Dette leste jeg i februar: tvangstanker, fantasy og overraskende fengende klassiker

Mars er godt i gang og det er mer enn på tide å oppsummere februar. Februar har som nevnt i forrige innlegg vært preget av sykdom hjemme hos oss. Den ene etter den andre har vært syk ikke bare en gang, men to og tre. Jeg skal ikke si noe mer om det, men både overskudd til blogging og lesing har vært noe labert. Jeg har likevel hatt noen gode og sterke leseopplevelser også i februar:

Anorektisk av Ingeborg Senneset
Turtles All The Way Down av John Green
Maresi av Maria Turtschaninoff
Overtalelse av Jane Austen

Først ut var Anorektisk, en sakprosa-bok skrevet av Ingeborg Senneset om hennes egen kamp med sykdommen tittelen henspiller til. Boken tar for seg hennes tre innleggelser på ulike behandlingsinstitusjoner og er basert på hennes egne blogginnlegg og dagboknotater. La meg bare si at det var et lite mareritt og være del av denne boken. Jeg har lest litt om sykdommen tidligere, men jeg har aldri før virkelig forstått hvor grusom den er. Forfatteren gir et veldig personlig og nært innblikk i livet med anoreksi, så nært at jeg kjenner det fysisk (det kan nevnes at jeg muligens kjente det ekstra godt fysisk da jeg hadde influensa mens jeg leste deler av boken). Det verste er likevel å lese om det fengselet det må være å leve med en sykdom som hele tiden jobber mot deg og prøver å ta livet ditt. Den får deg til å lure både deg selv og andre slik at den kan fortsette som før, med tvangstanker om sulting, oppkast og trening. Den får deg til å behandle de du er glad i dårlig fordi de ønsker å ta bort sykdommen. Dette er en bok jeg er glad jeg har lest, men som jeg også er glad jeg er ferdig med. En viktig bok for å forstå en sykdom som de færreste virker å forstå (også helsepersonell) og som er utrolig vanskelig, men ikke umulig, å bekjempe. Boken har et langt faglig forord av Finn Skårderud som man muligens får bedre utbytte av å lese i etterkant.

Anorektisk kjøpte jeg og leste først og fremst fordi den er nominert til Bokbloggerprisen 2017 og hadde samlesingsmåned i februar. Ved å trykke lenken kan du lese mer om det og finne lenker til andre innlegg om boken. Jeg leste den også i forbindelse med Moshonista sin biosirkel der rundens tema var uoppdragne piker. Nå er det vel heller sykdommen som er uoppdragen enn Ingeborg Senneset selv. Sykdommen får henne til å gjøre alt det de som passer på henne ikke vil at hun skal gjøre, og å lure dem til å tro at gjør alt det riktige. Ta 1000 spretthopp midt på natten eller i dusjen når ingen hører eller ser for eksempel. Ellers vil jeg også si at å gi ut en så naken og rå bok om seg selv, og ikke minst at den inneholder en god del kritikk mot helsevesenet er ganske uoppdragent og tøft gjort.

Nestemann ut ble John Green, en forfatter jeg har hatt planer om å lese mer av i flere år nå. Når han nå kom med sin første utgivelse etter suksessen (og en av mine favorittbøker) The Fault in Our Stars fra 2012, fristet det å starte der. Boken handler om Aza på 16 år som lever med sterk angst og tvangstanker, spesielt rundt bakterier og renslighet. Handlingen i boken drives frem av mysteriet rundt en forsvunnet lokal millionær og en utlovet dusør. Bestevenninnen til Aza, Daisy, ønsker seg de pengene og vil løse mysteriet. Hun vet også at Aza kjente millionærens sønn i barndommen og får henne med seg i jakten. Turtles All The Way Down levde ikke helt opp til TFIOS for min del, men jeg likte den likevel bedre enn Paper Towns. Det har blitt påpekt at det er en av Greens mer lavmælte bøker og den mangler noe av intensiteten og humoren fra flere av hans andre bøker. Jeg synes han som vanlig skriver frem troverdige tenåringskarakterer på sitt mest sårbare. Aza sin indre tankespiral og de utfordringene hun har i livet kommer godt frem. Også hvordan dette påvirker de rundt henne, spesielt bestevenninnen Daisy.

Det er mulig boken virker mindre intens siden jeg like før hadde lest om tvangstanker i Anorektisk som er hakket mer ekstreme enn her. John Green klarer likevel med sitt gode språk og ved gjentakelser å gi meg den kvelende og slitsomme følelsen det må være å bli fanget av sine egne tanker og aldri komme seg ut av spiralen. Han bruker også i gjenkjennelig stil mange referanser til både klassisk litteratur og mer moderne referanser som Star Wars.

