mandag 14. september 2015

Did You Ever Have a Family - en imponerende debutroman

I Did You Ever Have a Family av Bill Clegg har en tragedie rammet en småby i Connecticut, og June Reid sin datter, kommende svigersønn, eksmann og kjæreste er alle død dagen før de skulle arrangere bryllup. Ved en tilfeldighet overlevde June. June forlater åstedet etter begravelsene uten et ord til noen, for å dra langt avgårde, til et sted hun kanskje kan finne en slags ro og noen svar, men aller helst vil hun bare dra:

"She will go. Tuck into her Subaru wagon and roll down these twisting, potholded country roads until she finds a highway, points west and away. She will keep going for as long and as far as possible without a passport, since the one she had no longer exists." (s. 9).

Did You Ever Have a Family

Oppbyggingen av denne boken gjør den drivende og til tider vanskelig å legge fra seg. Vi blir fortalt mange ulike historier, og vi vet, ihvertfall etterhvert, at de henger sammen på et vis. Handlingene foregår i hovedsak på to ulike steder geografisk. Stedet der June mistet sine kjære og stedet der hun rømmer etter tragedien. Til tross for en spennende og drivende oppbygging er ikke dette noe for den mest utålmodige leseren. Boken starter med en ungdom ved navn Silas som våkner opp dagen derpå, til lyden av sirener med hint til leseren om at han på en eller annen måte kan være involvert i det som har skjedd. Vi møter ikke Silas igjen før halvveis ut i boken. Hovedpoenget med boken er likevel ikke akkurat hva eller hvordan den tragiske hendelsen har skjedd, men hendelsen knytter de ulike historiene sammen. Noen er direkte berørt av tragedien, som de nærmeste pårørende,  mens andre er mer på utsiden, som for eksempel blomsterdekoratøren til bryllupet som vi kun møter en gang.

Noen er det mer usikkert hvordan passer inn med resten av boken, som trebarnsfaren George, som forteller og har dårlig samvittighet for hvordan han ikke fikk med seg at sønnen hadde alvorlige problemer i tenårene: "I was putting out a lot of fires then, and because with him there was no smoke, no flame, no alarms, I wasn`t paying attention." (s. 118). Som du kan se er George sin historie fortalt i førsteperson, mens for eksempel June er i tredjeperson. Jeg undret meg over dette, og hvilken effekt forfatteren ønsket med dette grepet. Om jeg husker riktig er det kun i historiene til Lydia, June og Silas det er brukt tredje persons-fortellerstemme. Nå etterpå tenker jeg at historiene fortalt i jeg-person, nesten står utenfor hovedhistorien og forteller oss direkte hvordan de passer inn, som et slags intervju i en dokumentarfilm. Vi vet akkurat hva de tenker og mener, mens med de tre andre er det litt mer vagt, historiene deres skal spares mest mulig. Et interessant grep synes jeg, og mulig andre vil være uenig i min tolkning av det.

Faren til Junes kommende svigersønn, Will, forteller oss mest direkte om sorgen etterpå: "We talk less now. There are car rides and Sunday mornings and entire meals when Mimi and I dont`t speak a word to each other. Not out of anger or punishment, but we`ve learned that grief can sometimes get loud, and when it does, we try not to speak over it." (s. 214). En ting jeg reagerte litt på er at jeg synes Dale i andre deler av boken enn dette sitatet, var i overkant balansert og tilgivende etter å mistet sin sønn. Andre fortellere fremstår også veldig reflekterte. Når jeg nå har tenkt litt gjennom dette med fortellerstemmene ser jeg at de ikke bare er jeg-fortellere, men også at de forteller fra en posisjon der de ser tilbake og reflekterer over det som har skjedd, mens June, Lydia og Silas blir oftere fremstilt midt i situasjoner.

Lydia, moren til Luke (den unge kjæresten til June), er en av dem vi møter flere ganger i boken og som altså blir fremstilt i tredjeperson. Og akkurat Lydia sin historie var nok den som berørte meg aller mest. Jeg fikk stor sympati for den ensomme middelaldrende kvinnen som har tatt så mange gale valg i livet, men som det likevel ikke er noe vondt i. Hun har alltid vært utstøtt fra det gode selskap og har vært spesielt uheldig når det kommer til menn. En gang sier en annen av stamkundene på den lokale puben om og til henne: "Some trees love an ax" . Selv om hun ser en viss sannhet i det, klarer hun i etterkant å se at det å venne seg til å bli dårlig behandlet har lite med kjærlighet å gjøre: "It settles into being chipped away at, bit by bit, blade by blade, until it doesn`t feel anything anymore, and then, because nothing else can happen, what`s left crumbles to dust." (s. 78).

Sammenlignet med The Fishermen som jeg nylig leste er ikke dette en bok som tilsynelatende utmerker seg språklig. Men der førstnevnte etterhvert blir noe påtatt i sin gjentagende metaforbruk, er denne minst like kraftfull i sin nøkternhet. Den maner til ettertanke, og noen ganger sjokkerer den med å fortelle de mest brutale ting på en minst mulig utbrodert måte.

