Gisseldrama, fordommer og psykisk helse: norske barne- og ungdomsbøker fra 2019

Da jeg skulle skrive en månedsoppsummering for oktober viste det seg at jeg hadde hatt nok en god lesemåned med 10 leste bøker. Dette blir for mye å skrive om i et innlegg, så jeg droppet hele innlegget og bestemte meg for å skrive litt om 3 av de norske av året jeg leste. Det nærmer seg slutten av året og nominering til Bokloggerprisen og da kan det være greit å skrive litt om bøker som potensielt kan nomineres til den.

Dropout av Annette Münch:
Bokens handling foregår over noen timer. Tre gutter har bestemt seg for å sprenge den videregående skolen de gikk på, men droppet ut fra. Planene er i utgangspunktet å ikke skade noen, da dette skal utføres etter skolens stengetid. Fordi to jenter er igjen for å øve med bandet sitt, oppstår det et gisseldrama, og guttenes intensjoner settes på prøve.

De to jentene har ulike ambisjoner med musikken, den ene har kunstneriske ambisjoner, mens den andre er mest opptatt av popularitet og sin egen blogg. Hun legger blant annet ut nyheter fra gisseldramaet hun er med i på bloggen underveis, noe som setter både henne selv og venninnen i fare. Guttene sin motivasjon er at de føler seg sviktet av skolen de droppet ut av.

Dropout er formet som en lukket rom-thriller. Klokken tikker for ungdommene, Beredskapstroppen er på vei fra Oslo og guttene er innstilt på å gjennomføre planen sin. Etter hvert oppstår det likevel splittelse og usikkerhet mellom dem. Handlingen foregår på hele skolen, men i hovedsak i øvingslokalet. Omverdenen følger vi så vidt gjennom blant annet Twitter.

Boken er veldig intens og utrolig spennende. Men i tillegg til å være spennende, synes jeg den klarer å ta opp viktige temaer på en god måte. Den favner over mange problemstillinger som hvorvidt skolen skaper tapere, mediekritikk både mot sosiale medier og de etablerte og også på mer personlig nivå, som spiseforstyrrelser og prestasjonsjag. Det er klart at på 211 sider er det begrenset hvor mye i dybden en kan gå i de ulike problemstillingene, men det er heller ikke alltid nødvendig. Boken er i første rekke handlingsdrevet og dialogbasert som gir den et veldig driv, og den mer overordnede tematikken fremstilles for oss gjennom ungdommenes tanker og tale. Hva er det som driver ungdommene i deres felles ønske og driv for å oppnå noe større enn seg selv?

Vi skulle vært løver av Line Baugstø.
Hovedperson Malin blir venninne med den nye jenten i klassen. Malin har ikke mange venninner og miljøet blant jentene i klassen er ikke spesielt godt. Malin finner fort en venn i Leona, den nye jenten, og vennskapet deres fremstilles som noe ekte og fint. De er begge usikre på hverandre, og begge har sårt trengt en venninne. Etter hvert er det likevel noe som skurrer. Malin oppdager at Leona holder noe skjult for henne, blant annet årsaken til at hun flyttet fra sitt forrige hjemsted.

Leona bærer på en hemmelighet som når den avsløres viser seg å ikke være særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre. Malin føler seg forrådt av sin nye venninne samtidig som hun sliter med å velge mellom venninnen og klassens gunst. Alle disse følelsene og den indre kampen synes jeg blir fremstilt på en veldig god og realistisk måte.

Jeg vil helst ikke avsløre hemmeligheten til Leona, den nye jenten, selv om forlagsomtalen gjør det. Jeg tror leseopplevelsen blir enda sterkere uten å vite det. Vi skulle vært løver er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Den viser hvor vanskelig det kan være å stå opp for andre og det man tror på, men samtidig viser den hvor viktig det er, uten å være moraliserende.


Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe:

Denne boken handler om en 11 år gammel gutt med en far som har bipolar lidelse. Ved bokens start er faren nede i en veldig dyp dal. Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke og må ellers stort sett klare seg selv. Det er forvirrende og skremmende for Lucas at farens humør kan skifte så fort. Heldigvis har han en bestekamerat han kan snakke litt med, men han er redd for hva som vil skje med han og faren om han søker hjelp. Etter hvert er det en lærer på skolen som sørger for at faren får hjelp og tar vare på Lucas .

Boken har en humoristisk tone til tross for den tunge tematikken. Lucas minnes tider der faren hadde en helt annen sinnstemning, men da faren tar en overdose på antidepressiva, noe som gjør at han blir så høyt oppe at han er vanskelig å snakke fornuftig med, var det ikke helt det Lucas drømte om. Det er selvfølgelig ikke enkelt for Lucas å forholde seg til, men det skaper også noen veldig komiske scener. Disse er nok fremstilt noe overdrevet, men det er en form for humor som ofte fenger meg. For eksempel innbiller faren seg at han er dypt forelsket og har innledet et forhold med en annen pasient, men i virkeligheten har medpasienten ingen anelse om dette da hun ikke er helt tilstede i denne verden. Beskrivelsene av dette er veldig morsomme, men også litt vonde.

Lucas Jackson er en bok for barn på mellomtrinnet som gir en vond, men mest håpefull fremstilling av å leve med en forelder med psykisk sykdom. Det er mulig å få hjelp uten at far og barn splittes for alltid. Det er en en hjertevarm leseopplevelse og en kanskje litt enkel fremstilling som jeg likevel synes er verdt å lese.

Vi skulle vært løver og Dropout fikk jeg som gratis leseeksemplar fra Aschehoug.

Deweys Read-a-Thon: Here we go!

Så er jeg endelig i gang et par timer forsinket. Jeg tjuvstartet litt i morges siden jeg visste at jeg kom til å bli forsinket på grunn av handleærend og en lovet tur til svømmehallen med mine to små. Jeg har tatt med meg et lite utvalg bøker så jeg forhåpentligvis alltid skal finne noe som er kjekt å lese.

Time 1 og 2: De første timene ble brukt til annet enn å lese, men deler av de ble brukt til å handle inn til lesemaraton. Lunsj, middag, snacks og frokost til i morgen er nå på plass, så lesingen kan begynne. Jeg startet som sagt litt i morges og kommer til å fortsette nå med en av bøkene jeg holder på med, nemlig Line Baugstø sin Vi skulle vært løver, som jeg satser på å fullføre før jeg begynner på noe nytt.

Time 3 og 4: Disse to timene har bestått av litt spising og kaffelaging og igangkomming. Da jeg endelig kom i gang leste jeg de siste 40% av Vi skulle vært løver på kindle. Tidligere i dag leste jeg 30% av boken, og jeg regner det med i totalen, siden jeg ikke fikk lest de to første timene av maratonet. Line Baugstø sin bok likte jeg veldig godt. Det er en barnebok for mellomtrinnet, som handler om fordommer, og å tørre å være en løve når det trengs. Hovedpersonen Malin blir nemlig venninne med den nye jenten i klassen. Og da det viser seg at hun bærer på en stor hemmelighet som ikke er særlig populær hos hverken klassekamerater eller enkelte foreldre, sliter Malin med å velge mellom venninnen og klassens gunst. En god start på maratonet dette, og en viktig barnebok vil jeg si.

Time 5 og 6: Jeg begynte med å oppdatere bloggen, svare på kommentarer, og å lese litt rundt og kommentere på andre blogger som deltar på Deweys read-a-thon. Deretter var det valgets kval, nemlig å begynne på en ny bok. Jeg valgte Darius the Great is Not Okay av Adib Khorram som jeg enda ikke har kommet så lang i, men liker godt. Den handler om en halvt iransk gutt som sliter med depresjon og til dels mobbing og å ikke finne sin plass og identitet. Det høres dystert ut, men boken virker både varm og til dels morsom så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen.

Time 7, 8 og 9: det har blitt langt på kveld og de siste timene har gått med på å lage middag, spise, og se på Stjernekamp mens jeg har lest to norske bildebøker. Farvel, Rune av Marit Kaldhol har jeg hatt planer om å lese lenge, og Ester og hvalen av Jill Moursund som er ny av året. To bøker med alvorlige tema, den første om et barn som dør, og den andre om å være utenfor. Det blir nok ikke så mye mer lesing i kveld, men satser på god innsats også i morgen.

Time 10-20: God morgen eller god formiddag. Jeg leste litt mer i går kveld og har satt i gang igjen ikke så altfor tidlig i dag med Darius The Great Is Not Okay som jeg fortsatt liker godt. Tenker å sette inn et lite støt nå de siste timene. Hvordan har det gått med dere andre som deltar?

Time 21-24: De siste timene av maratonet har utelukkende bestått av lesing med små pauser. Jeg har leste frem til side 100 i Darius The Great før jeg byttet til Lucas Jackson av Karin Klinge Lindboe (også barnebok for mellomtrinnet). Sistnevnte handler om en 11 år gammel gutt der faren har bipolar lidelse. Når boken starter er faren nede i en veldig dyp dal og Lucas gjør sitt beste for å få han til å spise og drikke. Heldigvis har en bestekamerat han kan snakke litt med og enda heldigere er han at han har en lærer som vil hjelpe han. Boken har en lett humoristisk tone til tross for den tunge tematikken og  er en varm og håpefull leseopplevelse.

Lesemaratonet er nå over og jeg har kommet frem til at jeg har lest ca 390 sider totalt i 5 ulike bøker. Ikke alle sidene har vært like tettskrevet, men jeg må si meg godt fornøyd. Hvor mange timer jeg har lest totalt vet jeg ikke, men har ihvertfall lest en del i 10 av timene. 

Deweys Read-a-Thon: min type maraton?

