Du og jeg ved daggry starter med et smell: “Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen.” Da jeg skulle velge en bok å lese blant alle fristelsene i bokhyllen, leste jeg første setning i et utvalg bøker. Jeg vil påstå at denne boken vant soleklart i den konkurransen. Den fortsetter: “Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke. Rettsmedisineren kan heller ikke si det nøyaktig.” Dette er kjærlighetshistorien om ungdommene Liam og Louise, fortalt av Louise etter hennes død, noe som virker som et svært originalt fortellergrep. Vi får høre hvordan de møttes, hvordan de hadde det i sine mest lykkelige dager, og deretter hvordan og hvorfor de etterhvert ender opp i bunnen av fjorden. Vi får også se hva som skjer med de etterlatte etter at de er død, og boken hopper litt frem og tilbake mellom før og etter. Forholdet mellom Louise og Liam er alltoppslukende, og får dem begge, kanskje spesielt Louise til å trø over grenser hun egentlig ikke ønsker. Når Liam ikke har det bra, har ikke Louise det bra. Foreldrene hennes forsøker å få henne til å snakke, forsøker å finne ut hvordan hun egentlig har det, men svaret de får er at Liam og Louise er ett, at han er henne og hun er ham. Noe av spenningen ved boken er veien frem mot selvmordet, så om du ønsker å bevare mest mulig av den spenningen anbefaler jeg deg å stoppe å lese her siden jeg kommer litt inn på det nedenfor.
Jeg likte i grunn best de voksne karakterene i boken, muligens fordi jeg selv er voksen og mor, og lettere kan identifisere meg med foreldrenes bekymring og sorg. Jeg synes uansett at det er fint at en ungdomsbok har så realistiske voksenpersoner med, og ikke minst at vi får sett det hele fra foreldrenes perspektiv også. Ofte synes jeg foreldrekarakterer er ganske endimensjonale i ungdomsbøker. Selv om jeg mener at voksne har mye å lære av å lese ungdomsbøker, å se en historie fra en ungdoms perspektiv, mener jeg at dette går andre veien også. Hvordan foreldrene til Louise forholder seg til hverandre i sorgen er hjerteskjærende. Han ønsker å finne ut av hvorfor, mens hun ønsker å gå videre. Liam sin far, som ikke akkurat kan kalles en modellpappa, må for en gangs skyld vise seg sårbar og ikke minst ta seg sammen, for å være der for sin andre sønn, som har mistet en bror. Louise blir en karakter det er lettere å like i partiene som handler om måten hun bryr seg om foreldrene etter sin død. I live skjøv hun dem unna til fordel for livet med Liam, men hun kommer på en måte nærmere dem etterpå, og de kommer kanskje nærmere henne også.
Bokens handling tok kanskje en noe annen retning enn jeg hadde trodd, og ble drevet av mer ytre handling enn forventet. Liam og bestekameraten hans sin innblanding i et dårlig miljø begynner å skape problemer for dem, og etterhvert er også livene deres i fare. Liam går langt for å hjelpe kameraten sin og Louise går langt for å hjelpe Liam, og til slutt finnes det ingen vei ut av elendigheten. Og denne elendigheten blir vi på ingen måte spart for som lesere av denne boken. Dette er et eksempel på en bok som kunne passe i en eventuell Ung voksen-kategori, og passer nok ikke for de yngste ungdommene. Uansett hvem som leser bør man være klar over at den inneholder noen sterke scener angående vold og død.
Selv om boken handler om et lidenskapelig og til tider romantisk forhold, blir ikke selvmordet romantisert. Vi får høre hvordan likene råtner og begraves, og ikke minst den sorgen det påfører de som sitter igjen etterpå. Boken gir oss heller ikke alle svarene vi ønsker. Den gir oss Louises historie om veien til selvmordet, men den gir oss ikke svar på om foreldrene finner ut hva som skjedde, eller hva som egentlig drev Liam. Disse punktene er noe av det som styrker boken i dets behandling av et så vanskelig og sterkt tema.
Dette innlegget ble først publisert på skolebibliotekarene i Hordaland sin felles blogg, Lesehorden. Boken fikk jeg fra Gyldendal.
