Jane Eyre og litt Stormfulle høyder

Tittel: Jane Eyre/Stormfulle høyder
Forfatter: Charlotte Brönte/Emily Brönte
Forlag: Cappelen Damm
År: 2010/2009
Spilletid: 11t 6m/9t 42m
Kilde: fra skolebiblioteket

De to søstrene Charlotte og Emily Brönte ga i 1847 ut hver sin roman, Jane Eyre og Stormfulle høyder. Dette innlegget skulle egentlig være om førstnevnte bok siden jeg nylig leste den, men jeg endte opp med å skrive litt om søsterens bok også. Siden det er en god stund siden jeg leste, eller hørte siden det var på lydbok, Stormfulle høyder, ble det vanskelig å skrive en egen omtale akkurat nå (selv om den absolutt hadde fortjent det).

I Jane Eyre følger vi først foreldreløse Jane som barn da hun vokser opp på Gateshead hos sin noe ondskapsfulle tante og søskenbarn. Der er hun ikke særlig velkommen og blir stadig møtt med bemerkninger om sin utilstrekkelighet og det som verre er. Tanten sender henne etterhvert bort til Lowood School der vi følger henne en stund før hendelsesforløpet gjør et hopp og vi møter Jane igjen i det hun forlater skolen etter  fire år som elev og to år som lærer. Hun vil nå finne seg en annen jobb og drar etterhvert avsted for å undervise en fransk jente som heter Adele Varens på herregården Thornfield Hall. Det er nå hoveddelen av boken begynner. Herren i det nye huset til Jane er ute og reiser de første månedene Jane er i huset, men hun finner etterhvert ut at det er en Mr. Rochester. Rochester og Jane utvikler et nært forhold, der Jane blir den han betror viktige oppgaver til. Det begynner nemlig å skje en del merkelige ting i huset, som en påsatt brann og et angrep på en av gjestene. Jane ordner opp og hjelper til å skjule hva som skjer uten i første omgang å få vite hva som egentlig skal skjules. Herregården til Rochester skjuler nemlig en hemmelighet som kan stikke kjepper i hjulene for Jane.

Jeg hørte denne boken på lydbok og å høre det hele foregå på østlandsk-dialekt la en liten demper på opplevelsen:-) Det vil si at jeg tror jeg burde ha lest/hørt boken på engelsk for å få fullt utbytte av den. Alle samtalene, de sarkastiske og morsomme kommentarene mellom Jane og Rochester, med for oss noe kunstige ord og setninger, tror jeg klinger bedre på engelsk. Det betyr ikke at jeg ikke hadde en fin opplevelse med lydboken min for det hadde jeg absolutt. Jane og jeg har vært sammen frem og tilbake til jobb på bussen, langt borte fra resten av verden. Jane Eyre må være en av de sterkeste karakterene jeg har vært borti i litteraturen. Hun har en indre styrke, sikkerhet og ro som ihvertfall jeg misunner henne og er tro mot seg selv og sine verdier. Til tross for sin vanskelige oppvekst er hun aldri selvmedlidende eller en "jomfru i nød", men forståelig nok har hun vanskeligheter med å tro at noen kan elske henne. Selv om dette er en god historie og Jane Eyre er en virkelig sterk karakter, både i dag, og spesielt da romanen ble skrevet, er noe av det mest interessante med boken for min del av historisk verdi. Jeg har lenge hatt angst for klassikere, og utrolig nok har det ikke virkelig slått meg før nå hvor fantastisk fascinerende og interessant det er å lese historier fra, i dette tilfellet, 1800-tallet, og så er det faktisk autentisk. Hvilke oppfatninger samfunnet har av for eksempel kvinner, hvordan de snakker til hverandre og oppfører seg i ulike situasjoner osv. Det virker sikkert rart på de fleste andre at jeg ikke har tenkt over det før, men redselen for å ikke forstå hvorfor dette er bra, har ofte overskygget mye av opplevelsen. Jeg håper dette kan føre til at jeg kan lese flere klassikere med et mer åpent sinn fremover.

Jeg så nylig filmatiseringer av både Jane Eyre (2011) og  Stormfulle høyder (2009), og det slo meg hvor forskjellige de to søstrenes kvinnelige hovedkarakterer er. Jane Eyre er smart, rolig, tilbakeholden, og styrt av noen sterke prinsipper, mens Catherine er vill, umoden,utadvendt og styrt av  følelser, om det er lidenskap eller grådighet. Jeg synes forøvrig Stormfulle høyder gjorde seg bedre på film enn Jane Eyre, sikkert fordi boken blir fortalt gjennom en tredjeperson, mens Jane Eyre blir fortalt gjennom Jane og er mer "innadvendt". Selv om ingen av filmene får med alt på de drøye to timene de varer.