I morgen kl 14 begynner Dewey`s Read-a-Thon og jeg skal være med for første gang. Jeg skal gjøre det hos min søster og sammen med henne, som kanskje ikke er så lurt, da jeg ofte heller vil snakke med folk enn å lese, men samtidig tror jeg det er mye bedre enn å sitte hjemme med barn som stadig krever oppmerksomhet. For jeg skal rett og slett ta meg barnefri for å lese i timesvis (håper jeg)! Det føles som mange år siden jeg har lest mange timer i strekk, så jeg er spent på hvordan dette går, men har heller ikke noen store ambisjoner om hvor mye jeg skal få lest.

Underveis kommer arrangørene til å poste ulike leseutfordringer og lignende, og det blir arrangert en lesebingo med premie. Dette håper jeg fungerer som god motivasjon. Jeg har som sagt ikke vært med på dette før og heller ikke hatt tid til å undersøke så mye på forhånd, så jeg tar det litt som det kommer. Men jeg oppdaget nettopp at det finnes en gruppe både på Facebook og Goodreads, så da blir det enda enklere å følge med.

Den store utfordringen nå er selvfølgelig hvilke bøker jeg skal ta med. Jeg tenker at jeg må ha minst en veldig fengende bok, noe som kan være vanskelig å vite på forhånd, så jeg må ta med noen valgmuligheter. Jeg holder på med minst to 1001-klassikere, så jeg satser på å få lest litt i en av dem, og så tenker jeg det kan være lurt med noen kortere tekster, som en novelle- eller essaysamling, og ikke minst har jeg et par bildebøker jeg planlegger å få lest. Kindlen blir selvsagt med, så da har jeg mange valgmuligheter om ingenting annet skulle funke.

Hvilke bøker det blir lest i kommer jeg til å oppdatere underveis i et dynamisk innlegg her på bloggen, etter inspirasjon fra Labben som deltok på et lesehalvmaraton i sommer. Om det er andre norske som skal være med, gi gjerne en lyd her, så skal jeg følge med.

Månedsoppsummering september: innholdsrik måned på flere måter

Og da jeg trodde månedsoppsummeringene var over her på bloggen, i hvert fall for i år, så fikk jeg ånden over meg. En blanding av plikt og lyst må jeg vel innrømme, for disse månedsoppsummeringene er så utrolig nyttige i jobben at jeg bare må fortsette med dem. Jeg har forsøkt å ha en slags leselogg for meg selv som ikke publiseres, men da blir det noen stikkord i forbifarten som ikke gjør på langt nær samme nytten.

September har da også vært en svært innholdsrik måned. Jeg begynte i ny jobb for det første, høsten er i gang med alt det medfører av aktiviteter for store og ikke minst små, og jeg har vært på Bokbloggertreff i Stavanger. September har utrolig nok også inneholdt rekordhøye 11 leste bøker. Til tross for ny jobb tenkte jeg først, men egentlig er det på grunn av ny jobb. Jeg har nemlig lest meg litt opp på barnebøker siden den nye jobben også innebærer en del vakter på biblioteket sin barneavdeling. Og siden jeg nå må ta buss til jobb, er jeg godt i gang med lydbøker igjen. Høsten er i tillegg høytid for lesing og innekos, så dette lover foreløpig godt for både leselyst og lesemål. Siden 11 egentlig er altfor mange bøker å skrive om i ett innlegg vil noen kun få en linje eller to, mens andre får litt mer. Disse bøkene har jeg lest i september:

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Det jenter er lagd av av Elana K.Arnold
The Mars Room av Rachel Kushner
SVK AV Roald Dahl
Det første barnet på månen av Bjørn Arild Ersland og Lars Aurtande
Hvor skal kattene bo? av Torill Kove
Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis! av Emma Therese Hansen
Until Friday Night av Abbie Glines
Rosa Parks av Lisbeth Kaiser
Zara og dei. Misse-konkurransen av Bjørn Sortland
Normal People av Sally Rooney

Først ut var Tante Ulrikkes vei som var jokeren i, og endte opp med å vinne, Bokbloggerprisen 2017 som ble utdelt i Stavanger 21. september. Selv om jeg nok ikke ble like begeistret som en del andre av denne boken, så synes jeg definitivt den var verdt å lese. Det var for det første interessant å lese om minoritetsungdommers bakgrunn på Stovner i Oslo. Jeg vil tro det er ganske representativt for resten av landet, og sikkert også Europa til en viss grad. Jamal og Mo bor i Tante Ulrikkes vei, i hver sin blokkleilighet med familien. Begge kommer fra hjem som ikke er så godt bemidlet, selv om Jamal sin økonomiske og familiære situasjon er en del verre enn Mo sin. Faren har dratt fra dem, moren er deprimert og han må ta vare på lillebroren. De to guttene er ganske forskjellige. Mo er ordentlig, og glad i og flink på skolen. Jamal er mer rastløs og får det ikke til på skolen.

Det jeg ikke liker så godt med boken er formen. Jamal og Mo er med i et forskningsprosjekt for NOVA der Jamal leser inn på bånd mens Mo skriver e-poster om hverdagen sin. Innholdet er som sagt interessant, mens denne formen gjør at fortellingen fremstår noe monoton og uten det store drivet. Jeg tror det ville blitt en mer spennende bok i en annen form, men tror mange er uenige med meg der. Det skal likevel ikke ta for mye vekk fra innholdet som var en liten vekker.

The Mars Room av Rachel Kushner fikk i september en plass på Man Booker sin kortliste. Boken virker å ha havnet enten langt nede eller høyt opp på listen hos mange lesere av langlisten. Romy Hall har hatt en vanskelig oppvekst, ble alenemor tidlig og havnet etter hvert i fengsel, dømt for drap på en mann som forfulgte henne. Hun hadde ikke råd til en god advokat og kan nå se frem mot et liv i fengsel. Jeg likte boken godt en god stund før jeg ble mer likegyldig etter hvert. Jeg tror hovedgrunnen er at det ble for mange historier underveis. Personlig ble jeg engasjert i hovedpersonen Romy sin fortelling, samt læreren i fengselet, Gordon. Forfatteren ønsker nok at de ulike historiene skal gi et bilde av kvinner i fengsel i USA, men jeg opplevde de resterende små historiene som støy som førte til at boken virket rotete. Jeg synes derfor at budskapet forsvinner litt, noe som er veldig synd da jeg synes boken var både god og interessant en stund.

September hadde også rom for en Booker-bok til, nemlig Normal People av Sally Rooney. Den handler om to barndomsvenner, Connell og Marianne, som vi følger fra ungdomstid og videre gjennom studietiden. Forholdet deres er komplisert, og vennskapet utvikler seg til stadighet til noe mer. Han er i de mer populære kretser, mens hun er mer av en einstøing på high school, mens på universitetet snur nesten disse rollene seg. Hun er tross alt den som kommer fra en velstående familie, mens han bor i leilighet med moren som lever av å vaske hus. Jeg synes boken virket veldig lovende på forhånd, men ble litt overrasket underveis over at denne er på Booker-longlist. I starten tenkte jeg at den minnet om en middels ungdomsbok; ungdomsliv, umulig kjærlighet mellom ulike klasser, tilgjengelig språk og så videre. Den utvikler seg noe derfra, men jeg synes ikke de to karakterene blir interessante nok. Jeg har lest om begge to flere ganger før. Marianne fikk meg til å tenke på Louise O`Neill sin Almost Love som jeg leste tidligere i år (også irsk faktisk), som var langt mer fengende om en ung selvdestruktiv kvinne som stadig trenger bekreftelse fra det motsatte kjønn. Connell er også en klassisk, litt tafatt ung mannlig karakter som roter det til for seg selv.

Jeg var veldig glad i Roald Dahl som barn, og også i novellene hans som ung voksen. Når jeg nå har en datter som er stor nok til å lese disse bøkene, så er vi godt i gang med hans forfatterskap. Vi har tidligere lest Matilda, Heksene og Georgs magiske medisin og nå var det tid for SVK, en bok jeg ikke kjente særlig godt fra før. Sammenlignet med de andre bøkene gikk lesingen av denne tregt, men ble ganske gøy etter hvert. Den er ikke så skummel som for eksempel Heksene, men ganske brutal likevel. Det handler tross alt om kjemper som spiser barn. Roald Dahl sparer som vanlig ikke på kruttet, men denne er langt mer håpefull enn Heksene. Og så er det noe med monstre som ser ut som monstre versus de som er kamuflert som mennesker som i Heksene. Det er ikke like skummelt å forholde seg til. Jeg synes boken var litt utfordrende å lese høyt grunnet språket til hovedpersonen. Han legger på endelser på nesten alle ord og finner opp nye. Men jeg kan ikke si annet enn at Roald Dahl leverer en spennende og underholdende (for både mor og datter) bok nok en gang.


På jobben finnes det en hylle på barneavdelingen som kalles allalder. Det er mest bildebøker som ikke nødvendigvis passer for de minste barna, men kanskje passer minst like godt for voksne som for barn. Flere av Gro Dahle sine bøker står for eksempel der, og to av bøkene jeg har lest denne måneden ble hentet derfra. Jeg fikk følelsen av å utforske en slags forbudt-hylle som gjorde meg ekstra interessert i disse bøkene. Først ut var Hvor skal kattene bo? av Torill Kove. Hun er en norsk-canadisk filmanimatør som både har vunnet og vært nominert til Oscar. Denne bildeboken inneholder ingen ord, så det er bildene som forteller hele historien. Den handler om et par som forelsker seg, flytter sammen og skaffer seg to katter. Etter hvert går det som i mange forhold, ikke så bra, og de flytter fra hverandre. Og som tittelen mer enn antyder oppstår konflikten om kattene i etterkant. De forsøker å ta en hver, bosette seg i nærheten av hverandre, men ingenting virker å være en god løsing. En fin og morsom bok med driv som virkelig passer for både barn og voksne (forlaget oppgir målgruppe 6-9 år). Nummer to fra denne hyllen var Det første barnet på månen. Hvis du har lest Glassklokken eller Dagen vi drømte om av Ersland før, vet du litt hva du har i vente. Dette er en skummel og mørk bildebok, både i form og uttrykk. Illustrasjonene er mørke og stemningen er urovekkende. En gutt er plukket ut til å bli den første gutten på månen. Han skal farte rundt alene i verdensrommet i fire dager. Når det nærmer seg begynner han å tvile, han blir rett og slett livredd for hele opplegget, men det er for sent å snu.

