Biografisirkel: Ikke si at du er redd av Giuseppe Catozzella

Samia Yusuf Omar vokser opp i et krigsrammet Mogadishu i Somalia, og har fra hun er ganske liten en drøm om å løpe, bli sprinter, og å delta i OL. Hun og bestevennen Ali løper sammen helt til Samia blir så god at Ali heller bestemmer seg for å trene henne. Hun vinner alle løp hun er med i, men når al-Shabaab kommer til makten blir det vanskeligere å løpe. Hun må løpe etter det blir mørkt ikledd heldekkende burka. Etterhvert gjør ikke krigen det bare vanskelig å løpe, men de går ut over stadig flere aspekter ved Samia og familien hennes liv. Kan hun bli værende i hjemlandet eller må hun legge ut på den berømmelige Reisen til Europa som så mange før henne?
                               

Denne dokumentarromanen skrevet av Giuseppe Catozzella følger Samia hele veien fra en relativt lykkelig barndom til hun som ung kvinne blir tvunget til å legge ut på Reisen og å  flykte ikke bare fra landet sitt, men fra kontinentet sitt for å følge drømmen, men kanskje først og fremst for å kunne leve fritt og å være seg selv. Før hun kommer dit får vi være med på både oppturer og nedturer. Løpeturene og samtalene med Ali, det nære forholdet til søsteren Hodan og faren. Deretter svik, krig, undertrykking og til slutt den tunge og grusomme flukten gjennom Afrika, det fryktfulle Sahara, før siste etappe til friheten, over Middelhavet.

Under Reisen blir menneskene på flukt stuet sammen på et lasteplan eller en mørk container i dagesvis, der de må gjøre sitt fornødne, de kaster opp over hverandre, og hvis de faller av bilen så er det hele over. De blir stadig rippet for penger og får sjelden det de har betalt for. Samia forteller om hvordan alle etterhvert endrer seg som menneske, hvordan medmenneskeligheten stadig forsvinner:

Vi brøt opp igjen etter en uke. På disse dagene hadde alt forandret seg. Lik en plante som plutselig bærer frukt spiret frøet til min egoisme på den stinkende madrassen. Gradvis gikk jeg over til å utelukkende å tenke på meg selv. Alt og alle var underordnet min egen overlevelse. Jeg ble villere, ensommere. Mitt eneste mål var å komme til Reisens ende. Jeg hadde selv satt meg i denne situasjonen, og denne situasjonen hadde forandret meg. For alltid. På bare noen dager. (s. 192).

Det er Samia som forteller historien sin i romanform, selv om vi allerede på forhånd vet at det umulig kan være hennes ord. I etterordet forteller forfatteren at historien har blitt til blant annet gjennom samtaler med Samias søster og en av de andre unge kvinnene Samia møtte under Reisen.

Like før og samtidig som jeg leste denne boken leste jeg Siri Hustvedt (Det jeg elsket) og Synnøve Macody Lund (Personar du kanskje kjenner), begge to skriver eksepsjonelt godt. Akkurat det la en liten demper for Ikke si at du er redd i starten. Det er ikke det at den ikke er godt skrevet, men språket ble litt tamt sammenlignet med de to andre. Når det kommer til innholdet er dette overhodet ikke tamt. Jeg synes likevel at det var rart å lese historien, som jeg vet ikke er skrevet eller fortalt av Samia selv, i førsteperson. Det gjør at du kommer nærmere Samia, men samtidig fjerner det meg fra historien fordi jeg tenker over hvordan forfatteren kan vite alt dette om Samia, og ikke minst om det virkelig var slik hun selv ville fortalt det og gjengitt følelsene og tankene sine. Akkurat det fortellergrepet er altså en blandet opplevelse, men det tar ikke vekk viktigheten av en slik fortelling. Som jeg skrev i min anmeldelse av Simon Strangers roman De som ikke finnes, er en peronlig fortelling som dette veldig effektfull og det gir deg nesten en følelse av at du kjenner den som opplever det, fremfor å lese om antall døde flyktninger i avisen. Ved at vi har blitt kjent med Samia helt fra barndommen blir jeg som leser enda mer knyttet til henne.