Det kan være krevende å holde orden på alle de ulike historiene som blir fortalt. Jeg tenkte underveis at det muligens hadde vært en fordel med den trykte utgaven for å kunne bla tilbake. Jeg hadde nemlig litt problemer med å huske hvem de forskjellige var i starten, men etterhvert løste det seg bare. Historiene er så godt fortalt at om jeg ikke husket navnet på de enkelte, så husket jeg fort hva som hadde skjedd i deres historie tidligere. Måten de er viklet i hverandre på elegant og finurlig vis gjør romanen både kompleks og veldig god. Og nå oppdager jeg at jeg ikke egentlig ikke har sagt noe om tematikken i boken. Men den handler jo mye om det som tittelen antyder, familie, i utvidet forstand, og hva den kan gjøre med oss på godt og vondt.

Bill Clegg har med Did You Ever Have a Family utrolig nok utgitt sin debutroman. Det overrasker meg ikke at han har utgitt bøker før, men den gang memoarer. Han er i tillegg en erfaren amerikansk litterær agent, som har jobbet tett med andre forfattere. Boken er på Man Booker sin longlist, men i morgen håper jeg den også er på shortlist, som annonseres da.

Les også Labben og Linn sin anmeldelse av boken.

22 kommentarer:

  1. Nydelig omtale av en nydelig bok. Likte spesielt godt beskrivelsen din av språket: "kraftfull i sin nøkternhet". Veldig treffende.

    Jeg tenkte ikke over dette med tredjeperson/førsteperson før jeg leste et intervju med forfatteren. Det å skille "hovedkarakterene" fra de mer perifere karakterene synes jeg fungerte godt når jeg tenker på det nå i ettertid og jeg likte tolkningen din av det. De tre blir i fokus, det er deres historie, som de andre er med på å belyse.

    Jeg synes også at Lydias historie var spesielt sterk, og det var til slutt henne som virkelig førte litt lys inn i denne mørke historien. Jeg likte også Rebeccas historie veldig godt (hvis det var det hun het, hun som var lesbisk og bestevenn med Penny).

    Jeg håper med deg i morgen, denne fortjener virkelig en plass på shortlist!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg så for meg en dokumentarfilm når jeg tenkte på det, der ulike personer intervjues, før det igjen går tilbake til hendelsene i sentrum. Det var noe med at du plutselig ble talt direkte til. Men det er jo i grunn bedre å si at de tre er i fokus og de andre belyser historien. Jeg skrev meg frem til det, og da blir det av og til litt knotete;-)

      Jeg er enig i at Rebecca sin historie også var sterk, mens Kelly sin husker jeg mindre av. Jeg tenker jo på Penny fortsatt.

      Slett
    2. Kelly hadde et mindre komplisert liv, så kanskje vi husker bedre de som har slitt enn de som har mer normale liv og mer støttende familier.

      Jeg synes ikke det du skrev var knotete. Tvert i mot synes jeg du forklarte flere tanker jeg også hadde hatt på en mye tydeligere og bedre måte. Uansett er det veldig gøy å lese andre omtaler av bøker som gjør så sterkt inntrykk, og din omtale gjorde meg bare enda mer bevisst på hvor godt jeg likte boken.

      Slett
    3. Ja, det er nok noe med det som bidrar til hva som rører en mest. Det er nettopp det som er spennende når flere har skrevet om samme bok, at vi kan utvide opplevelsen for hverandre. Og disse Booker-bøkene er jo såpass komplekse at det er mye å ta av, og ikke mine engasjerer de.

      Slett
  2. Eg har såvidt begynt (18 % seier kindlen), men eg kjenner at dette er ei bok som må leses ferdig uavhengig av shortlistplassering :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det håper jeg:-) Hvilken er din favoritt foreløpig?

      Slett
    2. Eg håper veldig på The Fishermen, og Lila og A Little Life er gode kandidater :-)

      Slett
    3. Jeg håper også på The Fishermen, mens Lila og A Little Life blir jeg nok mindre overrasket om ikke dukker opp.

      Slett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. Veldig spennende og fin omtale, Silje. Jeg er veldig glad i bøker som er ambisiøse og favner bredt, så gleder meg til denne. Forskjellige fortellerperspektiv er også noe jeg er glad i, hvis historien er sterk. Det blir veldig morsomt å se om denne kommer på Shortlist i morgen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg liker også godt ulike fortellerperspektiv, men fallhøyden blir jo ekstra høy for forfatteren. Liker derfor godt at mange av Booker-bøkene benytter seg av dem, og regner med at det er vellykket når de har kommet på en sånn liste. Gleder meg til å ta fatt på kortlisten og read-along. Kjøpte meg The Gathering i helgen, og en Lalami-bok tidligere, så om de ikke kommer på kortlisten skal de nok bli lest en gang uansett:-)

