Amanda Palmer og Amy Schumer - rockete frue, frisk frøken og en veldig forsinket biosirkel

I dag er det bloggdato for siste runde i biosirkelen hos Moshonista, der en kan lese biografier på ulike tema annenhver måned. Jeg har forsøkt meg flere ganger, men har vel kun klart å fullføre både bok og innlegg en gang i løpet av de seks rundene i 2016. Denne runden er Is og snø, og jeg holder på med en ganske spennende true crime-bok på lyd om en seriemorder fra Alaska, men boken er langt fra ferdig. Siden jeg har begynt på et innlegg tidligere til rockerunden og skrev en litt lang kommentar om Amy Schumer sin bok til friske fruer-runden, så flesker jeg like så godt til med begge to i dag. Jeg har hørt begge som lydbøker, så det blir dårlig med sitater her.

Amanda Palmer - The Art of Asking:

Denne boken har blitt lest og svært godt likt av flere bokbloggere og andre jeg følger på Goodreads. Jeg kjente ikke så veldig godt til Amanda Palmer på forhånd. Jeg har kommet over et par blogginnlegg som har blitt delt i sosiale medier og har likt det hun har skrevet der. I tillegg hadde jeg fått med meg at hun er gift med Neil Gaiman, noe som både pirret nysgjerrigheten og fikk meg til å tenke at hun må være en bra dame.

Amanda Palmer er rockeartist og en slags pioner innen såkalt crowdfunding (vet ikke hva det heter på norsk). Før hun kom dit jobbet hun som levende statue i mange år, en erfaring som hun skriver mye om i denne boken, og som hun også baserer en god del av sin  TED Talk på. I sin tid som "The Eight Foot Bride", opplevde hun en dyp forbindelse til publikum og at det var kunst hun skapte, selv om ikke alle var enig i det. "Get a job!" var vel en av de vanligste og mest sårende tingene hun fikk slengt etter seg. Hun skriver at kunst tidligere handlet mest om en opplevelse og forbindelse mellom kunsteren og publikum, mens i senere tid har artister blitt kjendiser på en pidestall med større avstand til publikum. Internett og sosiale medier gjør at denne forbindelsen nok en gang kan oppstå. Amanda Palmer har selv brukt dette flittig både for å be om hjelp og for å skape kunst.

Internett og sosiale medier har udiskutabelt forandret mye, og en av de positive tingene er at kunstnere av ulikt slag kan selge eller gi kunsten sin direkte til de som vil ha den, og det gjør at de kan ha større kunstnerisk frihet. Amanda Palmer forteller for eksempel om da hun ønsket å gjøre albumet sitt til et konsept med tilhørende fotobok med fortellinger. Plateselskapet ville ikke det, så hun bestemte seg for å la dem gi ut albumet, men selge fotoboken sin direkte fra nettsiden. Senere brøt hun helt med plateselskapet sitt (på en ganske utspekulert måte) og har blant annet gitt ut album finansiert via Kickstarter. Hun fikk en del kritikk for å ha "tigget" om penger fra vanlige folk, men som hun sier i boken handler det ikke om å tvinge mennesker til å betale for kunst, men å la dem få lov til å gjøre det. Crowdfunding er dessuten i mange tilfeller er en slags forhåndsbetaling av et produkt, for stort sett får den som betaler produktet, filmen, platen eller lignende når den er ferdiglaget, sammen med en del tilleggsprodukter avhengig av hvor mye en betaler. Jeg har selv bidratt til noen prosjekter på Kickstarter, og man føler seg virkelig som en del av det hele. Jeg fikk artige premier, og oppdateringer på prosjektene.

Komikeren Louis C.K. la i år ut serien Horace and Pete for salg kun på sin egen nettside til stor suksess. Han har kunnet gjøre det meste på egne premisser, lage akkurat så mange episoder han vil, ta avgjørelser underveis osv. Nå når han har laget den ferdig kan han selge den til et større selskap som kan distribuere den videre. Nå hadde han tjent nok penger til å gjøre dette uten hjelp fra sitt publikum, så han fikk stort sett bare skryt fra mediene. Denne formen for å lage kunst og kultur er veldig spennende da det som allerede nevnt gir større kunsterisk frihet. Det virker som det har blitt vanligere å samle inn penger på den måten Amanda Palmer gjorde, men at hun var en av de første som gjorde det innen musikkbransjen. Store artister som Radiohead har tidligere gått utenom faste distribusjonskanaler og solgt musikken sin kun på egne nettsider, til den prisen kjøperne selv vil betale. Men de er igjen etablerte artister som har råd til å produsere musikken uten hjelp. Boken til Amanda Palmer handler jo nettopp om all skammen som ligger rundt det å spørre om hjelp, og ikke minst hvor problematisk alt blir når det er penger involvert.

Dette kommer spesielt frem når hun forteller om hvor mye hets og motbør hun fikk etter å ha fått inn 1 million dollar gjennom Kickstarter, og deretter hadde frekkhet nok til å ikke betale fans som frivillige stilte opp i bandet på enkeltkonserter. Ikke bare fra privatpersoner og nettroll, men også journalister var veldig kritiske og harde mot henne. De må da være flau i dag over sin egen uvitenhet om hvordan musikkbransjen har og fortsatt endrer seg. Eller så er denne skammen over å "tigge" om penger og tjenester fortsatt for stor til at kritikk ikke vil komme. Dette handler jo vel så mye om å få lov til å ta del i en kunsterisk opplevelse og prosjekt som at det er en innsamlingsaksjon for en plateutgivelse. Jeg tenker også at dette er prisen hun måtte betale for å være så åpen som hun er. Amanda Palmer skriver også en del om motviljen til å ta i mot eller be om og til og meg å gi hjelp i privatlivet. Hun har mange små fine anekdoter om episoder som har vist henne medmenneskelighet på sitt beste og andre der mistenksomhet trumfer den, og hun snakker om da ektemannen tilbød henne penger til å fullføre musikkprosjekter.