Until Friday Night er den første i en trilogi som jeg hørte på lydbok. Som stor fan av TV-serien Friday Night Lights har jeg merket meg denne bokserien en stund. Som i TV-serien spiller fredagstittelen på dagen i uken der store deler av lokalsamfunnet samler seg for å se på high school-laget sin fotballkamp. Boken levde nok ikke opp til TV-serien, men var en helt grei og underholdende ungdomsromanse. Bakteppet for romansen er ganske alvorlig. Maggie er nyinnflyttet i byen etter at faren drepte moren hennes og selv havnet i fengsel. Hun bor nå med sin tante og onkel, og en fetter som spiller på det nevnte fotballaget. Hun har etter den traumatiske hendelsen sluttet å snakke. Hun blir kjent med en av lagkameratene til fetteren, som har en dødssyk far hjemme, men ingen å snakke med. Han velger å betro seg til Maggie, den eneste han vet om som ikke vil sladre.


Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter veldig kort om tre barnebøker. En leste jeg for min datter og de to andre bladde jeg gjennom på egenhånd. Brødrene Bæsj og verdens mektigste hentesveis var nok noe gøyere for datter enn for mor, og det er selvfølgelig helt greit, men noe minneverdig opplevelse tror jeg ikke det var for henne heller. Det ble rett og slett for mye bæsjehumor og for lite av noe annet. Ja, hentesveisen henspiller på Donald Trump, og det finnes artige ordspill her, men det blir for platt synes jeg. Rosa Parks er en del av en biografiserie for barn i aldersgruppen 3-6. Den har fine illustrasjoner og gir leseren litt informasjon om ulike viktige kvinneskikkelser i historien. Jeg har foreløpig kun lest denne ene, men sliter litt med å forstå hvem de egentlig er ment for. Jeg bør helst teste den ut på min egen 4-åring før jeg uttaler meg, men jeg synes ikke de virker helt å passe for så små barn. De appellerer nok mest til voksne med illustrasjoner og omslag, men samtidig er teksten veldig enkel.

Til slutt leste jeg en fin liten bok, Zara og dei. Missekonkurransen, som er bok nummer to i en serie. Denne vil jeg tror appellerer mer til målgruppen nevnt i sted, samtidig som den har et fint budskap. Vi vet ikke så mye om Zara og familien, annet enn at de er litt annerledes, blør en del neseblod, og bor i en campingvogn. Nå skal faren til Patricia arrangere missekonkurranse der den fineste jenten skal kåres. Zara vil være med, men moren liker det ikke. Faren synes dette høres gøy ut, for han tror det handler om å misse på noe. Han blir med og hele konkurransen utvikler seg i en annen retning enn det arrangøren hadde planer om.

Det jenter er lagd av har jeg allerede skrevet om, så den får ikke noe videre omtale her, men les gjerne innlegget, for den anbefales. 

Bokbloggertreff, prisutdeling og Kapittelfestival

Nå til helgen er det atter tid for det årlige bokbloggertreffet. I motsetning til tidligere år skal treffet og utdelingen av Bokbloggerprisen være i Stavanger istedenfor i Oslo, og ikke bare det, utdelingen av prisen er en del av det offisielle programmet til Kapittel-festivalen. Allerede i morgen starter festivalen med tema Samhald, og den varer til og med søndag ( 19.-23. september). Jeg kommer ikke til Stavanger før fredag kveld, så får dessverre ikke med meg dagene før helgen (hvis treffet blir i Stavanger neste år tar jeg meg ferie noen dager).

Det jeg gleder meg aller mest til er selvsagt å treffe andre bokbloggere og utdelingen av årets pris. Jeg er ikke helt sikker på hvilke av forfatterne som har takket ja til å komme, men forfattersamtalene pleier å være veldig interessante og fine, så anbefaler alle som er i Stavanger lørdag 22. september å få med seg det (les mer om prisen her). Her er de nominerte:

Årets roman:

• Begynnelser av Carl Frode Tiller 
• Berge av Jan Kjærstad 
• Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar 
• Tung tids tale av Olaug Nilssen 

Åpen klasse:

• Anorektisk av Ingeborg Senneset 
• En sånn jente av Monica Flatabø 
• Grensen av Erika Fatland 

Siden jeg kommer frem sent fredag og mesteparten av lørdagen er viet Bokbloggertreff og pris, blir det ikke tid til så veldig mye annet fra programmet. Jeg håper likevel å få med meg arrangementet Nytt norsk samhald med Zeshan Shakar (regner med han også kommer på utdeling) og Sumaya Jirde Ali på lørdagen kl. 19. Da førstnevnte forfatter gjestet min nye arbeidsplass, Bergen offentlige bibliotek, forrige onsdag, var det et av de best besøkte arrangementene noensinne på huset og flere måtte avvises i døren. Jeg tviler heller ikke på at interessen rundt sistnevnte er stor, så her blir det nok mye folk. Om jeg rekker det satser jeg også på å få med meg Brit Bildøen og Monika Isakstuen som leser fra sine nyeste bøker lørdag 11.30

Skal du på Kapittel? Jeg tar gjerne mot tips til interessante arrangementer til helgen.

Teenage girls are made of sugar and spice, and evertyhing nice

Det ser ut som det har blitt en slutt på månedsoppsummeringene her på bloggen, men jeg håper likevel å få skrevet både samleinnlegg og egne innlegg om noen av bøkene jeg leser, og så får vi se om månedsinnleggene dukker opp igjen. De siste månedene har jeg blant annet lest to amerikanske ungdomsbøker som har det til felles at de handler om å være ung kvinne i dag, og det presset man utsettes for av omverdenen og seg selv.

The List av Siobhan Vivian:

The List kjøpte jeg på lydbok for ganske lenge siden, men siden jeg nærmest har vært i lydbokdvale noen år nå, så har det vært langt mellom lydbøkene.

Plottet går ut på at det hvert år på Mount Washington High School, annonseres en liste over de styggeste og peneste jentene på hvert årstrinn. I denne boken blir vi først introdusert til listen og deretter møter vi de åtte jentene som har fått navnet sitt på den, etter hvert som de finner ut at navnene deres er på listen.

Det er mange historier som fortelles, men fellesnevneren er at de alle kjenner på merkelappen og det sterke utseendepresset de utsettes for ved å bli plassert på listen. Og for jentene viser det seg at det ikke er noen velsignelse å bli kåret til den peneste heller. For en av jentene blir merkelappen som den peneste en bekreftelse på at måten hun straffer seg selv fungerer:

“Bridget is Dr. Jekyll and Mr. Hyde. Two sides of herself, always arguing. She is tired of the fight, the constant struggle between a muddied version of good and evil, where right feels wrong and wrong feels really good.” 

Historien jeg likte best er den om Danielle, som havner på styggeste-delen av listen, og får kallenavnet Dan the Man på skolen, på grunn av sin atletiske kropp. Hun driver med svømming og har en fotballkjæreste som ikke takler ertingen fra kompisene særlig godt etter listen kommer ut.

“She pushes all the pain out of her arms, kicks the hurt free from her legs. She swims her broken heart out.”

Det viste seg at denne boken egnet seg ganske godt i lydbokversjon. For det første er den fengende, og så er den ganske lett tilgjengelig og hver karakter har ulik oppleser. En utfordring med så mange karakterer er at det blir liten tid til å bli kjent med dem og deres historie, og det er ikke alle karakterene jeg husker spesielt godt i ettertid. Jeg synes likevel forfatteren klarer å gi leseren ett innblikk i åtte ulike jenters liv. Det tok meg ellers litt tid å skille de åtte fra hverandre og hvem og hvor de hørte hjemme på den nevnte listen. Her hadde det jo vært en fordel med den trykte utgaven så jeg kunne slått opp for å se hvem som var hvem. En annen fordel er at en kan finne sitater underveis eller etterpå, noe som er vanskelig i lydboken. Jeg har derfor hentet sitatet fra Goodreads, og har ikke sidetall.

The List har noen interessante perspektiver å komme med og forfatteren klarer å vise oss jentene bak merkelappene. Og selv om de færreste får navnene sine på denne typen liste, er det nok fortsatt slik at mange jenter føler sin egenverd avgjøres av hvor attraktive de er. The List har en fengende oppbygging, men med kanskje litt for mange historier presset sammen i en bok. Vanskelige temaer som spiseforstyrrelse, selvforakt, og mobbing blir derfor utforsket litt overfladisk, og boken ender opp med å bli mer lettvekter enn den kunne vært.

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold:

"Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. "Jeg kan slutte å elske deg når som helst (s. 8)"". Slik starter historien om Nina. Videre sier moren: "Kjærligheten til en kvinne er alltid avhengig av utseendet hennes. Det.....og sex (s. 9)".

Nå er Nina 16 år og ganske er besatt av kjæresten sin, Seth, og det har hun vært lenge før de to ble kjærester. Uten han å lengte etter vet hun knapt hvem hun er. Hun prøver desperat å holde på interessen hans ved å lage regler for seg selv for hvordan hun skal kle seg, oppføre seg, og ikke oppføre seg, og hvor lenge hun må vente før hun svarer på meldinger og telefoner fra han.

