Slipp hold: oppsummering og tanker rundt månedens samlesing

Jeg har denne måneden gjenlest Slipp hold, noen av dere har lest den for første gang, noen har lenket opp til tidligere innlegg og en del har selvfølgelig ikke lest boken. Sammenlignet med de to andre bøkene på bokbloggerprisens kortliste det har vært samlesing på så langt, har få personer lenket opp sitt innlegg til lenkefunksjonen hos Norske bokbloggere. Om det er fordi lenkefunksjonen kom sent opp, at det er en ungdomsbok, det noe spesielle temaet, travle tider osv vet jeg ikke. Jeg har likevel sett en antydning hos noen bokbloggere til at de kvir seg for å lese boken på grunn av at deler av handlingen dreier seg om body suspension, og noen også kvir seg for å anbefale boken videre til ungdom. Jeg vil ihvertfall si at om grunnen til at du ikke har lest Slipp hold er fordi du kvir deg for dette, så synes jeg du skal gi den en sjanse.

I Slipp hold begynner altså hovedpersonen Mari å teste ut såkalt (body) suspension, som vil si å bli hengt opp i luften etter kroker festet i huden. Hun blir introdusert til dette gjennom Oliver som hun bor med og hans kamerat August. I et intervju med  osloby.no sier forfatteren at hun selv testet dette ut som en del av researchen til Slipp hold og at hun har forsøkt det flere ganger etterpå og vil fortsette med det. Hun sier det gir henne en helt spesiell ro og fokus og gjør mindre vondt enn det ser ut som. Nettopp roen og fokuset synes jeg Heidi Sævareid beskriver veldig godt i boken, noe som gjorde meg fascinert av konseptet. Jeg tror som nevnt at mange er skeptiske til denne delen av boken på forhånd, og kanskje også etterpå, men jeg tviler på at forfatterens misjon er å få folk til å drive med suspension, men heller å fjerne noen fordommer. Ikke minst representerer det en ung jentes løsrivelse fra det som er forventet av henne, og å våge å gå sine egne veier, noe de aller fleste vil kunne kjenne seg igjen i. Suspension er i grunn underordnet i boken og tar heller ikke stor plass i antall sider.

Forventningene og presset Mari kjenner på er representert ved kjæresten Torger og deres noe destruktive forhold. Han er opptatt av å få toppkarakterer, holde seg i form med å trene hardt, mens hun vil trene yoga, finne indre ro og er mer avslappet i forhold til skolen. Dette synes han er feil og rart, og han har en ganske dømmende og kontrollerende atferd. Når det kommer til suspension er det så langt unna det konvensjonelle at det ikke bare er Torger som reagerer. Jeg synes nettopp relasjonene mellom Mari og Torger, Mari og August og motsetningen mellom disse, skaper god dynamikk i boken. For i tillegg til suspension handler nemlig boken også om boblende forelskelse og kjærlighetsintriger.

Selv om jeg jobber i videregående skole har jeg ikke fått testet denne boken ut på målgruppen. Klepparonova som også jobber i vgs skriver i sitt innlegg om boken at hun har overhørt at elever er fascinert og kanskje til og med nysgjerrige på å prøve suspension. Tine er en av dem som var skeptisk til boken, men som ikke angrer på at hun leste den, selv om hun er usikker på om hun ville anbefalt den til en ung jente. Om du enda ikke er overbevist, gå inn på Norske bokbloggere og les noen flere innlegg om boken.

