Tormod Haugland sin Mørk materie:
Atle Vilder er 52 år gammel, arbeidsledig, bor alene i en bygd i Norge og har et problematisk forhold til sin far. Allerede før jeg begynte på denne var jeg svært skeptisk, for er det ikke nettopp dette jeg stadig har slengt ut at all norsk samtidslitteratur handler om; middelaldrende menn med farskompleks og eksistensielle kriser? Boken har heldigvis en del varme og en underfundig tone som gjorde at jeg raskt senket guarden da jeg begynte å lese. Atle er nemlig en sympatisk og god person med et nært forhold til sin datter Beate. Boken starter med at han får et brev fra sin kone, som han er gift med fortsatt, selv om han ikke har sett henne på årevis. Uten å lese det begynner han å tenke, hva og hvorfor? Han blir mistenksom. Mistenksom blir han også når hans gamle fotballklubb i Nordre vil ha ham involvert i et prosjekt som har store ambisjoner for klubben. Det må være faren som står bak.Boken er saktegående, ingen tvil om det, og jeg har forstått det slik at dette er i Hauglands ånd. Det er lite dramatikk over det Atle gjør. Vel er han i overkant mistenksom og forvirret over alt det som plutselig skjer i livet hans, men han håndterer det meste med stoisk ro, ihvertfall sett utenfra. Flere ganger er han på randen, men han henter seg inn igjen. Alle trådene i mistankene hans blir notert ned i en bok for at han skal få oversikt, men aldri snakket spesielt høyt om. En av tingene som står i nominasjonsjuryens begrunnelse er at forfatteren bruker en diskré humor, og den må sies å være akkurat det, veldig diskré. Jeg nevnte en underfundighet i teksten, men noe mer enn det finner jeg ikke, og jeg skulle gjerne hatt litt mer humor.
Forfatteren bruker et gjentakende språk som skaper en fin rytme. "Det gamle biblioteket der mor og eg hadde brukt å gå. For å låne bøker. Romanar. Mor og romanane. Alle bøkene som ho skulle lese, alltid romanar, stadig måtte vi gå til biblioteket for å levere inn bøkene og levere nye. Og alltid var det romanar ho ville lese. Og det var slik eg tok til å lese romanar." (s. 180). Mot slutten av boken synes jeg det ble for mye organiseringsprat i forbindelse med fotballklubbprosjektet, jeg gikk litt lei historien, og da begynte også disse gjentakelsene å irritere meg, og å virke anmasende. Mørk materie er likevel en velskrevet roman som jeg likte, men som mangler noe for at jeg skal henge med hele veien og for å gi den helt store opplevelsen.
Håpet og festen av Kjersti Rorgemoen:
I motsetning til Mørk materie finner jeg denne boken ganske trist til tross for at den er mer humoristisk, tragikomisk kalles det gjerne. Ensomheten til hovedpersonen var så ubehagelig at jeg tidvis ikke ville være i boken i det hele tatt, samtidig som den etterpå virker å ha truffet meg. Det er kanskje ikke er så rart siden det handler om en 35-år gammel kvinne i Bergen. Selv om alder og by stemmer er livssituasjonen hennes ganske annerledes enn min. Hun bor alene i et hybelhus, har en lang utdannelse innen humaniora som hun ikke får brukt, men jobber som mellomleder i makuleringstjenesten til Fretex:"Eg var arbeidsledig ei lang tid, og det var NAV som til sist fann denne jobben for meg. Dei fleste av kollegaene mine er folk som har havna på utsida av samfunnet, som ein seier, ekskriminelle, rusmisbrukarar. Sjølv hamna eg ikkje på Fretex fordi eg treng attføring, vern eller tilrettelagt oppfølgjing av noko slag, det einaste samfunnsmessige hovudbryet NAV hadde med meg, var den ubrukelege utdanninga fra humaniora. Dei såg til sist gjennom fingrane med at var med mine fulle fem og hadde reint rulleblad då eg blei tilsett." (s. 11)
Selv om hovedpersonen er smart og observant har hun ikke et utpreget sosialt vesen. Foreldrene hennes bor på en annen kant av landet, og hun unngår dem gjerne så godt hun kan. Hun holder seg mest til jobb og de andre i hybelhuset, og lar stort sett andre ta styringen i det sosiale. Hun har mistet kontakten med venninner etter at de stiftet familie, sitter alene på nyttårsaften uten planer, desperat etter å finne en fest så hun har noe å fortelle når hun blir spurt på jobben etterpå, og hun synes synes helligdagene i påsken er ulidelig lange. Det er ikke det at å være enslig kvinne på 35 uten en retning i livet er deprimerende i seg selv, men Rorgemoen skriver her om mennesker som har gitt litt opp. Ikke bare hovedpersonen, men også tidligere studiekamerater fra humaniora som har fått helt andre jobber enn de så for seg. Sammenlignet med TV-seriene Girls og Unge lovende, som tar opp kvinner i 20-årene på et stadie der de begynner å innse at drømmer muligens ikke vil oppnås, er karakterene her forbi det stadiet. Fra å ha vært et sted der en skal ut i verden, la det meste skal være uprøvd og døren fortsatt står på gløtt, til tilbaketrekning, apati og resignasjon.
Håpet og festen er mer en rekke små historier som beskriver ulike situasjoner i hovedpersonens liv, enn en roman med særlig handling eller plott. Mange av disse situasjonene og observasjonene kan de fleste kjenne seg igjen i på godt og vondt. Heldigvis blir den tristheten jeg kjente på litt borte underveis, mye på grunn av selvironien og humoren generelt. Det at hun møter andre i lignende situasjon forminsker også inntrykket av at hun er så alene og ensom.
Jeg fikk begge bøkene tilsendt fra forlagene, henholdsvis Oktober og Kolon.
