En veldig forsinket oppsummering av oktober og desember

Jeg har vært rimelig flink med månedsinnleggene i år, frem til høsten kom for fullt. Høst, førjulsrus og forberedelser, masse nye bøker, og så videre, tok visst overhånd. Lesegleden har kommet og gått, men mest kommet faktisk, men blogglysten har vært helt fraværende. Etter en noe laber oktober med kun 3 leste bøker, kom november med hele 8 leste bøker. Noen bøker er allerede blogget om i egne innlegg og får ikke noe videre omtale, mens andre er lest og nesten glemt fordi det er så lenge siden (og de ikke gjorde så voldsomt inntrykk kanskje), men noen nye favoritter har det også blitt. Blogglysten er i grunn ikke tilbake, men plikten kaller, så her kommer en noe hastig og sikkert rotete oppsummering av bøkene  som ble lest i oktober og november:

Speak av Laurie Halse Anderson
En sånn jente av Monica Flatabø
Berge av Jan Kjærstad
Havet ved enden av veien av Neil Gaiman
When Dimple Met Rishi Sandhy Menon
Månen følger etter meg av Ingvild Nielsen og Jens Kristensen
MISS av Synne Sun Løes
Så lenge ingen ser oss av Anders Totland )
Autumn av Ali Smith
Bruddlinjer av Heidi Sævareid
Heksene av Roald Dahl

I oktober leste jeg to bøker om voldtekt, en amerikansk kritikerrost ungdomsroman som har stått på leselisten lenge, og en norsk dokumentarroman. Begge to var sterke leseropplevelser, og sistnevnte har fått et eget innlegg. Speak handler om Melanie som akkurat har begynt på high school. Leseren får vite at det har hendt noe tidligere den sommeren, på en fest. Melinda ringte politiet som brøt opp festen, noe som gjør henne lite populær blant sine medelever. Ikke en gang sine tidligere venninner vil ha noe med henne å gjøre. Men vi som lesere skjønner at det ligger mer bak, noe som Melinda ikke forteller, hun forteller i det hele tatt svært lite, for hun har sluttet å snakke. Jeg har tidligere lest og likt Laurie Halse Anderson sin Vinterjenter som tar for seg en ung jente med spiseforstyrrelser. Speak grep meg enda mer enn denne. Historien blir fortalt oss gjennom Melinda sin stemme, og den er til tider både morsom, sår og troverdig. Hun har blitt en som observerer, men nesten ikke deltar, og føler hun er i ferd med å miste seg selv. Akkurat som i Vinterjenter kjennes det som et troverdig innblikk i psyken til en som går gjennom vanskelige ting. Speak kom ut for nesten 20 år siden, men blir stadig trukket frem, og gitt ut i nye utgaver, og dessverre er historien like aktuell.

Huset ved enden av veien endte opp med å bli en ørliten skuffelse. Det gikk tregt å lese den og den grep meg ikke så mye som jeg håpet. Her har jeg gått rundt og trodd at Neil Gaiman er en potensiell favorittforfatter og så har jeg bare likt de to bøkene av ham jeg har lest sånn passe. Og boken fikk meg rett og slett til å lure på om jeg egentlig ikke er så glad i fantasy likevel. Jeg håper det er timing, at fantasy er noe som passer meg utmerket enkelte ganger, mens andre ikke. For Gaiman skriver stemingsfullt og godt, men jeg har problemer med å leve meg ordentlig inn i historien, og kjenner en irritasjonsmurring over noen av de overnaturlige elementene. Jeg er usikker på hva det er som ikke stemmer, og har verken planer om å gi opp fantasy eller Neil Gaiman helt enda. Jeg tror rett og slett jeg skal ha et eget sci-fi og fantasymål i 2018, for jeg har mange bøker jeg vil lese og har lest lite i disse sjangrene de siste par årene. Dette må jeg jo finne ut av.

En "sjanger" jeg ikke har lest lite av de siste årene er YA, engelskspråklige ungdomsbøker. Her er det mange gode bøker og mange middelmådige. When Dimple Met Rishi var i sistnevnte kategori. Den handler om to indisk-amerikanske ungdommer som møtes fordi foreldrene vil at de skal gifte seg. Forviklingene oppstår når guttens familie har fortalt ham om planen sin, men jenten sine foreldre ikke har det. Historien er søt den, men litt for forutsigbar, og ikke morsom nok, til at den blir virkelig god. Denne boken fortjente ikke helt all hypen den har fått synes jeg.