Spranget av Heidi Sævareid

Nå nærmer vi oss faktisk allerede halvveis i april og samlesingen av Slipp hold av Heidi Sævareid. Siden jeg er så heldig å ha ansvaret for denne månedens samlesing synes jeg det var en god idé å lese noe av det andre forfatteren har gitt ut. I Heidi Sævareid sitt tilfelle er det så langt snakk om en annen ungdomsbok, Spranget, som kom ut i 2013 hos Omnipax. Oppgaven var derfor veldig overkommelig og her kommer noen tanker om boken:

Janne og tvillingsøsteren Anna har begge vært en del av den kristne menigheten Zion. Anna ble først med, og til slutt, men med mindre overbevisning, fulgte Janne i søsterens fotspor etter en tid der hun følte seg alene og fortapt. I Zion følte hun seg raskt inkludert og den sterke troen og samholdet virket berusende på henne i starten. På sitt første møte blir hun bedt for, menigheten taler i tunger og søsteren klemmer henne, noe de to aldri ellers gjør. Hun beskriver opplevelsen slik: "Andre kom også og klemte meg. Jeg følte at de hadde ventet på meg. Jeg husker følelsen i kroppen og hodet, bestemmelsen om at det skulle være dette fremover, jeg skulle gå helt inn for det, jeg var skjelven og hadde lyst til å le. Jeg gråt litt og så lo jeg (s. 36)". Etterhvert dabber rusen av og hun begynner å stille spørsmål ved det menigheten står for, alt det medlemmene må stille opp på og alt det de ikke får lov til å gjøre. Når boken starter er det gått tre år siden Janne ble med i Zion og to år siden hun meldte seg ut. Det er også to år siden hun sist møtte Peter som var den eneste andre i menigheten hun følte heller ikke var så helhjertet involvert, men som var veldig vanskelig å tyde. Peter tar nå kontakt og vil treffes, noe som får Janne til å se tilbake på tiden i Zion, og dermed forteller hun historien til oss lesere.

Som i Slipp hold handler også Spranget mye om kontroll. Kontroll over seg selv, og andre menneskers forsøk på å kontrollere en. I Slipp Hold var det Torger som ville kontrollere Mari, mens her er det Zion med lederen for ungdomsmenigheten, Karen Sofie, i spissen. Karen Sofie er den fremste representanten for menigheten i boken. Hun er i likhet med Torger fra Slipp Hold manipulativ og kjølig. Hun virker alltid rolig med et lite smil når hun kommer med "sannheten", og snakker ned alle Janne sine argumenter med både skremsel og påtatt omsorg. I dansegruppen som Janne er med i, der hun får skinne, og som er en av grunnene til at hun fortsetter å være med i menigheten, får de ikke lov å danse i trikot, men må ha vide t-skjorter og lange skjørt. De mer "utfordrende" bevegelsene blir kuttet bort før oppvisninger etter at ungdomslederen tilfeldigvis viser seg på øving. Janne argumenterer med at det handler om å kunne bevege seg lettest mulig, men hovedpoenget til Karen Sofie er at spesielt unge gutter blir forledet når de ser kvinnekroppen: "Vi jenter må være solidariske og ta hensyn. Spesielt vi som danser. Det er så lett å ta oppmerksomhet til kroppen sin når man danser (s. 141)". Disse guttene kan rett og slett ikke kontrollere seg og kan derfor ikke se lettkledde kvinner eller, viser det seg, være alene med en kvinne som de ikke skal gifte seg med. Gjennom dansen begynner det å bli veldig tydelig for Janne at i denne menigheten får hun ikke uttrykke seg fritt.

Janne har en søster som hun ikke er særlig nær og føler er helt annerledes enn henne, men som hun likevel misunner og velger å følge inn i menigheten. Hun har en ungdomsleder som forsøker å kontrollere henne og den mystiske Peter som hun føler forstår henne, men som gir veldig uklare signaler. Alle disse relasjonene bidrar til en dynamikk som gjør Spranget til en interessant og fengende bok og får godt frem hvordan Janne sliter med å finne sin plass. Søsteren Anna representerer den flinke, pliktoppfyllende kontrasten til den opponerende Janne, mens Peter representerer både en likesinnet og den som gjør det spennende å fortsette med møter og samlinger med de andre ungdommene i menigheten. Men Janne vet ikke helt hvor hun har ham. Han er morsom og sarkastisk, spiller trommer, tegner, og kommer litt som han vil, og tar i grunn ikke noe fast standpunkt verken når det kommer til menigheten eller til Janne. Det aller mest interessante er likevel kontrollaspektet og den uhyggelig rolige og vennlige Karen Sofie som mener hun kommer med sannheten. Det er så godt skrevet. Om hun er representativ for ungdomsledere i kristne menigheter vet jeg ikke, selv om forfatteren selv har sagt at boken delvis er basert på egne erfaringer med nettopp denne typen menigheter. Hun er ihvertfall representativ for krefter som kan manipulere og forgifte unge og søkende sinn.