"Seth og jeg traff hverandre i femte klasse, men han elsket meg ikke før i fjor sommer. Selv nå er jeg klar over at hans kjærlighet til meg er betinget. (s. 24)"

Elana K.Arnold har skrevet en ganske annen type ungdomsbok enn Siobhan Vivian sin, selv om de to tar for seg noe av den samme tematikken. For det første er det en råere bok. Språket vil jeg si er ganske grovt sammenlignet med det jeg er vant med i amerikanske ungdomsbøker, her er ingenting pakket inn i bomull. Jeg kan ikke forstå annet enn at denne boken er kontroversiell i sitt hjemland, der langt mildere bøker i språkbruk og innhold for barn og unge har blitt bannlyst fra skoler og bibliotek.

Det jenter er lagd av inneholder en del tilbakeblikk fra en ferietur Nina og moren hadde til Italia, en tur som gjorde inntrykk på datteren. Moren så muligens på det som et overgangsrite og ga henne både alkohol og mer informasjon om å være kvinne enn nødvendig. Gjennom kunst, og spesielt skulpturer av kvinnelige helgener, gir hun datteren et noe forkvaklet inntrykk av kvinners seksualitet og forhold til menn. Mor og datter-forholdet er det som står sterkest igjen for meg etter å ha lest denne boken.  At moren sjelden vedkjenner seg ting hun har gjort eller sagt til datteren i etterkant gjør forholdet deres enda mer problematisk.

Boken krydres også med historier Nina skriver for et engelskprosjekt, blant annet om de nevnte kvinnelige helgener og martyrer. Kvinner som viet seg til Jesus, men ble straffet for å si nei til en mann. Som moren sier: "Så lenge det har fantes kvinner, har det fantes måter å straffe dem på for å være kvinner". Disse fortellingene synes jeg bidrar til å gjøre boken enda mørkere og mer kraftfull enn den allerede er. For selv om moren til Nina kunne valgt å gi henne bedre verdier og tro på sin egen verdi, er det ikke til å stikke under en stol at hun har delvis rett i hvordan samfunnet oppfatter kvinner.

Det jenter er lagd av er en krevende bok som nok ikke passer alle. Boken er kort og relativt lettlest, men den har en noe forvirrende oppbygging, grafiske beskrivelser av både sex og vold (inkludert dyremishandling), og en hovedperson man ikke alltid sympatiserer med. Det er rett og slett en ubehagelig leseopplevelse, men for min del på en positiv måte. Ungdomstiden er for mange mørk, rå og brutal, noe denne boken tar på alvor. Forfatteren skyr ikke vanskelige og ubehagelige tema, istedenfor gnir hun det inn med å være eksplisitt og direkte. Og selv om jeg kan synes denne typen bøker ofte er vanskelig å anbefale videre til målgruppen (helt min egen feil) er jeg veldig glad det også finnes denne typen litteratur for ungdom.

Boken fikk jeg gratis fra Kagge forlag.

Man Booker Longlist: Snap av Belinda Bauer

Snap av Belinda Bauer er en kriminalroman som det har vært mye forbauselse og irritasjon over at har kommet med på den prestisjefylte Man Booker sin langliste blant prisens ivrigste lesere. Sjangerlitteratur som dette har tradisjonelt ikke kommet med. Det har vært krimaktige bøker som den veldig gode His Bloody Project for to år siden, men ikke ren krim som Bauer vanligvis skriver. Jeg startet lesingen med lave forventninger, men også med et håp om at alle kritikerne skulle motbevises, og at jeg skulle synes denne fortjente en plass på listen.
 
I Snap drar vi tilbake til 1998 og møter vi først en mor og tre barn som har fått motorstopp. Moren legger ut til fots for å finne en telefonkiosk eller noen som kan hjelpe, mens barna blir igjen i bilen. Men moren kommer aldri tilbake og blir noen dager senere funnet drept. Tre år senere etterforsker et lokalt team en rekke innbruddsaker og disse to forbrytelsene skal etter hvert vise seg å på flere punkt vikle seg inn i hverandre.

Jeg likte best delene om de tre barna som blir etterlatt i bilen. Stemningen som blir satt i bokens første kapittel, med barna som etter hvert drar ut på leting etter moren, er urovekkende og lovende for resten av boken. Etter hvert som de må leve videre uten moren, blir den delen av boken tragisk og rørende. Joy som tviholder på minnene så hardt at hun ikke lenger har noe annet, Merry som blir tvunget til å leve bak en fasade som hun egentlig ikke forstår grunnene til, og Jack som har tatt et ansvar for familien som han ikke har noe grunnlag for å klare. Jeg tenker at boken hadde passet bedre på Booker-listen om denne delen av historien hadde blitt mer utforsket fremfor all tiden brukt på politietterforskningen, men da hadde den nok også blitt mindre spennende. Jeg har lest vellykkede kriminalromaner før som bruker mye tid på å utforske andre aspekter rundt forbrytelsen enn selve jakten på løsningen.

Det er en grunn til at jeg helst styrer unna krim med politi involvert, og det er at jeg ofte synes politimennene spesielt, blir så stereotype at det bare blir irriterende. Jeg var lei av gretne politimenn allerede tidlig i tyveårene. Politimennene i Snap er dessverre også stereotypiske. Vi har den gretne, kyniske Marvel som liker å jobbe utenfor grensen av regelverket, og på andre siden Reynolds som bor hjemme hos sin mor og er spesielt opptatt av å holde seg innen regelverket. En noe forslitt, men dynamisk duo. Ingen av dem har noen ordentlige relasjoner til andre mennesker og er til tider så håpløse at det blir komisk. Det blir for dumt når leseren ser sammenhenger før erfarne politifolk, og så blir de i tillegg stolt av seg selv når de finner ut av det. Jeg ser dog på det som et pluss at ikke privatlivene deres fikk mer plass i boken.

Det er nok en stor sjanse for at en del små irritasjonsmomenter blir trukket frem og lagt ekstra godt merke til både hos meg og andre fordi boken er på Booker-langlisten og de kritiske brillene kommer på. For boken er faktisk underholdende og jeg blir grepet av barnas situasjon. Den er intrikat i deler av plottet og har ikke altfor mange lettvinte løsninger, selv om ikke alt er like troverdig heller. Jeg kan ikke si annet en at det var en god leseopplevelse tross innvendingene over.

Jeg må innrømme at det er litt deilig med en lettlest og fengende bok på langlisten. Men hvis dette er en krim som utfordrer sjangeren må det være mye dårlig engelskspråklig krim jeg ikke har lest. For meg fremstod det som en ganske tradisjonell kriminalroman. Nå er det en stund siden jeg leste mye krim, men jeg synes likevel ikke Snap er banebrytende på noe vis.

Selv om jeg likte boken, så stiller jeg meg uforstående til hva den gjør på langlisten. Og jeg heier på at sjangerlitteratur også kan være både litterær og viktig, og ofte for eksempel mer samfunnskritisk enn annen litteratur, men denne er ingen av delene slik jeg ser det. Jeg synes ikke Bauer med denne boken når min britiske favoritt Minette Walters til knærne, ei heller vår egen Karin Fossum, når det gjelder å tøye sjangerkonvensjonene. Jeg håper ikke denne kommer på kortlisten, nettopp fordi den ikke er spesielt god i sin egen sjanger. Jeg kan ikke forstå annet enn at misjonen til juryen (ev ett medlem av juryen) i hvert fall ikke kan være å få nye lesere til å utforske krimsjangeren videre, men heller å få krimlesere til å bli interessert i, og å lese videre på langlisten. En strategi som muligens kan fungere.

Sommerles: to debutanter

Sommeren er ikke helt over enda selv om sommerferien min dessverre er det. Siden jeg ikke har skrevet månedsoppsummering siden mai tenkte jeg å skrive litt om noen av bøkene jeg har lest siden sist over flere innlegg (vi får se, vi får se..). Juni var litt småtreg, mens juli har bestått av noen få, men gode og fengende leseopplevelser. Ferietid er riktignok mer sammenhengende lesetid, men det er også tid for å bade, være sosial, dra på utflukter og en hel del distraksjoner som gjør at akkurat lesing ikke alltid er en prioritet.

Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman:
Denne boken kjøpte jeg fordi den fikk Costa Book Award sin debutantpris og var en av bøkene som figurerte på eligible-listen til årets Man Booker. Eleanor er en ung kvinne som lever et enkelt og ensomt liv i Glasgow. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag, spiser det samme, kler seg i det samme og gjør minst mulig ut av seg. Når fredagen kommer endrer hun litt på rutinen fra ukedagene, kjøper pizza fra det samme stedet, vin og to flasker med vodka (!) som hun spiser og drikker i løpet av helgen. På denne måten har hun det fint og livet går sin gang. Dette er i den delen av boken som heter Good Days.

Mye skal endre seg for Eleanor. En dag kommer hun og en ny kollega over en eldre mann som har falt om på gaten. Siden hennes mannlige kollega synes det riktige er å hjelpe mannen, gjør Eleanor det selv om hun egentlig bare vil fortsette som vanlig. Dette fører til at Eleanor kommer ut av sitt vante system for å takle hverdagen og befinner seg etterhvert i mange sosiale situasjoner hun ikke har vært i før. Som første gang hun er på pub og får servert en anbefalt drink:

"What`s that?! I said. "The Magners." "And what`s the empty glass for?" "It´s for the Magners,"
he said. "Am I expected to pour the drink form the bottle into the glass? I said, puzzled. "Isn´t it your job to do that?" He stared at me and then slowly poured the Brown Liquid over the ice and put it down quite hard; indeed, he practically slammed the bottle onto the counter. "Eight pound seventy," he said, in a most unfriendly manner. I handed over a five-pound note and four pound coins, then took my change and carefully put it in my purse. "Would you by any chance have a tray?" I asked. He tossed down a filthy, sticky tray and watched as I placed the drink on it before turning his back on me. There is such a paucity of good manners on display in the so-called service sector!" (s. 74)

Jeg ble ikke særlig overrasket da denne boken ikke dukket opp på Man Booker longlist forrige uke. Beskrivelsen av handlingen ga meg på forhånd litt Eileen-vibber (tidligere kortlistet på Booker), men boken endte opp med å gi mer Marian Keyes-følelsen. Det er humor og feelgood med alvorlige undertoner. Beskrivelsene av Eleanor sitt liv, hennes observasjoner, sosiale awkwardness og spydigheter er en nytelse å lese. Og det er også vondt å lese om Eleanor sin vanskelige oppvekst etter hvert som hun avslører mer og mer. Og selv om jeg synes avslutningen er litt for klisjefull og feelgood endte jeg opp med å like denne boken veldig godt. Jeg ble så glad i Eleanor at jeg blir varm inn meg hver gang jeg tenker på boken.