Det ble litt norsk 2017-lesing i både oktober og november. I oktober rakk jeg også årets andre norske 2017-roman, nemlig Berge av Jan Kjærstad. En bok som er kåret til en av årets beste bøker av mange kritikere, men selv er jeg ikke full så begeistret. Boken fikk et eget innlegg tidligere. I november bestemte jeg meg for, at til tross for at jeg har lest veldig mye mer i åpen klasse enn i romanklassen til Bokbloggerprisen, at jeg ville fortsette å lese mest i åpen klasse. Det er fint å ha relativt god oversikt i noen kategorier, for jeg kan umulig rekke over alt. Jeg leste dermed tre nye norske ungdomsbøker på rad, alle gode, og de fikk et felles innlegg da. En bildebok ble det også tid til. Månen følger etter meg er en stemningsfull og fin bildebok for barn om å føle seg alene. En jente som blir holdt utenfor i barnehagen, blir venn med månen, som også er ensom. Boken har vakre illustrasjoner og en fin historie, men den gjorde likevel ikke det store inntrykket på den ene gjennomlesningen den til nå har fått. Min yngste datter var overhodet ikke interessert i å lese denne sammen med meg og min eldste bare sånn passe, da hun helst vil lese alt av Roald Dahl for tiden. Så mulig jeg får lese gjennom den igjen selv før nominering i januar. Boken fikk jeg av Mangschou forlag.

Man Booker- vinneren ble avslørt i oktober, men jeg har i grunn ikke gjort meg helt ferdig med årets kortliste enda. Jeg har en påbegynt Lincoln in the Bardo (vinneren) og en urørt History of Wolves stående i skal lese snart-hyllen i stuen. I november leste jeg kortlistede Autumn, mitt første møte med Ali Smith. Et av de første kapitlene handler om en interaksjon mellom bokens hovedperson Elisabeth og en ansatt på det lokale postkontoret. Hun er der for å søke om nytt pass, og han er der for å motarbeide dette kan det virke som. En absurd og komisk situasjon som fikk meg til å le høyt både mens jeg leste og lenge etterpå. Et kapittel som gjør boken verdt å lese alene. Boken inneholder noen flere artige situasjoner, men er ellers ikke særlig morsom. Den er kalt en Brexit-roman og er innom blant annet flyktningekrise, fremmedfrykt og byråkrati, men mest handler den vel om Elisabeth sitt vennskapsforhold til sin eldre nabo, Daniel. Autumn er en bok uten noe tydelig plott og med det som for meg fremstår som opphakkede historier, alt fra absurde som den nevnte på postkontoret, barndomsminner, nåtid med Daniel på sykehus, og til mer drømmeaktige sekvenser. Jeg ble litt forvirret under lesingen, for her må man bare flyte med tror jeg, og kanskje reflektere mer over det man leser enn jeg hadde overskudd til da jeg leste den. Jeg likte boken selv om dette ikke er min favorittype bok. Mest sannsynlig vil jeg prøve å få lest neste bok, Winter, også, og i hvert fall mer av Ali Smith en gang. En forfatter som får meg til å le så mye, er definitivt verdt å møte igjen.



Til slutt i november fullførte 7-åringen og jeg Heksene, en bok jeg ikke leste selv som barn, men kun så filmen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme scenene der heksene avslører sitt egentlige utseende og ondskap. Roald Dahl har en herlig fandenivoldsk stil som jeg alltid har vært fan av, og heldigvis liker 7-åringen det også. Jeg var litt i tvil første dagen vi begynte å lese den på sengen og bestemoren til hovedpersonen forteller om hekser som spiser barn, og dette like etter at han har mistet begge foreldrene sine i en ulykke. Men 7-åringen ble mest fascinert og litt skremt. Vi gikk rett på Georgs magiske medisin etterpå og hun har ønsket seg flere av hans bøker til jul. Selv har jeg allerede kjøpt litt for mange bøker (og presanger) til henne, så håper noen andre familiemedlemmer stiller opp her.

Da blir det nok juleferie her på bloggen og så får jeg oppsummere årets lesemål i januar, men kan røpe at det ser veldig bra ut for min del. Jeg kommer også til å skrive et innlegg over de beste bøkene jeg har lest i 2017, og kan si såpass at dette blant annet har vært sakprosaens år, og at året har inneholdt usedvanlig mange veldig gode leseopplevelser. God jul til alle dere som har forvillet dere inn hit på bloggen:-)

Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

Ea er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

Så lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

Etter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg gratis fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.

Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

Et grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

Les også innleggene til Bentebing, Anita og Kleppanrova om Berge.

Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

En sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg gratis av Vigmostad Bjørke.

Dette leste jeg i september: ungdomsbøker og norsk bokhøst dominerer

September er unnagjort, bokhøsten er her med høydepunkt etter høydepunkt, annonsering av Booker-vinneren nærmer seg, men i det siste har ikke leselysten og tiden vært helt på min side. Bokhøsten har dog vunnet over Booker denne måneden, og det er mulig jeg venter med Booker til jeg vet vinneren. Måneden inneholdt også et av årets bokbloggerhøydepunkt, nemlig Bokbloggertreffet. Det ble litt annerledes i år enn tidligere, siden Bokbloggerprisen ble delt ut på forhånd. Det var like fullt veldig kjekt, mye god mat og mye bokprat.

September inneholdt 6 bøker, til tross for omtrent ingen sider lest den siste halvannen uken. Dessverre (ingen bombe!) fikk jeg ikke skrevet om noen av dem i egne innlegg, men alle skal få litt omtale her:

One of Us Is Lying av Karen McManus
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
Kan vi bare late som av Camilla Sandmo
Leo av Bror Hagemann
Tankespinn av Kari Stai
Når hundene kommer av Jessica Schiefauer

Jeg hadde mange gode leseopplevelser i september. Jeg leste tre gode ungdomsbøker som alle engasjerte meg veldig på hver sine måter, og det minner meg om at jeg alltid må stikke inn noen av dem innimellom, for det var kjærkomment etter forrige måneds Booker-lesing.

