En veldig forsinket oppsummering av oktober og desember

Jeg har vært rimelig flink med månedsinnleggene i år, frem til høsten kom for fullt. Høst, førjulsrus og forberedelser, masse nye bøker, og så videre, tok visst overhånd. Lesegleden har kommet og gått, men mest kommet faktisk, men blogglysten har vært helt fraværende. Etter en noe laber oktober med kun 3 leste bøker, kom november med hele 8 leste bøker. Noen bøker er allerede blogget om i egne innlegg og får ikke noe videre omtale, mens andre er lest og nesten glemt fordi det er så lenge siden (og de ikke gjorde så voldsomt inntrykk kanskje), men noen nye favoritter har det også blitt. Blogglysten er i grunn ikke tilbake, men plikten kaller, så her kommer en noe hastig og sikkert rotete oppsummering av bøkene  som ble lest i oktober og november:

Speak av Laurie Halse Anderson
En sånn jente av Monica Flatabø
Berge av Jan Kjærstad
Havet ved enden av veien av Neil Gaiman
When Dimple Met Rishi Sandhy Menon
Månen følger etter meg av Ingvild Nielsen og Jens Kristensen
MISS av Synne Sun Løes
Så lenge ingen ser oss av Anders Totland )
Autumn av Ali Smith
Bruddlinjer av Heidi Sævareid
Heksene av Roald Dahl

I oktober leste jeg to bøker om voldtekt, en amerikansk kritikerrost ungdomsroman som har stått på leselisten lenge, og en norsk dokumentarroman. Begge to var sterke leseropplevelser, og sistnevnte har fått et eget innlegg. Speak handler om Melanie som akkurat har begynt på high school. Leseren får vite at det har hendt noe tidligere den sommeren, på en fest. Melinda ringte politiet som brøt opp festen, noe som gjør henne lite populær blant sine medelever. Ikke en gang sine tidligere venninner vil ha noe med henne å gjøre. Men vi som lesere skjønner at det ligger mer bak, noe som Melinda ikke forteller, hun forteller i det hele tatt svært lite, for hun har sluttet å snakke. Jeg har tidligere lest og likt Laurie Halse Anderson sin Vinterjenter som tar for seg en ung jente med spiseforstyrrelser. Speak grep meg enda mer enn denne. Historien blir fortalt oss gjennom Melinda sin stemme, og den er til tider både morsom, sår og troverdig. Hun har blitt en som observerer, men nesten ikke deltar, og føler hun er i ferd med å miste seg selv. Akkurat som i Vinterjenter kjennes det som et troverdig innblikk i psyken til en som går gjennom vanskelige ting. Speak kom ut for nesten 20 år siden, men blir stadig trukket frem, og gitt ut i nye utgaver, og dessverre er historien like aktuell.

Huset ved enden av veien endte opp med å bli en ørliten skuffelse. Det gikk tregt å lese den og den grep meg ikke så mye som jeg håpet. Her har jeg gått rundt og trodd at Neil Gaiman er en potensiell favorittforfatter og så har jeg bare likt de to bøkene av ham jeg har lest sånn passe. Og boken fikk meg rett og slett til å lure på om jeg egentlig ikke er så glad i fantasy likevel. Jeg håper det er timing, at fantasy er noe som passer meg utmerket enkelte ganger, mens andre ikke. For Gaiman skriver stemingsfullt og godt, men jeg har problemer med å leve meg ordentlig inn i historien, og kjenner en irritasjonsmurring over noen av de overnaturlige elementene. Jeg er usikker på hva det er som ikke stemmer, og har verken planer om å gi opp fantasy eller Neil Gaiman helt enda. Jeg tror rett og slett jeg skal ha et eget sci-fi og fantasymål i 2018, for jeg har mange bøker jeg vil lese og har lest lite i disse sjangrene de siste par årene. Dette må jeg jo finne ut av.

En "sjanger" jeg ikke har lest lite av de siste årene er YA, engelskspråklige ungdomsbøker. Her er det mange gode bøker og mange middelmådige. When Dimple Met Rishi var i sistnevnte kategori. Den handler om to indisk-amerikanske ungdommer som møtes fordi foreldrene vil at de skal gifte seg. Forviklingene oppstår når guttens familie har fortalt ham om planen sin, men jenten sine foreldre ikke har det. Historien er søt den, men litt for forutsigbar, og ikke morsom nok, til at den blir virkelig god. Denne boken fortjente ikke helt all hypen den har fått synes jeg.




Det ble litt norsk 2017-lesing i både oktober og november. I oktober rakk jeg også årets andre norske 2017-roman, nemlig Berge av Jan Kjærstad. En bok som er kåret til en av årets beste bøker av mange kritikere, men selv er jeg ikke full så begeistret. Boken fikk et eget innlegg tidligere. I november bestemte jeg meg for, at til tross for at jeg har lest veldig mye mer i åpen klasse enn i romanklassen til Bokbloggerprisen, at jeg ville fortsette å lese mest i åpen klasse. Det er fint å ha relativt god oversikt i noen kategorier, for jeg kan umulig rekke over alt. Jeg leste dermed tre nye norske ungdomsbøker på rad, alle gode, og de fikk et felles innlegg da. En bildebok ble det også tid til. Månen følger etter meg er en stemningsfull og fin bildebok for barn om å føle seg alene. En jente som blir holdt utenfor i barnehagen, blir venn med månen, som også er ensom. Boken har vakre illustrasjoner og en fin historie, men den gjorde likevel ikke det store inntrykket på den ene gjennomlesningen den til nå har fått. Min yngste datter var overhodet ikke interessert i å lese denne sammen med meg og min eldste bare sånn passe, da hun helst vil lese alt av Roald Dahl for tiden. Så mulig jeg får lese gjennom den igjen selv før nominering i januar. Boken fikk jeg av Mangschou forlag.