Stormfulle høyder er en ganske annerledes historie enn Jane Eyre og jeg forstår veldig godt fascinasjonen mange har for den "stormfulle" historien (haha) til Emily Brönte. Historien blir fortalt gjennom tjenestepiken Nelly Dean sine øyne når hun forteller den til en gjennomreisende, Mr. Lockwood, som ser historien i nåtid. Det handler om flere generasjoner personer og ikke bare om Catherine og Heathcliffs enorme lidenskap som man kanskje kunne tro. Det jeg ikke forstår er at dette gang på gang blir nevnt som en av litteraturhistoriens største kjærlighetshistorier. Kan egentlig lidenskap så sterk og ødeleggende som dette kalles kjærlighet? Personlig synes jeg Jane Eyre er en mye vakrere kjærlighetshistorie. Rochester og Jane er begge "skadet" og deres forståelse og  respekt for hverandre er så tydelig og vakker. Det jeg derimot liker og synes er mest fascinerende med Stormfulle høyder, er mørket i den og de sterke kreftene som herjer både i mennesket og naturen. Det er også interessant at historien fortelles gjennom flere utenforstående og derfor får vi egentlig ikke innblikk i de bakenforliggende motiver og tanker for de sterke følelsene og handlingene som utspilles. Det kan være at forfatteren ønsker å uttrykke at vi ikke nødvendigvis kan forstå andre menneskers handlinger uten å lese tankene deres. Heathcliffs bitre hevntokt og Cathys totalt umodne oppførsel er ikke noe jeg bifaller ihvertfall:-)

Jeg kunne selvfølgelig skrevet ufattelig mye mer om begge disse bøkene, og det er det allerede gjort, så jeg stopper her. Til tross for at jeg har mye sterkere sympati for hovedpersonene i Jane Eyre er jeg mer fascinert av Stormfulle høyder. Det er den det frister mest å lese igjen, da jeg tror den har mest å gi ved en ny lesning. Det som trekker ned har litt med noe som ikke er bokens skyld å gjøre, nemlig oppleser og språket, og litt å gjøre med at jeg rett og slett synes boken var småkjedelig i perioder spesielt i begynnelsen.

Himmelen begynner her

17 år gamle Lennie har lest Stormfulle høyder 23 ganger, spiller klarinett og skriver dikt og tanker på papirkopper, servietter, kvitteringer som ligger igjen etter henne overalt. Da denne boken begynner opplever hun stor sorg fordi hun har mistet sin storesøster Bailey helt plutselig. Etter å ha gjemt seg litt i skyggen av søsteren blir hun nå tvunget til å spille hovedrollen i sitt eget liv på godt og vondt. I tillegg finner hun på å forelske seg, og er det lov når man sørger?

16.48 en fredag i april var søsteren min på prøve som Julie og mindre enn et minutt senere var hun død. Til min forundring stoppet ikke tiden sammen med hjertet hennes. Folk gikk på jobb, på skolen, til restauranter, de knuste kjeks over kamskjellsuppa, gruet seg til eksamener, sang i bilene sine med vinduet åpent. I dag etter dag slo regnet sine knyttnever i taket på huset vårt - et bevis på den fryktelige feilen Gud hadde gjort. Hver morgen, når jeg våknet, lyttet jeg etter den utrettelige bankingen, så gjennom vinduet på det grå, og ble lettet, over at sola i alle fall hadde vett til å holde seg faen så langt unna oss. (s. 18) 

Denne boken leste jeg ut i går og jeg ville skrive en omtale så fort som mulig for å fortsatt huske følelsen jeg hadde mens jeg leste denne. Jeg  ser på det som et av våre bokbloggeres privilegier, å kunne skrive entusiastisk om vår subjektive opplevelse av en bok og hvilke følelser den frembringer hos oss. For denne boken bobler over av følelser og de går rett inn hos meg. Hovedpersonen vår Lennie er midt i en sorgprosess der hun sliter med å finne ut hvem hun selv er uten søsteren. Samtidig forelsker hun seg hodestups og så er ikke søsteren der så hun kan fortelle det. Kaoset av følelser har ingen ende. Det er så sårt og trist samtidig som denne boken inneholder masse humor og varme og noen ganske snåle karakterer. Og nettopp denne humoren og "snålheten" hindrer boken i å bli for sentimental. Gjennom Lennie sine melodramatiske øyne aksepterer jeg mer enn gjerne både drama og litt kliss:-) Boken tar noen snarveier, spesielt på slutten, á la romantiske komedier, men dette bryr jeg meg ikke nevneverdig mye om, for det er også deler av slutten som er det beste med boken. Jandy Nelson skriver noen veldig vakre og morsomme skildringer om både forelskelse, sorg og livet. I de første kapitlene var jeg litt skeptisk til språket, men så lente jeg meg tilbake og lot meg fullstendig bergta. Selv om jeg synes omslaget er veldig veldig fint og passer til historien. er ikke boken så rosa som man kanskje kunne tro.

