at humoren ikke traff. Karakterene kommer en heller nesten ikke innpå, de blir først og fremst beskrevet med korte karakteristikker, som,  Rose, hun som er kjent for sex, eller Eunice, som er god i turn, og de beskrivelsene blir gjentatt til stadighet. Heller ikke Jean Brodie blir vi særlig kjent med, noe som mystifiserer henne og gjør henne ekstra fascinerende for mange, men som gjør meg mindre interessert i henne. At hun er i sin beste alder blir vi derimot fortalt med hakk i platen. Jeg tror jeg må konkludere med at dette åpenbart er en bok mange synes er god, men jeg følte meg distansert til karakterene, humoren traff meg ikke og den gjentakende stilen falt ikke i smak.

Så til slutt i dette innlegget, som etterhvert ble veldig langt, har jeg endelig lest min første bok av Tomas Espedal. Jeg er som oftest skeptisk og skygger unna mesteparten av de mest utleverende norske bøkene om selvmedlidene menn (ofte med kjærlighetssorg), og dette er definitivt en av dem. Så synes jeg likevel at som både bergenser og litteraturinteressert er Espedal en forfatter som må leses. Blogger Moshonista skrev et sted at inderligheten i denne ble for mye for henne (håper det går greit at jeg siterer deg og at jeg har sitert deg noenlunde riktig), og det må jeg si meg delvis enig i. Boken er skrevet på en mer poetisk måte enn Espedal visstnok vanligvis skriver, og det liker jeg godt. Det gjør boken mer utilgjengelig, men det gjør også inderligheten lettere å svelge. Ikke minst har jeg sansen for en som kan si mye med få ord. Espedal hever også blikket og er for eksempel innom flyktningekrisen der han sitter og mesker seg ombord på et cruiseskip sammen med faren. Og nettopp passasjene som omhandler han og faren sitt forhold likte jeg spesielt godt. Jeg kaller det passasjer da denne boken nesten går i ett med hopp i tid, hendelser og tanker. En noe krevende bok som jeg ville bladd litt mer i, og dvelt litt mer ved, hvis jeg ikke måtte skynde meg å levere den videre til en av de mange kollegaene mine som ville lese den.

Hva så med oktober? Siden jeg ikke leste en eneste Booker-bok i september vil jeg prioritere det frem til vinneren kåres i slutten av måneden. Jeg holder på og er snart ferdig med David Szalay sin All That Man Is og har tre til fra kortlisten stående i bokhyllen. Foreløpig ligger The Sellout av Paul Beatty best an. Norske romaner må etterhvert prioriteres og ikke minst min stappfulle kindle, full av klassikere og nye engelskspråklige YA-bøker som jeg gleder meg til. Oktober blir forhåpentligvis fylt av mer blogging også. Ha en fortsatt fin oktober!

Året, Varden Steinar, Engel i snøen og Nærmere kommer vi ikke fikk jeg alle tilsendt fra de forskjellige forlagene.

Bokhøsten 2016: disse norske romanene vil jeg lese

Det har bikket september og bokhøsten er uten tvil i gang selv om jeg har forsøkt å skyve den unna. Ikke fordi jeg ikke har lyst å lese nye spennende bøker, men fordi det fortsatt er så mange bøker som allerede har kommet jeg også vil lese. Høsten innebærer nemlig også at Booker-langlisten jeg leser fra blir redusert til en kortliste, jeg håper å fortsette å lese 1001-bøker, men aller mest innebærer lesehøsten jakten på nominasjoner til Bokbloggerprisen neste år. Etter helgens vellykkede prisutdeling og Bokbloggertreff er motivasjonen til dette på topp. Derfor vil jeg legge ut et innlegg med bøkene jeg har mest lyst til å lese i høst (ihvertfall på det nåværende tidspunkt) og håper også på tips fra dere på hva som bør prioriteres og ikke. Siden jeg ikke har all verdens tid til å lese og ikke leser spesielt fort heller, må det harde prioriteringer til.  Bøkene jeg har funnet frem til er basert på forlagenes egne omtaler, i noen tilfeller andre bloggeres forventninger og anbefalinger, avisanmeldelser eller forfatternes omdømme og tidligere bøker. Først ut er romaner:

Året av Tomas Espedal, Gyldendal forlag: er det bare jeg som synes det er litt påtakelig og artig at mens Knausgård kommer med Om sommeren, sitt siste bind i årstidsserien, så kommer Espedal med en flis på 200 sider som heter Året? Jeg har kun kommet meg gjennom ett bind av Min kamp, og har ikke lest noe av Espedal før, men undrer meg på om ikke dette sier noe litt om forfatterne. Det er ihvertfall på tide å gi Tomas Espedal en sjanse, så hvorfor ikke begynne med den siste boken hans. I følge forlaget skal det poetiske være enda mer fremtredende i denne utgivelsen enn hans tidligere.