Spranget er i likhet med Slipp hold en velskrevet og fengende ungdomsroman. I Slipp hold er det et nytt miljø som blir symbolet på frigjøring for hovedpersonen, mens her frigjør hun seg fra et kontrollerende miljø. Begge bøkene handler likevel om å tørre å stå for egne valg selv om det kan bety at de som står deg nær blir støtt.

Les mer om Spranget på forfatterens blogg.

Samlesing: Slipp hold av Heidi Sævareid

Foto: Mangschou forlag

Denne månedens samlesing til Bokbloggerprisen i september er ungdomsboken Slipp hold av Heidi Sævareid. Slipp hold er nominert i Åpen klasse sammen med Fotturar i Norge av Gaute Sortland og Havboka av Morten Strøksnes.


Heidi Sævareid er født i 1984 og har i følge Mangschou forlag sine sider en mastergrad i nordistikk fra UiO, har jobbet som norsklærer og forlagsredaktør, men jobber i dag som forfatter, oversetter og yogalærer.  Hun har også jobbet som redaktør i Barnebokkritikk og kritiker (Vårt land, Barnebokkritikk, Numer). Heidi Sævareid har tidligere gitt ut ungdomsromanen Spranget som hun både ble nominert til Brageprisen for og fikk Kulturdepartementets debutantpris for. Også Slipp hold var nominert til Brageprisen og nå altså Bokbloggerprisen.


Forlaget om Slipp hold:

Går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?
«Du er så pysete», hvisker han og klemmer hånden min. Jeg rister på hodet for meg selv, det er ikke sant. Det er mange ting jeg ville prøvd som han aldri ville gjort.

Mari og Torger har vært sammen lenge. Hun vet ennå ikke helt hvor hun har ham. Han er litt for opptatt av å vite hvor han har henne. Hvordan kan Mari komme tilbake til den hun var før? Hvor langt kan hun gå for å sprenge nye grenser? Og går det an å overgi seg til noe uten å gi opp hele seg?

                                    


Jeg skrev om Slipp hold i et samleinnlegg tidligere, men kommer forhåpentligvis til å rekke å skrive mer om den i løpet av april siden jeg er ansvarlig for denne månedens samlesing. I tillegg har jeg lest Heidi Sævareid sin første ungdomsbok Spranget og et eget innlegg om den kommer ihvertfall.


Har du lest og skrevet om boken eller gjør det kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.

Hva skal du lese i påsken?

Påskeferie betyr for mange lesetid og kanskje fortrinnsvis krim. Jeg har lest lite krim de siste årene, har lest litt mer spenning, men skal likevel komme med blant annet et par krimtips til ferien. Jeg har så langt i år ikke lest en eneste krim- eller spenningsbok, men har planer om at den første skal bli lest nå i påsken, så tar gjerne i mot tips tilbake.