Samia Yusuf Omar sin historie er en historie fra virkeligheten. Her kan du se løpet hennes under OL i Beijing hvor kun kom desidert sist. Her blir det også veldig tydelig hvor spinkel hun er sammenlignet med de andre og at hun heller ikke har like proft utstyr. Målet hennes var OL i London i 2012, men dit kom hun aldri.

Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel hvor denne rundens tema var idrettsutøvere. Akkurat at Samia var en idrettsutøver er ikke det essensielle ved boken, men den styrken og viljen Samia viser gjenom løpingen til tross for alle hindrene som oppstår, sier mye om henne som person. Om ikke alle grep ved boken er helt vellykket anbefaler jeg den likevel på det sterkeste. Samtidig som den forteller om Samia, forteller den oss om opplevelser og følelser mennesker vi i Norge forholder oss til, mer eller mindre har vært gjennom, og det er viktig innsikt.

Andre som har skrevet om boken:

Artemisias verden
Leseriet (Mohammed finner faktafeil)
NRK

Samleinnlegg: norske ungdomsbøker 2015

På høsten i fjor leste jeg ganske mye for å nominere til bokbloggerprisen som deles ut senere i år. Selv om jeg hadde en helt ok innleggsrate i fjor skrev jeg nesten ikke om noen av bøkene jeg leste på høsten og det skal jeg gjøre noe med nå. Først ut er tre av de norske ungdomsbøkene som kom ut i 2015.

Fordi jeg elsker deg av Helene Uri:
I Fordi jeg elsker deg møter vi Elin som blir kjæreste med Fredrik, en kjekk og sjarmerende ung mann, som etterhvert skal vise seg og ikke være den drømmeprinsen alle tror han er. Helene Uri har bygget opp historien ved at vi først møter Elin hos psykologen der vi forstår at hun er hardt skadd både fysisk og psykisk, og deretter forteller hun hva som har skjedd. Dette frampeket gjør at vi hele tiden vet at noe vondt skal skje, men vi vet ikke akkurat hva eller hvordan. I historien som fortelles begynner Elin å motta truende meldinger fra en navngitt person på skolen, noe som bekymrer både henne og Fredrik, som raskt tar på seg beskytterrollen. I tillegg blir private bilder av henne sendt rundt til kontaktlisten. Etterhvert skal det vise seg å være noe som ikke helt stemmer. 

Da jeg oppsummerte leseåret 2015 på bloggen tidligere i måneden trakk jeg frem denne boken som den mest medrivende av året. Den ubehagelige stemningen, frampek og tilbakeblikk, og det ganske strippede språket bidrar til at boken er lettlest og oppslukende. At jeg blir dradd sånn inn i en bok at jeg må snike meg til å lese videre innimellom hjemlige plikter skjer ikke så ofte. Når det skjer tenker jeg ofte at denne typen bøker er lett å selge til ungdom som ikke nødvendigvis er så glad i å lese. På den annen side kvir jeg meg likevel alltid litt for å formidle og anbefale bøker med vanskelige tema, noe jeg ikke burde. Denne boken viser blant annet at man må bry seg og være oppmerksom på de signalene mennesker sender ut når de ikke har det bra, og at alt ikke nødvendigvis er slik det ser ut. Som voksen leser blir jeg også skremt av den delen som kanskje er ekstra vanskelig for omverdenen og voksne å oppfatte, nemlig de truslene og lureriet som foregår på nett og SMS,

NRK lot en ungdomsanmelder, Hedda Mong, skrive om boken, og hun synes Helene Uri klarer å gjøre historien troverdig fordi hun forteller om problemstillinger og gleder som angår ungdom i dagens samfunn. Hun legger vekt på ungdoms digitale hverdag og hvor vanlig det er å bli lurt, det som er relevant for henne, først og fremst som ung jente.Voksne anmeldere legger gjerne vekt på andre og mer litterære aspekter. Som Gro Jørstad Nilsen kommenterer i sin anmeldelse, har hun mer fokus på volden og  psykologiske aspekter. Hun kommenterer også at det som ungdomsanmelderen så på som det mest relevante, så hun på som et virkemiddel for å skape spenning. Dette synes jeg er veldig interessant og det viser at det er viktig å slippe målgruppen til i vurderingen av sin egen litteratur.   