Hålke av Helene Uri, Gyldendal forlag: jeg har lest to ungdomsbøker av Uri og synes hun skriver veldig medrivende bøker. Det trengs innimellom de mer trauste norske bøkene, så håper hun leverer denne gangen også. Hålke skal handle om et eldre ektepar som blir innesperret noen dager sammen grunnet snøvær. Leseren får gjennom disse dagene innblikk i et langt samliv på godt og vondt. Anmeldere har kalt den både ubehagelig, skremmende gjenkjennelig og underholdende.





Bergen ungdomteater av Pedro Carmona-Alvarez, Kolon forlag. En annen lokal forfatter (han regnes vel nærmest som bergenser selv om han snakker østlandsk? ) jeg ikke har lest kommer også med bok i høst. Boken skal være en frittstående oppfølger til Og været skiftet og det ble sommer og så videre. Om Marita, Johannes og Andreas som vokser opp med Bergen ungdomsteater, vennskap og kjærlighet.








Lukta av våt jord om natta av Maria B. Bokneberg, Samlaget: debutant som skriver om hvordan en familie forsøker å gå videre og komme nær hverandre igjen etter at moren dør. Samlaget pleier å levere minst en av årets norske favoritter for min del, så jeg håper at denne faller i den kategorien.








Arv og miljø av Vigdis Hjorth: mulig dette er høsten der norske forfattere en absolutt burde ha lest noe av blir lest, og hun her står høyt på listen i så måte. Boken handler opp et klassisk arveoppgjør og en typisk kime til familiekonflikt, nemlig hvem som skal arve hyttene. To søsken har tatt seg av både foreldre og hytter, men når oppgjørets time kommer, melder de to resterende søsknene seg.







Varsjøen av Tomas Marco Blatt, Kolon forlag: forlagets beskrivelse av boken som lavmælt og  til tider komisk, om en mann som får snudd både fortid og nåtid på hodet, pirrer min nysgjerrighet. Jeg har tidligere lest en ungdomsbok av forfatteren, og selv om den ikke ble en favoritt, ble jeg langt fra avskremt.










Hver gang du forlater meg av Linnéa Myhre, Tiden forlag : jeg leste hennes forrige bok, Kjære, som jeg likte ganske godt. I tillegg virker hun å være populær blant unge jenter, så dermed blir boken interessant for meg både med tanke på målgruppen jeg jobber med og meg selv. Hennes to foregående bøker har hatt form av dagbok og brev, mens denne gangen kommer hun med en roman som faktisk er en roman, og handler om kjærlighetssorg og å slippe taket. Spennende å se om hun lykkes.





Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolaj Houm, Tiden forlag: en amerikansk dame kommer til Norge for å oppsøke fjerne slektninger, men ender opp uten mobildelning, kart eller mat i den norske fjellheimen. En bok om sorg og søken etter en ny mening.

Booker Longlist 2016: His Bloody Project

His Bloody Project av Graeme Macrae Burnet er en av de 13 romanene som er inne på Man Booker-juryen sin langliste dette året. Boken starter med et forord der forfatteren forteller at  mens han lette i gamle arkiver etter informasjon om sin bestefar, kommer han over avisklipp som omhandler en eldre slektning som begikk trippelmord i 1869. Han begynner å grave mer i denne saken som tilslutt har endt opp som denne Booker-nominerte romanen. Den første og største delen i boken er tilsynelatende hovedpersonen Roderick Macrae egne autentiske memoarer som han så fant. Det står i forordet at man ikke kan være helt sikker på dette, og noe av tvilen handler om hvor velformulerte de er:

"It was the existence of the memoir, rather than the murders themselves, which turned the case into something of a cause célèbre. The memoir - or at least the most sensational parts of it - was later reprinted in countless chapbooks or "penny dreadfuls" and provoked great controversy. Many, especially among the literati of Edinburgh, doubted its authenticity." 