The Serpent King av Jeff Zentner:
En annen forfatter og bok som fikk en litterær debutantpris, denne gangen Morris, YALSA (Young Adult Library Service Association) sin pris for debutanter, er The Serpent King. Her møter vi tre karakterer og ser historien fra deres synsvinkler i ulike kapitler. De tre er sosiale utskudd som starter siste året på high school i en liten amerikansk sørstatsby (i Tennessee). Dill sin far er en karismatisk pastor med tvilsomme metoder som har havnet i fengsel, Travis  har mistet broren og har en voldelig far som fører til at han rømmer inn i en fantasyserie, og til slutt Lydia som er den sosiale og muntre av de tre, men som ikke kan vente med å  komme seg bort fra småbylivet for å studere og å utvikle den allerede ganske populære motebloggen sin.

 The Serpent King har stått på leselisten en stund og jeg angrer ikke på at den fikk bli med på sommerferie. Det eneste er at den er ganske mørk, og trist, noe som ikke alltid helt passet på bassengkanten. Dill og Travis sine hjemmeliv er nemlig tung lesning. Jeg vil ikke avsløre for mye her, for omfanget av tragediene utfolder seg utover i boken. Likevel opplever jeg først og fremst boken som relativt lett, noe som nok skyldes vennskapet mellom de tre. Dialogene er ofte morsomme, spesielt hvis Lydia er involvert, eller de er håpefulle og støttende med hverandre. Men selv om de stort sett støtter hverandre har de ikke innsikt eller erfaring nok til å forstå hva som virkelig foregår i de andres liv, noe som gjør karakterene mer troverdige.

"Rest, O Knight, proud in victory, proud in death. Let your name evermore be a light to those who loved you. Let white flowers grow upon this place that you rest. Yours was a life well lived, and now you dine in the halls of the Elders at their eternal feast."
"I had no idea those books meant that much to you Travis," Lydia murmured. "Now I feel all bad about making all those Bloodfall jokes."
"Does that mean you'll read them?"
"No." (s. 110)

  Jeg synes Jeff Zentner gjør en god jobb i å skape tre ganske ulike, men interessante og realistiske karakterer som utfyller hverandre og historien godt. Dill har de mørkeste kapitlene, Travis de vondeste, og Lydia de mest oppløftende. Det er mørkt, men aldri helt uten håp. De tre er tross alt heldige som har hverandre.

The Serpent King handler som de fleste bøker om ungdom om de første skrittene inn i voksenlivet. Den handler om å tørre å leve ut drømmer, selv om du bor i småby i bibelbeltet der mulighetene virker få, og spesielt når du skiller deg ut. Den handler også i aller høyeste grad om vennskap, og å stille opp for hverandre selv om man ikke alltid helt forstår.

Mine beste lesesommerminner

Skoleferien er i gang og det nærmer seg også min egen sommerferie. Jeg tenkte derfor det var på tide med litt mimring over tidligere sommerferiers beste leseopplevelser. Her er det litt for enhver smak, så forhåpentligvis kan noen få noen gode lesetips ut av det:

Sushi for begynnere av Marian Keyes:
Det begynner å bli mange år siden jeg leste denne nå, men det var på en strand og jeg mener det var i Italia. Sommerferie er for meg, spesielt etter at jeg fikk barn, en ferie der det skjer mye, og det ikke alltid er all verdens tid og forhold til å fordype seg i tyngre litteratur. Da er det lite som er bedre enn en søt og underholdende romcom eller såkalt chiclit, som ikke gir seg ut for å være noe som helst annet enn akkurat lett underholdning. Jeg husker jeg likte denne godt, og ble litt mindre skeptisk til sjangeren etterpå. Det er handling fra Dublin, det er tre parallelle historier, tre ulike kvinner, som alle søker etter noe mer i tilværelsen. Her er det både drama og hjertesorg. Og selv om dette ikke er dyptpløyende litteratur, er det ikke fullt så overfladisk som jeg først trodde. Jeg ble både sjarmert og underholdt.


The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie:
Denne leste jeg i forfjor på båtferie og den endte opp med å bli en ny favorittbok. Junior vokser opp med alkoholiserte foreldre i et indianerreservat., født med skader etter morens misbruk. Alkoholisme er ikke uvanlig i reservatet og Junior er ikke blant dem som har det verst. Faren til bestekameraten er nemlig voldelig i tillegg. Junior bestemmer seg for å ikke gå i det samme sporet som resten av familien og begynner på en skole utenfor reservatet. Dette byr på utfordringer både på hans nye skole og innenfor familien og miljøet. Det er ikke akkurat en populær avgjørelse i reservatet. Denne boken er ganske tragisk, men samtidig både varm og humoristisk. Junior sine tegninger krydrer historien som illustrasjoner. Og selv om dette er en ungdomsbok, bør og kan den leses av voksne også.


Vanære av J.M.Coetzee:
Denne boken ble lest den samme ferien som boken nevnt ovenfor, så dette var en særdeles vellykket lesesommer med andre ord. Vanære førte til at jeg startet et prosjekt, inspirert av Labben, der jeg ville lese alle bøkene til Coetzee. Et prosjekt som har stagnert og foreløpig ikke vært særlig vellykket, men det sier noe om hvor godt jeg likte denne boken. Her hentet fra tidligere innlegg om den:

David Lurie, en litteraturprofessor, må etter en affære med en ung kvinnelig student forlate jobben sin ved universitet da han nekter å unnskylde for det. Han er nedbrutt og reiser til sin datter Lucy som har flyttet til landsbygden der hun driver en gård. De to lever greit side om side selv om det er en avstand mellom dem. Dette til de en dag blir utsatt for et brutalt ran hjemme i huset. Etter dette forandrer de seg begge to, og avstanden blir bare større. David prøver desperat å finne svar i litteraturen, men virker å miste seg selv mer og mer. Vanære viser hvordan maktbalansen har forandret seg i Sør-Afrika etter apartheid. Den hvite litteraturprofessoren som har vært på toppen av verden er nå redusert til mann som nå ikke på noen måte kan beskytte eller forstå sin egen datter. Samtidig får den svarte bonden Petrus, som eier nabogården stadig mer makt. Her er det mye som vises og ikke fortelles i en bok som også er ganske medrivende.

Anna Karenina av Lev Tolstoj:
I fjor bestemte jeg meg for å komme over mursteinsfobien min og å sette i gang med en av de store klassikerne med skremmende antall sider. Anna Karenina ble påbegynt og lest i lenge før sommerferien 2017, men det var da jeg leste mesteparten. Sommerferie kan absolutt være tiden der du får lest en av mursteinene du har på leselisten. Anna Karenina er en virkelig klassikker, med en av tidenes mest berømte åpningslinjer. Boken er relativt lettlest, fengende, dramatisk, melankolsk og pompøs. Anna Karenina er innom russisk politikk, samfunnskritikk, som kvinnens rolle i datidens samfunn, og ikke minst mellommenneskelige forhold. Det er forelskelse, utroskap, knuste hjerter, lykkelige skjebner og tragiske skjebner i en mer svulstig innpakning enn jeg vanligvis setter pris på, men her kunne det ikke vært annerledes. Den har et stort persongalleri, og jeg husker jeg måtte ty til hjelpemidler (Wikipedia) for å holde orden på det i starten. Anna Karenina er stor både i størrelse og innhold.

The Fishermen av Chigozie Obioma:
En sommerferie for noen år siden havnet jeg midt i en skikkelig lesetørke. Jeg holdt på med nok en dystopisk, og sikkert spennende roman, men kom bare ikke videre. Så sveipet jeg innom noen bokblogger og fikk med meg annonseringen av Man Booker Longlist og ble for første gang virkelig nysgjerrig. Heldigvis kom jeg over en av de langlistede bøkene i en bokhandel i Stavanger like etterpå. Lesetørken var over og jeg var i gang med å lese fra Man Booker-langlisten for første gang. For de som ikke vet det så er det mange bokbloggere som leser og diskuterer denne listen  på blogg (det har blitt mindre av det) og Goodreads når den kommer i slutten av juli hvert år og frem mot kortlisten i september.

The Fishermen handler om en familie med seks brødre som vokser opp i Nigeria. Etter at faren drar utenbys for å jobbe er de eldste guttene under mindre oppsyn. De er glad i å fiske og drar til den mytespunnede og forbannede elven, Omi-Ala, noe de ikke har lov til. Etter en tur til elven møter de "landsbytullingen" Abulu som fremsetter en spådom over dem, en spådom det skal vise seg å være vanskelig å leve videre med. The Fishermen er preget av forholdet mellom og motsetningene i overtro versus vitenskap. Den er preget av nigeriansk språk, kultur, politikk og historie, i tillegg til at den handler om forholdet brødrene imellom. Boken har en blanding av et nærmest lyrisk språk fylt av metaforer, dialoger og handlingsreferat. Les mer om den i innlegget mitt her.

