mandag 13. mars 2017

Asking for it av Louise O´Neill

Asking For ItAsking for it foregår i en irsk småby der vi møter tenåringer som stort sett kommer fra rike velstående familier. Emma er hovedpersonen, og hun er ikke blant de rikeste, men hun er den peneste og mest populære, alfahunnen om du vil, på skolen. Hun har selvtillit, nyter oppmerksomhet og mener at hun fortjener beundringen og statusen hun har fått. På en fest blir hun både full og tar dop og våkner opp utenfor sitt eget hus i svært dårlig forfatning. Hun aner ikke hva som har skjedd. Det viser seg at de fleste andre på skolen vet det da det er lagt ut en rekke bilder av henne naken sammen med noen av de lokale fotballheltene. På bildene er hun ganske tydelig bevisstløs mens flere gutter utfører både nedverdigende og seksuelle handlinger mot henne.

Hovedpersonen vi presenteres for i denne boken er heller lite sympatisk. Hun er for eksempel lite hyggelig og raus mot sine nærmeste venninner og manipulerer mennesker rundt seg. På den aktuelle kvelden der bildene ble tatt, går hun kledd svært utfordrende, hun er full, hun tar i mot dop hun ikke har prøvd før, og hun legger an på og har sex med en av de anklagde tidligere på kvelden. Denne settingen gjør det noe utfordrende for de utenfor og det setter også leseren på prøve. Du verken sympatiserer med eller blir knyttet til Emma, eller noen andre for den saks skyld, noe som gir deg et mer åpent perspektiv. I tillegg til dette mener ikke Emma i utgangspunktet selv at hun har blitt voldtatt og broren og vennene hennes anklager henne og blir flaue når ryktene begynner å gå og bildene så kommer.

Den noe vage beskrivelsene av bildene fra kvelden er det som er aller mest ubehagelig ved denne boken for meg.  Det fremgår av beskrivelsene av bildene at Emma er passiv og mest sannsynlig ikke bevisst. Jeg blir rett og slett kvalm av hva guttene, og en av dem var godt voksen, gjør mot denne jenten som virker tydelig bevisstløs. Beskrivelsene er som sagt vage, men vi skjønner likevel, og det er utnyttelsen og nedverdigelsen som gjør så vondt, og at bildene blir spredt for hele verden gjør det hele bare enda verre.
Dylan on top of that girl (me, me, that can`t be me, that`s not me) his hands over the (my - no, her) face, as if to cover her up. She has no face. She is just a body, a life-size doll to play with. She is an IT. She is a thing. (me, me, me, me, me) I don`t remember. I.... (loc 1468)
Boken hopper etter hvert fremover i tid og Emma får etter hvert oppleve lokalsamfunnets og medienes reaksjoner på denne saken. Publiseringen av bildene gjør at saken ikke kan glemmes eller gjemmes bort som hun helst vil og den blir diskutert både i aviser og radio. De fleste er nok enige i at dette ikke er god oppførsel, men det er vel først og fremst dumme guttestreker av noen som har drukket for mye. De fleste er heller ikke nådige i sin dom over hun som ønsker å ødelegge livene til disse populære idrettsguttene over noe hun virker å ha lagt opp til selv. Ba hun om det?  Er det riktig at disse unge guttene skal få karrierene sine ødelagte, bli merket for livet, komme i fengsel? Var ikke de like fulle og neddopet? Emma husker ingenting, og det gjør kanskje ikke de heller. Vi får aldri høre deres side av saken, men vi får likevel oppleve at folk flest er på guttenes side og kommentarene som blir skrevet under bildene er rett og slett grusomme mot Emma.

Ved at boken hopper frem i tid får vi se hvordan hendelsene preger Emma etterhvert som både hun og de rundt henne har tatt inn over seg hva som har skjedd. Det aller mest opprørende er i grunn at det er Emma som er skamfull og utskjelt etter det disse unge mennene har gjort. I tillegg gjør hennes status som alfahunn at en del godter seg over hennes fall, mens guttenes tilsvarende status gjør at de får mye støtte, og disse holdningene vedvarer også i tiden etterpå. Forfatteren sier dette i etterordet:
We need to talk about rape. We need to talk about consent. We need to talk about victim-blaming and slut-shaming and the double standards we place upon our young men and women. (loc 3368)

Det er virkelig skremmende hvis denne typen holdninger er representative for mange ungdom og voksne i dag.  I USA har man hatt mange lignende saker med fyllevoldtekter der gjerningspersonene stort sett slipper unna, og spesielt hvis de er unge hvite lovende menn. I vårt eget land får det meg til å tenke på både Hemsedal-saken, men også en aktuell sak i Bergen om en russegjeng sin seksualiserte og nedverdigende sang om mindreårige jenter. Det er heldigvis stor forskjell på ord og handling, men det virker likevel å være  et uttrykk for noen skremmende holdninger.

Asking for it er en veldig ubehagelig bok, og en følelsesmessig utmattende opplevelse. Jeg gikk gjennom en prosess der noen prinsipper ble rokket ved, ble både styrket og svekket, og det er lærerikt. Louise O´Neill får frem hvor vanskelig det er for offeret å ta denne kampen. Vi skjønner hvor vondt det er for Emma å skulle være den som ødelegger liv, guttene og familiene deres, og sin egen familie ikke minst. Og så er det skammen hun kjenner og hvor vanskelig det er å stå opp til tross for den. Boken får meg til å tvile på om kampen virkelig er verdt det for Emma, noe som gjør meg sint. Som forfatteren sier i etterordet:
We teach our girls not to get raped with a sense of doom, a sense that we are fighting a losing battle. (loc 3359)

Asking for it av Louise O´Neill er en irsk ungdomsbok som var en av fire honoree-bøker, en slags kortliste, til Printz under Youth Media Awards. Printz er en pris som går til forrige års beste ungdomsbok, basert på litterære kvaliteter.

2 kommentarer:

  1. Jeg vet ikke om jeg er emosjonelt sterk nok til å begi meg ut på denne, men jeg har egentlig veldig lyst. I fjor leste jeg Missoula: Rape and the Justice System in a College Town av Jon Krakauer, non-ficiton om..vel, samme type voldtekter, veldig god, veldig urovekkende, men også helt sikkert mye enklere å fordøye enn denne. Ingen dilemmaer, bare rettferdig sinne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg leste denne samtidig eller i hvert fall på samme tid som både Sementhagen og Blodmeridianen og det var denne som ga meg mest ubehag. Ikke hele veien, men deler av den. Når det er sagt opplevde jeg mest sinne av den sorten du beskriver, og forfatteren vil nok at du skal komme dit. Det at hovedpersonen er såpass distansert gjorde boken annerledes enn andre bøker jeg har lest med samme tematikk og jeg synes derfor den var interessant. Har Missoula på leselisten, så den må jeg snart sjekke ut.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)