Deweys Read-a-Thon: Here we go!

Så er jeg endelig i gang et par timer forsinket. Jeg tjuvstartet litt i morges siden jeg visste at jeg kom til å bli forsinket på grunn av handleærend og en lovet tur til svømmehallen med mine to små. Jeg har tatt med meg et lite utvalg bøker så jeg forhåpentligvis alltid skal finne noe som er kjekt å lese.

Time 1 og 2: De første timene ble brukt til annet enn å lese, men deler av de ble brukt til å handle inn til lesemaraton. Lunsj, middag, snacks og frokost til i morgen er nå på plass, så lesingen kan begynne. Jeg startet som sagt litt i morges og kommer til å fortsette nå med en av bøkene jeg holder på med, nemlig Line Baugstø sin Vi skulle vært løver, som jeg satser på å fullføre før jeg begynner på noe nytt.

Time 3 og 4: Disse to timene har bestått av litt spising og kaffelaging og igangkomming. Da jeg endelig kom i gang leste jeg de siste 40% av Vi skulle vært løver på kindle. Tidligere i dag leste jeg 30% av boken, og jeg regner det med i totalen, siden jeg ikke fikk lest de to første timene av maratonet. Line Baugstø sin bok likte jeg veldig godt. Det er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Hovedpersonen Malin blir nemlig venninne med den nye jenten i klassen. Og da det viser seg at hun bærer på en stor hemmelighet som ikke er særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre, sliter Malin med å velge mellom venninnen og klassens gunst. En god start på maratonet dette, og en viktig barnebok vil jeg si.

Time 5 og 6: Jeg begynte med å oppdatere bloggen, svare på kommentarer, og å lese litt rundt og kommentere på andre blogger som deltar på Deweys read-a-thon. Deretter var det valgets kval, nemlig å begynne på en ny bok. Jeg valgte Darius the Great is Not Okay av Adib Khorram som jeg enda ikke har kommet så lang i, men liker godt. Den handler om en halvt iransk gutt som sliter med depresjon og til dels mobbing og å ikke finne sin plass og identitet. Det høres dystert ut, men boken virker både varm og til dels morsom så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Time 7, 8 og 9: det har blitt langt på kveld og de siste timene har gått med på å lage middag, spise, og se på Stjernekamp mens jeg har lest to norske bildebøker. Farvel, Rune av Marit Kaldhol har jeg hatt planer om å lese lenge, og Ester og hvalen av Jill Moursund som er ny av året. To bøker med alvorlige tema, den første om et barn som dør, og den andre om å være utenfor. Det blir nok ikke så mye mer lesing i kveld, men satser på god innsats også i morgen.

Time 10-20: God morgen eller god formiddag. Jeg leste litt mer i går kveld og har satt i gang igjen ikke så altfor tidlig i dag med Darius The Great Is Not Okay som jeg fortsatt liker godt. Tenker å sette inn et lite støt nå de siste timene. Hvordan har det gått med dere andre som deltar?

Time 21-24: De siste timene av maratonet har utelukkende bestått av lesing med små pauser. Jeg har leste frem til side 100 i Darius The Great før jeg byttet til Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe (også barnebok for mellomtrinnet). Sistnevnte handler om en 11 år gammel gutt der faren har bipolar lidelse. Når boken starter er faren nede i en veldig dyp dal og Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke. Heldigvis har en bestekamerat han kan snakke litt med og enda heldigere er han at han har en lærer som vil hjelpe han. Boken har en lett humoristisk tone til tross for den tunge tematikken og  er en varm og håpefull leseopplevelse.

Lesemaratonet er nå over og jeg har kommet frem til at jeg har lest ca 390 sider totalt i 5 ulike bøker. Ikke alle sidene har vært like tettskrevet, men jeg må si meg godt fornøyd. Hvor mange timer jeg har lest totalt vet jeg ikke, men har ihvertfall lest en del i 10 av timene. 

Deweys Read-a-Thon: min type maraton?

I morgen kl 14 begynner Dewey`s Read-a-Thon og jeg skal være med for første gang. Jeg skal gjøre det hos min søster og sammen med henne, som kanskje ikke er så lurt, da jeg ofte heller vil snakke med folk enn å lese, men samtidig tror jeg det er mye bedre enn å sitte hjemme med barn som stadig krever oppmerksomhet. For jeg skal rett og slett ta meg barnefri for å lese i timesvis (håper jeg)! Det føles som mange år siden jeg har lest mange timer i strekk, så jeg er spent på hvordan dette går, men har heller ikke noen store ambisjoner om hvor mye jeg skal få lest.

Underveis kommer arrangørene til å poste ulike leseutfordringer og lignende, og det blir arrangert en lesebingo med premie. Dette håper jeg fungerer som god motivasjon. Jeg har som sagt ikke vært med på dette før og heller ikke hatt tid til å undersøke så mye på forhånd, så jeg tar det litt som det kommer. Men jeg oppdaget nettopp at det finnes en gruppe både på Facebook og Goodreads, så da blir det enda enklere å følge med.