Man Booker- vinneren ble avslørt i oktober, men jeg har i grunn ikke gjort meg helt ferdig med årets kortliste enda. Jeg har en påbegynt Lincoln in the Bardo (vinneren) og en urørt History of Wolves stående i skal lese snart-hyllen i stuen. I november leste jeg kortlistede Autumn, mitt første møte med Ali Smith. Et av de første kapitlene handler om en interaksjon mellom bokens hovedperson Elisabeth og en ansatt på det lokale postkontoret. Hun er der for å søke om nytt pass, og han er der for å motarbeide dette kan det virke som. En absurd og komisk situasjon som fikk meg til å le høyt både mens jeg leste og lenge etterpå. Et kapittel som gjør boken verdt å lese alene. Boken inneholder noen flere artige situasjoner, men er ellers ikke særlig morsom. Den er kalt en Brexit-roman og er innom blant annet flyktningekrise, fremmedfrykt og byråkrati, men mest handler den vel om Elisabeth sitt vennskapsforhold til sin eldre nabo, Daniel. Autumn er en bok uten noe tydelig plott og med det som for meg fremstår som opphakkede historier, alt fra absurde som den nevnte på postkontoret, barndomsminner, nåtid med Daniel på sykehus, og til mer drømmeaktige sekvenser. Jeg ble litt forvirret under lesingen, for her må man bare flyte med tror jeg, og kanskje reflektere mer over det man leser enn jeg hadde overskudd til da jeg leste den. Jeg likte boken selv om dette ikke er min favorittype bok. Mest sannsynlig vil jeg prøve å få lest neste bok, Winter, også, og i hvert fall mer av Ali Smith en gang. En forfatter som får meg til å le så mye, er definitivt verdt å møte igjen.



Til slutt i november fullførte 7-åringen og jeg Heksene, en bok jeg ikke leste selv som barn, men kun så filmen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme scenene der heksene avslører sitt egentlige utseende og ondskap. Roald Dahl har en herlig fandenivoldsk stil som jeg alltid har vært fan av, og heldigvis liker 7-åringen det også. Jeg var litt i tvil første dagen vi begynte å lese den på sengen og bestemoren til hovedpersonen forteller om hekser som spiser barn, og dette like etter at han har mistet begge foreldrene sine i en ulykke. Men 7-åringen ble mest fascinert og litt skremt. Vi gikk rett på Georgs magiske medisin etterpå og hun har ønsket seg flere av hans bøker til jul. Selv har jeg allerede kjøpt litt for mange bøker (og presanger) til henne, så håper noen andre familiemedlemmer stiller opp her.

Da blir det nok juleferie her på bloggen og så får jeg oppsummere årets lesemål i januar, men kan røpe at det ser veldig bra ut for min del. Jeg kommer også til å skrive et innlegg over de beste bøkene jeg har lest i 2017, og kan si såpass at dette blant annet har vært sakprosaens år, og at året har inneholdt usedvanlig mange veldig gode leseopplevelser. God jul til alle dere som har forvillet dere inn hit på bloggen:-)

Tre av årets (beste) norske ungdomsbøker

Vi nærmer oss årets siste måned med stormskritt. De siste lesemålene skal oppnås for noen av oss, og den norske bokhøsten, med tilhørende nominasjoner til neste års bokbloggerpris skal avrundes den nærmeste måneden. Det er derfor på tide å skrive om og anbefale tre norske ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Alle tre kan fint leses av voksne, og ingen av dem er å anbefale til lite erfarne lesere:

MISS av Synne Sun Løes:

Ea er bokens hovedperson. Hun er svært overvektig og har foreldre som overpresterer på flere områder. Tanten som hun identifiserte seg med tok livet av seg, og nå har hun rett og slett tatt en time-out fra skolen og livet der ute, til spesielt morens fortvilelse. Boken har en humoristisk og overdreven, satt på spissen-tone hele veien, som jeg etter hvert likte veldig godt. Ea protesterer mot prestasjonsjaget, mot skjønnhetsidealer, med å være seg selv, og å nekte å være en del av det. Hun kompenserer også sin usikkerhet, at ingen forstår henne og så videre, ved å spise, helst feit og usunn mat, og til slutt er hun avhengig. Men er hun egentlig så syk som blant annet foreldrene vil ha det til? Trenger hun psykolog og "en såkalt spiseforstyrrelse-ekspert"? Eller bare nekter hun å være med på en utvikling som de fleste andre bare flyter med på uten å egentlig synes det er greit de heller?

"PAPPA: Du er den du er, og sånn er det. Men du kan bli noe annet, du har det i deg, jeg vet du har det i deg, Ea, disiplinen som skal til, jeg vet det. Det er for pokker jeg og mamma som har laget deg. Noe må du ha fått av oss. (Banker meg oppmuntrende på den ene skulderen. Løper videre.) (s. 246).