Jeg har egentlig lyst til å dele en masse smakebiter her for å yte boken mest mulig rettferdighet, men den må nok oppleves på egen hånd i sin helhet. Jeg nøyer meg derfor med en liten til:

Besta rister på hodet, "Hvem skulle ha trodd at Lennie var så romantisk?" "Tuller du?" utbryter Joe. "Var det ikke et lite hint at hun leste Stormfulle høyder tjuetre ganger?" Jeg ser ned. Jeg er flau over hvor rørt jeg blir av dette. Han forstår meg. Faktisk bedre enn de gjør. (s. 183)

Tittel: Himmelen begynner her
Forfatter: Jandy Nelson
Forlag: Gyldendal
År: 2011
Sidetall: 317
Kilde: leseeks. fra forlaget


At jeg nettopp så en av de mange filmatiseringene av Stormfulle høyder, og dermed frisket opp i historien, gjorde det ekstra kjekt med Lennies mange referanser til denne i løpet av boken:-)

Topp ti på tirsdag

The Broke and the Bookish lager hver tirsdag en topp ti-liste med ulike boktemaer. Jeg er veldig glad i lister og prøver å gjøre det samme ihvertfall noen tirdager. Jeg gjør som Julie på Julies bokbabbel og lager mine egne temaer, eller velger blant The Broke and the Bookish sine tidligere temaer oftere enn at jeg tar deres tema for uken. Jeg tar opp tråden fra forrige gang og fortsetter med: topp ti bøker jeg vil anbefale for deg som ikke leser...en sjanger, denne gangen er det ungdomsbøker. Listen er også delvis inspirert av Nina på Lost in the pages som har liste over bøker som tar opp alvorlige temaer. Mange voksne er skeptiske til ungdomsbøker, men veldig mange av dem tar opp alvorlige temaer på en like god måte som voksenbøker, bare at det handler om ungdom.

1. Vinterjenter av Laurie Halse Anderson:
Dette er en veldig sterk bok om spiseforstyrrelser som ga meg en annen og dypere forståelse enn jeg har hatt tidligere. Det er utrolig realistisk og vondt å lese om en tenårings innerste mørke og selvdestruktive tanker.


2. 13 Reasons Why av Jay Asher: 
Denne er ikke like mørk som boken over, men har et minst like alvorlig tema, selvmord, som tas opp på en annerledes og "fiffig" måte. Oppbyggingen i boken gjør den like spennende som en krim, mens den samtidig er ubehagelig og du ikke helt vet om du vil vite mer. Det viktigste boken får frem er hvordan de små og tilsynelatende ubetydelige tingene vi sier og gjør eller kanskje ikke sier og gjør, kan være veldig betydelige for andre. At den er bygget opp som den er kan gjøre det enklere å få flere til å lese den, for den er veldig spennende og umulig å legge fra seg.


3. Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim:
Nok en veldig sterk bok om et tabubelagt tema, incest. Boken er tilrettelagt med enkel tekst og dette synes jeg har en effektfull virkning for boken. Den blir poetisk og mye fortelles mellom linjene, selv om noe også sies veldig direkte.


4. Ingen må vite av Aina Basso:
Denne boken har mange likhetstrekk til den over, både i form og tematikk. Denne har handling fra 1700-tallet fra en liten bygd i Norge. Samtidig som den er vond og urettferdig er det også en vakker kjærlighetshistorie. Boken er gitt ut som en poetisk roman med et vakkert språk og korte kapitler.


5. Stolen av Lucy Christopher:
En veldig interessant og god bok som gir deg en bedre forståelse av Stockholmsyndromet. En jente blir kidnappet og tatt med ut i Australias ørken der hun blir tvunget til å bli bedre kjent med sin kidnapper. Forfatteren beskriver landskapet så godt at jeg fortsatt husker hvordan det var der ute i ørkenen.


6. Harry Potter av J.K.Rowling:
Denne serien tar jeg med fordi de er blant mine favoritter og mange som leser fantasy, eller bare elsker Ringenes herre-trilogien, er skeptisk til disse fantastiske bøkene og tror de bare er for barn. For de to første bøkene stemmer det kanskje delvis, men etterhvert blir de mørkere og bedre. Jeg var solgt etter første bok og har ingenting i mot å finne frem til det eventyrlystne barnet i meg:-) Disse bøkene har et rikt univers og karaktergalleri og jeg ble stadig vekk overrasket og underholdt av alle de kreative løsningene og ideene Rowling kom opp med i løpet av serien. 


