Himmelen begynner her

17 år gamle Lennie har lest Stormfulle høyder 23 ganger, spiller klarinett og skriver dikt og tanker på papirkopper, servietter, kvitteringer som ligger igjen etter henne overalt. Da denne boken begynner opplever hun stor sorg fordi hun har mistet sin storesøster Bailey helt plutselig. Etter å ha gjemt seg litt i skyggen av søsteren blir hun nå tvunget til å spille hovedrollen i sitt eget liv på godt og vondt. I tillegg finner hun på å forelske seg, og er det lov når man sørger?

16.48 en fredag i april var søsteren min på prøve som Julie og mindre enn et minutt senere var hun død. Til min forundring stoppet ikke tiden sammen med hjertet hennes. Folk gikk på jobb, på skolen, til restauranter, de knuste kjeks over kamskjellsuppa, gruet seg til eksamener, sang i bilene sine med vinduet åpent. I dag etter dag slo regnet sine knyttnever i taket på huset vårt - et bevis på den fryktelige feilen Gud hadde gjort. Hver morgen, når jeg våknet, lyttet jeg etter den utrettelige bankingen, så gjennom vinduet på det grå, og ble lettet, over at sola i alle fall hadde vett til å holde seg faen så langt unna oss. (s. 18) 

Denne boken leste jeg ut i går og jeg ville skrive en omtale så fort som mulig for å fortsatt huske følelsen jeg hadde mens jeg leste denne. Jeg  ser på det som et av våre bokbloggeres privilegier, å kunne skrive entusiastisk om vår subjektive opplevelse av en bok og hvilke følelser den frembringer hos oss. For denne boken bobler over av følelser og de går rett inn hos meg. Hovedpersonen vår Lennie er midt i en sorgprosess der hun sliter med å finne ut hvem hun selv er uten søsteren. Samtidig forelsker hun seg hodestups og så er ikke søsteren der så hun kan fortelle det. Kaoset av følelser har ingen ende. Det er så sårt og trist samtidig som denne boken inneholder masse humor og varme og noen ganske snåle karakterer. Og nettopp denne humoren og "snålheten" hindrer boken i å bli for sentimental. Gjennom Lennie sine melodramatiske øyne aksepterer jeg mer enn gjerne både drama og litt kliss:-) Boken tar noen snarveier, spesielt på slutten, á la romantiske komedier, men dette bryr jeg meg ikke nevneverdig mye om, for det er også deler av slutten som er det beste med boken. Jandy Nelson skriver noen veldig vakre og morsomme skildringer om både forelskelse, sorg og livet. I de første kapitlene var jeg litt skeptisk til språket, men så lente jeg meg tilbake og lot meg fullstendig bergta. Selv om jeg synes omslaget er veldig veldig fint og passer til historien. er ikke boken så rosa som man kanskje kunne tro.

Jeg har egentlig lyst til å dele en masse smakebiter her for å yte boken mest mulig rettferdighet, men den må nok oppleves på egen hånd i sin helhet. Jeg nøyer meg derfor med en liten til:

Besta rister på hodet, "Hvem skulle ha trodd at Lennie var så romantisk?" "Tuller du?" utbryter Joe. "Var det ikke et lite hint at hun leste Stormfulle høyder tjuetre ganger?" Jeg ser ned. Jeg er flau over hvor rørt jeg blir av dette. Han forstår meg. Faktisk bedre enn de gjør. (s. 183)

Tittel: Himmelen begynner her
Forfatter: Jandy Nelson
Forlag: Gyldendal
År: 2011
Sidetall: 317
Kilde: leseeks. fra forlaget


At jeg nettopp så en av de mange filmatiseringene av Stormfulle høyder, og dermed frisket opp i historien, gjorde det ekstra kjekt med Lennies mange referanser til denne i løpet av boken:-)