MISS er en morsom, tankevekkende, treffende og veldig god bok. Ea har et utenforblikk på menneskene rundt seg som gir oss skarpe observasjoner. Den er også sår og varm. Jeg ville først og fremst anbefale boken til litt moden ungdom, og gjerne de som liker John Green sin stil. De kan minne både i den humoristiske og intelligente tonen og at MISS i likhet med hans bøker har mange kulturelle referanser. Boken er nok litt omstendelig og har en form som varierer fra ulike oppramsinger, brev, beskrivelser og vanlig fortellende stil. Dette gjør boken både spennende og dynamisk, men kanskje også litt krevende for mindre rutinerte lesere.

Klærne til en tjukkis bør ikke være svarte. Det er dessverre litt for mange tjukkiser som har lest i bøker og blader at svart virker slankende. Noe som muligens stemmer, men det som er verre, er at svart uttrykker: Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit. Å kle seg i Depresjon, Angst, Død og Dårlig Selvtillit er ekstremt mye verre enn å se en halv kilo slankere ut, når man uansett er i sizen Flodhest (s. 93).

Så lenge ingen ser oss av Anders Totland:

"Eg hata søndagar. Og måndag var nesten lik. Tysdag òg. Først når onsdagen kom, begynte mamma å sjå fram mot neste helg. Midt mellom helgene var mamma i ein slags balanse. Onsdag var bra (s. 7).

Så lenge ingen ser oss er en vond og intens leseopplevelse. Moren til Jon fester i helgene og er på nedtur mesteparten av uken. Og søndagene er aller verst. Men en søndag skjer det noe, Ole står på kjøkkenet og lager frokost til Jon og moren, og det viser seg at han har tenkt å bli hos dem, selv når moren har dårlige perioder. Stemningen i huset letter, Jon kan plutselig ha med folk hjem, Ole blir etter hvert trener for fotballaget og livet virker enklere enn på lenge. Helt til Ole inviterer med seg Jon på campingtur, bare de guttene.

"Eg kjende det litt i magen då eg begynte å ta av plagga. Men Ole hadde jo rett. Det var berre oss karane på tur. Det var ingenting å vera redd for. Eg ville i alle fall ikkje visa meg som ei pyse for Ole (s. 30).

Anders Totland mestrer absolutt kunsten å si mye med få ord, som han også viste i fjorårets Engel i snøen. Han klarer å gi oss bakgrunnen til Jon og moren på under et par sider, en bakgrunn som gir en forståelse for videre handling. Han klarer å introdusere en karakter, Ole, og først og fremst å etablere den tryggheten han blir for Jon etter at både han og lokalsamfunnet har brukt tid på å gi ham tillit. Totland klarer å skape en uhyggelig stemning, bygge opp til at noe fælt skal skje, med påfølgende ettervirkninger. Og ikke minst å vise oss den vanskelige situasjonen Jon kommer i etterpå i og med at han i løpet av årene også har fått en lillebror. En lillebror som vil være med pappa på camping.

Boken er på i overkant av 100 sider med luftig skrift, og har meg fra første setning og helt til siste. Jeg leste den i et jafs og var på én måte glad når det var over. Språket er konsist, men her er også en del å hente mellom linjene. Det eneste jeg har å utsette på denne uhyggelige og sterke boken er at slutten kommer for brått og blir kanskje noe lettvint. Den tar likevel ikke vekk alle de viktige spørsmålene boken kan vekke i en leser og forståelsen vi får av Jon.

Bruddlinjer av Heidi Sævareid:

Etter at Heidi Sævareid ga ut Slipp hold for noen år siden, har jeg lest alle hennes ungdomsbøker, til nå fire. I år kom hun med boken Bruddlinjer, som starter med Hedda og broren Daniel som reiser på festivalen Glastonbury i Skottland. Broren til Hedda har en tendens til å forsvinne både mentalt og fysisk i perioder og det gjør han også på denne turen. Hedda merker at han sliter, hun kan se på hele han når han forsvinner inn i seg selv. Under festivalen mister hun broren av syne og han dukker heller ikke opp neste dag. Selv om Daniel ofte forsvinner også fysisk uten å gi lyd fra seg over tid, har han nemlig alltid sagt fra til Hedda. Så når til og med foreldrene har sluttet å bli redd for ham, kan ikke Hedda slutte å bekymre seg. Boken handler mye om søskenforholdet disse to har. Forfatteren får godt frem det komplekse forholdet en har med nære familiemedlemmer. Det er nesten umulig å gi slipp, båndet er for sterkt, selv om det kanskje hadde vært det beste for begge.

Hedda både ser opp til og bekymrer seg for storebroren, Daniel har en "fri" og rastløs sjel, forholder seg lite til samfunnets normer og regler, men har det heller ikke spesielt bra hele tiden. Hedda har også viklet seg inn i et forhold med en eldre mann som liker å spandere reiser og ting på henne, et forhold hun ikke føler seg komfortabel med, som ingen hun kjenner vet om, og som hun heller ikke helt klarer å komme seg ut av.

Bruddlinjer tar oss også med inn i en mer alternativ verden, som i flere av Sævareid sine bøker, med Hedda sin fascinasjon for okkultisme, Tarot-kort og magiske ritualer. Dette funker både som et spennende krydder og et virkemiddel i hennes søken etter mening og kontroll. Hovedkarakterene i bøkene til Sævareid pleier vanligvis å teste ut grenser på ulike måter, både for å ta kontrollen tilbake og å slippe kontrollen. I flere av bøkene hennes befinner også karakteren seg et sted mellom flere leire, og også Hedda lever på en måte et dobbeltliv, eller i hvert fall et liv der hun holder delene skjult for hverandre. Boken handler i grove trekk om å finne sin identitet som i så mange andre ungdomsbøker. Med dette mener jeg på ingen måte at denne boken kjennes lite original eller at Sævareid gjentar seg selv.