Hva er dine beste sommerleseopplevelser og har du noen tips til hva jeg kan lese i sommerferien?

Dette leste jeg i mai: da leselysten vant over pliktlesing

Mai var en fantastisk måned her i Bergen rent værmessig (og juni har fulgt opp så langt). Vi har hatt årets første overnattingsturer med båten, og grill, altan og hage er tatt i bruk nærmest daglig. Lesemessig startet den ganske tregt og første bok ble egentlig først fullført over halvveis ut i måneden. Bøkene jeg holdt på med fenget ikke helt og da blir det til at jeg både leser mindre og saktere. Jeg bestemte meg for å legge pliktfølelse til side og heller starte på noe helt annet, og det gjorde underverker for leselysten. Disse bøkene leste jeg i mai:

Ishavspirater av Frida Nilsson
Begynnelser av Carl Frode Tiller
Det ingen ser av Anna Ahlund
Nå er alt av Amy Giles
Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole

Ishavspirater var månedens første leste bok, og en bok min datter og jeg har brukt lang tid på. Den er på nesten 400 sider og kanskje litt for omstendelig for en 7-åring. Vi likte likevel boken veldig godt, og den har allerede blitt omtalt her på bloggen.

Begynnelser er min første bok av Carl Frode Tiller, men det blir ikke den siste. Som i Innsirkling-bøkene har også Begynnelser en noe uvanlig oppbygging. Vi starter med slutten der hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter å ha tatt sitt eget liv. Den fortsetter deretter med å gå bakover i tid og helt tilbake til barndommen. Dette gir fortellingen driv og ekstra spenning. I tillegg føles den annerledes og jeg blir utfordret ved å finne ut at barndommen til Terje var ganske annerledes enn jeg så for meg i starten av boken.

Tiller skriver lett humoristisk og mørkt om de store spørsmål i livet og verden. Terje er sterkt opptatt av miljøvern og kjemper for alt fra de aller minste utrydningstruede skapninger til de store miljøspørsmålene. Alt henger sammen, men stadig oftere føler han at kampen er nytteløs. Når han opplever at til og med hans egne, andre miljøentusiaster, ikke helt forstår viktigheten av å redde utrydningstruede arter ingen har hørt om, går han stadig mer innover i seg selv. I tillegg til miljøentusiasten, får vi også møte en mann som sliter litt i sine nære relasjoner. Han har et anstrengt forhold til sine svigerforeldre, og også til sin egen mor og søster. Å kalle boken humoristisk er kanskje å ta hardt i, men alle de spydighetene han finner på å komme med til både fremmede han ikke liker og til sine egne nærmeste er både stikkende og til tider veldig morsomme.

Mai bestod av enda en svensk bok, denne gangen en ungdomsbok, Det ingen ser. Denne svensken har også allerede blitt omtalt i et innlegg her på bloggen, så jeg nøyer meg med å si at den har fått SKAM-stempel, delvis med rette og inneholder sex-scener som får undertegnede til å rødme.

Da jeg først var i gang ble det plass til enda en ungdomsbok. Nå er alt av Amy Giles var en veldig medrivende leseopplevelse. Vi møter Hadley, en jente som får gode karakterer, er god i idrett og kommer fra den mest velstående familien på skolen. Boken starter med nåtid der vi får vite at Hadley har vært utsatt for en ulykke og må på sykehuset. Deretter følger noen korte politiavhør av vennene hennes, før vi går tilbake til hendelser fra før ulykken skjedde. Denne oppbyggingen bidrar til et driv i fortellingen. Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi vet enda lite om den på utsiden vellykkede familien McCauley.

Vi får tidlig i boken vite at Hadley har unormal stor respekt for sin far, og at hun ønsker å beskytte sin lillesøster fra ham. Moren er tilstede, men fraværende og ignorant. Når Hadley møter og forelsker seg i Charlie Simmons eskalerer konfliktnivået i familien til Hadley. Men for alt i verden må ingen utenfor vite om hva som skjer bak husets fire vegger.

Du og jeg av Synne Lea og Stian Hole er en norsk bildebok av året som jeg plukket ut både på grunn av Bokbloggerprisen til neste år og fordi forfatterne gir meg gode assosiasjoner. Stian Hole har laget flere prisvinnende bøker, blant  annet om Garmann, men min favoritt er nok Annas himmel fra 2013. Han er en illustratør kjent for sine digitale montasjer. Sammen med Synne Lea har han tidligere laget diktboken for barn, Nattevakt. Synne Lea har gitt ut flere diktsamlinger og en ungdomsroman før denne bildeboken sammen med Stian Hole (kilde: SNL).

Også Du og jeg inneholder Stian Holes gjenkjennelige illustrasjoner. I denne boken er det mange med sterke rødfarger og det mørke blå som du kan se på omslaget, men også med mer duse farger, som lys blå i en større kontrast. I handlingen møter vi en bestefar som drar ut på en rotur med sine to barnebarn. Vi forstår at det er hans siste reise, at han skal dø. På roturen snakker han med sine barnebarn om livet og døden. Jeg tror nok at denne boken bør leses flere ganger, og spesielt for å ta inn alle bildene, og å nyte dem. Jeg har til nå kun har lest den en gang, og synes sikke teksten gjorde like stort inntrykk. Det er ikke overraskende at Synne Lea har skrevet lyrikk tidligere, for språket fremstår poetisk. Jeg håper den gjør mer inntrykk neste gang, men i første omgang overskygget illustrasjonene teksten med sine kraftige farger og storslåtte detaljer.

Juni er her, og kalenderen viser endelig sommer, selv om mai har hatt flere dager med temperaturer vi ikke så i hele fjor her på Vestlandet tror jeg. Jeg har falt litt ut av planene mine denne måneden, og siden lystlesingen fungerer så godt vil jeg fortsette med det også i sommer. Sommeren består av så mange distraksjoner at det kreves litt lettere bøker. Noen planer må en likevel ha og har tenkt å lese videre i David Copperfield i løpet av de nærmeste månedene, så må gjøre en innsats der. I tillegg kom akkurat kortlisten til Golden Booker, og jeg har en påbegynt derfra som jeg må prøve å starte på igjen. Wolf Hall tror jeg må vente til etter Dickens. To bøker på rundt 100 sider blir litt mye på en gang. Hva er dine juni-planer?

To svenske: SKAMsk ungdomsroman og pirateventyr

Da jeg holdt på med oppsummeringsinnlegget for mai ble beskrivelsene av to av bøkene litt lange til å være i et innlegg sammen med flere andre bøker, og det er hovedgrunnen til at de nå får et eget samleinnlegg. De er begge skrevet av svenske kvinnelige forfattere og er begge ganske gode bøker. Bortsett fra det har de ikke veldig mye til felles.

I Det ingen ser av Anna Ahlund møter vi flere ungdom som går på Sibylla videregående, et sted i Sverige. Vi får synsvinklene til Sebastian, Johannes, Fride, Aron og Linn. Det hele starter på nyttårsaften med at Sebastian blir kysset av en jente han ikke har møtt før. Han bestemmer seg for å ha et nyttårsforsett om å kysse en ny person hver måned. Ryktet om nyttårsforsettet sprer seg raskt og han havner i uventede situasjoner.

"Jeg kysser alltid fremmede på nyttårsaften", sier hun og retter på lua. Hun konstaterer det bare, eller er det en utfordring? Sebastian vet ikke riktig. "Jeg også", sier han, selv om det ikke r sant. Hun kremter og svelger." Vet du at nyttårskysset forteller hvordan resten av året kommer til å bli?" Sebastian drar vanten over munnen og rister på hodet." Hvordan kommer det til å bli, da?". Hun biter seg i leppa da hun legger enden av skjerfet over skulderen. "Det blir et fint år." Hun rynker panna og lar blikket sveipe over ansiktet til Sebastian. "Et overraskende fint år." (s. 10)

I Sebastian sin vennegjeng finner vi Fride som er forelsket og kjæreste med Miriam, Johannes som har et mørke i seg som ingen når helt inn til, og Yodit som er det nyeste tilskuddet i gjengen og prøver å finne sin plass. Linn og Aron er et søskenpar med ganske ulike interesser som begge krysser veier med den nevnte vennegjengen.

Anna Ahlund sin andre ungdomsroman har som mange andre skandinaviske ungdomsbøker før fått SKAM-stempelet. Denne gangen kanskje med rette. Vi møter flere hovedpersoner i en vennegjeng og deres kjærester, vi møter definitivt mange som befinner seg utenfor det heteronormative og deler av teksten er SMS- og chattemeldinger. I tillegg møter vi ganske frilynt ungdom. Det ingen ser har mange eksplisitte sexscener som ihvertfall skiller den veldig fra de fleste amerikanske ungdomsbøker jeg har lest, men i det hele tatt er det sjelden jeg leser så detaljerte sexscener i noen bøker. Og ja, jeg blir litt brydd, men så er det bare bra å bli røsket litt i.

Det fineste med boken er at det ikke problematiseres at Sebastian har sex med både gutter og jenter, eller at Aron er homofil, eller at Fride kalles hen. Det er helt naturlig, som det burde være i 2018. Selvfølgelig er det ikke nødvendigvis så enkelt å være homofil ungdom i dag, men det er godt at vi i litteraturen også kan få møte ungdom som er trygg på den delen av sin identitet.

Som i stadig flere av de beste ungdomsbokforfatterne før henne finnes det en del kulturelle referanser. Ungdommene vi møter er nemlig opptatt av både musikk, billedkunst og litteratur. Karin Boye er den som får størst betydning i boken der flere av hennes dikt er med. Det er et ukjent forfatterskap for meg, men et jeg bør sjekke ut.