7. Dødslekene av Suzanne Collins:
Jeg har vanskelig for å komme utenom denne første boken i trilogien som fullstendig tok innersvingen på meg. Den er ikke så "realistisk" og nær som mange av de andre bøkene på denne listen, men derimot full av action, uhygge og spenning. Jeg var langt inne i boken da jeg leste og da jeg ikke leste tenkte jeg bare på å komme tilbake dit. Ikke for at det var et spesielt hyggelig sted å være, men fordi jeg ikke ville la ungdommene være alene i "Dødslekene" for lenge. Det er fascinerende hvordan Collins klarer å skrive om et spill som går ut på at ungdommer dreper hverandre uten at det blir for makabert og grafisk. Det bidrar til at man lettere ser menneskene og ondskapen bak alt sammen og ikke bare blod og gørr. De to neste bøkene var ikke fullt like gode som denne, men absolutt verdt å lese.    


8. Slam av Nick Hornby:
Til dere som liker Nick Hornby, ikke la vær å lese denne fordi det er gitt ut som en ungdomsbok. Denne er et godt eksempel på at forskjellen først og fremst er hovedpersonens alder. Boken tar opp tenåringsgraviditet og gir et humoristisk bilde av en forvirret ung tenåringsgutts liv. Nok en gang klarer Hornby å ta opp et alvorlig tema med humor på en veldig god måte.


9. Darlah - 172 timer på månen av Johan Harstad:
Denne har jeg anbefalt tidligere og den er i en litt annen kategori enn mange av de andre. Dette er en science-fiction-bok, så den er kanskje til de som er skeptisk til begge eller en av sjangrene. Jeg liker veldig godt Harstad sin skrivemåte og i denne boken skaper han en uhyggelig stemning som får deg til å grøsse. Denne spennende og skumle boken har blitt oversatt og gis ut på engelsk i år i følge Goodreads.


10. Himmelen begynner her av Jandy Nelson:
Jeg er faktisk ikke helt ferdig med denne boken, men jeg liker den så godt at jeg må ha den med (da med et lite forbehold om at slutten ikke ødelegger boken totalt:-)). Boken er nydelig og trist om en ung jentes sorg over søsterens død, men samtidig morsom og en av de varmeste bøkene jeg har lest på lenge. Den har et godt språk og bobler over av følelser;-)

Boktema hos Anette

Hver uke har velger Anette ut et tema som hun oppfordrer oss andre bloggere til å  blogge om sammen med henne. Denne uken er det "denne boken gleder jeg meg til å lese i år".

Jeg er veldig nysgjerrig på mange nye serier og bøker og gleder meg også til mange oppfølgere i 2012. En av de bøkene jeg er mest spent på er Mørk engel av Laini Taylor som kommer i starten av februar. Jeg har lest sterke lovord om denne hos flere bloggere. Jeg kan også nevne Journal 64 av Jussi Adler-Olsen, og den neste boken i Matched-serien av Ally Condie på norsk og Deadlocked, den neste boken om Sookie Stackhouse av Charlaine Harris.

Ellers er det jeg gleder meg mest til i år ikke en bok, men en film basert på en bok. Jeg snakker om The Hunger Games-filmen som har premiere i mars!:-)

Nå har jeg opprettet konto hos bloggurat: http://bloggurat.net/minblogg/registrere/cf5df56cf6758c449cbab9fa62147a757dc90fd3

Sirkelen - en anmeldelse

Tittel: Sirkelen
Forfatter: Mats Strandberg og Sara Elfgren
Forlag: Gyldendal
År: 2012
Sidetall: 520
Kilde: leseeks. fra forlaget

Denne svenske boken har vært en snakkis blant bokbloggerne en stund og nå på nyåret virker det som "alle" har lest eller leser den. Den har blitt en svensk sensasjon og det var stor konkurranse om rettighetene som visst er uvanlig for skandinaviske ungdomsbøker. Nå har jeg endelig lest den også. Dette var kanskje en av de bøkene jeg gledet meg mest til i år så fallhøyden er derfor stor.

Det skjer i Engelfors, en liten by i Sverige. En gutt ved den videregående skolen blir funnet død på toalettet, tilsynelatende har han tatt sitt eget liv. Ingen stiller egentlig spørsmålstegn ved det, for Elias var jo en "outsider" og et mobbeoffer. Etterhvert oppdager seks helt forskjellige jenter at merkelige ting begynner å skje rundt dem og med dem. En natt da månen lyser rødt bringes de sammen og etterhvert blir de nødt til å samarbeide for å redde både sine egne liv og verden mot ondskapen. De de Utvalgte...