Heidi Sævareid vil jeg si skriver ungdomsbøker for mer moden ungdom og voksne. Karakterene hun skriver om er ofte i slutten av tenårene, og hun skriver lett antydende, og lar leseren tenke selv, i hvert fall en god stund før hun avslører noe. I både Bruddlinjer og Slagside vil jeg si hun har skrevet bøker som er hakket mer modne enn hennes to første. Jeg synes alle fire er gode, men de to siste gir færre svar og gir dermed leseren mer å tenke på. Det er ingen tvil om at jeg vil fortsette å lese bøkene hennes.

Alle tre bøkene fikk jeg gratis fra forlagene Gyldendal og Aschehoug.

Norsk 2017: Berge av Jan Kjærstad

Et grusomt massedrap har skjedd, på en hytte i Nordmarka. En bauta og elsket Ap-politiker er blant de drepte, samt hans datter og del av den lovende nye generasjon Ap-politikere, deres respektive partnere og et barn. Landet er rystet.

Berge er delt i tre deler. Først møter vi journalist Ine Wang, som de siste årene har holdt på med en bok om en av de drepte, og opplever en blanding av samvittighetskvaler og glede over bokens plutselige aktualitet. I den andre delen møter vi dommeren Peter Malm, en tilbaketrukket mann som liker å drikke cocktail hos sin faste bartender, Edgar. Når han blir utnevnt som dommer i drapssaken blir han tvunget inn i rampelyset. Sist, men ikke minst møter vi Nicolaj Berge, sønn av en annen stor Ap-politiker, eks-kjæreste med en av de drepte, lite vellykket forfatter, og skal befinne seg på tiltalebenken for norgeshistoriens mest bestialske drap.

Berge er kalt en bok som ikke handler om 22.juli, men som heller ikke hadde blitt til uten hendelsene den dagen. Handlingene i boken vil jeg si er mindre omfattende enn de som rystet Norge i virkeligheten, uten at det er riktig å vekte grusomheter opp mot hverandre. Poenget er at det hele er litt forstyrrende da en del hendelser er så like, men likevel ikke, og jeg klarer ikke la være å sammenligne. Boken handler om en nasjons reaksjoner på grusomme hendelser, her sett gjennom en journalist, dommer og en tiltalt sine øyne. Hvordan avisene leter etter sensasjonelle overskrifter, folket ønsker hevn, og hendelser og karakteristikker av et annet menneske kan vris og vrenges på akkurat slik en vil.

Personlig synes jeg Berge var ganske treg å komme i gang med. Det er noe med språket benyttet i første del som gjør at jeg ikke kommer inn på karakteren Ine Wang, det fremstår lite naturlig og har en del veldig lange setninger. En jeg-forteller gjør ofte at leseren kommer nærmere inn på karakteren, men her fikk jeg ikke helt tak. Den indre kampen, det moralske kompasset hennes, noe grusomt har skjedd, men samtidig har hun fått sin livs sjanse. Jeg kjenner det ikke. Dommer Malm sin del synes jeg er hakket bedre, før Nicolaj Berge sitt som jeg synes er det mest interessante og mest spennende. Jeg kommer langt mer innunder huden på disse to, og kjenner dere indre tvil og kamp veldig godt.

Alle tre karakterene er i egne, og kanskje også andres øyne ikke særlig talentfulle. Ine Wang var en dyktig journalist, men har mistet grepet, Peter Malm sier selv at han skjuler sin egen talentløshet gjennom års erfaring og Berge "feilet som politiker og har gitt ut to novellesamlinger som fikk noen dårlige kritikker og ble ellers forbigått i stillhet. Men når Peter Malm leser novellesamlingene blir han overrasket og overbevist om at dette er en misforstått og stor forfatter. Leseren begynner også å lure på om denne Nicolai Berge er så talentløs og tafatt som han fremstilles:

"For meg formidlet Berges fortellinger først og fremst en livsfølelse, de sa meg noe om hvordan det var å se muligheter og forbindelser som tilhørte fremtiden, men som ble fornektet av de fleste andre. Det var en tone i disse novellene som jeg fant overmåte skjerpende, også fordi den lød så annerledes enn, hva skal jeg si, tidsåndens kammertone" (s. 234). 

Berge er spekket med intertekstualitet og kulturelle referanser, fra Bowie til Mahler, spesielt i de to siste delene av boken. Der de to mannlige karakterene deler interesse for skjønnlitteratur, holder Ine Wang seg helst til fakta. Unntaket er Dickens-romanen, Bleak House, som alle tre har et forhold til, men forstår noe forskjellig. Peter Malm bruker skjønnlitteratur, og spesielt litteratur som foregår i rettsvesenet, for å forstå mennesker, mens Berge, er selv forfatter, og opptatt av fortellingens makt.

