Lesesirkel og Rømlingen av Alice Munro

I min offline-lesesirkel har vi lest og snakket om flere bøker som jeg ikke har skrevet om her på bloggen. Det er litt forskjellig hvordan vi velger bøker. Vi kan for eksempel velge et tema, finne noen bøker innenfor dette og ha en avstemning, eller noen bare foreslår en bok og de andre er med. I desember foreslo jeg at hvem som nå enn fikk Nobelprisen i litteratur kunne være neste forfatter ut i lesesirkelen. Da valget falt på Alice Munro var jeg både glad og litt lettet siden dette er en forfatter jeg allerede hadde på listen over forfattere jeg ville lese. En i lesesirkelen hadde tilfeldigvis akkurat skaffet seg Rømlingen og valget var derfor enkelt. Rømlingen er skrevet i 2004, og har handling fra 60-tallet og frem til i dag der novellene spenner over mange år. Samlingen består av 8 noveller der tre av dem handler om samme kvinne, mens de resterende 5 tar for seg helt andre historier.

Det viste seg at en novellesamling var noe vanskelig å snakke om på et enkelt møte.Vi begynte med den første novellen og den ble da mye grundigere tatt for seg enn resten. Vi kom heller ikke gjennom alle, noe som var helt greit siden ikke alle hadde rukket å lese ferdig boken.  Det hadde kanskje vært en idé å velge ut en novelle, eller at hver av oss tok for seg en novelle litt mer grundig enn de andre om vi skal ha en novellesamling en annen gang. Vi snakket også om det var noen fellestrekk eller en rød tråd i alle novellene. De handler alle om ulike kvinnetyper som forsøker å finne sin vei i livet og gjerne tar utradisjonelle valg. Flere av kvinnene er enten eller både utdannet, har barn uten å være gift, er godt voksen og ugift, har rømt med en mann og giftet seg mot familiens vilje, for å nevne noen. Bortsett fra dette er kvinnene ganske ulike,

                                                 

Munro har en stillfaren og jordnær stil, men dramatikken ligger likevel og lurer under overflaten. I flere av novellene råder tilfeldigheter eller skjebnen om du vil slik at det ikke nødvendigvis går slik man skulle forvente eller ønske. Dette er nok tydeligst i novellen der en ugift kvinne møter en mann som gjør stort inntrykk på henne på sin årlige tur på teateret i byen.  Akkurat det et minner meg litt om Roald Dahl sine noveller, og selv om de er mindre stillfarne og mer utspekulerte er det et grep jeg synes fungerer godt i novelleformatet. Det gir novellene driv og at de kjennes fullendte, nesten som korte romaner. Alle novellene var ikke like gode og alle satt seg heller ikke like fast i minnet. Mine favoritter var de tre om Juliet som ung, voksen og eldre kvinne titulert Sammentreff, Snart og Stillhet. Tittelnovellen Rømlingen var den vi diskuterte mest og var mest usikker på hva enkelte elementer egentlig skulle bety. Her var både en forsvunnet geit og en kvinnes motiv og synsvinkel som vi undret oss over. Det var uenigheter om hvorvidt vi likte eller ikke likte denne novellen grunnet dette. Det er nok ikke den sterkeste i samlingen, men jeg ble ihvertfall grepet av den urovekkende stemningen fra første side.

Jeg har lest få noveller de senere år og husker fra tenårene at jeg tenkte at dette ikke var noe for meg fordi at mange noveller gjerne virket uforståelige og at lesingen ikke nødvendigvis ga meg så mye. Rømlingen ga meg definitivt mye. Når jeg leser en roman kan det ta mange sider før jeg kommer inn i handling og karakterer, men det er ikke tilfellet her. Jeg lever meg inn i novellene omtrent fra første setning og det er en stor kunst å få det til. Selv om hverken jeg eller vi i lesesirkelen forstod alt, så hadde vi alle gjort oss opp ulike tanker og hver novelle hadde fortjent sin egen diskusjon og sitt eget innlegg her på bloggen. Så er det jo spesielt artig å lese en type litteratur med rom for tolkning i en lesesirkel der poenget nettopp er å diskutere litteratur. Jeg tror og håper ikke det blir siste gang vi velger novelleformatet, men at vi kanskje legger det opp på en annen måte.


Andre om Rømlingen:
Stines notater
Meldinger til massene