Twilight møter Fucking Åmål har denne boken blitt slått opp som. Jeg kan forstå Fucking Åmål-referansen, men hvorfor Twilight skal blandes opp i alt som har med ungdom og det overnaturlige forstår jeg ikke. Det vil si at jeg forstår at det er for å selge bøker, men er ikke enig:-) Dette har ingenting med vampyrer å gjøre (ihvertfall ikke foreløpig) og det er ingen udødelig kjærlighetshistorie i fokus. Derimot handler det om livene til seks unge jenter i en svensk småby og de er veldig forskjellige. Du har Ida; den ufordragelige og populære jenten, Vanessa; den litt harry jenten som bryr seg mest om å ha det gøy, Linnea; Elias sin bestevenninne, er som han en outsider med en tøff holdning og utseende, Minoo; den skoleflinke og litt nerdete jenten og til slutt Anna- Karin, det utvalgte mobbeofferet. Disse blir tvunget til å samarbeide til tross for sine ulikheter og ikke minst ubehagelige forhistorier (som mobberen og mobbeofferet). Jeg fikk heller assosiasjoner til filmen The Breakfast Club og ikke minst The Craft hvis man skal trekke paralleller til film og litteratur og et av "problemene" for boken er kanskje nettopp at man får assosiasjoner til veldig mye annet istedenfor å bli helt sugd inn i akkurat denne historien.

Jeg likte boken godt mens jeg leste, men jeg lengtet ikke etter den når jeg ikke leste. Det er spennende, nervepirrende og uforutsigbart. Boken tar opp vanskelige temaer som dop, sex, mobbing, selvmord og spiseforstyrrelser, som gjør hovedpersonene mer troverdige, ved at de har "virkelige" problemer. Jeg synes likevel at forfatterne kunne tatt denne problematikken enda lenger eller dypere, men det kan være en av ulempene ved at vi følger fire personers synsvinkel og ikke en. Vi blir likevel godt kjent med jentene og får se andre sider av dem enn de helt overfladiske. Jeg kunne nok ønske at boken var litt mørkere og sårere, for kanskje den er litt for preget av å være en ungdomsbok (da tenker jeg på merkelappen). Dette er absolutt ingen bok for barn og når forfatterne først tar opp disse vanskelige temaene synes jeg som sagt at utførelsen kunne vært enda litt bedre. Dette gjelder også den farlige situasjonen de Utvalgte er i og ondskapen som avdekkes, det kunne vært enda litt mørkere. Forfatterne har kanskje gapt over litt mye ved å både skildre fire tenåringsjenters liv samtidig som det skal være en fantasyhistorie.

Når alt dette er sagt så er boken både lettlest, fengende og god, men kanskje ikke fullt så fantastisk og original som jeg håpet på forhånd. Jeg merker at jeg høres veldig negativ ut, men det er  fordi jeg ser et enda større potensiale i boken. Nå kommer det jo to bøker til der vi kan bli bedre kjent med hovedpersonene og ikke minst de overnaturlige elementene. Den neste boken på norsk kommer i 2013 og skal hete Ild.

Noen andre bloggeres meninger om Sirkelen: Julie, Silje, May Brit og Mari

Topp ti på tirsdag

The Broke and the Bookish lager hver tirsdag en topp ti-liste med ulike boktemaer. Jeg er veldig glad i lister og prøver å gjøre det samme ihvertfall noen tirdager. Jeg gjør som Julie på Julies bokbabbel og lager mine egne temaer, velger blant The Broke and the Bookish sine tidligere temaer oftere enn at jeg tar deres tema for uken. Denne gangen har de topp ti bøker du vil anbefale til de som ikke leser... en sjanger og jeg har valgt krim, altså: topp ti bøker for de som ikke leser krim:


1. Elskede Poona av Karin Fossum:
En nydelig og annerledes krim som jeg mener ble kåret til tidenes beste norske krim for noen år siden (i Dagbladet?). Noen argumenterte mot at dette var en krimbok siden den er såpass utradisjonell. Karin Fossum skriver veldig godt først og fremst om mennesker og gjerne de som faller litt utenfor og jeg anbefaler i grunn alle hennes krimbøker selv om dette er favoritten.


2. Acid Row av Minette Walters:
Minette Walters skriver mørk og god psykologisk krim uten å være for makaber og er spesielt god på å skildre miljø. I denne boken er det de mindre fasjonable delene av England som beskrives, nemlig et nedkjørt boligområde der myndighetene har gitt beboerne bolig.


3. Millennium-trilogien av Stieg Larsson:
Denne trenger sikkert ikke særlig mye omtale, men dette er en kompleks historie av både politisk og menneskelig karakter der jeg tror ingen forblir uberørt av Lisbeth Slander sin historie.