Kjærstad ønsker å si noe om Norge slik jeg har forstått det. Først og fremst synes jeg sier han noe om hvor vanskelig det er å fortelle en historie, eller sin egen historie. Hvordan andre mennesker kan oppleve både et menneske og episoder i dets liv så forskjellig, og ikke minst hvordan vi mennesker former de ulike bitene for å passe til den fortellingen vi helst ønsker oss, eller trenger for å ha en mening i livet. Jeg synes kanskje "folket" fremstilles noe lettvint, og er litt vel hard og rask til å dømme. Det finnes, i motsetning til i 22.juli-saken, ingen tilståelse eller egentlige klare bevis mot den tiltalte. Deler av rettsaken fremstilles nærmest teatralsk, men det er gjerne meningen. Dommer Malm er den reflekterte, og virker å være en av de få som klarer å ta et skritt tilbake å sette spørsmålstegn ved det hele:

"Jeg klarte ikke å forene de fortellingene jeg hørte, med den resignerte, men stadig mindre demoniske skikkelsen som satt innesluttet ved siden av forsvarereren. Berge virket uleselig. Var han - denne unge mannen i en dobbelspent, gammeldags dress - en massemorder?" (s. 230).

Like etter at jeg hadde lest boken føltes det som en kompleks og intellektuell bok som måtte fordøyes og diskuteres litt. Nå når den er mer fordøyd, men ikke diskutert, må jeg si at jeg ikke har tenkt så altfor mye på den. Jeg endte likevel opp med å like den relativt godt, men ikke så godt som det virker som avisenes anmeldere gjør. Og hvis jeg skal være helt ærlig er den nok hakket for intellektuell for meg. Jeg har ikke rukket å lese flere norske romaner i høst enda, men håper og tror at jeg vil finne enda bedre romaner enn denne.

Les også innleggene til Bentebing, Anita og Kleppanrova om Berge.

Nedslående lesning om norsk voldtektskultur: En sånn jente

En sånn jente av Monica Flatabø har undertittelen, og er, en dokumentar om voldtekt. Boken handler først og fremst om Marte Stavrum og hennes tidligere samboer, Julio Kopseng, kalt Norgeshistoriens mest notoriske serievoldtektsmann. Marte forteller fra sitt ni måneder lange voldelige samboerskap med ham, og andre kvinner som har blitt voldtatt av Kopseng gjennom mange år forteller sine opplevelser. Flatabø har intervjuet enkelte av kvinnene, mens andre historier er hentet fra rettsdokument og lignende.

 I tillegg til Marte sin historie får vi høre ulike kvinners historier om voldtekt og overgrep. Boken forteller blant annet om Andrea Voll Vedum fra den såkalte Hemsedalsaken. Hun sier hun ble voldtatt av tre menn på et nachspiel i en campingvogn, men mennene blir frikjent i retten. Andrea, som i mediene fremstår så utrolig sterk og kampklar, viser i denne boken hvor vanskelig det kan være å leve videre med det som skjedde.

Noe av det aller mest skremmende for meg i denne boken er beskrivelsene av holdninger og episoder fra et ungdomsmiljø på Østlandet. Et miljø politiet og andre mener ikke skiller seg nevneverdig fra andre steder i landet: "Politi over hele landet beskriver seksualiserte og grenseløse ungdomsmiljøer" skriver forfatteren (s. 105). Fordi det foreligger mye bilde- og videomateriale fra det omtalte østlandsmiljøet er det godt kartlagt hos politiet, og i enkelte saker er det politiet som har anmeldt overgrep og ikke den som ble utsatt for det. Det er snakk om jenter ned i 14-årsalderen som er sterkt beruset. Den ene voldtekten beskrevet, skjer på et nachspiel i en kjellerstue mens foreldre sover ovenpå. Jenten får i etterkant kallenavnet "Felleshølet": "Nå fikk han kred i gjengen, mens hun ble kalt hore" (s. 103). To år senere på ny skole blir hun fortsatt minnet på hendelsen av medelever.

At den vanlige oppfattelsen av hva en voldtekt er, er noe som skjer i et mørkt smug der en fremmed overfaller en annen, er kanskje ikke så overraskende. Heller ikke at i realiteten skjer de fleste voldtekter av en person man kjenner, kanskje på en fest. Det skremmende som kommer godt frem i boken er at ofte vet verken overgriper eller offer at det kan ha skjedd noe kriminelt, det er vel bare sånn man må regne med når man drikker for mye tenker mange. Og så blir bilder distribuert, jenten blir hengt ut som løssluppen, og gutten blir hyllet. Ja, slik er det altså, i 2017, i Norge, i hvert fall i enkelte miljøer. Og at jenten sier nei er visstnok en del av et sosialt spill. En skal si nei noen ganger for å ikke virke for lett på tråden, og gutten skal mase seg til såkalt mase-sex. Det virker som det forventes at ansvaret ligger på den som ikke ønsker å ha sex, for å si det så tydelig at det umulig kan misforstås.

Høsten 2016 sa riksadvokat Tor-Aksel Busch på NRK at han ser en klar tendens der gutter utnytter berusede jenter seksuelt, for deretter dømme dem hardt for at de er lett på tråden. "Selvfølgelig er dette saker for straffeapparatet, sa Busch, men han var klar på at dette handlet om grunnleggende holdninger" (s.107). Det kommer frem mange historier i En sånn jente, som viser at ungdommer (og voksne) rett og slett vet for lite om sex. Ingen tenker over hvilke konsekvenser det kan få for en ung jente og bli utsatt for et overgrep, om det enten er under sterkt press, eller verre, at hun er for full til å kunne gjøre motstand, og at fordi du er gutt er det ikke slik at du bare kan ta deg til rette. Både gutter og jenter har disse holdningene. En far i det omtalte miljøet tok en prat med datteren sin om sakene som kom frem, hvorpå datteren sa: "Det er dårlig gjort å skylde på guttene. For de er jo litt sluts de jentene da" (s. 97).

