torsdag 9. august 2018

Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

SnapSnap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

8 kommentarer:

  1. Godt skrevet! Jeg har sett at andre også er kritiske til denne krimromanen, og nå som jeg har begynt å lese fra langlisten kommer denne til å være sist i køen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk:-) Du går nok ikke glipp av noe stort, men den egnet seg godt som lydbok om du driver med sånt. Og så var det som sagt litt deilig med en lettlest Booker også.

      Beklager sent svar. Har vært uten PC noen dager og jeg fikk plutselig ikke logget meg på fra mobilen.

      Slett
    2. Dessverre, lydbøker er ikke min greie, jeg trenger å ha papir mellom hendene :D
      Men som du sier, så er det greit innimellom med lettleste bøker også. God helg!

      Slett
  2. Fin anmeldelse, og du har mye Bookererfaring og dermed kan du drøfte denne nominasjonen historisk, og samfunnskritisk - litt spennende. Jeg tenker ikke på om boka er verdig en nominasjon eller ikke, har lite grunnlag for å mene noe som helst om Bookerbøker, etter sporadisk nominasjonslesing de siste årene. Men politifolkene var for karikerte - enig! Og duskedame som ikke melder ifra til politiet - det måtte jo til for å lage plottet, men likevel....

    SvarSlett
    Svar
    1. Mye Booker-erfaring er nok å ta litt vel i. Jeg har kun lest fra Booker i noen få år og er ikke blant dem som leser hele langlisten. Men jeg er i hvert fall engasjert og følger diskusjoner, så dette er ikke hentet fra egen erfaring først og fremst, men mer den oppfatningen jeg har fått gjennom å følge diskusjonene blant de mer erfarne Booker-leserne både i Norge, men mest internasjonalt. Og dette innlegget bærer jo preg av det, men så hadde jeg mest sannsynlig aldri lest denne boken om ikke den var på langlisten til Man Booker.

      Jeg vil jo påstå at du har grunnlag for (om du skulle ha lyst) å si noe om hva du tenker om at denne boken skal være blant de 13 beste engelskspråklige bøkene som ble gitt ut det siste året, nominert til det som skal være en litterær pris. Men så hadde jeg nok hatt hakket mer glede av boken om jeg ikke skulle hatt det perspektivet:-) Selv om politimennene hadde vært like karikerte og damens oppførsel like uforstående og lite troverdig uansett.

      Slett
  3. (Fossum har jeg planer om å ta for meg, straks jeg blir lei av svensken. Gleder meg. Har kun lest 2 fra før, ukronologisk. Enern + Elskede Poona.)

    Snap:
    Har kun lest din og Solgunns anmeldelse og 'snappet' opp tidbits fra goodreads, men kan ikke si annet enn at jeg er skuffet. Man har andre forventninger til bookerlista og når jeg så at det (forengangskyldendelig) var krim på lista, tenkte jeg automatisk at det må være TIDENES plott/cast/filosofisk/intelektuelle drama. Pidestall.

    Det jeg leste var en ok historie (enig at den var lovende i starten med barna på jakt etter mor, eneste gangen det var tilløp til creepy), full av tilfeldigheter, uten et eneste overraskelsesmoment. Som jeg skrev til Solgunn, er det kanskje feil og en sjangerforventning om twist, men sånn har det blitt. I alt utenom serier, der jeg visstnok godtar hva som helst så lenge jeg liker persongalleriet (jmf, diverse svenskekrim, og også Galbraith).

    Tror dette er et merkelig resultat av at ingen i bookerjuryen leser krim til daglig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er nok et resultat av at ett av medlemmene i bookerjuryen er en krimforfatter som har vært fan av Belinda Bauer siden hennes første bok. Tror alle ble skuffet over denne. Jeg likte virkelig hennes debutbok godt, så jeg trodde den skulle være betydelig bedre enn det den var, selv om jeg må innrømme at jeg var skeptisk til om den hørte til på Bookerlisten uansett. Som deg, Silje, kan jeg ikke se at den er banebrytende på noen måte. Jeg har ikke tenkt på den etter at den var ferdiglest annet enn når den har vært diskusjonstema pga Booker.

      Slett
    2. Mange spekulerer i om det er Val McDermid, det nevnte medlemmet i juryen som har fått denne med på listen uten at nødvendigvis alle i juryen har lest den, men det vet vi jo ikke. Jeg hadde relativt lave forventninger til denne og ble som sagt underholdt, men hadde likevel håpet på noe mer.

      Jeg liker mange av bøkene til Fossum, aller best Elskede Poona, og så liker jeg godt Sejer. Som du sier, når det er serie så aksepterer man mer etter hvert, når man har blitt litt glad i karakterene. Jeg synes han skiller seg litt ut fra en del av de andre politimennene. Fossum har fulgt meg fra tenårene og opp til nå, og har stort sett fått med meg alt hun skriver. Noen av bøkene er ganske forglemmelige, mens andre husker jeg godt. Synes hun ofte har interessante sidehistorier og tematikk, som var en god vei inn til annen skjønnlitteratur for meg i hvert fall. Hørte hun nettopp ble kalt overvurdert i Aftenposten, så den anmeldelsen/artikkelen må jeg få lest.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)