Roderick er en 17-år gammel gutt/mann som vokser opp i en liten landsby i det skotske høylandet. Han har en eldre søster og to yngre tvillingssøsken, men da moren skal føde sitt neste barn går det galt og hun dør. Det er etter dette det går galt med resten av familien også. Faren er en stillferdig, men hard mann som tyr til vold for å straffe sine barn. Etter at hans kjærlige kone dør hardner han enda mer. Når en av hans naboer som han allerede har et anstrengt forhold til blir utnevnt til konstabel (constable) og får en rolle som gir han ansvar for at regler blir overholdt i landsbyen, blir forholdet mellom dem enda mer anstrengt.

"I should state from the outset that some bad blood existed between my father ans Lachlan Mackenzie long before I was born. I cannot testify yo the source of the animosity, for my father has never spoken of it. (Loc 261)"

Denne romanen inneholder mye og jeg synes den fungerer på flere plan. Den fungerer veldig godt som en historisk roman om hvordan det var å vokse opp som fattig bondesønn i det skotske høylandet. Den tar for seg sosiale forskjeller og maktforhold som gjør det vanskelig å komme seg ut av fattigdommen. Den tar i aller høyeste grad for seg psykologi, menneskers forventninger og hvordan hendelser og oppførsel kan oppleves forskjellig. Det er en krimhistorie med snev av true crime som pirrer manges nysgjerrighet, og den er spennende å diskutere etterpå. Hvem som egentlig skrev memoaret og hva som er autentisk eller ikke i denne boken (for det er jo en roman tross alt), spiller ikke så stor rolle når det kjennes så autentisk for meg som leser.

Både formatet og oppbyggingen av boken gjør den ekstra spennende og original. Det er ingen forfatter (annet enn i forordet) eller forteller som leder oss gjennom hele historien, noe som gjør meg som leser usikker. Først får vi lese gjerningsmannens egne memoarer, før vi leser legens undersøkelser, patologirapport, og til slutt rettssaken der ulike vitner forteller hvordan de har opplevd både ugjerningen og gjerningsmannen i forkant av det som skjedde. At vi ikke helt vet hva som har skjedd heller før mot slutten av memoarene bidrar også til spenning. Dette er ikke en whodunnit, men snarere whydonnit og til og med whatsdone:-) At fortelleren muligens er upålitelig og vitnene likeså, gjør at vi som lesere ikke egentlig vet hva som er sannheten, akkurat som vi sjelden gjør det i virkeligheten. Boken er bygget opp som en noe utradisjonell krim der vi altså vet hvem som har utført den kriminelle handlingen, men ikke helt hva eller hvorfor.

Rettssaken er nok den mest undeholdende delen, det er der det hele snøres inn og ulike vitner skal fortelle om gjerningsmannen som person, og hva som skjedde i forkant av drapene. Det artigste her er kommentarer om hva avisene skrev, avistegninger og spøker og sitater fra blant annet Mr Philby, en av journalistene som dekket saken, der han blant annet beskriver vitnenes fremtoning: 

"Not a single newspaper omitted mention of Mrs Murchison`s striking appearance and Mr Philby was even moved to note that "no juryman with blood in his veins could doubt a word that emerged from such lips"" (Om Carmina Murchison, nabo. Loc 2987).

Eller:

"The good doctor was by this time, wrote Mr Philby, "becoming rather flustered and glanced about as if hoping to find a whisky bottle secreted in the witness box" (Om fengselslegens noe pinlige vitnemål. Loc 3776 )"

Denne boken kan absolutt anbefales. Jeg har foreløpig kun lest denne, så skal ikke uttale meg om hvordan den er sammenlignet med resten av langlisten, men tror den er blant de mer leservennlige. Jeg kan advare mot noe sterkt og grafisk innhold i beskrivelsene av drapene, men det er ikke en stor del av boken, og sikkert ikke noe å snakke om for den jevne krimleser. Både blant norske og internasjonale Booker-lesere på Goodreads virker His Bloody Project å være en favoritt, så det blir spennende å se om juryen synes den er verdig en plass på listen når den kortes ned til 6 bøker i september. Om du vil lese mer om Booker og langlisten anbefaler jeg bloggen Har du lest?