Mine påskeleseplaner er ikke helt bestemt enda, og de kommer nok uansett til å endre seg underveis, som mine planer stort sett gjør. En del av planen er å få begynt på ihvertfall en av bøkene på Booker International longlist, og foreløpig leder White Hunger av Aki Ollikainen, som er den som fristet mest fra listen og den eneste jeg har (med kindle og Amazon kan det endre seg med ett klikk). Når det gjelder krim og spenning har jeg akkurat fått inn Piken på toget av Paula Hawkins, Broren av Joakim Zander og Man dør litt hver dag av Arne Svingen på jobben. Så om ingen av dem blir utlånt, tar jeg en av dem med meg i ferien. På kindle har jeg flere krimromaner og jeg har lenge hatt planer om å begynne på J.K.Rowling sin serie, eller kanskje Bird Box av Josh Malerman. Listen er lang og lesetiden i ferien blir nok mindre enn ambisjonene.  Her er mine tips til dere:

For Veronica Mars-fans: les de to bøkene som har kommet, The Thousand Dollar Tan Line og Mr. Kiss and Tell, de er perfekte som påskekrim! Jeg sier gjerne ja takk til mer av den nå voksne Veronica, og jeg synes bøkene er bedre enn filmen. Lydbokversjonen av den første boken skal være innlest av ingen ringere enn Kristen Bell.




Ferie betyr gjerne også tid til å fordype seg i en murstein, noe jeg dessverre sjelden gjør. J.K.Rowling sin The Casual Vacancy/Den tomme stolen var muligens den beste boken jeg leste i fjor. Jeg valgte lydbokversjonen som absolutt kan anbefales. Istedenfor hennes fantastiske Harry Potter-univers, får vi her beskrevet et britisk lokalsamfunn, ulike sosiale lag, fordommer, tragedier, politikk og makt. Forfatterens engasjement for de lavere sosiale lag kommer også frem i denne boken akkurat som i Harry Potter, og også her er det ungdommene som portretteres best og gjør mest inntrykk. En sterk leseopplevelse som selv om den er svært medrivende er langt fra noen kosebok. Så er du advart! Jeg kan også advare om at miniserien laget for TV har valgt en helt annen tone enn boken, som jeg ikke likte, og jeg orket kun å se en episode.



Harlan Coben er en gjenganger hos meg med sine enkeltstående spenningsbøker. Jeg liker at det ikke er en serie, at de er så handlingsmettet, at de overrasker, og at jeg vet at han leverer oppskriftsmessig. Dette er ikke bøker en husker lenge etterpå eller som setter spor, men de er utrolig underholdende og spennende. Dette gjelder ihvertfall for dem jeg har lest så langt. Tilgi meg hørte jeg også på lydbok og disse bøkene er helt perfekte i lydbokformat da de er både enkle å følge og de er så handlingsdrevet at du henger med. Jeg har lest flere av bøkene for egen maskin, og de fungerer selvsagt minst like bra da. I Tilgi meg blir en idrettstrener anholdt for å ha forgrepet seg på ungdom han trente. Det er en journalist som avslører ham og hun skal senere finne ut at hun kanskje ikke hadde alle fakta på bordet.


Her er noen tidligere krimanbefalinger til påske jeg har skrevet på bloggen. Gi meg gjerne dine påsketips og leseplaner for påsken i kommentarfeltet.

Biografisirkel: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella

Samia Yusuf Omar vokser opp i et krigsrammet Mogadishu i Somalia, og har fra hun er ganske liten en drøm om å løpe, bli sprinter, og å delta i OL. Hun og bestevennen Ali løper sammen helt til Samia blir så god at Ali heller bestemmer seg for å trene henne. Hun vinner alle løp hun er med i, men når al-Shabaab kommer til makten blir det vanskeligere å løpe. Hun må løpe etter det blir mørkt ikledd heldekkende burka. Etterhvert gjør ikke krigen det bare vanskelig å løpe, men de går ut over stadig flere aspekter ved Samia og familien hennes liv. Kan hun bli værende i hjemlandet eller må hun legge ut på den berømmelige Reisen til Europa som så mange før henne?
                               

Denne dokumentarromanen skrevet av Giuseppe Catozzella følger Samia hele veien fra en relativt lykkelig barndom til hun som ung kvinne blir tvunget til å legge ut på Reisen og å  flykte ikke bare fra landet sitt, men fra kontinentet sitt for å følge drømmen, men kanskje først og fremst for å kunne leve fritt og å være seg selv. Før hun kommer dit får vi være med på både oppturer og nedturer. Løpeturene og samtalene med Ali, det nære forholdet til søsteren Hodan og faren. Deretter svik, krig, undertrykking og til slutt den tunge og grusomme flukten gjennom Afrika, det fryktfulle Sahara, før siste etappe til friheten, over Middelhavet.

