Tormod Haugland sin Mørk materie:

Boken er saktegående, ingen tvil om det, og jeg har forstått det slik at dette er i Hauglands ånd. Det er lite dramatikk over det Atle gjør. Vel er han i overkant mistenksom og forvirret over alt det som plutselig skjer i livet hans, men han håndterer det meste med stoisk ro, ihvertfall sett utenfra. Flere ganger er han på randen, men han henter seg inn igjen. Alle trådene i mistankene hans blir notert ned i en bok for at han skal få oversikt, men aldri snakket spesielt høyt om. En av tingene som står i nominasjonsjuryens begrunnelse er at forfatteren bruker en diskré humor, og den må sies å være akkurat det, veldig diskré. Jeg nevnte en underfundighet i teksten, men noe mer enn det finner jeg ikke, og jeg skulle gjerne hatt litt mer humor.
Forfatteren bruker et gjentakende språk som skaper en fin rytme. "Det gamle biblioteket der mor og eg hadde brukt å gå. For å låne bøker. Romanar. Mor og romanane. Alle bøkene som ho skulle lese, alltid romanar, stadig måtte vi gå til biblioteket for å levere inn bøkene og levere nye. Og alltid var det romanar ho ville lese. Og det var slik eg tok til å lese romanar." (s. 180). Mot slutten av boken synes jeg det ble for mye organiseringsprat i forbindelse med fotballklubbprosjektet, jeg gikk litt lei historien, og da begynte også disse gjentakelsene å irritere meg, og å virke anmasende. Mørk materie er likevel en velskrevet roman som jeg likte, men som mangler noe for at jeg skal henge med hele veien og for å gi den helt store opplevelsen.
Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen:

"Eg var arbeidsledig ei lang tid, og det var NAV som til sist fann denne jobben for meg. Dei fleste av kollegaene mine er folk som har havna på utsida av samfunnet, som ein seier, ekskriminelle, rusmisbrukarar. Sjølv hamna eg ikkje på Fretex fordi eg treng attføring, vern eller tilrettelagt oppfølgjing av noko slag, det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga fra humaniora. Dei såg til sist gjennom fingrane med at var med mine fulle fem og hadde reint rulleblad då eg blei tilsett." (s. 11)
Selv om hovedpersonen er smart og observant har hun ikke et utpreget sosialt vesen. Foreldrene hennes bor på en annen kant av landet, og hun unngår dem gjerne så godt hun kan. Hun holder seg mest til jobb og de andre i hybelhuset, og lar stort sett andre ta styringen i det sosiale. Hun har mistet kontakten med venninner etter at de stiftet familie, sitter alene på nyttårsaften uten planer, desperat etter å finne en fest så hun har noe å fortelle når hun blir spurt på jobben etterpå, og hun synes synes helligdagene i påsken er ulidelig lange. Det er ikke det at å være enslig kvinne på 35 uten en retning i livet er deprimerende i seg selv, men Rorgemoen skriver her om mennesker som har gitt litt opp. Ikke bare hovedpersonen, men også tidligere studiekamerater fra humaniora som har fått helt andre jobber enn de så for seg. Sammenlignet med TV-seriene Girls og Unge lovende, som tar opp kvinner i 20-årene på et stadie der de begynner å innse at drømmer muligens ikke vil oppnås, er karakterene her forbi det stadiet. Fra å ha vært et sted der en skal ut i verden, la det meste skal være uprøvd og døren fortsatt står på gløtt, til tilbaketrekning, apati og resignasjon.
Håpet og festen er mer en rekke små historier som beskriver ulike situasjoner i hovedpersonens liv, enn en roman med særlig handling eller plott. Mange av disse situasjonene og observasjonene kan de fleste kjenne seg igjen i på godt og vondt. Heldigvis blir den tristheten jeg kjente på litt borte underveis, mye på grunn av selvironien og humoren generelt. Det at hun møter andre i lignende situasjon forminsker også inntrykket av at hun er så alene og ensom.
Jeg fikk begge bøkene tilsendt fra forlagene, henholdsvis Oktober og Kolon.
Fint å være med på dette, skjønner jeg. Syns det er så viktig at barn og unge får muligheter til å lytte til/lese bøker så tidlig som mulig.
SvarSlettJa, der er veldig kjekt så langt. Elevene leser nok bøker og forholder seg til litteratur på en ny måte, og det er spennende å få være med på.
SlettSå spennende å lese om bøkene du har lest, og ikke minst om prosjektet du er med på. Utrolig gøy at din skole har blitt plukket ut til å være med på dette :)
SvarSlettTakk for det. Fikk høre noen fine historier på seminar i Oslo fra tidligere år der elever på yrkesfag som ikke har lest noe særlig før, nå blir Jon Fosse-fans. Det gjelder selvfølgelig ikke for alle, men at prosjektet kan nå noen er veldig fint. Klassen som er med hos oss er veldig giret og mange har lest en del, men de møter på noen utfordringer likevel.
SlettJeg er glad for at du fant Rorgemoen trist. Begynner å tro at jeg er defektiv når de kommer til de 'påstått¨morsomme bøkene. Jeg ser jo at det er humor, men synes likevel det ble mørkt - ikke tragikomisk en gang - bare moll. Et ord jeg skrev kun fordi jeg har klaget sånn over avisenes bruk av - mollstemt - at jeg ikke makter å få det ut av hodet. Det er nå på min ordhatliste. Der finner du også moist og comfy. (Moist er forøvrig et ord som alle hater - fant jeg ut nylig - på internett.)
SvarSlettTormod hopper jeg over, men synes det er artig å lese elevenes dom over disse bøkene (så du kan gjerne spoile litt). Skal bli interessant å se hvor det ender opp.
Ja, det var triste greier, selv om jeg lo høyt en gang. Jeg har ikke engang fått med meg at avisene bruker ordet mollstemt, mens du også vet om hatord-trender. Men for å bruke noen andre ord og sammenligninger, så hadde Mørk materie et skjevt smil hele veien, men Håpet og festen mest hang med hodet. Når de morsomste bøkene er blant de tristeste, da er det ikke mye håp for lattermusklene eller engang smilebåndene i lesingen av norsk samtidslitteratur.
SlettEn elev syntes Mørk materie var som en eneste lang grå søndag og hørte for seg Frode Grytten sin stemme mens han leste. En annen mente at han avslørte for mye i starten så det ikke var noen spenning igjen til resten av boken.