Men disse holdningene er ikke bare hos de unge. Flatabø snakker med en advokat som forteller om dommer der overgrepsofferet får skylden, for å ha "lagt opp til sex". Og i Julio Kopseng-rettsaken kommer det frem at kvinner har anmeldt ham flere ganger tidligere, men blitt avvist hos politiet, og en ble fortalt at voldtekt ikke var et akutt-tilfelle da hun ringte nødtelefonen (s. 104).

Monica Flatabø trekker innimellom inn termer og teorier fra psykologien for å vise hvorfor mennesker oppfører seg på visse måter. Som for eksempel hvordan instinkter kan kicke inn og føre til at en ikke gjør motstand når en blir overfalt. En overlevelsesteknikk, ligg helt i ro og vent til det er over. Dette er et godt trekk av forfatteren som bidrar til å ta noe av ansvaret bort fra den som blir overfalt. For noe en nok må regne med om en rapporterer om overgrep, er at alt du gjorde før hendelsen og hva du hadde på deg, vil bli studert med en mistenksom lupe av både omgivelsene og rettsapparatet. Psykologen Patrizia Romito blir sitert med: "Hvis de ble voldtatt fordi de gjorde en feil, kan vi fortsatt tro at verden er et trygt sted, eller i hvert fall et forutsigbart sted. Og vi kan føle oss trygge på at hvis vi bare oppfører oss bra, vil ingenting så fælt skje med oss. (s. 93)" En mekanisme som selvfølgelig også kan overføres til veldig mye annet enn voldtekt.

Forfatteren trekker også inn egne holdninger, stiller spørsmålstegn ved dem, og egne opplevelser og reaksjoner: "Fortsatt kan jeg kjenne en lett irritasjon når jeg ser yngre jenter, lettkledde og fulle, ute på byen. Kvinner vet at vi må passe oss og ta ansvar. Vi leser om det jevnlig i avisen (s. 91). Dette aktiverer leseren. Vi gjenkjenner hvor lett det kan være å tenke at kvinnen også har et ansvar, og om ikke vi også har reagert ved å bagatellisere hendelser, unnskylde og kjenne på skyld, redsel og skam.

Det er sjokkerende at en mann som Julio Kopseng kunne voldta kvinner gjennom så mange år, før han endelig ble siktet og straffet. Både det at de som sa fra ikke ble tatt på alvor, men også at så mange ikke torde å si fra. En sånn jente gir også, gjennom Marte Stavrum sin fortelling, et innblikk i mekanismer som gjør at en kan bli værende hos et menneske som utsetter deg for vold både psykisk og fysisk. Boken viser frem skremmende holdninger og uvitenhet, både hos foreldre, ungdom, politi, rettsapparatet, og andre voksne rundt seksualitet og maktforhold som virker langt mer omfattende enn jeg hadde håpet og trodd. Gjennom disse ulike kvinnenes historier, og forfatterens egen stemme, gir den et bilde på hvor langt vi har å gå, også i Norge, på dette området.

Monica Flatabø har skrevet en god og viktig bok som er mildt sagt rystende og noe av det mer nedslående jeg har lest. Jeg skal gjøre mitt for å få flere til å lese den, men bekymrer meg likevel, og innser at de som aller mest trenger å lese den nok aldri kommer til å gjøre det.

Boken fikk jeg gratis av Vigmostad Bjørke.

Dette leste jeg i september: ungdomsbøker og norsk bokhøst dominerer

September er unnagjort, bokhøsten er her med høydepunkt etter høydepunkt, annonsering av Booker-vinneren nærmer seg, men i det siste har ikke leselysten og tiden vært helt på min side. Bokhøsten har dog vunnet over Booker denne måneden, og det er mulig jeg venter med Booker til jeg vet vinneren. Måneden inneholdt også et av årets bokbloggerhøydepunkt, nemlig Bokbloggertreffet. Det ble litt annerledes i år enn tidligere, siden Bokbloggerprisen ble delt ut på forhånd. Det var like fullt veldig kjekt, mye god mat og mye bokprat.

September inneholdt 6 bøker, til tross for omtrent ingen sider lest den siste halvannen uken. Dessverre (ingen bombe!) fikk jeg ikke skrevet om noen av dem i egne innlegg, men alle skal få litt omtale her:

One of Us Is Lying av Karen McManus
Verda er ein skandale av Agnes Ravatn
Kan vi bare late som av Camilla Sandmo
Leo av Bror Hagemann
Tankespinn av Kari Stai
Når hundene kommer av Jessica Schiefauer

Jeg hadde mange gode leseopplevelser i september. Jeg leste tre gode ungdomsbøker som alle engasjerte meg veldig på hver sine måter, og det minner meg om at jeg alltid må stikke inn noen av dem innimellom, for det var kjærkomment etter forrige måneds Booker-lesing.