Under Reisen blir menneskene på flukt stuet sammen på et lasteplan eller en mørk container i dagesvis, der de må gjøre sitt fornødne, de kaster opp over hverandre, og hvis de faller av bilen så er det hele over. De blir stadig rippet for penger og får sjelden det de har betalt for. Samia forteller om hvordan alle etterhvert endrer seg som menneske, hvordan medmenneskeligheten stadig forsvinner:

Vi brøt opp igjen etter en uke. På disse dagene hadde alt forandret seg. Lik en plante som plutselig bærer frukt spiret frøet til min egoisme på den stinkende madrassen. Gradvis gikk jeg over til å utelukkende å tenke på meg selv. Alt og alle var underordnet min egen overlevelse. Jeg ble villere, ensommere. Mitt eneste mål var å komme til Reisens ende. Jeg hadde selv satt meg i denne situasjonen, og denne situasjonen hadde forandret meg. For alltid. På bare noen dager. (s. 192).

Det er Samia som forteller historien sin i romanform, selv om vi allerede på forhånd vet at det umulig kan være hennes ord. I etterordet forteller forfatteren at historien har blitt til blant annet gjennom samtaler med Samias søster og en av de andre unge kvinnene Samia møtte under Reisen.

Like før og samtidig som jeg leste denne boken leste jeg Siri Hustvedt (Det jeg elsket) og Synnøve Macody Lund (Personar du kanskje kjenner), begge to skriver eksepsjonelt godt. Akkurat det la en liten demper for Ikke si at du er redd i starten. Det er ikke det at den ikke er godt skrevet, men språket ble litt tamt sammenlignet med de to andre. Når det kommer til innholdet er dette overhodet ikke tamt. Jeg synes likevel at det var rart å lese historien, som jeg vet ikke er skrevet eller fortalt av Samia selv, i førsteperson. Det gjør at du kommer nærmere Samia, men samtidig fjerner det meg fra historien fordi jeg tenker over hvordan forfatteren kan vite alt dette om Samia, og ikke minst om det virkelig var slik hun selv ville fortalt det og gjengitt følelsene og tankene sine. Akkurat det fortellergrepet er altså en blandet opplevelse, men det tar ikke vekk viktigheten av en slik fortelling. Som jeg skrev i min anmeldelse av Simon Strangers roman De som ikke finnes, er en peronlig fortelling som dette veldig effektfull og det gir deg nesten en følelse av at du kjenner den som opplever det, fremfor å lese om antall døde flyktninger i avisen. Ved at vi har blitt kjent med Samia helt fra barndommen blir jeg som leser enda mer knyttet til henne.

Samia Yusuf Omar sin historie er en historie fra virkeligheten. Her kan du se løpet hennes under OL i Beijing hvor kun kom desidert sist. Her blir det også veldig tydelig hvor spinkel hun er sammenlignet med de andre og at hun heller ikke har like proft utstyr. Målet hennes var OL i London i 2012, men dit kom hun aldri.

Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel hvor denne rundens tema var idrettsutøvere. Akkurat at Samia var en idrettsutøver er ikke det essensielle ved boken, men den styrken og viljen Samia viser gjenom løpingen til tross for alle hindrene som oppstår, sier mye om henne som person. Om ikke alle grep ved boken er helt vellykket anbefaler jeg den likevel på det sterkeste. Samtidig som den forteller om Samia, forteller den oss om opplevelser og følelser mennesker vi i Norge forholder oss til, mer eller mindre har vært gjennom, og det er viktig innsikt.

Andre som har skrevet om boken:

Artemisias verden
Leseriet (Mohammed finner faktafeil)
NRK