Finske Maresi ble første bok ut i min fantasyutfordring, der jeg håper å finne ut om jeg egentlig liker sjangeren eller det kun gjaldt Harry Potter og et påfølgende blaff av interesse for mange år siden. Maresi er en ung jente som er sendt til øyen Menos og Det røde klosteret der kun kvinner lever. Unge jenter sendes dit blant annet for å unngå vold og forfølgelse og for å få en utdannelse. En av de som kommer dit etter å ha rømt fra sin voldelige far, er Jai. Hun er det nyeste tilskuddet i klosteret og Maresi får i oppgave å være hennes fadder. Dramatikken starter for fullt når det viser seg at faren til Jai på ingen måte har gitt opp jakten på datteren, og raseriet over å ha blitt sveket og lurt er voldsomt.

Jeg likte godt konseptet og bakgrunnshistorien med Det røde klosteret, men den overbeviste ikke helt fra start. Det er en kort bok, men det tok likevel lang tid uten at det skjer spesielt mye. Ikke at det er noe galt med oppbygging av univers, men boken opplevdes nesten litt todelt. Det er også noe forvirrende at den språklig sett føles som en barnebok, men innholdsmessig mye mer i ungdomssegmentet. Det er relativt mørkt og brutalt, men uten spesielt grafiske beskrivelser. Jeg har altså litt blandede følelser for denne, men ble såpass fenget  i siste halvdel at jeg måtte inn å sjekke når neste bok kommer, og det er jo et godt tegn.

Jane Austen har stått på leselisten og planen lenge. 2018 ble altså året da jeg fullførte min første bok av henne. Jeg må innrømme at jeg har gruet meg litt etter at jeg for noen år siden slet med Northanger Abbey og ga opp halvveis. Jeg har alle Jane Austen sine bøker på engelsk i bokhyllen, men valgte likevel å skaffe meg et norskt digitalt leseeksemplar fra Aschehoug før jeg turde å gå i gang med Overtalelse. Jeg er rimelig sikker på at språket ble et hinder forrige gang, da jeg syntes at språket var tungt og vanskelig. Jeg går helt sikkert glipp av mye ved å ikke lese på originalspråket, men samtidig kom jeg meg ganske enkelt gjennom denne gangen og koste meg skikkelig. Jeg opplever også oversettelsen som veldig god. Jeg tenkte ikke over språket underveis, men tenker i etterkant at spesielt de fornærmende kommentarene og ikke minst kjærlighetsbrevet hadde gjort seg best på engelsk.

Jeg ble rett og slett overrasket over hvor fengende Jane Austen kunne være og hvor godt jeg likte boken. Jeg skjønner godt at populariteten hennes består. Det er for det første veldig interessant å lese om dagliglivet på 1800-tallet. Det som gir en ekstra brodd til boken er hvordan Austen harselerer med blant annet snobberi. Hovedperson Anne Tyler er av det sympatiske slaget, men hennes søstre og far bryr seg mer om seg selv, hvordan de oppfattes og hvem de omgås enn noe annet. I det ene øyeblikket ber de Anne hilse hjertelig til sin venninne, før de i det neste snakker om den fryktelige kjolen hun hadde på seg her om dagen. I tillegg og ikke minst er Overtalelse så utrolig romantisk, på den aller beste måten. Sakte oppbygging, spenning og lengsel som til slutt belønnes, har mange benyttet i romantiske historier etter henne, men Jane Austen er mesteren. Nå gleder jeg meg til flere Jane Austen-bøker. Hvis jeg skal prøve meg på de engelske versjonene tror jeg at jeg starter med Pride and Prejudice, for der kjenner jeg historien relativt godt fra før. Overtalelse var mitt valg til denne runden av bokhyllelesing hos Boktanker.

Alt i alt ga februar meg ikke veldig mange, men ulike og gode leseopplevelser. Fire bøker ga hele ti kryss i årets mål, så jeg er godt fornøyd. Mars består foreløpig av ingen ferdigleste bøker. Jeg har påbegynt en av årets mursteiner, og forfattermål, David Copperfield av Dickens og holder på med februarboken i Labbens lesesirkel på Goodreads. Ellers satser jeg på å lese noe fra langlisten til den internasjonale Booker-prisen som kommer førstkommende mandag. Og kanskje starte på en tidligere Booker-vinner frem mot jubileumsprisen der tidenes Booker-vinner skal kåres i juni.