Først ut leste jeg  One of Us Is Lying, en bok flere steder kalt en blanding av blant annet The Breakfast Club og Pretty Little Liars. Utgangspunktet er at en tenåringsgutt dør mens fem ungdommer er samlet til gjensitting, og alle, inkludert politiet, antar at det må være en av dem som har gjort det. De fire har merkelapper som nerd, idrettshelt, skjønnhetsdronning og kriminell og det er vel her sammenligningen med TBC kommer fra, for mesteparten av boken foregår ikke mens de fem sitter igjen sammen på skolen, men etterpå. De fire som kommer ut derfra levende kjente hverandre ikke nødvendigvis så godt, men nå får de en felles skjebne som hovedmistenkte i en drapssak og blir tvunget til å samhandle og forholde seg til hverandre. Når offeret i tillegg drev en sladrenettsted der han hengte ut skolekamerater sine skitne og flaue hemmeligheter, mangler det ikke på motiv. Det er disse fire tenåringene vi følger i boken som går i en del klisjefeller, og er muligens lite troverdig til tider,  men den var så utrolig underholdende og fengende at jeg ikke bryr meg nevneverdig. Blir ikke overrasket om denne ender opp på en skjerm av noe slag.

En annen fengende, men mer realistisk ungdomsbok er den norske debutanten Camilla Sandmo sin Kan vi bare late som. Boken handler om Emma som driver med kunstløp på relativt høyt nivå. Etter at kunstløperne blir tvunget til å dele treningstid og ishall med ishockey-laget oppstår det irritasjon og knuffing spesielt mellom Emma og ishockeyjenten Jossi. Det blir inngått et veddemål om at den av de to som kan klare den andre idretten best får bruke hele isflaten alene med laget sitt. Emma bruker for øvrig mesteparten av tiden sin på kunstløp og dataspillet Sims, der hun lager en mer perfekt versjon av seg selv og får ut frustrasjon over mennesker hun er sinte på. Hun har en søster som kun får toppkarakterer, ingen egentlig nære venner og en mor som er enda mer engasjert i kunstløp enn hun er.

I Jossi møter hun et motstykke som utfordrer henne, samtidig som de to sammen får et fristed fra presset og problemene de kjenner på både utenfra og innenfra. Camilla Sandmo får så utrolig godt frem frustrasjonen som oppstår ved å ikke føle at en strekker til, forvirringen ved å være på det stedet mellom barn og voksen, ikke klare å å sette ord på det, eller bli forstått, og så plutselig treffer man en som gir en pustepause i det hele. Emma fremstilles som en veldig ekte person med ganske vanlige, men likefullt reelle utfordringer, mens Jossi har litt andre type utfordringer. Som karakter er Jossi bare helt nydelig, sår, morsom, kompleks, omsorgsfull og tøff, og havner nok blant mine favorittkarakterer. Dette var en følelsesmessig engasjerende bok for meg som jeg vil anbefale på det varmeste. Les også Ellikkens mer fyldige og gode anmeldelse her.

Verda er ein skandale av bokbloggerfavoritt (og mange andre), Agnes Ravatn, har allerede blitt en snakkis på bloggene. Det er gode grunner til det. Dette er en essaysamling, med blant annet tidligere publiserte tekster i Dag og Tid, om å flytte fra by til land. Agnes Ravatn og samboer har fått sitt første barn og bestemt deg for å bruke mesteparten av foreldrepermisjonen i et gammelt hus som er i hans families eie. Hun skal finne roen og skrive masse. Essayene tar opp alt fra å bake det perfekte knekkebrødet, finne den perfekte pennen (på bokbloggertreffet lette vi etter Ravatn sin favorittpenn hos Eldorado og fant den, tror til og med noen kjøpte den, men alle måtte i hvert fall teste den). Men mest av alt handler den om samtalene og møtene med hennes nye nabo, forfatterkollega, Einar Økland, der hun blant annet forsøker å finne ut hva som er viktig her i livet, og svarene han kommer med er interessante og ikke akkurat rettfrem. Agnes Ravatn skriver som vanlig både treffende og morsomt og gir et innblikk i to ulike generasjoners forfatterkollegaers liv og ikke minst maner den til ettertanke. En type bok man har liggende og leser deler eller hele flere ganger.

Leo av Bror Hagemann handler om en 17 år gammel gutt med store psykiske utfordringer som blir grovt sviktet av de fleste rundt seg. Handlingen foregår på Gjøvik på tidlig 80-tall. Leo kan ikke bo hjemme med sin mor mer, men får hjelp til å finne et sted å bo og får hjelpe den lokale lederen for kirkekoret med litt av hvert. Men for å få fortsette å være en akseptert del av lokalsamfunnet må Leo finne seg i å bli utnyttet og holde på hemmeligheter han vet ikke er riktig. Dette får konsekvenser som selvskading og utagerende oppførsel. Lyset i livet hans er den unge alenemoren Yvonne som han besøker så ofte han kan, men ikke får helt innpass hos. Hun kaster han ofte ut, men han gir deg ikke, og noen ganger får han bli. Boken er skrevet fra Leos eget ståsted og språket bærer preg av det med en noe skrantende grammatikk. Når en først blir vant med det er det ganske effektfullt, da jeg som leser kommer nærmere inn på Leo. Han klarer ikke alltid å skille fantasi og virkelighet og blander drømmene sine om UFOer og vannet som stiger i innsjøen inn i livet sitt. Bror Hagemann har skrevet en veldig vond bok med noen svært (!) sterke scener, en bok som får meg til å tenke på begrepet skittenrealisme. Jeg er dog muligens litt enig med VGs anmelder om at den hadde blitt enda sterkere som novelle, da jeg opplevde den av og til som gjentakende og at den mistet litt styrke enkelte steder. Blir litt vag her for jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som skurret littegrann underveis, men kjente meg igjen da jeg leste nevnte anmeldelse. Men som sagt en veldig god bok, og jeg er veldig for flere romaner om vanskeligstilte mennesker i samfunnet vi ikke hører så mye om, og har skjønt at Bror Hagemann er en forfatter som har gjort dette flere ganger.