      Slett
  5. Kjempefin omtale, liker refleksjonene dine rundt hvorfor noens historie ble skrevet i 3. person. Dette ville vært en verdig vinner av hele prisen, så jeg håper vi ser den på shortlist i dag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Jeg undret meg veldig over dette da den ene etter den andre ble fortalt i førsteperson.
      Det blir spennende senere, men nå skal jeg inn å lese ditt innlegg og kortliste:-)

      Slett
  6. Måtte vente til jeg var ferdig med boka før jeg turte lese omtale. Nå angrer jeg litt, for siden jeg slet med lydboka og monotonien hadde det vært greit å ha noen synsvinkelproblemstillnger å henge seg opp i. Lydia stod klarest for meg også, og den setningen - om der en gjen plutselig klatret gjennom vinduet og - strangled and raped in her bed. Litt sjokkeffekt. Likevel - jeg måtte høre enkelte partier 3 ganger for å få med meg handlingen - og det for forfatteren ta på egne skuldre - han kunne fått noen andre til å lese - gjerne 2 eller 3. Ser heldigvis at Seven Killngs har en hel cast - det gjør ting så mye bedre.

    Veldig,veldig, - veldig- god omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Det e det som er litt skummelt med lydbøker, at oppleseren kan ha så mye å si for opplevelsen. Håper Seven Killings er en bedre lydbokopplevelse. Har troen på at den vinner og den skal være oktoberbok hos Clementine, så bør begynne på den. Jeg undrer meg bare om Lundekvam og jamaicansk gjengkriminalitet kan bli litt i overkant;-) Hvordan var Anne Tyler som lydbok? Jeg prøvde å skaffe meg den gjennom audible, men de hadde den ikke på den engelske og den amerikanske hadde jeg ikke tilgang til den fordi jeg sitter i Norge. Håpløst!

      Slett
    2. Rart at du ikke fant Spool på den engelske. Sjekket nettopp og fant den i 2 utgaver. Tror en dobbelsjekk er på sin plass. Uansett har de den på storytel Jeg hørte den med kvinnelig innleser og hun leste bra. Svungende sørstatsdialekt. (prøvde å sende den som gave fra storytel, usikker på hvordan det fungerer - so hvis det er en catch - eller at du må starte medlemskap - må du bare slette.)

      Jeg er enig i at oppleseren har stor makt over ei lydbok, men heldigvis er lydbøker blitt så mainstream de siste årene - hadde innlesing tas på alvor. Skuespillere, spesialister, casts osv - gjør at det jeg blir mer sjokkert når jeg måter på monotone forfattere enn hvis ting er strålende.

      Slett
    3. Undersøkte litt, nå i etterkant, og du får bare boka hvis du ikke har prøvd storytel før, hvis ikke kommer det bare boktips, men er du storytelnovise, er det bare å høre, trenger ikke å tegne abonnement.

      Slett
    4. Det er det jeg vet, og jeg har dessverre allerede brukt friperioden min tidligere. Sjekket du på audible.co.uk? Jeg sjekket der og fant kun en utgave som var et sammendrag på 30 min. Nå fant jeg ut av det på audible.com. Det var to utgaver og jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk tilgang. Når jeg meldte meg inn kom kun den ene utgaven opp og den fikk jeg. Gleder meg til sørstatsdialekt, og skal begynne med turer uten hund og mye husarbeid. Kanskje dette kan få meg til å rydde i boden til og med.

      Lydbok kan jo gå begge veier mtp leseopplevelser. Jeg gikk lei av Southern Vampire-serien (True Blood) i papirform, men den fikk et voldsomt oppsving i lydbokutgave med nettopp sørstatsopplesing.

      Slett
    5. Jeg bruker audible.com. De hadde begge disse 2, ei uavkortet, og et sammendrag på 30min. Fint at du fant ut av det. Det er jo umulig å komme seg gjennom alle disse lesemålene uten lydbøker -)

      (leste gjennom den forrige kommentaren min, og det virkelig et under at jeg blir forstått, kontrollen over tastaturet er ikke-ekisterende.)

      Slett
    6. Jeg lå sent i går kveld og bestemte meg for at lydboken må skaffes, nettopp fordi jeg ikke ser for meg noen annen måte å komme ovenpå med lesingen. Så nå skal jeg teste om jeg finner anledninger til å høre lydbok når jeg ikke lenger tar buss til jobb. Jeg tenkte ikke over at kommentaren din var vanskelig å forstå, men så er vi jo tross alt lesere på høyt nivå (og jeg er ikke storytel-novise);-)

      Slett
  7. Nå har jeg fått limt inn denne gode omtalen på Readalong-siden! Holder du på med flere fra listen nå? Seven Killings?

    SvarSlett
    Svar
    1. Litt sen med å se denne kommentaren, så har i grunn svart deg på bloggen din allerede:-) Holder på med Seven Killings og A Spool of Blue Thread (lydbok). Liker begge to, men den første er mest interessant. Jeg liker humoren til Anne Tyler, og gleder meg til å diskutere den i lesesirkelen. Det er en del sarkasme i den.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)