Dette leste jeg i mars: gjensyn med favorittforfattere

Mars ble nok en vintermåned, til tross for at enkelte krokus har forsøkt å komme opp. Men været er jeg i grunn ganske lei av å snakke om og å klage over. Sommeren kommer først i september;-)
Mars har ellers bestått av internasjonal Booker, der langlisten kom i midten av måneden. Jeg har fått lest én bok foreløpig og lurer på å vente med flere til kortlisten kommer neste uke. Det har også vært påskeferie, og jeg har hatt over en ukes ferie, men fikk ikke lest så kjempemye likevel. Det er begrenset hvor mye tid en kan sitte med nesen i en bok når man ferierer med familie og besøker familie. Men leselysten nærmer seg topp, og det er det viktigste. Ellers er det bare å innse at uten lydbøker og barnebøker, som det har vært lite av så langt i år, så rekker jeg sjelden mer enn 4 bøker på en måned. Og det er ikke så aller verst det. Disse bøkene leste jeg i mars:

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Hver dag av David Levithan
The White Book av Han Kang
Almost Love av Louise O´Neill
Snokeboka av Lisa Aisato

Først ut var marsboken i Labben sin lesesirkel på Goodreads. Kategorien var potensielle Booker-nominerte til langlisten som kommer i juli, og valget falt på Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward. Denne boken likte jeg veldig godt og jeg vil kalle den en bok i min gate. Den har en touch magisk realisme, overtro, menneskelige relasjoner, tragiske skjebner og er samfunnskritisk. Boken veksler mellom tre ulike fortellerstemmer, Jojo, Leoni og Richie. Jojo er en 13 år gammel gutt som bor med moren og besteforeldrene sine. Moren, Leonie, er afroamerikansk, sliter med å ta vare på både seg selv og barna, og faren Michael, som er hvit, sitter i fengsel. Richie er en ung fange som bestefaren til Jojo møtte og følte ansvar for da han selv satt i det samme fengselet som svigersønnen nå sitter i. Sing, Unburied, Sing  sier nok en god del om det amerikanske samfunnet i dag, spesielt om raseproblematikk, narkotikaproblemer og fattigdom, som alle tre henger sammen. Boken har et poetisk språk, men er relativt lettlest og er en både vakker og vond fortelling.

Hver dag av David Levithan er en bok jeg har hatt på leselisten, i diverse skolebibliotekhyller og i egen bokhylle ganske lenge. Nå når den skal komme som film fikk jeg plutselig ett spark bak til å lese den. Jeg har hørt mye bra om den, men må si jeg ble litt skuffet... Hver dag handler om A, som av ukjent årsak ikke har en egen kropp, men våkner opp i en ny kropp hver dag. Slik har livet til A alltid vært. Når han en dag våkner opp som kjæresten til Rhiannon ender han opp med å forelske seg i henne, og han/hun begynner å bli mindre forsiktig med hvordan andres liv kan påvirkes ved at han/hun låner kroppen deres en dag. Dette blir det bråk av. I starten er jeg veldig fascinert. Hva gjør oss til den personen vi er? A er kjønnsløs, har ikke familie eller venner og har nye mennesker rundt seg hver dag. Her er det mange interessante aspekter. Min opplevelse gikk likevel fra at jeg synes dette var fascinerende til å bli litt mer søkt med for mange ubesvarte spørsmål. I tillegg synes jeg kjærlighetshistorien tar for mye plass. Dette endte opp med å bli mer en kjærlighetshistorie enn den interessante historien det så ut til å være i første halvdel. Boken fikk jeg gratis fra Gyldendal.