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken.

Fuck verden av Monika Steinholm:

Gunn og moren er nyinnflyttet til Tromsø, morens gamle by. Gunn vet ikke hvem faren er, men hun vet at han mest sannsynlig holder til i Tromsø. Moren var tenåring da hun fikk Gunn og prøver fortsatt å være en ved å kle seg altfor ungt og å være venninne med datteren. Gunn selv sliter med å finne seg til rette på ny skole og føler seg utilpass som mange på hennes alder ofte gjør. Hun har nerdete interesser og vet ikke helt hvordan hun skal oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. Hun dyrker nok annerledesheten sin litt for å beskytte seg selv ved å fordype seg i interessene og å være konfrontrerende i stilen.

Det er mange ting jeg liker ved denne romanen. Jeg liker spesielt godt Gunn som er en herlig karakter, og alle hennes rare påfunn. Som at hun kjører traktor og spiller DDE på full guffe, at hun snakker med en måke som minner om mormor, at hun har merkelige kjæledyr på rommet og at hun slenger ut faktaopplysninger når hun blir usikker på hva hun skal si. Jeg liker også forholdet mellom Gunn og moren, og dialogene mellom dem. Det er mange aspekter ved boken jeg finner annerledes og forfriskende, men jeg blir likevel ikke helt revet med og overbevist. Jeg tror det er det at mye annet i boken kjennes mindre originalt; å føle seg utenfor, den uoppnåelige gutten, den perfekte og populære jenten på skolen, og to ulike trekantdrama. I tillegg synes jeg de mer alvorlige delene av boken, som forholdet mellom mor og datter og spesielt de vonde hemmelighetene om faren, blir for enkelt behandlet. Jeg kunne altså ønske meg litt mindre klisjepreget drama på skolen og mer utforsking av det mest interessante og essensielle forholdet i boken, mor og datter. Slutten forsterker dessverre denne oppfatningen. 

I morgen er alt mørkt: Marlens historie av Sigbjørn Mostu:
Siden I morgen er alt mørkt: Brages historie ble lest har jeg gledet meg til denne. Det er ikke en fortsettelse av historien egentlig, først og fremst er det situasjonen sett fra et annet ståsted. Situasjonen er fortsatt at parasitten MTG har mutert og angriper mennesker og gjør dem til sultne dyr. Der den forrige boken brukte litt tid på å sette oss inn i katastrofen som da var begynt å spre seg om i andre deler av verden og nærmet seg Norge, kommer vi nå inn i historien på et litt senere tidspunkt med mindre oppbygging.

Marlens historie er minst like spennende som Brage sin. I motsetning til for eksempel Sofia Nordin sin dystopi Ett sekund om gangen som også tar for seg en pandemi som utrydder verden, er disse bøkene mer drevet av ytre handling. Her er det jo ikke snakk om en sykdom som stille tar livet av mennesker med feber og sykdom, nei her blir de forvandlet til sultne dyr som dreper og smitter hverandre.
I morgen er alt mørkt er ikke for sarte sjeler og er mer brutal enn mange av de amerikanske dystopiene jeg har lest for ungdom. I tillegg til grøss og spenning viser den også at det ikke nødvendigvis er de smittede som er de verste å møte på i en verden alt handler om å overleve. Som forløperen tar den opp interessante og almenngyldige problemstillinger rundt den menneskelige natur og vår sivilisasjon. 

Enkelte karakterer er muligens litt enkle, men hovedperson Marlen er både interessant og kompleks og interesserer med mer en Brage. Der Brage har en del typiske helteegenskaper kan Marlen minne mer om en antihelt. Hun er pessimistisk, blir passiv og redd og bruker lang tid på å tilpasse seg situasjonen. Nå skal det sies at hun i større grad enn Brage har voksne å støtte seg til.  