Den store utfordringen nå er selvfølgelig hvilke bøker jeg skal ta med. Jeg tenker at jeg må ha minst en veldig fengende bok, noe som kan være vanskelig å vite på forhånd, så jeg må ta med noen valgmuligheter. Jeg holder på med minst to 1001-klassikere, så jeg satser på å få lest litt i en av dem, og så tenker jeg det kan være lurt med noen kortere tekster, som en novelle- eller essaysamling, og ikke minst har jeg et par bildebøker jeg planlegger å få lest. Kindlen blir selvsagt med, så da har jeg mange valgmuligheter om ingenting annet skulle funke.

Hvilke bøker det blir lest i kommer jeg til å oppdatere underveis i et dynamisk innlegg her på bloggen, etter inspirasjon fra Labben som deltok på et lesehalvmaraton i sommer. Om det er andre norske som skal være med, gi gjerne en lyd her, så skal jeg følge med.

Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales. 

Bokbloggertreff, prisutdeling og Kapittelfestival

Nå til helgen er det atter tid for det årlige bokbloggertreffet. I motsetning til tidligere år skal treffet og utdelingen av Bokbloggerprisen være i Stavanger istedenfor i Oslo, og ikke bare det, utdelingen av prisen er en del av det offisielle programmet til Kapittel-festivalen. Allerede i morgen starter festivalen med tema Samhald, og den varer til og med søndag ( 19.-23. september). Jeg kommer ikke til Stavanger før fredag kveld, så får dessverre ikke med meg dagene før helgen (hvis treffet blir i Stavanger neste år tar jeg meg ferie noen dager).

Det jeg gleder meg aller mest til er selvsagt å treffe andre bokbloggere og utdelingen av årets pris. Jeg er ikke helt sikker på hvilke av forfatterne som har takket ja til å komme, men forfattersamtalene pleier å være veldig interessante og fine, så anbefaler alle som er i Stavanger lørdag 22. september å få med seg det (les mer om prisen her). Her er de nominerte:

Årets roman:

• Begynnelser av Carl Frode Tiller 
• Berge av Jan Kjærstad 
• Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar 
• Tung tids tale av Olaug Nilssen 

Åpen klasse:

• Anorektisk av Ingeborg Senneset 
• En sånn jente av Monica Flatabø 
• Grensen av Erika Fatland 

Siden jeg kommer frem sent fredag og mesteparten av lørdagen er viet Bokbloggertreff og pris, blir det ikke tid til så veldig mye annet fra programmet. Jeg håper likevel å få med meg arrangementet Nytt norsk samhald med Zeshan Shakar (regner med han også kommer på utdeling) og Sumaya Jirde Ali på lørdagen kl. 19. Da førstnevnte forfatter gjestet min nye arbeidsplass, Bergen offentlige bibliotek, forrige onsdag, var det et av de best besøkte arrangementene noensinne på huset og flere måtte avvises i døren. Jeg tviler heller ikke på at interessen rundt sistnevnte er stor, så her blir det nok mye folk. Om jeg rekker det satser jeg også på å få med meg Brit Bildøen og Monika Isakstuen som leser fra sine nyeste bøker lørdag 11.30

Skal du på Kapittel? Jeg tar gjerne mot tips til interessante arrangementer til helgen.

Teenage girls are made of sugar and spice, and evertyhing nice

Det ser ut som det har blitt en slutt på månedsoppsummeringene her på bloggen, men jeg håper likevel å få skrevet både samleinnlegg og egne innlegg om noen av bøkene jeg leser, og så får vi se om månedsinnleggene dukker opp igjen. De siste månedene har jeg blant annet lest to amerikanske ungdomsbøker som har det til felles at de handler om å være ung kvinne i dag, og det presset man utsettes for av omverdenen og seg selv.

The List av Siobhan Vivian:

The List kjøpte jeg på lydbok for ganske lenge siden, men siden jeg nærmest har vært i lydbokdvale noen år nå, så har det vært langt mellom lydbøkene.

Plottet går ut på at det hvert år på Mount Washington High School, annonseres en liste over de styggeste og peneste jentene på hvert årstrinn. I denne boken blir vi først introdusert til listen og deretter møter vi de åtte jentene som har fått navnet sitt på den, etter hvert som de finner ut at navnene deres er på listen.

Det er mange historier som fortelles, men fellesnevneren er at de alle kjenner på merkelappen og det sterke utseendepresset de utsettes for ved å bli plassert på listen. Og for jentene viser det seg at det ikke er noen velsignelse å bli kåret til den peneste heller. For en av jentene blir merkelappen som den peneste en bekreftelse på at måten hun straffer seg selv fungerer:

“Bridget is Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Two sides of herself, always arguing. She is tired of the fight, the constant struggle between a muddied version of good and evil, where right feels wrong and wrong feels really good.” 

Historien jeg likte best er den om Danielle, som havner på styggeste-delen av listen, og får kallenavnet Dan the Man på skolen, på grunn av sin atletiske kropp. Hun driver med svømming og har en fotballkjæreste som ikke takler ertingen fra kompisene særlig godt etter listen kommer ut.