4. Ti små negerbarn av Agatha Christie (den har vel fått en mer politisk korrekt tittel senere):
Dette må vel regnes som en klassiker innenfor krimlitteraturen. En genial historie der ti personer på en øy blir myrdet en etter en som i barnerimet med samme tittel som boken.


5. Ute av Nitsio Kirino:
Jeg har lest lite japansk litteratur så jeg synes denne boken var veldig interessant i forhold til bokens kvinnelige hovedpersoners liv og ellers smått tragiske historier. Boken er i overkant makaber for min smak, men de japanske kvinnenes historier husker jeg veldig godt.


6. La den rette komme inn av John Ajvide Lindqvist:
En krim med en overnaturlig tvist, men likefullt en krim. Dette er også en rørende historie om en ensom liten gutt på søken etter noe å holde fast ved. 


7. Kvinnen i buret av Jussi Adler-Olsen:
Jeg liker godt alle tre bøkene i Adler-Olsens serie om Avdeling Q, men dette er den første og de bør leses i rekkefølge. Den første boken er utrolig nervepirrende fra første side, i en kamp mot tiden for å finne en forsvunnet kvinne.


8. Danselærerens tilbakekomst av Henning Mankell:
Dette er den beste av de få Mankell-bøkene jeg har lest. Det er ikke en Kurt Wallander-bok, for de har jeg ikke vært like stor fan av (selv om jeg liker filmene veldig godt). En veldig spennende og ikke minst skremmende bok med politiske undertoner. Forhåpentligvis uten for mye sannhet om nynazismens mest skremmende sider.


9. Borte for alltid av Harlan Coben:
Harlan Coben er en spenningens mester og skriver hardbarket amerikansk krim. Det du først og fremst sitter igjen med her er en forrykende og oppslukende leseopplevelse med mange overraskende vendinger uten at du nødvendigvis husker så mye av bøkene i ettertid. Borte for alltid var den første av hans bøker jeg leste og en av de første bøkene jeg slukte i et jafs i voksen alder. 


10. Fuglemannen av Mo Hayder:
Mo Hayder skriver rått og brutalt og til tider blir det litt for mye, ihvertfall for en nybakt mor som jeg var da jeg holdt på med denne. Likevel synes jeg hun skriver veldig god krim som er velskrevet og spennende. Selv om boken etter denne, Kuren, ble litt for voldsom for min mage, frister det å lese mer av denne damen som ikke kan beskyldes for å pynte på virkeligheten.

Boktema hos Anette

Hver uke har velger Anette ut et tema som hun oppfordrer oss andre bloggere til å  blogge om sammen med henne. Denne uken skal vi fortelle om tre forfattere vi kunne ønske ville skrive enda en bok. Her er mine:

Roald Dahl: 
Jeg er veldig glad i både hans noveller for voksne og ikke minst barnebøkene hans. Selv om jeg ikke har lest alt kunne jeg ønske det var mer å ta av og gleder meg til å lese barnebøkene for mine egne barn.

                              (Bildet tatt av Carl Van Vechten, hentet fra Wikimedia)


J.K.Rowling:
Jeg kommer ikke utenom damen som har skrevet noen av mine absolutte favorittbøker, bøkene om Harry Potter. Det er med blandede følelser egentlig, for kan noe annet bli like bra eller er det dømt til å bli en skuffelse? Hun har vel nok penger til å klare seg resten av livet, så vi får se om det kommer noe mer, men jeg håper innerst inne.

                                   (Bildet tatt av Daniel Ogren, hentet fra Wikimedia)



Astrid Lindgren:

                                   (Bildet tatt av Ceyla de Wilka, hentet fra Wikimedia)

Tenk om vi kunne fått flere  bøker fra denne forfatteren som fortsatt rører både barn og voksne med sine fantastiske og tidløse historier.


En annen forfatter jeg kom til å tenke på som ikke har gitt ut en bok på veldig lenge (siden 2007) er Minette Walters. Hun er nok min krimfavoritt og jeg liker at alle bøkene er enkeltstående.Jeg har fortsatt et par av bøkene hennes til gode å lese, som jeg faktisk har spart, men så åpnet det seg en ny stor litteraturverden for meg og vips så var det oversvømmelse av all slags bøker;-) Uansett er det gøy med helt nye utgivelser. Jeg gikk inn på nettsiden hennes i dag, og der stod det faktisk at en ny bok er på vei!