Ida Jackson sin Danielle: verdt å møte

Danielle er 16 år gammel og bor i Oslo med sin ganske utradisjonelle mor. Hun har ikke så mange venner og har gått fra å være den kule som bryter regler og skiller seg ut på ungdomsskolen, til å bli mer uglesett på Oslo katedralskole. Barndomsvenninnen sin Ellinor har hun fortsatt, men de må sies å være veldig forskjellige. Danielle liker å gjøre den mer pliktoppfyllende og politisk korrekte Ellinor flau med sin eksentriske fremtoning uten å alltid helt forstå når hun går for langt. Likevel er det via henne hun skal finne uventet vennskap gjennom sitt nettverk i Rød ungdom til tross for skepsis fra begge kanter og en litt humpete start:

Jeg får øye på Ellinor og William litt lenger bak i forsamlingen. Jeg småløper bort, tar sats og HOPPER PÅ ELLINOR ALT JEG KAN! Hun får øye på meg akkurat i siste sekund, men hun klarer ikke å ta meg i mot, hun er ikke forberedt, så hun faller oppå ham, og plutselig er vi en mølje med meg på toppen og William på bånn og Ellinor i midten som en skinkeskive. En ganske stressa og redd skinkeskive. Alle rundt oss har snudd seg i vår retning, de ser ikke på Pia lenger, de har sluttet å rope slagord, noen hever øyenbrynene, andre stønner og rister på hodet, Ellinor sier: "William! Unnskyld!Unnskyld! Gikk det bra?" William sier: "Unggghhhhhhhhh." (s. 37)

Men boken starter ikke der, den starter med at Danielle akkurat bestemt seg for å droppe sin eldre kjæreste, Kimma, som er påstått kunstner, men har minnet stadig mer om et sløvt dophode. Hun går alene ute midt på natten etter en fest der hun nok en gang gikk lei, og Kimma nok en gang gikk (langt) over streken. Når lystløgneren i henne i etterkant tar overhånd i møte med nye bekjentskaper og tar ansvar for litt for mye, begynner det å bli dramatisk for Danielle. Kimma er ikke lenger bare en forsmådd kjæreste, men ute etter å ta henne av flere grunner.

Jeg synes Danielle er en frisk og fargerik roman. Den kan minne om en av mine norske favoritter i fjor, Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig. Også der var det mor/datter og omsorgssvikt i bildet, og også den brukte humor og var energisk. Danielle er nok noe råere i sine beskrivelser, og har et sterkere spenningspreg i og med Danielle sin innblanding i Oslos dopmiljø. Danielle er også svært opptatt av kunst og å være en kunstner selv, som er en av grunnene til at hun har sett sånn opp til den langt eldre Kimma. Det er også det hun forsvarer moren sin livsstil med, at de er kunstnere.

Danielle beskytter naturlig nok moren og har for eksempel aldri med seg besøk hjem. Det kan muligens virke rart at Danielle og Ellinor fortsetter å være venner, men de to skjønner hverandre, for de er begge stort sett overlatt til seg selv av sine mødre og fraværende fedre. De to fungerer forøvrig også godt som motsetninger i fortellingen, som representerer på den ene siden opprør og frigjorthet og på den andre siden foknytthet og selvbebreidelse hos unge kvinner. Når Danielle så slipper, noe ufrivillig, andre inn i livet sitt, påpeker de med en gang hvor stort sviket til moren egentlig er. Når Danielle blir syk og havner på sykehuset, er det venninnens far som hjelper henne, moren er på hyttetur med venninner og synes det ble litt for tungvindt å komme seg hjem. Likevel får ikke dette konsekvenser for moren, for Danielle og kanskje romanen pynter på det hele ved å la henne vise omsorg senere i boken. At forfatteren ikke ønsker å moralisere setter jeg pris på, men at den grove omsorgssvikten blir litt for lett behandlet synes jeg trekker boken noe ned. Ida Jackson går ikke så dypt inn i den mer alvorlige materien som hun kunne og kanskje burde.

Når det kommer til omsorgssvikt og å leve i frykt for at barnevernet skal bryte opp familien din synes jeg fortsatt Å holde pusten av Agate Øksendal Kaupang er den beste nyere norske jeg har lest. Den er riktignok gitt ut som voksenbok, men den bør absolutt også leses av ungdom.

Jeg synes uansett Danielle er en jente det er verdt å bli kjent med. Hun er tøff, selvstendig, rølpete, ikke redd for å ta det hun vil ha, men samtidig sårbar. Hun kunne kanskje vært enda mer sårbar, men det er veldig forfriskende å lese om en ung jente som henne:

For et syn. Jeg er et geni. Jeg kan forme verden til å se ut som jeg vil. Jeg er min egen kunstutstilling. Jeg henter stativet til iPhonen og tar noen ordentlige bilder med selvutløser. De ser avsindig badass ut. Jeg ser en liten jentekropp med enorme huggtenner og hendene fulle av våpen, en kontrast mellom skarp og rasende, sårbar og forslått. Kontrasten gjør med lykkelig. Jeg ser ut som jeg føler meg. (s. 77)