Selv om dette er en oppfølger er det nok ikke nødvendig å ha lest den forrige boken, men jeg vil absolutt anbefale det. Den første boken vant Uprisen overlegent i fjor, og også i år er Mostu nominert. Det ville i grunn overraske meg mer om den ikke vant enn om den vant.

Lesemål 2016: jeg strammer inn grepet

I går var "endelig" fristen for nominasjoner til Bokbloggerprisen ute og jeg har lest det jeg har maktet, 8 romaner og 20 i åpen klasse. Nå kan skuldrene senkes bittelitt og jeg kan lese akkurat det jeg vil. Eller, det finnes da visse rammer en bokblogger må forholde seg til. De kalles mål. Jeg har de siste årene unngått tallmål med noen unntak, og hatt mer tematiske og runde mål når det kommer til lesing. Jeg har laget mål basert på det jeg ønsker å ha fokus på det kommende året og i fjor gikk det ikke så aller verst. I år vil jeg ha mer konkrete tall å forholde meg til, og så får vi se hva det gjør med motivasjonen. Jeg har akkurat nå ganske god leselyst og skal for første gang på et og et halvt år ikke studere. Da tenker jeg at det er mulig å ha litt mer press på lesingen. Siden året allerede er en uke gammelt har jeg rukket å lese tre bøker (to av dem påbegynt i 2015 riktignok), og har fått en flying start på dette leseåret.

1. Lese 15 bøker fra egen bokhylle (2/15)
2. Lese 8 1001-bøker/klassikere
3. Lese bøker fra minst 10 ulike land (3 nye) (2/10) (0/3)
4. Lese 15 norske 2016-bøker
5. Lese hele kortlisten til Bokbloggerprisen (6 bøker)
6. Lese minst 3 bøker fra Man Booker longlist
7. Lese 6 internasjonale 2016-utgivelser 
8. Lese 50 bøker (3/50)

I fjor hadde jeg en anmeldelse/omtalerate på 35% og jeg håper at den blir minst like høy til neste år. Aller helst nærmere 50%. Mer samleinnlegg må nok til!

I år har det vært en suksess for meg å ta del i ulike samlesinger der man står fritt til å lese det man vil basert på tema eller nominasjonslister sånn som Booker-longlist. Det gir meg ekstra motivasjon når flere leser de samme bøkene om ikke akkurat samtidig, så ihvertfall slik at de kan diskuteres rundt om i kommentarfeltene og på Goodreads. Derfor satser jeg i år på å bli med på noen av rundene i Biografisirkelen hos Moshonista og 1001-lesesirkelen hos Lines bibliotek (du trenger ikke å ha blogg for å være med). I tillegg kommer Man Booker-longlist i slutten av juli der mange bloggere leser og blogger, og lesing til Bokbloggerprisen, som er hele året, men mest om høsten. Jeg skal også forsøke å delta i samlesingen av kortlisten til Bokbloggerprisen 2015, men samlesing av en bestemt bok pleier å fungere dårlig for meg, så bør heller lese bøkene når det passer meg og eventuelt skrive om dem i den gitte måneden. Jeg har et håp om at jeg har lest noen av dem allerede, for bokvåren er først og fremst internasjonal for meg.

Jeg har siden bloggen startet hatt mål om å lese bøker av noen spesifikke forfattere, og noen av dem går igjen hvert år og har enda ikke blitt lest, ihvertfall ikke en hel bok (Dickens og Austen!!), og noen av dem har jeg lenge hatt et ønske om å lese mer av. Her er de jeg vil lese mer av: Simon Stranger, Neil Gaiman, Stephen King, Rainbow Rowell, Ian McEwan, John Green, Johan Harstad, Alice Munro, Laurie Halse Anderson, Margaret Atwood, Amalie Skram. Disse er det på høy tid å lese noe av: Torborg Nedreaas, Jane Austen, Charles Dickens, Agnar Mykle, Siri Hustvedt, Jonathan Franzen, Sigrid Undset, Cora Sandel, Virginia Woolf, Jens Bjørnebo, David Levithan, John Irving, Joyce Carol Oates, og Andrew Smith.

