lørdag 22. juli 2017

22.juli, seks år siden i dag: En av oss av Åsne Seierstad

I forbindelse med at jeg fikk ansvaret for samlesingen av kortlistede To søstre av Åsne Seierstad nå i juli, har jeg også lest En av oss av samme forfatter. Boken har stått på leselisten en stund, men jeg har som sikkert mange andre, vegret meg noe for å lese den. Terrorangrepene 22. juli for 6 år siden gjorde sterkt inntrykk på de fleste nordmenn, også oss som ikke var direkte berørt. Jeg har tenkt at det nesten føltes feil å skrive om denne boken nå midt i feriehyggen, men så var det jo midt i feriehyggen de grusomme angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya skjedde, hendelsene som er hele utgangspunktet for denne boken. Og når jeg ikke har hatt tilgang til PC og internett før akkurat i dag, så passer det i grunn ganske godt å poste dette innlegget på denne dagen for å minnes og å tenke litt ekstra på de som mistet noe eller noen den dagen.

"En av oss - en fortelling om Norge" av Åsne SeierstadI En av oss følger vi gjerningsmannen Anders Behring Breivik helt fra fødselen, og frem til rettsaken i etterkant av 22. juli-terroren. En ganske stor del er viet hans barndom og oppvekst og etter hvert forberedelsene frem mot terrorangrepet. Vi får et innblikk i hans bakgrunn og etterhvert hvordan han til stadighet ikke helt passer inn i ulike miljøer selv om han prøver hardt. Etter å hatt noen mislykkede forsøk på å starte egen bedrift flytter han tilbake igjen på gutterommet der han spiller dataspill og etterhvert begynner å skrive på sitt velkjente manifest.

Parallelt får vi også små kapitler der vi møter fem av ofrene fra Utøya. Kameratene Anders, Simon og Viljar fra Troms AUF og søstrene Lara og Bano, som flyktet fra Irak til Nesodden, er de egentlige hovedpersonene i denne historien. Vi møter også foreldrene deres i korte kapitler der vi får vite hvordan de møttes, fikk barn, barnas oppvekst og etter opplevelsene den grusomme dagen og sorgen etterpå. Det er ikke lange bitene vi får, men likevel er historiene store og gjør inntrykk. Og akkurat disse historiene gjør både boken bedre og mer levelig, samtidig som det er nettopp de historiene som gjør det så utrolig hjerteskjærende, nært og personlig, og vondt å lese. For det aller vondeste er å møte de familiene som ikke fikk hjem sine aller kjæreste. Som her når familien til Bano og Lara kommer til Sundvolden hotell der kun en av døtrene venter:

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(s. 386).

Noe tankevekkende ved boken er hvor dårlig beredskapen i Norge fungerte den 22. juli. Jeg har jo lest om rapporten som kom i etterkant, og visste at det var mye som gikk galt. Måten Åsne Seierstad bygger opp disse hendelsene i boken gjør det enda tydeligere hvilke konsekvenser alt rotet fikk. Et eksempel er politiets varslingssystem på tvers av politidistrikt der den som er på jobb må trykke seg inn på et varslingssenter for å se beskjedene de mottar, og det gjorde ikke politistasjonen som var nærmest Utøya denne julidagen. Et annet er helikopteret som stod ubrukt på bakken,  eller båten som ikke var klar til bruk og deretter ble overbelastet, og sånn fortsatte det.
"Ingen trykket på den store knappen. Ressursene som fantes ble ikke utnyttet. Imens kjørte Breivik rolig opp mot Sollihøgda. Han holdt fartsgrensen. Han ville verken kjøre forbi noen eller bli forbikjørt, for å unngå at noen skulle se inn i bilen og tenke at det var et eller annet ved ham som ikke stemte. Tyrifjorden lå mørk og grå langt der nede på venstre hånd. Snart kunne han se Utøya (s. 302)"
Det er en spesiell opplevelse å lese en bok om virkelige hendelser der man blir nært knyttet til personene. Når kronologien i boken nærmet seg 22. juli knøt et seg i magen. Jeg håpet automatisk på at terroristen ikke skulle klare å gjennomføre angrepene, for det var jo så mye som kunne gå galt for ham, men så vet jeg jo at han klarte det. Og når det nærmet seg måtte jeg legge fra meg boken og ta en pause. Da jeg plukket den opp igjen la jeg den nesten ikke fra meg før jeg hadde vært med på hele den dagen, vært der utenfor Regjeringskvartalet, fulgt ferden til Utøya og vært der med alle de ungdommene som ble drept eller skadet psykisk og fysisk, og med de engstelige og etter hvert knuste foreldrene. Jeg var helt utmattet. og måtte ha en ny pause før bokens siste del som handler om rettssaken.