Jeg vil gjerne lese mer av Anna Ahlund. Hun kom med Bare, du i 2016, som i følge Beathe er hakket bedre enn denne. Selv om det er mye alvor og sterke følelser Det ingen ser, oppleves den som mer feel-good enn trist. Boken er ganske lettlest med mye dialog og som nevnt noen meldingsutvekslinger. Ungdommene vi møter fremstår troverdige, men selv om jeg liker godt ulike synsvinkler, så er det flere av karakterene jeg gjerne skulle kommet litt nærmere innpå. Både Yodit og Johannes blir jeg nysgjerrig på og kunne vært mer utbrodert, men da hadde muligens boken på nesten 400 sider blitt for omfattende. Jeg synes likevel at spesielt Johannes sin historie ble for kort behandlet.

I Ishavspirater av Frida Nilsson møter vi Miki og Siri, to søstre som vokser opp i Blåvik, på en øy i Ishavet, sammen med sin far. I bokens univers herjer en piratkaptein ved navn Hvithode. Han er spesielt fryktet fordi han kidnapper barn og tar dem med til kullgruven sin der de er dømt til å bli for å jobbe til sin død. Det er nettopp dette som skjer med Siri, den yngste av søstrene, en dag de to er ute for å finne mat. Miki er fortvilet og føler skyld for å ikke ha passet på søsteren bedre. Hun bestemmer seg for å finne gruven til Hvithode og legger ut på en reise mot faren sin både viten og vilje. Egentlig har faren selv tenkt å dra, men fordi han er både gammel og syk, drar hun i hans sted. Hvor gruven er eller hvorfor det er barn han skal ha til å jobbe der vet ingen, men det stopper ikke Miki. Og det er her boken virkelig starter.

Ishavsprater har en ganske klassisk eventyroppbygging. Miki skal ut på en reise, både helt bokstavelig, men også en reise for hennes egen utvikling. Hun skal utsettes for farer, finne nye venner og fiender, og lære at ikke alle er til å stole på selv om de utgir seg for å være det. Det er ganske brutal lærdom og handling uten at det blir grafisk på noen måte. 7-åringen min synes det var litt skummelt, men ikke mer enn at det ble spennende. Miki er for øvrig en tøff jente som aldri gir seg i jakten på lillesøsteren.

I boken får vi både bli godt kjent med hovedpersonen samtidig som her er mye ytre handling i løpet av reisen hennes. Hun møter som sagt en god del utfordringer, og også noen skapninger som gir boken preg av fantasy. Jeg kan nevne havfruer, men ikke helt slike som vi er vant med fra for eksempel Disney, og hvalhøner, et dyr Miki har fått et spesielt lag med. Som tittelen mer enn antyder er det også en svært kald reise hun legger ut på og det spesielle landskapet i Ishavet spiller en stor rolle i boken.

Ishavspirater har jeg altså lest sammen med min datter på syv år, og vi har holdt på siden etter jul en gang. Vi likte begge boken, men den var noe lang (394 sider) og muligens litt for omstendelig for henne. Nå er ikke det egentlig noe negativt at forfatteren tar seg litt god tid, for en god fantasy/eventyr krever jo litt oppbygging av univers og plott. Og ikke minst har jeg lest nok av barne-og ungdomsbøker som raser altfor fort avgårde. Det skal altså ikke denne boken beskyldes for. Og det gjør at jeg absolutt kan anbefale boken til mer erfarne lesere, og også voksne vil kunne ha glede av denne.

Boken fikk August-prisen i Sverige og var nominert til Nordisk råds litteraturpris da den kom ut i Sverige.

Les også Hedda hos Boktanker sitt langt mer utfyllende innlegg om boken.

Dette leste jeg i april: årets første lydbok og norske 2018-roman

Til tross for påskeferie ble det ikke så mye lesing som jeg hadde håpet i april. Men det blir det jo sjeldent. Antallet er ikke så veldig mye å skryte av, men jeg fikk tross alt lest flere gode bøker. Blant annet årets første norske roman fra 2018, hørt ferdig min første lydbok for året og startet på tidligere års Man Booker-vinnere, før tidenes vinner skal kåres i juni. Disse bøkene leste jeg i april:

Det angår også deg av Herman Sachnowitz
Borderline av Liza Marklund
Amsterdam av Ian McEwan
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo

Det angår også deg er en bok jeg har hørt om fra jeg var liten, men enda ikke fått lest. Jeg fikk den til bursdagen i fjor og i påsken var det akkurat den boken jeg ville lese av en eller annen grunn. Herman Sachnowitz sin bok er hans egen historie fortalt av Arnold Jacoby. Sachnowitz var en av åtte søsken som ble sendt til Auschwitz sammen med faren, og den eneste som kom ut av det i live. Etter å ha lest denne boken virker det ganske utrolig at noen i det hele tatt kom ut av utryddelsesleiren med livet i behold. Historien han forteller er i det hele tatt så grotesk og grusom at det nesten ikke er til å fatte og nesten ikke mulig å ta inn over seg. Sachnowitz gjør også mange interessante observasjoner og refleksjoner rundt mennesket, hva et mennesket utrolig nok kan være i stand til å tåle, og ikke minst i stand til å gjøre under visse omstendigheter. Det er en viktig bok å lese uansett hvor grusom den er, eller spesielt derfor, for snart er det ikke flere igjen til å minne oss om hva som skjedde under andre verdenskrig, og historien vil blekne uten denne typen tidsvitnefortellinger.

Borderline av Liza Marklund er den niende boken om journalisten Annika Bengtzon. Jeg er ikke sikker på om jeg kan påstå at jeg har lest alle de tidligere åtte, for jeg må innrømme at det var en eller to av titlene jeg ikke kan huske da jeg leste gjennom titlene som kom før denne. De tre siste bøkene har jeg hørt på som lydbok og det fungerer bra. Det er krim med spennende plott og hovedkarakteren er kjent for meg fra før. Jeg har slitt med lydbøker en stund, så her er det best å helgardere seg ved valg av bok. Jeg har alltid likt journalistkrim bedre enn politikrim, selv om jeg vanligvis foretrekker mer utradisjonell krim/thrillere som er enkeltstående. Annika Bengtzon er i grunn ikke så ulik flere av de emosjonelt avstumpede politimennene jeg har gått så lei av gjennom årene, men siden hun er kvinne tilgir jeg det lettere.

I Borderline er ektemannen til Annika, Thomas, som hun nettopp har blitt sammen med igjen, kidnappet under en jobbreise i Kenya. Det skjer også forbrytelser i Stockholm, en mulig seriemorder, men det er kidnappingssaken som er hovedplottet i boken. Det er stort sett Annika vi følger i boken, men vi får også kapitler fra ektemannen Thomas i Kenya og Kveldspressens sjefsredaktør, som har vanskelige avgjørelser å ta i en presset økonomi for avisen. Jeg synes sideplottet med drapene i Stockholm var litt forstyrrende og forstår ikke helt hvorfor det er med. Ellers synes jeg boken er ganske spennende og jeg likte at vi også fikk følge kidnappingsdramaet på nært hold gjennom Thomas, selv om Annika for det meste oppholder seg i Sverige.

Amsterdam av Ian McEwan fikk Booker-prisen i 1998 og har derfor en mulighet til å bli tidenes Booker-vinner. I anledning prisens 50-årsjubileim holder en jury i disse tider på å lese seg gjennom hvert sitt tiår med vinnere for å plukke ut sin favoritt. En vinner fra hvert tiår skal deretter være en del av en nominasjonsliste som alle kan stemme på slik jeg har skjønt det. Dette er altså grunnen til at jeg har lyst å lese noen av vinnerne nå, så har jeg noe å sammenligne med når jeg etter hvert skal lese juryens favoritter. I tillegg hadde jeg flere av disse bøkene på leselisten og i bokhyllen allerede.

Ian McEwan har allerede fått to forsøk av meg (Sementhagen og On Chesil Beach) uten at jeg ble så kjempebegeistret. Og det til tross for at flere har utropt de to bøkene til sine McEwan-favoritter. Jeg hadde derfor liten tro på at han var en forfatter  for meg. Men siden de samme som har anbefalt de to nevnte bøkene har Amsterdam som sin minst likte bok, så ble jeg både nysgjerrig og gikk i gang med lesingen med lave forventninger. Jeg endte opp med å like boken ganske godt og tenker jeg skal lese mer McEwan ved en senere anledning (og muligens gi Chesil Beach en ny sjanse).

I Amsterdam møter vi to gode venner og suksessfulle menn i en begravelse. Begravelsen er for Molly, begge mennenes tidligere kjæreste/elskerinne. Vernon er sjefsredaktør i avisen The Judge, mens Clive er en av Storbritannias mest suksessrike komponister. Vernon sliter med opplagstall og Clive står ovenfor en stor utfordring, han skal komponere et milleniumsstykke til et stort tusenårskiftearrangement i Amsterdam. Etter begravelsen inngår de to en pakt om at de aldri skal la den andre lide og leve et så uverdig liv som Molly måtte gjøre på slutten av sitt. Dette skal vise seg å sette i gang en rekke hendelser der både deres moral og vennskap blir satt på prøve og konsekvensene er uante. Her er både presseetiske dilemma og rent menneskelige. De menneskelige vil stort sett alltid være aktuelle, mens de presseetiske er kanskje enda mer aktuelle enn noen gang i det politiske klimaet vi har i dag. Amsterdam har en satirisk tone der det meste blir satt veldig på spissen. Jeg tror en del lesere har hatt problemer med det og at det virker urealistisk. For min del er det akkurat det jeg liker. Jeg synes boken har noe Roald Dahlsk over seg, og da tenker jeg mest på novellene hans for voksne. Det er utspekulert og ingen slipper billig unna.