Får jeg endelig lest denne i 2016?

Skal jeg forutse resultatene tror jeg at 1001-målet blir det vanskeligste og er derfor veldig glad for at lesesirkelen til Line har friere tøyler i år med tanke på bokvalg og forhåpentligvis vil motivere meg til å gjennomføre. Jeg må nok likevel være føre var og lese flest mulig innen bokhøsten starter. Hvilke bøker som kommer på Bokbloggerprisens kortliste (hvor mange jeg har lest fra før, antall mursteiner osv) kan også være med å avgjøre noen av de andre målene da jeg tipper det er små marginer om å gjøre. Jeg er spent på om målene er helt hinsides, litt for enkle (tviler), om de vil motivere eller stresse. La 2016 bli et godt leseår! Har du lesemål for 2016?

Oppsummering 2015: tallenes tale og føleri om hverandre

I dette innlegget kommer en rekke tall og litt om mål oppnådd eller helst ikke oppnådd i 2015. Dette er nok for spesielt interesserte og først og fremst meg selv. Om du kun vil se hva jeg likte best å lese i fjor kan du scrolle nederst i innlegget.

Bøker lest i 2015: 54. Her kan du se full oversikt.
Omtalt og/eller anmeldt av disse: 19 (omtrent 35%)

Sjangre lest: 18 romaner for voksne, 20 ungdomsromaner, 1 diktsamling, 2 novellesamlinger, 2 sakprosa (memoar og biografi), 1 sakprosa for barn (bio), 5 bildebøker og 5 tegneserier (superhelt, dokumentar, humor). Jeg har egentlig lest langt flere bildebøker, men registrerer stort sett kun de som er av året på Goodreads på grunn av Bokbloggerprisen, ikke alle ligger inne i systemet.

Nasjonaliteter: 10: Norge, Sverige, Danmark, Færøyene, USA, Storbritannia, Frankrike, Canada, Nigeria og Iran. Den iranske boken er egentlig av en fransk forfatter født og oppvokst i Iran og med handling delvis fra Iran (Persepolis), men jeg teller den som Iran. Den canadiske har handling fra Nord-Korea, så det er like før jeg teller det med også, men greit. Og så har jeg påbegynt en bok fra Jamaica, men det får telle for neste år. Målet må jo være å få flere og nye nasjonaliteter på leseplanen da.

Hele 31 av de 54 leste bøkene registrert på Goodreads er norske. Av disse er 23 utgivelser fra 2015 som kan nomineres til Bokbloggerprisen i disse dager. For få år siden hadde jeg eget mål om å lese mer norsk fordi jeg leste så lite, men nå er det nesten så jeg skulle hatt et omvendt mål, men det skal jeg ikke:-)

Kjønnsfordeling: menn/kvinner: 22/33. Minst en av bøkene hadde en av hvert kjønn.

Måloppnåelse:

Jeg laget i fjor noen mål for 2015 som jeg ikke postet som ett innlegg, men som en egen fane på bloggen. Jeg har en sjelden gang vært der inne og sett på dem, men få er konkrete med tanke på tall og jeg har ikke fulgt dem så nøye. I år tror jeg at jeg skal prøve meg på noen få, men konkrete tallmål.

Lese prisvinnende/nominerte bøker: jeg har vært med å lese fra Man Booker både longlist og shortlist i åre, i tillegg har jeg lest de fleste bøkene fra Ungdommens kritikerpris. Jeg har lest noen av de nominerte til Brageprisen og vinneren av fjorårets Printz. Absolutt godkjemt.

Lese Hellemyrsfolket: det har jeg ikke gjort. På onsdag skal jeg se musikalen på DNS og håper den inspirere meg til å begynne på de fire bøkene etterpå.

Lese minst 10 bøker fra egen bokhylle: jeg klarte 11 stykker, men det må nevnes at flere av dem var ganske nyanskafne.

Lese klassikere/1001: ikke en eneste. Til neste år skal dette være et prioritert mål og Line sin gjenoppstartede lesesirkel for 1001-bøker kunen ikke ha kommet mer beleilig.