Egentlig skulle Åsne Seierstad bare skrive en artikkel for Newsweek om terrorangrepene, så en artikkel til om rettssaken, og så en liten bok om det samme, og så ballet det på deg.
"Etter at rettssaken var over skjønte jeg at jeg måtte dykke dypere. Der fant jeg Simon, Anders og Viljar. Der fant jeg Bano og Lara. Dette er fortellingen om dem" (s. 524)
Og boken føles akkurat sånn, som om det er fortellingen om de samfunnsengasjerte ungdommene som mistet livet så altfor tidlig. I boken snakkes det om en redsel for at sønnen skal bli glemt fra en av guttenes foreldre, og jeg synes denne boken bidrar godt til at det ikke skal skje, for jeg tviler på at jeg kommer til å glemme disse ungdommene med det første. Jeg kommer heller ikke til  å glemme deres foreldre som opplevde alle foreldres mareritt.
"Viggo vennet seg ikke til, kunne ikke venne seg til at Anders aldri mer skulle hoppe ut døra på skolebussen, at han aldri mer skulle komme gående oppetter gangveien. At skolebussen fantes, at gangveien fantes, men at Anders ikke fantes mer." (s. 504)
En av oss er en kompleks bok som forteller mange historier, mange flere enn jeg får frem her. Forfatteren sier selv om boken i etterordet: "En fortelling om tilhørighet, men også om søke tilhørighet uten å finne det, og å tre ut av felleskapet. Det er også en bok om Norge, en samtidsfortelling om oss." ( s.529). Om du er skeptisk til å lese enda en av bøkene om 22.juli synes jeg ikke du skal være det. Boken er velskrevet, ikke spekulativ og forfatteren redegjør godt for sine metoder og kilder i etterordet. Den gir ingen klare svar, men et slags bilde av hva som skjedde med Norge den dagen.

Så i dag, 22. juli, seks år etter angrepene som mange mente tok uskylden fra Norge, føles det riktig med litt ettertanke for hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier som er viktig. Det felleskapet og den kjærligheten som kom til uttrykk i etterkant virker å være nesten glemt. Og så tenker jeg på Anders, Simon og Bano og alle de som ble drept den grusomme dagen, og Viljar og Lara og alle de som ble skadet eller mistet noen av sine kjære.


8 kommentarer:

  1. Flott omtale. Jeg har enda ikke lest boka. Jeg prøvde da jeg fik tak i den da den var ganske ny men forordet ble for tøfft å lese, så jeg la den fra meg inntil videre.. Men den skal leses en dag. Jeg har lest andre bøker om terrorhandlingene og ABB, bl.a. Aage Borckgrevich sin bok, og faren til ABB sin. Førstnevnte kan i alle fall anbefales, farens historie også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha. Prøvde å svare deg før, men grunnet hyttetur på sted med dårlig dekning ble det litt vanskelig. Håper du leser boken en dag og takk for tips om flere bøker.

      Slett
  2. Ufattelig at det har gått seks år allerede. Føles ennå for nært, selv om jeg tviler på at et år eller to mer vil gjøre noen forskjell på hvorvidt jeg leser, eller makter lese. Har generelt problemer med bøker der jeg vet utfallet, (hvis utfallet er tragisk), pga (som du nevner) det manglende håpet om at alt kommer til å gå bra. Uansett. Veldig, veldig god omtale!! Jeg heier på Åsne til BBP.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Heier nok også på Åsne, men må lese tegneserie om damene også. Jeg leste et par kortere bøker ganske kort tid etterpå, men så har jeg ikke vært klar for mer på mange år.

      Slett
  3. God omtale. Starta på denne i dag, i samband med augustrunden av bìosirkelen til Ingalill, der "ond og/eller gal" er tema. Eg kan ikkje tenkja meg ein ondare og galare person enn ABB.
    Eg er førebudd på sterk lesing. Har jo lest mykje om saka og terroristen tidlegare, men føler på mange måtar at eg treng å lesa meir. Seierstad er som du seier ein dyktig forfattar som får fram det menneskelege i det saklege. Det syner ho også i To søstre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Planen min var også å lese denne til ond/gal-biorunden, den passer veldig godt. Men siden den passet så godt inn i samlesingen i juli, så ble det sånn. Satser på at den går som et forsinket bidrag til juni-runden, og så finne noe annet til august.

      Slett
  4. Så elendig som jeg er til å lese sakprosa, er det takknemlig å lese innlegg som dette om bøker jeg mest sannsynlig aldri kommer meg gjennom. Særlig om hvilket inntrykk boken gjør, som nok er det viktigste når handlingen allerede er kjent. Jeg kjenner meg igjen i håpet om at boka skal ende annerledes, selv når man vet at det ikke er mulig. Det er et kvalitetstegn, tenker jeg, at forfatteren klarer å skrive så medrivende at leseren i små øyeblikk setter virkeligheten til side og håper på noe bedre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Og jeg er elendig på å gå inn å sjekke om jeg har fått kommentarer som ikke går direkte gjennom. Ja, det skal godt gjøres å lese i alle sjangre når man leser rundt 50 bøker i året og skal komme seg gjennom både norske romaner, 1001 og, i mitt tilfelle, nye ungdomsbøker og Booker. Jeg klarer jo ikke komme innom alle sjangrene i den norske bokhøsten en gang. Jeg har dog lest litt mer sakprosa de to siste årene, mye takket være biosirkelen, og kjenner det er veldig godt å lese det innimellom, og å variere i lesingen litt. Det er vanskeligere å få lesetørke da tror jeg. Håper du tar deg til til å lese En av oss en dag jeg da, selv om du ikke tror det selv.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)