Aya - en anmeldelse

Aya er første del i en serie tegneseriebøker om tenåringsjenten Aya og hennes venner og familie i Youpogoun i Elfenbenskysten i 1978. Elfenbenskysten er inne i en kortvarig storhetstid der de har økonomisk vekst på grunn av landbruksproduksjon. Teksforfatteren Marguerite Abouet  vokste selv opp i det afrikanske landet på 70-tallet og ønsket å fremstille Afrika på en måte som ikke handler om fattigdom og sult, sånn som det var da hun vokste opp. For som hun sier fortalt i forordet til boken, finnes det tenåringsjenter over hele Afrika med universelle følelser som har hemmelige møter med gutter etter mørkets frembrudd og som drømmer om å bli lege akkurat som Aya.

Tegneserien om Aya er morsom om tenåringer som forelsker seg, er snusfornuftige (som Aya), er sjalu, tar hverandres gutter osv. Den tar for seg helt vanlige tenåringsjenter sine liv på en litt overdrevent komisk måte. Bakteppet for historien er Elfenbenskysten på 70-tallet og tegningene er utrolig levende og flotte. Den har som sagt et forord der du kan lese litt om utgangspunktet for fortellingen, altså Elfenbenskysten på 70-tallet, og en bonusdel på slutten der du lærer litt om lokale uttrykk brukt i boken, en oppskrift som er nevnt i boken og lignende. Jeg synes ihvertfall denne tegneserien var veldig underholdende og har umiddelbart bestilt inn den neste boken til biblioteket.


Tittel: Aya
Forfatter: Marguerite Abouet (tekst) og Clement Oubrerie (illustr.)
Forlag: Drawn & Quarterly
År: 2007
Sidetall: 96
Kilde: fra skolebiblioteket

Matched - Cassias valg - en anmeldelse

Matched - Cassias valg  av Ally Condie ble fjorårets siste leste bok og det var en verdig avslutning på leseåret. I boken møter vi et samfunn som bestemmer det meste i livet ditt, hvem du skal elske, hvor du skal bo, jobbe, hva du skal lese og når du skal dø. For alle ungdommene holdes det en matchingsbankett der du blir matchet med den du etterhvert skal leve resten av livet ditt med. Cassia har alltid stolt på at Samfunnet tar de rette valgene for henne og alle andre og er lettet etter sin bankett der hun er så heldig å bli matchet med sin egen bestevenn Xander. Da hun etterpå skal se på minnebrikken om Xander dukker det opp et annet ansikt i tillegg, og det er da tvilen kommer og problemene starter for Cassia og familien hennes.

Denne boken er nesten skremmende lik Lauren Oliver sin Delirium som jeg leste i sommer og derfor blir en sammenligning uunngåelig. Det ville kanskje være naturlig at jeg da likte den jeg leste først best, men det er faktisk motsatt. Nå var jeg ikke overbegeistret for Delirium, men likte godt konseptet, så kanskje ikke så rart likevel. Jeg synes Cassias valg er en bedre og mer fengende historie. I begge bøkene går hovedpersonen gjennom en prosess fra å stole fullt og helt på myndighetene sine strenge rammer og avgjørelser, til å bli mer og mer kritisk. Også i begge bøkene forelsker hun seg i feil og "ulovlig" person som mange ganger før har vært grunnlag for både god og mindre god litteratur. Hovedforskjellen mellom de to er at jeg synes Cassias valg har bedre flyt i historien og det er ingen partier der det stopper opp for den er aldri kjedelig. I tillegg synes jeg den har et bedre og mer spennende persongalleri med Cassias familie (mor, far, bestefar og bror) og de to guttene. Jeg synes forfatteren med sitt gode språk kunne tatt seg råd til å gå enda dypere inn i spesielt forholdet mellom barndomsvennene Xander og Cassia for å få bedre frem det sterke båndet som virket å skulle være mellom dem. Det er jo bare første bok i en trilogi, så kanskje det kommer. Ally Condie har et språk som balanserer fint innenfor å bli klisjefullt og klissete, har fine metaforer, og beskriver godt følelser og mellommenneskelige forhold.

Boken er ubehagelig lesning om et samfunn der ingen har fri vilje. Mens jeg leste boken bygget det seg opp en følelse av sinne og motstand inni meg akkurat som hos Cassia. Samfunnet har mange måter å hjernevaske sine innbyggere og ikke minst kvitte seg med eller straffe de som ikke gjør som de blir bedt om, uten at folk flest får det med seg. Jeg kan ikke unngå å tenke spesielt på Nord-Korea, men også andre steder der lignende samfunn eksisterer uten at vi vet særlig mye om hva som foregår.  I denne boken finnes det ingen forklaring eller bakgrunnshistorie på hvordan dette samfunnet oppstod, så her er det forhåpentligvis mye å se frem til i de to neste bøkene. I motsetning til en del andre ungdomsserier der trekantdrama og kjærlighetshistorien for meg har vært et lite irritasjonsmoment og virket unødvendig, er den her helt essensiell for historien samtidig som det overordnede fortsatt er kampen mot Samfunnet. Bok nummer to, Crossed, har kommet på engelsk og kommer på norsk i mai.