Til slutt leste jeg min første norske roman utgitt i år og det var et gjensyn med en tidligere favoritt. Marit Eikemo sin Alt inkludert ble lest, likt og nominert til Bokbloggerprisen for to år siden. Denne gangen heter boken Gratis og uforpliktande verdivurdering og nok en gang tar hun samtiden på kornet. Denne gang handler boken om en småbarnsfamilie i en litt for trang leilighet, og drømmen deres om enebolig. Og ikke hvilken som helst enebolig. Det må være i det strøket der det virker så idyllisk, der alle brikkene i livet deres bare må falle på plass. Ja, dette handler om lengselen etter et bedre liv, at det blir bedre bare vi kommer over på andre siden, der gresset er så friskt og grønt. Marit Eikemo skriver godt, morsomt og treffende. Jeg kjenner meg godt igjen i mange situasjoner, og heldigvis ikke så godt igjen i andre. Som småbarnsmor kjenner jeg meg godt igjen i frustrasjon over rot, kaos og lite tid og overskudd, og tanken om at bare man hadde hatt et "bedre" sted å bo så hadde alt ordnet seg. Innerst inne vet jeg jo godt at det blir like rotete og kaotisk uansett, og lite tar vel mer av tiden og overskuddet ditt enn å flytte. For bokens hovedperson blir drømmen om det perfekte livet nærmest en besettelse. Hun har en mann, og har fått de to etterlengtede barna, nå mangler hun bare huset. Boken er spennende og så lettlest sammenlignet med mye annet jeg har lest i det siste, at jeg nå lengter etter mer norsk samtidslitteratur. Boken fikk jeg gratis av Samlaget.

Nå er mai allerede godt i gang og lesingen går foreløpig litt trått. Jeg holder på med ny lydbok, ny Booker-vinner og skal fortsette med David Copperfield. Jeg håper også å få lest enda en Booker-vinner, enten Coetzee eller en av de tre siste årenes vinner som alle er påbegynt. Hva er dine leseplaner for mai?

Dette leste jeg i mars: gjensyn med favorittforfattere

Mars ble nok en vintermåned, til tross for at enkelte krokus har forsøkt å komme opp. Men været er jeg i grunn ganske lei av å snakke om og å klage over. Sommeren kommer først i september;-)
Mars har ellers bestått av internasjonal Booker, der langlisten kom i midten av måneden. Jeg har fått lest én bok foreløpig og lurer på å vente med flere til kortlisten kommer neste uke. Det har også vært påskeferie, og jeg har hatt over en ukes ferie, men fikk ikke lest så kjempemye likevel. Det er begrenset hvor mye tid en kan sitte med nesen i en bok når man ferierer med familie og besøker familie. Men leselysten nærmer seg topp, og det er det viktigste. Ellers er det bare å innse at uten lydbøker og barnebøker, som det har vært lite av så langt i år, så rekker jeg sjelden mer enn 4 bøker på en måned. Og det er ikke så aller verst det. Disse bøkene leste jeg i mars:

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Hver dag av David Levithan
The White Book av Han Kang
Almost Love av Louise O´Neill
Snokeboka av Lisa Aisato

Først ut var marsboken i Labben sin lesesirkel på Goodreads. Kategorien var potensielle Booker-nominerte til langlisten som kommer i juli, og valget falt på Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward. Denne boken likte jeg veldig godt og jeg vil kalle den en bok i min gate. Den har en touch magisk realisme, overtro, menneskelige relasjoner, tragiske skjebner og er samfunnskritisk. Boken veksler mellom tre ulike fortellerstemmer, Jojo, Leoni og Richie. Jojo er en 13 år gammel gutt som bor med moren og besteforeldrene sine. Moren, Leonie, er afroamerikansk, sliter med å ta vare på både seg selv og barna, og faren Michael, som er hvit, sitter i fengsel. Richie er en ung fange som bestefaren til Jojo møtte og følte ansvar for da han selv satt i det samme fengselet som svigersønnen nå sitter i. Sing, Unburied, Sing  sier nok en god del om det amerikanske samfunnet i dag, spesielt om raseproblematikk, narkotikaproblemer og fattigdom, som alle tre henger sammen. Boken har et poetisk språk, men er relativt lettlest og er en både vakker og vond fortelling.

Hver dag av David Levithan er en bok jeg har hatt på leselisten, i diverse skolebibliotekhyller og i egen bokhylle ganske lenge. Nå når den skal komme som film fikk jeg plutselig ett spark bak til å lese den. Jeg har hørt mye bra om den, men må si jeg ble litt skuffet... Hver dag handler om A, som av ukjent årsak ikke har en egen kropp, men våkner opp i en ny kropp hver dag. Slik har livet til A alltid vært. Når han en dag våkner opp som kjæresten til Rhiannon ender han opp med å forelske seg i henne, og han/hun begynner å bli mindre forsiktig med hvordan andres liv kan påvirkes ved at han/hun låner kroppen deres en dag. Dette blir det bråk av. I starten er jeg veldig fascinert. Hva gjør oss til den personen vi er? A er kjønnsløs, har ikke familie eller venner og har nye mennesker rundt seg hver dag. Her er det mange interessante aspekter. Min opplevelse gikk likevel fra at jeg synes dette var fascinerende til å bli litt mer søkt med for mange ubesvarte spørsmål. I tillegg synes jeg kjærlighetshistorien tar for mye plass. Dette endte opp med å bli mer en kjærlighetshistorie enn den interessante historien det så ut til å være i første halvdel. Boken fikk jeg gratis fra Gyldendal.

Levende og døde av Han Kang var blant mine favoritter fra i fjor og gledet meg derfor til en ny bok av forfatteren. Da hun nok en gang kom på langlisten til den internasjonale Booker-prisen annonsert i mars, så var anledningen der. The White Book er en rekke selvbiografiske korte tekster som tar utgangspunkt i hvite ting. Han Kang skriver spesielt om sin eldre søster som døde like etter fødselen, om sine egne tanker og sorg og hvordan foreldrene hennes må ha opplevd det. Enkelte av tekstene gjør veldig inntrykk på meg, mens andre sliter jeg med å ta innover meg. Jeg tror ikke jeg var helt mottakelig for denne boken akkurat nå og håper å lese i den igjen på et annet tidspunkt. Jeg synes ofte det er litt vanskelig å lese lyrikk og kortprosa og er heller ikke så veldig vant med det. Jeg får alltid med meg bruddstykker, men føler ikke jeg får fullt utbytte. Her er det bare å øve seg på den måten å lese på før jeg gir meg i kast med denne igjen.

I fjor leste jeg den sterke Printz-nominerte Asking for it av den irske forfatteren Louise O´Neill. Da hun kom med ny bok i år, denne gang for voksne, var jeg raskt ut med å kjøpe den, og den ble første bok ut i påskeferien. Nok en gang har O´Neill skapt en ganske usympatisk, men realistisk hovedperson, Sarah. Denne gang havner hun i et destruktivt forhold med en eldre mann, Matthew. Til tross for at hun er skeptisk til ham i starten blir hun etter hvert tiltrukket og ganske besatt av rikdommen og makten hans. Hun lar han fullstendig ta kontrollen over henne og resten av livet hennes er det ikke lenger så nøye med. Boken har diverse frempek og skifter mellom å fortelle oss om hovedpersonens liv i nåtid og da hun traff og hadde et forhold til Matthew.

Almost Love er en spennende, ubehagelig og drivende bok som er vanskelig å legge fra seg. Til tross for tittelen og at den handler om en romanse, er dette ingen romantisk bok. Sarah blir så absolutt utnyttet av Matthew, men han er likevel ikke alene skyld i hennes dårlige valg i livet. Hun slet med å forholde seg til sine nærmeste også før hun møtte ham, og det blir ikke bedre etterpå. Hennes problematiske forhold til sin far og at moren døde da Sarah var barn, er nok også en god del av årsaken til at hun har problemer med å knytte seg til andre mennesker. Dette er også noe av det boken utforsker. Til tross for at boken har kvaliteter og jeg ble veldig revet med i den, sliter jeg litt med å se hva forfatteren vil at vi skal få ut av historien. Det er uansett forfriskende å lese om kvinnelige hovedpersoner som er så full i feil og tar så mange dårlige valg som Sarah.

Jeg satte meg et mål i starten av 2018 om å lese flere bøker av forfattere jeg har lest og likt veldig godt tidligere. Denne måneden har jeg lest hele tre bøker av forfattere bak noen av mine favorittbøker. Lisa Aisato leser jeg vel en ny bok av i året og de gamle leser jeg på nytt og på nytt, så hun teller nesten ikke.  Snokeboka kom akkurat i tide til at yngstedatteren ble fire år og den er allerede lest flere ganger. Den handler om å være flue på veggen, men helt bokstavelig, om en flue som ser hva som foregår bak husets fire vegger. Boken tar utgangspunkt i en rekke mennesker som står samlet i en heis. På de påfølgende sidene får vi vite litt om hvem disse menneskene er når de er hjemme hos seg selv. Med Lisa Aisato sine bøker er det muligens slik at mor får enda mer utbytte og glede av bøkene enn barna, men begge jentene min liker dem godt. Snokeboka er kanskje litt mer tydelig morsom enn Aisato sine siste utgivelser, men som alle hennes bøker også sår og ettertenksom. Og så holdt jeg på å glemme å nevne Lisa Aisato sine praktfulle illustrasjoner.

April er allerede nesten en uke gammel og ingen bøker er foreløpig ferdiglest. Jeg har som vanlig planer om en god del jeg skal lese. Jeg skal lese ferdig noen av bøkene jeg holder på med, høre ferdig årets første lydbok, og så har jeg planer om å begynne på rekken av tidligere Booker-vinnere frem mot Man Booker sin kåring av tidenes vinner i mai/juni. I tillegg vil jeg lese i hvert fall en bok til enten fra lang- eller kortlisten til de internasjonale Booker-prisen. Hva er dine planer?