Forfattermål: lese noe av eller mer av: jeg leste mer av Jandy Nelson og J.K.Rowling, og jeg leste noe av Gert Nygårdshaug. Sidenå lese mer av forfattere bak favorittbøkene dine ga meg noen av de beste leseopplevelsene i 2015, er dette noe jeg bør fortsette med.

Nye sjangre: jeg leste en god variasjon sjangre i fjor, så dette målet er godkjent, selv om jeg ikke leste en eneste essaysamling som var en av sjangrene jeg ville utforske.

Nasjonaliteter: 11 nasjonaliteter er ikke så verst, men det er kun Nigeria, Færøyene og Iran som gjør dette godkjent. Neste år håper jeg flere nye nasjonaliteter representeres på leselisten.

Nordisk ungdomslitteratur: jeg har lest mye norsk ungdomslitteratur og både Sverige, Danmark og Færøyene er representert. Godkjent.

50 leste bøker: godkjent

ÅRETS BESTE:

Så til noe kanskje litt mer interessant for de fleste som leser, hva var  årets beste bøker? Jeg synes i grunn 2015 har vært et veldig godt år kvalitetsmessig og forsåvidt kvantitetsmessig. Jeg har ikke gitt mange toppkarakterer på Goodreads, men er veldig tilbakeholdende med dem. Kun to bøker fikk 5 stjerner og det var Persepolis av Marjane Satrapi og The Casual Vacancy av J.K.Rowling. Jeg gir deg sola av Jandy Nelson kunne nådd opp hadde den ikke vært så treig å komme inn i, og Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family var også i nærheten. Jeg har laget en topp 10, men bortsett fra de aller beste er det mange jeg har likt godt og som det er vanskelig å skille.

Årets topp 10 i tilfeldig rekkefølge:

Did You Ever Have a Family av Bill Clegg
Slipp Hold av Heidi Sævareid
The Casual Vacancy av J.K.Rowling
Persepolis av Marjane Satrapi
Jeg gir deg sola av Jandy Nelson
Astrid Lindgren av Agnes-Marie Bjorvand (forf.) og Lisa Aisato (illustr.)
All the Rage av Courtney Summers
Det finnes ingen helhet av Helga Flatland
Vinternoveller av Ingvild Rishøi
The Fishermen av Chigozie Obioma



Tilfeldig med så mange røde omslag?


Andre verdt å nevne: 

Årets mest rørende: Vanessa Svartmo av Andrea Bræin Hovig/Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli,
Årets gjensyn/påskekrim: Mr. Kiss and Tell av Rob Thomas (min favorittdetektiv Veronica Mars!), Årets ettertenksomme: Alt inkludert av Marit Eikemo,
Årets mest medrivende: Fordi jeg elsker deg av Helene Uri
Årets mest lærerike og klaustrofobiske: Pyongyang av Guy Delisle
Årets skumleste/oppfølger: I morgen er alt mørkt: Marlens historie av Sigbjørn Mostue
Årets UKP: Redd barna av Tiril Broch Aakre/Over elva av Laila Stien
Årets eventyrer/mest utleverende: En kamp til av Tomas Karlsen og Claus Lundekvam
Årets rareste: Alice a4 av Inger Bråtveit
Årets skuffelse: Not That Kind of Girl av Lena Dunham: jeg liker både TV-serien og damen, men boken var slitsom.

Biosirkel og norsk 2015: dame med hatt og verdens beste forfatter?

Etter at jeg leste den nydelige boken Fugl av Lisa Aisato for et par år siden, blir jeg dradd mot alt denne damen har sitt navn på. Da biografien om en av de aller fineste forfatterne som er, Astrid Lindgren, skulle komme med tegninger av nettopp Lisa Aisato, kunne jeg nesten ikke vente. Jeg spurte i butikken flere ganger, men de visste ikke når den var klar. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å kjøpe den i julepresang til 5-åringen hjemme, men endte opp med å finne den frem i god tid før jul og lese den alene. 5-åringen må nok bli litt større før hun vil lese denne, og kanskje kjenne litt bedre til Astrid Lindgren sin verden. Denne biografien om Astrid Lindgren for barn er skrevet av Agnes-Margrethe Bjorvand. Dette innlegget er en del av Moshonista sin biografisirkel der denne rundens tema er "Damer med hatt". Jeg presenterer bevis:

