fredag 11. januar 2013

Bokanmeldelse: The Graveyard Book av Neil Gaiman

Etter at familien hans blir drept en natt vandrer en liten gutt inn på en kirkegård. Etter innstendig bønn fra Mrs Owens bestemmer spøkelsene og de andre overnaturlige skapningene som holder til der seg for å ta vare på ham og å la han vokse opp på kirkegården. Navnet hans blir Nobody Owens, kalt Bod. Han blir oppdratt og utdannet av spøkelsene på kirkegården, men jo større han blir forstår han mer av situasjonen og begynner å stille spørsmål ved verden utenfor kirkegården, hvem som var hans egentlige foreldre og ikke minst hvem som tok liv av dem. De andre på kirkegården og ikke minst vergen hans Silas, ønsker å holde ham borte fra resten av verden fordi der ute er han utrygg, og i fare for at mannen som tok liv av familien hans skal fullføre oppdraget sitt og drepe Bod også. The Graveyard Book har vært nominert til ulike priser og vunnet The Hugo Award som er en av de største prisene for Fantasy og Science Fiction-bøker.

Dette var boken vi leste i lesesirkelen i november under kategorien grøss. Siden ikke alle var like komfortable med å lese om overnaturlige skumle saker gikk vi for en barnebok som virket tryggere. Boken er ikke veldig skummel for oss voksne ihvertfall, men den har en helt spesiell og noe mørk stemning over seg.
The Graveyard Book

Handlingen foregår fra Bod er en gutt på rundt to år og frem til han blir 16 år med en del hopp i tid. Vi undret oss alle litt over begynnelsen der Bod som 2-åring virker å klare langt mer enn de fleste andre 2-åringer, men så er jo dette en noe spesiell gutt tross alt, så la gå. Bod vokser opp til å bli en smart og ressursterk gutt som stiller mange spørsmål og ikke gir seg før han finner svarene. The Graveyard Book tar opp de store og viktige temaene rundt liv og død fortalt i en klassisk eventyraktig stil der kampen mellom det gode og det vonde står sentralt. Det handler også om at det er greit å være annerledes og etterhvert om det å bli voksen og å gi slipp. Ingenting av dette er originalt, men likevel de aller viktigste tingene i livet. Som i de fleste gode fantasy- og eventyrbøker kan man se paralleller til virkeligheten og kanskje også en viss samfunnskritikk. Uten at jeg skal avsløre noe av handlingen var det flere av oss i lesesirkelen som fikk assosiasjoner til frimurerlosjen og lignende"klubber" mens vi leste.

Dette er min første Neil Gaiman-bok, men det blir helt sikkert ikke den siste. Jeg klarte ikke å la være å tenke på Harry Potter da jeg leste denne boken, og det er ikke nødvendigvis fordi handlingen har så mange flere likhetstrekk enn man kan finne i andre bøker, men kanskje mest på grunn av den magien som ligger i historien og måten den fortelles på. Neil Gaiman klarer å fange den magien som ligger i barndommen der alt kjennes ekte, ingenting virker umulig og ondskapen og ondskap er stort sett noe som er et annet sted og i en spesiell form. Boken inneholder et trippeldrap og andre ganske morbide saker, men det går aldri over grensen til å bli for ubehagelig eller til det ekstreme. Bikarakterene på kirkegården er veldig spesielle og interessante, så jeg skulle gjerne blitt bedre kjent med noen av dem. På den annen side liker jeg at det er en del ubesvarte spørsmål igjen rundt hvem og ikke minst hva de egentlig er for noen skapninger. Neil Gaiman sitt språk er rikt, elegant og byr på litt motstand, og det hele har noe veldig britisk over seg synes jeg. Det er altså ikke den mest lettleste boken for barn, men den har en utrolig fin og magisk historie. Lydboken er lest av Neil Gaiman selv, noe som fungerte veldig bra.


Tittel: The Graveyard Book
Forfatter: Neil Gaiman
Forlag: Bloomsbury
År: 2008
Sidetall/spilletid: 312/7t 48m
Kilde: lydbok kjøpt selv


4 kommentarer:

  1. En av mine favorittbøker av en av mine favorittforfattere! Håper Gaiman skriver fortsettelsen en dag! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Gleder meg til å lese mer av Gaiman siden dette var mitt første møte. Det er jo absolutt en åpning for at det kan komme en fortsettelse her:-)

      Slett
  2. Neil (er så glad i bøkene hans at jeg føler at jeg er "på fornavn" med han) skriver mørkt og dystert med en dybde som jeg ikke ser ofte hos YA/barnebok forfattere. En bok av Neil som jeg virkelig anbefaler heter Amerikanske Guder. Boken Coraline er også fin å lese, selv om det strengt tatt er en bok beregnet på barn 10- har jeg funnet den underholdende alle gangene jeg har lest den.(3 ganger siden jeg var 8 år.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Amerikanske guder har jeg hjemme i bokhyllen, men er ikke helt i fantasyhumør akkurat nå for tiden. Gleder meg til den ihvertfall. Jeg har kun sett Coralin på film. Stardust har jeg også hørt mye fint om.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)