Jeg veksler underveis mellom å bli rørt av hvordan hun skriver om sin kommunikasjon med fansen, til å bli litt irritert. Det er i overkant hvor mye som legges i små ordløse blikk, og det kjennes litt vel amerikansk. Dette kan ha med min veldig usentimentale side som ikke alltid er så velvillig innstilt. På den andre siden synes jeg mye av det hun skriver gir mening og fremstår som ekte. Jeg har tatt meg selv i å begynne å tenke over mitt eget liv både mens jeg hører på lydboken og etterpå. Amanda Palmer leser denne lydboken selv og gjør en svært god jobb. En bonus ved å velge lydbokversjonen av denne boken er at du får en del musikk med på kjøpet. Selv brukte jeg veldig lang tid på å komme meg gjennom boken, men tror jeg først og fremst må skylde på at lydbok og jeg har vært en dårlig match etter at jeg fikk kortere vei til jobb og ikke tar buss.


Amy Schumer - The Girl With the Lower Back Tatoo

Amy Schumer er en erfaren stand up-komiker, manusforfatter og skuespiller i filmen Trainwreck og har fått stor suksess etter at hun fikk sitt eget sketsjeshow på Comedy Central, kalt Inside Amy Schumer. Nå er hun også forfatter av en bok, en bok som nylig fikk flest stemmer i kategorien Best Humor på Goodreads Choice Award. Så vidt jeg kunne se var det den boken som fikk nestflest stemmer av alle bøkene som var med i de ulike kategoriene. Harry Potter and the Cursed Child var den eneste som fikk flere stemmer.

Jeg tror det er en fordel at jeg har sett Trainwreck og spesielt Amy Schumer sin standup og en god del youtube-moro før jeg leste boken. Jeg liker henne i utgangspunktet ganske godt og vet at hun er morsom. For boken er ikke akkurat kjempemorsom. Hun har kapitler som tar for seg alt fra barndom, ulike kjærester og seksuelle opplevelser, jobber hun har hatt, til lett politisk snakk om strengere våpenkontroll. Hun har faktisk hatt en oppvekst litt utenom det vanlige, med foreldre som gikk fra å være nyrik, til å ha ganske lite penger, skilsmisse, en syk far, og en mor som har vært litt ute av kontroll. Delen jeg likte aller best er likevel den som handlet om årene før hun ble kjent og jobbet hardt som stand-up-komiker. Skulle gjerne lest mer om det.

Hennes innspill til strengere våpenkontroll blir for svak sett med norske øyne, i hvert fall mine, litt sånn forsiktig politikersnakk, at man selvfølgelig ikke skal forby våpen til privatpersoner, men at det må bli litt vanskeligere å få tak i dem. Nå kan jo hvem som helst få tak i ammunisjon og våpen på kjøpesenteret så vidt jeg har skjønt, mens det er langt vanskeligere å  få tak i for eksempel p-piller.  Det er likevel interessant å forstå litt av de kulturforskjellene som er mellom Norge og USA på dette området. Hun sier at hun har flere venner som har våpen, og at det må de jo få lov til, noe som virker helt absurd for meg. Og hun bor og er fra New York-området, ikke sørstatene. Engasjementet hennes stammer fra at en psykisk syk person tok seg inn i en kinosal og skjøt og drepte to kvinnelige publikummere som så på en visning av hennes film Trainwreck. Ikke en helt uvanlig hendelse i USA dessverre.

Ellers er det som Moshonista klaget litt over i sitt innlegg om boken, en god del vaginasnakk i denne boken. Jeg synes det er helt greit og forventet ikke annet etter å ha sett en del Schumer før, men det blir muligens litt i overkant når man leser en hel bok der det tar en såpass stor del. Og selv om jeg hørte boken opplest av Schumer selv, er det et stivere format, enn for eksempel en stand up-scene. At hun snakker mye om å være stolt av egen kropp synes jeg er veldig bra, hun er tross alt del av en industri der kroppsfokuset er ekstremt og kanskje hun kan være med på å endre bildet noe. Men da må hun sikkert snakke høyt og mye, i motsetning til den forsiktige våpenmotstanden. Når du jevnlig blir kalt feit, spurt om kroppen din, og har opplevd å ikke få jobber på grunn av hvordan du ser ut, så skjønner jeg at forholdet til egen kropp blir satt på prøve. Nå har hun nettopp blitt kritisert igjen, fordi hun skal spille en Barbie som føler seg utenfor, i en ny film. Hun er da altfor feit til å være en Barbie kommenterer mange. Men var ikke det poenget da, at hun ikke passet inn, for hvem passer egentlig inn i Barbie-verdenen? Uten å kjenne noe særlig mer til filmen, fikk jeg mer lyst å se den etter den kritikken.

The Girl With the Lower Back Tatoo, en tittel som spiller både på Stieg Larsson sin boktittel og Amy Schumer sin egen tatovering nederst på ryggen (som hun mener er et slags symbol på hvem hun er, en hun er litt flau over, men likevel bærer med stolthet), var en ganske lett fordøyelig sak som fikk meg til å komme litt inn i lydbokmodus igjen. Jeg anbefaler den likevel først og fremst til de som liker Amy Schumer, og anbefaler hennes stand up mer enn boken.