La meg bare si med en gang at illustrasjonene i denne boken er akkurat så nydelige som jeg både håpet og forventet. Jeg ble sittende med lengsel i blikket og stryke over sidene flere ganger før, under og etter lesingen. Tegningene er i stor grad basert på fotografier og er i en realistisk stil, noe som forsterker inntrykket av at dette er en fagbok basert på virkelige hendelser. Det aller fineste med dem er de kjente og kjære karakterene som veves inn i bildene og i historien om Astrid Lindgren. For eksempel sitter Emil på skulderen hennes eller brødrene Løvehjerte dukker opp på kirkegården der hun ved synet av to brødre sin grav skal ha blitt inspirert til å skrive historien om dem. Jeg synes illustrasjonene bidrar til innlevelse i historien og gir en både drømmende og nostalgisk stemning, helt i Astrid Lindgrens ånd slik jeg ser det.

Teksten er lagt opp som kronologiske fortellinger fra Astrid Lindgren sitt liv med forskjellige overskrifter, sitater fra intervjuer og bøkene til forfatteren, og en seksjon som heter "Vet du hva?" med faktaopplysninger. Bjorvand presenterer denne biografien som en veldig subjektiv og engasjert fremstilling da hun sier i forordet at Astrid Lindgren er verdens beste forfatter, det synes ihvertfall hun. Dette balanserer hun ved å bruke de nevnte faktaopplysninger og sitater. Boken har mest fokus på barndommen, noe som virker naturlig, og som gir oss et inntrykk av hvorfor Astrid Lindgren var så glad i barn og barndom, og hva som inspirerte henne til for eksempel mye av universet rundt Emil, barna i Bråkmakergata og Marikken. I barndommen hennes var det ikke så mange bekymringer, til tross for at familien hennes kom fra relativt trange kår. De hadde det likevel bedre enn mange andre, som lofferne som gikk fra gård til gård og som alltid fikk ly og litt mat hos foreldrene til Astrid. Agnes-Margrete Bjorvand legger ikke skjul på at livet til Astrid Lindgren ikke bare var enkelt og jeg synes hun gjør det på en utrolig fin måte. Hun skriver om hvordan Astrid opplevde det å bli ungdom som noe vanskelig, fra den trygge barndommen til en mer usikker tilværelse der hun plutselig begynte å bry seg om hvordan hun så ut og å kjenne på redsel for ensomhet. Jeg synes spesielt hun klarer å beskrive problemene i ekteskapet til Astrid og mannen Sture godt:

"Astrid har fortalt at hun aldri var forelsket i mannen sin, og det var ikke alltid like lett å være gift med ham. Han forelsket seg nemlig stadig vekk i nye damer, og da ble Astrid lei seg." 

Istedenfor å ta med alle de viktigste hendelsene i selve fortellingen om Astrid, har forfatteren valgt å lage en oversikt bak i boken over de mest sentrale årstall i Astrid Lindgren sitt liv. På denne måten tenker jeg boken kan passe for en større spenn med tanke på alder. De som er mer nysgjerrig kan lese videre her, mens de andre, kanskje spesielt de yngste, kan holde seg til fortellingen.

Biografien inneholder interessante og fine hendelser og opplysninger fra Astrid Lindgren sitt liv, men det er illustrasjonene som står frem som det mest rørende og minneverdige for meg fra denne boken. Jeg synes likevel forfatter Bjorvand har gitt en helhetlig og god fremstilling av livet til en forfatter som så mange har et forhold til på ganske få antall sider. I min fremstilling av illustratør Lisa Aisato er jeg kanskje like subjektiv som Bjorvand selv er om Astrid Lindgren. Jeg synes nemlig Aisato er verdens beste barnebokillustratør:-)

Dette er virkelig årets julegavetips til alle som er glad i Astrid Lindgren.