“She pushes all the pain out of her arms, kicks the hurt free from her legs. She swims her broken heart out.”

Det viste seg at denne boken egnet seg ganske godt i lydbokversjon. For det første er den fengende, og så er den ganske lett tilgjengelig og hver karakter har ulik oppleser. En utfordring med så mange karakterer er at det blir liten tid til å bli kjent med dem og deres historie, og det er ikke alle karakterene jeg husker spesielt godt i ettertid. Jeg synes likevel forfatteren klarer å gi leseren ett innblikk i åtte ulike jenters liv. Det tok meg ellers litt tid å skille de åtte fra hverandre og hvem og hvor de hørte hjemme på den nevnte listen. Her hadde det jo vært en fordel med den trykte utgaven så jeg kunne slått opp for å se hvem som var hvem. En annen fordel er at en kan finne sitater underveis eller etterpå, noe som er vanskelig i lydboken. Jeg har derfor hentet sitatet fra Goodreads, og har ikke sidetall.

The List har noen interessante perspektiver å komme med og forfatteren klarer å vise oss jentene bak merkelappene. Og selv om de færreste får navnene sine på denne typen liste, er det nok fortsatt slik at mange jenter føler sin egenverd avgjøres av hvor attraktive de er. The List har en fengende oppbygging, men med kanskje litt for mange historier presset sammen i en bok. Vanskelige temaer som spiseforstyrrelse, selvforakt, og mobbing blir derfor utforsket litt overfladisk, og boken ender opp med å bli mer lettvekter enn den kunne vært.

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold:

"Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. "Jeg kan slutte å elske deg når som helst (s. 8)"". Slik starter historien om Nina. Videre sier moren: "Kjærligheten til en kvinne er alltid avhengig av utseendet hennes. Det.....og sex (s. 9)".

Nå er Nina 16 år og ganske er besatt av kjæresten sin, Seth, og det har hun vært lenge før de to ble kjærester. Uten han å lengte etter vet hun knapt hvem hun er. Hun prøver desperat å holde på interessen hans ved å lage regler for seg selv for hvordan hun skal kle seg, oppføre seg, og ikke oppføre seg, og hvor lenge hun må vente før hun svarer på meldinger og telefoner fra han.

"Seth og jeg traff hverandre i femte klasse, men han elsket meg ikke før i fjor sommer. Selv nå er jeg klar over at hans kjærlighet til meg er betinget. (s. 24)"

Elana K.Arnold har skrevet en ganske annen type ungdomsbok enn Siobhan Vivian sin, selv om de to tar for seg noe av den samme tematikken. For det første er det en råere bok. Språket vil jeg si er ganske grovt sammenlignet med det jeg er vant med i amerikanske ungdomsbøker, her er ingenting pakket inn i bomull. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne boken er kontroversiell i sitt hjemland, der langt mildere bøker i språkbruk og innhold for barn og unge har blitt bannlyst fra skoler og bibliotek.

Det jenter er lagd av inneholder en del tilbakeblikk fra en ferietur Nina og moren hadde til Italia, en tur som gjorde inntrykk på datteren. Moren så muligens på det som et overgangsrite og ga henne både alkohol og mer informasjon om å være kvinne enn nødvendig. Gjennom kunst, og spesielt skulpturer av kvinnelige helgener, gir hun datteren et noe forkvaklet inntrykk av kvinners seksualitet og forhold til menn. Mor og datter-forholdet er det som står sterkest igjen for meg etter å ha lest denne boken.  At moren sjelden vedkjenner seg ting hun har gjort eller sagt til datteren i etterkant gjør forholdet deres enda mer problematisk.

Boken krydres også med historier Nina skriver for et engelskprosjekt, blant annet om de nevnte kvinnelige helgener og martyrer. Kvinner som viet seg til Jesus, men ble straffet for å si nei til en mann. Som moren sier: "Så lenge det har fantes kvinner, har det fantes måter å straffe dem på for å være kvinner". Disse fortellingene synes jeg bidrar til å gjøre boken enda mørkere og mer kraftfull enn den allerede er. For selv om moren til Nina kunne valgt å gi henne bedre verdier og tro på sin egen verdi, er det ikke til å stikke under en stol at hun har delvis rett i hvordan samfunnet oppfatter kvinner.

Det jenter er lagd av er en krevende bok som nok ikke passer alle. Boken er kort og relativt lettlest, men den har en noe forvirrende oppbygging, grafiske beskrivelser av både sex og vold (inkludert dyremishandling), og en hovedperson man ikke alltid sympatiserer med. Det er rett og slett en ubehagelig leseopplevelse, men for min del på en positiv måte. Ungdomstiden er for mange mørk, rå og brutal, noe denne boken tar på alvor. Forfatteren skyr ikke vanskelige og ubehagelige tema, istedenfor gnir hun det inn med å være eksplisitt og direkte. Og selv om jeg kan synes denne typen bøker ofte er vanskelig å anbefale videre til målgruppen (helt min egen feil) er jeg veldig glad det også finnes denne typen litteratur for ungdom.

Boken fikk jeg gratis fra Kagge forlag.