Tittel: Matched - Cassias valg
Forfatter: Ally Condie
Forlag: Mangschou
År: 2011 (på norsk, originalutg. 2010) 
Sidetall: 392
Kilde: mottatt fra forlaget

Boktema hos Anette

Denne ukes boktema hos Anette er en kavalkade av fjorårets bøker ser hun vil vi skal ha kåringer i ulike kategorier. Jeg hadde jo en sånn i forrige innlegg, men siden disse kategoriene var annerledes så blir jeg med på denne også siden jeg så gjerne vil være med på årets første boktema:-) Så her kommer de:

Årets beste bok: flere å velge mellom her, men går for en norsk, nemlig Helga Flatland sin fine bok
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. En ganske kort bok som rommer fire personers historier og forteller mye med få ord. Jeg synes også tittelen er utrolig fin og passer veldig godt til historien.

Årets dårligste bok: i følge poengsummene jeg har gitt er det Skjebnesøstrene av Eleanor Brown som har kommet dårligst ut så da blir det den. Jeg synes den var fjollete og ganske kjedelig, men kanskje dette bare ikke er min type bok.

Årets skuffelse: boken jeg trodde skulle redde meg ut av lesevegringen i vinter/vår gjorde alt annet enn det. Marian Keyes This Charming Man hadde jeg forventet skulle være lettlest og morsom, men den var heller treig og alvorlig. Boken tok seg veldig opp etterhvert og jeg endte opp med å ville lese mer om karakterene, men 300 sider før en bok begynner å bli noe er for mye. Jeg brukte dessuten uendelig lang tid på denne fordi jeg tenkte at hvis ikke jeg klarer å lese denne klarer jeg ikke noe annet heller. I ettertid har jeg hørt om flere andre som også har slitt med begynnelsen  på denne.

Årets overraskelse: dette leseåret for min del bød nok desverre på flere skuffelser enn overraskelser, men jeg kan trekke frem Da jeg lot deg gå av Gayle Forman som jeg likte overraskende godt. Det var den første a årets bøker (og da var vi kommet helt til slutten av august) jeg ble ordentlig revet med i. Rett etterpå leste jeg Mus av Gordon Reece som jeg likte enda bedre, også litt overraskende.

Leseåret 2011

Godt nyttår alle sammen! Håper dere har hatt en fin jul og ferie. Nå er det et nytt år og ikke minst leseår, og jeg tror det er sjelden jeg har sett så mye frem til et leseår som dette. Det har nok mye med at leselysten har kommet tilbake de siste månedene og det er utrolig mange bøker både i bokhyllen og som skal bli utgitt fremover som frister. Men før jeg ser fremover skal jeg se litt tilbake på leseåret 2011 med noen kåringer og om jeg har nådd noen av målene mine.

En kort oppsummering med fakta og tall fra 2011 da jeg leste 30 bøker:
Kvinner/menn: 22/8
Norske: 5
Nasjonaliteter: 7 (Norge, Danmark, USA, Irland, Storbritannia, Australia)
På engelsk: 9
Klassikere: 1
Uavsluttede bøker: 1

Jeg klarte målet mitt om å lese to bøker av norske kvinnelig forfattere og halvparten av målet om å lese to klassikere. Jeg la vekk en bok, og selv om det er fremgang kunne jeg nok lagt fra meg noen flere middelmådige bøker som ikke fenget og tok lang tid å lese. Jeg måtte også nedjustere mål om antall bøker fra 40 til 30 fordi det stod så dårlig til med leselysten store deler av året. Jeg dveler ikke ved de målene jeg ikke har nådd, men ser heller frem mot nye mål og leseopplevelser. Her er fjorårets beste:



Årets norske:
Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland

Årets dystopiske:
Cassias valg av Ally Condie
Denne likte jeg veldig godt og den fikk æren av å bli årets siste bok. Omtale kommer snart.

Årets lydbok:
From Dead to Worse av Charlaine Harris
Jeg hørte tre av bøkene om Sookie i fjor og dette var en utrolig morsom opplevelse med ordentlig sørstatsdialekt.

Årets seriestart:
I vargens tid av George R.R. Martin

Årets slukebok:
Mus av Gordon Reece

Uhyggelig og god ungdomsbok

Årets fineste:
Himmelfallen av Brian Selznick
Veldig fin bok der historiene fortelles både med tekst og tegninger

Årets krim:
Flaskepost fra P av Jussi Adler-Olsen

Jeg vil også nevne Becca Fitzpatrick sine bøker i Hush hush-serien som kunne kommet under både årets seriestart og slukebok og Høsten av Jan Henrik Nielsen under årets norske.