Først ut leste jeg  One of Us Is Lying, en bok flere steder kalt en blanding av blant annet The Breakfast Club og Pretty Little Liars. Utgangspunktet er at en tenåringsgutt dør mens fem ungdommer er samlet til gjensitting, og alle, inkludert politiet, antar at det må være en av dem som har gjort det. De fire har merkelapper som nerd, idrettshelt, skjønnhetsdronning og kriminell og det er vel her sammenligningen med TBC kommer fra, for mesteparten av boken foregår ikke mens de fem sitter igjen sammen på skolen, men etterpå. De fire som kommer ut derfra levende kjente hverandre ikke nødvendigvis så godt, men nå får de en felles skjebne som hovedmistenkte i en drapssak og blir tvunget til å samhandle og forholde seg til hverandre. Når offeret i tillegg drev en sladrenettsted der han hengte ut skolekamerater sine skitne og flaue hemmeligheter, mangler det ikke på motiv. Det er disse fire tenåringene vi følger i boken som går i en del klisjefeller, og er muligens lite troverdig til tider,  men den var så utrolig underholdende og fengende at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Blir ikke overrasket om denne ender opp på en skjerm av noe slag.

En annen fengende, men mer realistisk ungdomsbok er den norske debutanten Camilla Sandmo sin Kan vi bare late som. Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er.

I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Sandmo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste. Les også Ellikkens mer fyldige og gode anmeldelse her.

Verda er ein skandale av bokbloggerfavoritt (og mange andre), Agnes Ravatn, har allerede blitt en snakkis på bloggene. Det er gode grunner til det. Dette er en essaysamling, med blant annet tidligere publiserte tekster i Dag og Tid, om å flytte fra by til land. Agnes Ravatn og samboer har fått sitt første barn og bestemt deg for å bruke mesteparten av foreldrepermisjonen i et gammelt hus som er i hans families eie. Hun skal finne roen og skrive masse. Essayene tar opp alt fra å bake det perfekte knekkebrødet, finne den perfekte pennen (på bokbloggertreffet lette vi etter Ravatn sin favorittpenn hos Eldorado og fant den, tror til og med noen kjøpte den, men alle måtte i hvert fall teste den). Men mest av alt handler den om samtalene og møtene med hennes nye nabo, forfatterkollega, Einar Økland, der hun blant annet forsøker å finne ut hva som er viktig her i livet, og svarene han kommer med er interessante og ikke akkurat rettfrem. Agnes Ravatn skriver som vanlig både treffende og morsomt og gir et innblikk i to ulike generasjoners forfatterkollegaers liv og ikke minst maner den til ettertanke. En type bok man har liggende og leser deler eller hele flere ganger.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli. Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten. Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. En bildebok jeg kun har fått lest med min datter én gang, men håper å lese mange flere ganger. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene. Dette var forresten mitt valg til månedens bok i Hedda/Boktanker sin bokhylleutfordring, med tema forfatter du ikke har lest noe av før.

Jeg vil opplyse om at Leo, Kan vi bare late som, Verda er ein skandale og Tankespinn alle er leseeksemplarer mottatt av de respektive forlagene.

Så til de mer harde fakta. Jeg har i september lest 4 romaner, en essaysamling og en bildebok, 5 kvinner og 1 mann, 1 på engelsk, 5 på norsk, hvorav 2 på nynorsk. Jeg leste 4 norske, 1 svensk og 1 amerikansk forfatter, så ikke noe revolusjonerende her, bortsett fra at, til min egen overraskelse, var det årets første svenske forfatter, så jeg fikk en ekstra nasjonalitet. Når det gjelder mine nedskrevne mål av året begynner jeg å nærme meg når det kommer til å lese 15 av årets norske utgivelser, og er nå på 10 av 15, og tror dette skal gå greit, og en av dem bør være en diktsamling. Jeg leste en bok fra egen bokhylle, resten var helt nyanskaffet, og leste ingen 1001-bøker. Det mangler 3 for å nå målet i begge kategorier, som jo kan kombineres, så minst en per måned resten av året må jeg få til. Resten av målene er stort sett allerede oppnådd og vel så det, så må si meg godt fornøyd.

Bonusmål og forfattermål går det litt dårligere med, men det er alltids neste år for Gaiman, Dickens, Austen og Coetzee om det ikke skulle gå i 2017:-) Når det er sagt starter jeg hver måned med et mål om å lese en bok av Coetzee og Neil Gaiman, de to andre skal jeg innrømme kommer lenger bak i tankene, så oktober blir inget unntak. I tillegg annonseres som sagt Booker-vinneren i midten av måneden og jeg har et håp om å få lest vinneren i år, og så må jeg få lest litt videre i kortlistede Lincoln in the Bardo som jeg har påbegynt, men sliter litt med. Hva er dine oktoberplaner?