Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

En sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg gratis av Vigmostad Bjørke.

Dette leste jeg i september: ungdomsbøker og norsk bokhøst dominerer

September er unnagjort, bokhøsten er her med høydepunkt etter høydepunkt, annonsering av Booker-vinneren nærmer seg, men i det siste har ikke leselysten og tiden vært helt på min side. Bokhøsten har dog vunnet over Booker denne måneden, og det er mulig jeg venter med Booker til jeg vet vinneren. Måneden inneholdt også et av årets bokbloggerhøydepunkt, nemlig Bokbloggertreffet. Det ble litt annerledes i år enn tidligere, siden Bokbloggerprisen ble delt ut på forhånd. Det var like fullt veldig kjekt, mye god mat og mye bokprat.

September inneholdt 6 bøker, til tross for omtrent ingen sider lest den siste halvannen uken. Dessverre (ingen bombe!) fikk jeg ikke skrevet om noen av dem i egne innlegg, men alle skal få litt omtale her:

One of Us Is Lying av Karen McManus
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
Kan vi bare late som av Camilla Sandmo
Leo av Bror Hagemann
Tankespinn av Kari Stai
Når hundene kommer av Jessica Schiefauer

Jeg hadde mange gode leseopplevelser i september. Jeg leste tre gode ungdomsbøker som alle engasjerte meg veldig på hver sine måter, og det minner meg om at jeg alltid må stikke inn noen av dem innimellom, for det var kjærkomment etter forrige måneds Booker-lesing.

Først ut leste jeg  One of Us Is Lying, en bok flere steder kalt en blanding av blant annet The Breakfast Club og Pretty Little Liars. Utgangspunktet er at en tenåringsgutt dør mens fem ungdommer er samlet til gjensitting, og alle, inkludert politiet, antar at det må være en av dem som har gjort det. De fire har merkelapper som nerd, idrettshelt, skjønnhetsdronning og kriminell og det er vel her sammenligningen med TBC kommer fra, for mesteparten av boken foregår ikke mens de fem sitter igjen sammen på skolen, men etterpå. De fire som kommer ut derfra levende kjente hverandre ikke nødvendigvis så godt, men nå får de en felles skjebne som hovedmistenkte i en drapssak og blir tvunget til å samhandle og forholde seg til hverandre. Når offeret i tillegg drev en sladrenettsted der han hengte ut skolekamerater sine skitne og flaue hemmeligheter, mangler det ikke på motiv. Det er disse fire tenåringene vi følger i boken som går i en del klisjefeller, og er muligens lite troverdig til tider,  men den var så utrolig underholdende og fengende at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Blir ikke overrasket om denne ender opp på en skjerm av noe slag.

En annen fengende, men mer realistisk ungdomsbok er den norske debutanten Camilla Sandmo sin Kan vi bare late som. Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er.

I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Sandmo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste. Les også Ellikkens mer fyldige og gode anmeldelse her.

Verda er ein skandale av bokbloggerfavoritt (og mange andre), Agnes Ravatn, har allerede blitt en snakkis på bloggene. Det er gode grunner til det. Dette er en essaysamling, med blant annet tidligere publiserte tekster i Dag og Tid, om å flytte fra by til land. Agnes Ravatn og samboer har fått sitt første barn og bestemt deg for å bruke mesteparten av foreldrepermisjonen i et gammelt hus som er i hans families eie. Hun skal finne roen og skrive masse. Essayene tar opp alt fra å bake det perfekte knekkebrødet, finne den perfekte pennen (på bokbloggertreffet lette vi etter Ravatn sin favorittpenn hos Eldorado og fant den, tror til og med noen kjøpte den, men alle måtte i hvert fall teste den). Men mest av alt handler den om samtalene og møtene med hennes nye nabo, forfatterkollega, Einar Økland, der hun blant annet forsøker å finne ut hva som er viktig her i livet, og svarene han kommer med er interessante og ikke akkurat rettfrem. Agnes Ravatn skriver som vanlig både treffende og morsomt og gir et innblikk i to ulike generasjoners forfatterkollegaers liv og ikke minst maner den til ettertanke. En type bok man har liggende og leser deler eller hele flere ganger.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli. Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten. Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. En bildebok jeg kun har fått lest med min datter én gang, men håper å lese mange flere ganger. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene. Dette var forresten mitt valg til månedens bok i Hedda/Boktanker sin bokhylleutfordring, med tema forfatter du ikke har lest noe av før.

Jeg vil opplyse om at Leo, Kan vi bare late som, Verda er ein skandale og Tankespinn alle er leseeksemplarer mottatt av de respektive forlagene.

Så til de mer harde fakta. Jeg har i september lest 4 romaner, en essaysamling og en bildebok, 5 kvinner og 1 mann, 1 på engelsk, 5 på norsk, hvorav 2 på nynorsk. Jeg leste 4 norske, 1 svensk og 1 amerikansk forfatter, så ikke noe revolusjonerende her, bortsett fra at, til min egen overraskelse, var det årets første svenske forfatter, så jeg fikk en ekstra nasjonalitet. Når det gjelder mine nedskrevne mål av året begynner jeg å nærme meg når det kommer til å lese 15 av årets norske utgivelser, og er nå på 10 av 15, og tror dette skal gå greit, og en av dem bør være en diktsamling. Jeg leste en bok fra egen bokhylle, resten var helt nyanskaffet, og leste ingen 1001-bøker. Det mangler 3 for å nå målet i begge kategorier, som jo kan kombineres, så minst en per måned resten av året må jeg få til. Resten av målene er stort sett allerede oppnådd og vel så det, så må si meg godt fornøyd.

Bonusmål og forfattermål går det litt dårligere med, men det er alltids neste år for Gaiman, Dickens, Austen og Coetzee om det ikke skulle gå i 2017:-) Når det er sagt starter jeg hver måned med et mål om å lese en bok av Coetzee og Neil Gaiman, de to andre skal jeg innrømme kommer lenger bak i tankene, så oktober blir inget unntak. I tillegg annonseres som sagt Booker-vinneren i midten av måneden og jeg har et håp om å få lest vinneren i år, og så må jeg få lest litt videre i kortlistede Lincoln in the Bardo som jeg har påbegynt, men sliter litt med. Hva er dine oktoberplaner?