Levende og døde av Han Kang var blant mine favoritter fra i fjor og gledet meg derfor til en ny bok av forfatteren. Da hun nok en gang kom på langlisten til den internasjonale Booker-prisen annonsert i mars, så var anledningen der. The White Book er en rekke selvbiografiske korte tekster som tar utgangspunkt i hvite ting. Han Kang skriver spesielt om sin eldre søster som døde like etter fødselen, om sine egne tanker og sorg og hvordan foreldrene hennes må ha opplevd det. Enkelte av tekstene gjør veldig inntrykk på meg, mens andre sliter jeg med å ta innover meg. Jeg tror ikke jeg var helt mottakelig for denne boken akkurat nå og håper å lese i den igjen på et annet tidspunkt. Jeg synes ofte det er litt vanskelig å lese lyrikk og kortprosa og er heller ikke så veldig vant med det. Jeg får alltid med meg bruddstykker, men føler ikke jeg får fullt utbytte. Her er det bare å øve seg på den måten å lese på før jeg gir meg i kast med denne igjen.

I fjor leste jeg den sterke Printz-nominerte Asking for it av den irske forfatteren Louise O´Neill. Da hun kom med ny bok i år, denne gang for voksne, var jeg raskt ut med å kjøpe den, og den ble første bok ut i påskeferien. Nok en gang har O´Neill skapt en ganske usympatisk, men realistisk hovedperson, Sarah. Denne gang havner hun i et destruktivt forhold med en eldre mann, Matthew. Til tross for at hun er skeptisk til ham i starten blir hun etter hvert tiltrukket og ganske besatt av rikdommen og makten hans. Hun lar han fullstendig ta kontrollen over henne og resten av livet hennes er det ikke lenger så nøye med. Boken har diverse frempek og skifter mellom å fortelle oss om hovedpersonens liv i nåtid og da hun traff og hadde et forhold til Matthew.

Almost Love er en spennende, ubehagelig og drivende bok som er vanskelig å legge fra seg. Til tross for tittelen og at den handler om en romanse, er dette ingen romantisk bok. Sarah blir så absolutt utnyttet av Matthew, men han er likevel ikke alene skyld i hennes dårlige valg i livet. Hun slet med å forholde seg til sine nærmeste også før hun møtte ham, og det blir ikke bedre etterpå. Hennes problematiske forhold til sin far og at moren døde da Sarah var barn, er nok også en god del av årsaken til at hun har problemer med å knytte seg til andre mennesker. Dette er også noe av det boken utforsker. Til tross for at boken har kvaliteter og jeg ble veldig revet med i den, sliter jeg litt med å se hva forfatteren vil at vi skal få ut av historien. Det er uansett forfriskende å lese om kvinnelige hovedpersoner som er så full i feil og tar så mange dårlige valg som Sarah.

Jeg satte meg et mål i starten av 2018 om å lese flere bøker av forfattere jeg har lest og likt veldig godt tidligere. Denne måneden har jeg lest hele tre bøker av forfattere bak noen av mine favorittbøker. Lisa Aisato leser jeg vel en ny bok av i året og de gamle leser jeg på nytt og på nytt, så hun teller nesten ikke.  Snokeboka kom akkurat i tide til at yngstedatteren ble fire år og den er allerede lest flere ganger. Den handler om å være flue på veggen, men helt bokstavelig, om en flue som ser hva som foregår bak husets fire vegger. Boken tar utgangspunkt i en rekke mennesker som står samlet i en heis. På de påfølgende sidene får vi vite litt om hvem disse menneskene er når de er hjemme hos seg selv. Med Lisa Aisato sine bøker er det muligens slik at mor får enda mer utbytte og glede av bøkene enn barna, men begge jentene min liker dem godt. Snokeboka er kanskje litt mer tydelig morsom enn Aisato sine siste utgivelser, men som alle hennes bøker også sår og ettertenksom. Og så holdt jeg på å glemme å nevne Lisa Aisato sine praktfulle illustrasjoner.

April er allerede nesten en uke gammel og ingen bøker er foreløpig ferdiglest. Jeg har som vanlig planer om en god del jeg skal lese. Jeg skal lese ferdig noen av bøkene jeg holder på med, høre ferdig årets første lydbok, og så har jeg planer om å begynne på rekken av tidligere Booker-vinnere frem mot Man Booker sin kåring av tidenes vinner i mai/juni. I tillegg vil jeg lese i hvert fall en bok til enten fra lang- eller kortlisten til de internasjonale Booker-prisen. Hva er dine planer?