Tankespinn av Kari Stai handler om litt engstelige Ada som har en bestevenn som heter Rolf. Ada har stor fantasi og tar Rolf med seg ut i verdensrommet og på andre ville eventyr gjennom sine egne tanker. Når nabojenten Vilde flytter inn vil Rolf leke med henne også, hun har trampoline og de to har lyst å leke helt på ordentlig, ikke bare gjennom tankene slik som Ada. Ada blir lei seg og veldig sjalu og tar noen dumme beslutninger, som å stjele penger fra moren for å få råd til den best mulige presangen til bestevennen. Ada blir så fylt med dårlig samvittighet for å ha stjålet fra moren, en mor hun allerede føler skyldfølelse over fordi hun har så ofte ondt i hodet og er sliten. Illustrasjonene til Kari Stai, skaperen av Jakob og Neikob, viser veldig sterkt og tydelig hvordan følelsene overmanner Ada. Hodet hennes vokser av alle tankene og hodet hennes illustreres også som et bur, som om hun er fanget i egne tanker. Illustrasjonene er ganske røffe og sterke synes jeg. Som en leser som er godt voksen, men har vært et litt engstelig barn, kjente jeg meg veldig igjen i en del av disse bildene. Boken viser heldigvis hvordan det hele løser seg når Ada velger å betro seg til moren. Moren hjelper henne ved å vise hvordan hun kan bruke sine gode egenskaper for å bli venner igjen med Rolf og Vilde, uten å være moraliserende. En bildebok jeg kun har fått lest med min datter én gang, men håper å lese mange flere ganger. Jeg tror dette er en bok mange barn kan kjenne seg igjen i, og at illustrasjonene kan gjøre det lettere for mange å identifisere seg med følelsene og dermed få hjelp til å sette ord på dem.

Når hundene kommer er en bok jeg har hatt lyst å lese en god stund. Jeg har hørt mye bra om den fra andre lesere, og den fikk den svenske utmerkelsen Augustpriset i 2015. I boken møter vi Esther og Isak i en altoppslukende og ikke spesielt sunn kjærlighetshistorie. Vi møter også broren til Isak, Anton, som den samme sommeren de to forelsker seg er tilstede da det oppstår alvorlig hatkriminalitet ved stranden der ungdommene på det svenske tettstedet pleier å henge. Vi følger både oppbyggingen og ettervirkningene av sistnevnte hendelse gjennom boken. Dette er en uhyggelig bok som blant annet handler om den første virkelige relasjonen utenfor familien og barndommen, nynazistiske strømninger i ungdomsmiljø, og om å ikke passe inn og ulike konsekvenser av det. Boken begynner ikke på et spesielt mørkt sted, men blir bare mørkere og ender som et slag i magen. Dette er definitivt en ungdomsbok som bør leses også av voksne, og det minner meg på at jeg må finne ut mer om hva som rører seg i svensk ungdomslitteratur og ikke minst lese Jessica Schiefauer sin nyeste bok på norsk, Guttene. Dette var forresten mitt valg til månedens bok i Hedda/Boktanker sin bokhylleutfordring, med tema forfatter du ikke har lest noe av før.

Jeg vil opplyse om at Leo, Kan vi bare late som, Verda er ein skandale og Tankespinn alle er leseeksemplarer mottatt av de respektive forlagene.

Så til de mer harde fakta. Jeg har i september lest 4 romaner, en essaysamling og en bildebok, 5 kvinner og 1 mann, 1 på engelsk, 5 på norsk, hvorav 2 på nynorsk. Jeg leste 4 norske, 1 svensk og 1 amerikansk forfatter, så ikke noe revolusjonerende her, bortsett fra at, til min egen overraskelse, var det årets første svenske forfatter, så jeg fikk en ekstra nasjonalitet. Når det gjelder mine nedskrevne mål av året begynner jeg å nærme meg når det kommer til å lese 15 av årets norske utgivelser, og er nå på 10 av 15, og tror dette skal gå greit, og en av dem bør være en diktsamling. Jeg leste en bok fra egen bokhylle, resten var helt nyanskaffet, og leste ingen 1001-bøker. Det mangler 3 for å nå målet i begge kategorier, som jo kan kombineres, så minst en per måned resten av året må jeg få til. Resten av målene er stort sett allerede oppnådd og vel så det, så må si meg godt fornøyd.

Bonusmål og forfattermål går det litt dårligere med, men det er alltids neste år for Gaiman, Dickens, Austen og Coetzee om det ikke skulle gå i 2017:-) Når det er sagt starter jeg hver måned med et mål om å lese en bok av Coetzee og Neil Gaiman, de to andre skal jeg innrømme kommer lenger bak i tankene, så oktober blir inget unntak. I tillegg annonseres som sagt Booker-vinneren i midten av måneden og jeg har et håp om å få lest vinneren i år, og så må jeg få lest litt videre i kortlistede Lincoln in the Bardo som jeg har påbegynt, men sliter litt med. Hva er dine oktoberplaner?

Dette leste jeg i august: Booker og norsk bokhøst

I august har hverdagen kommet tilbake, ferien er over og lesingen har, kanskje merkelig nok, tatt seg litt opp. Jeg har gjort et innhugg i Man Booker sin langliste og også i den norske bokhøsten og noe av grunnen til ny motivasjon var nok de to begivenhetene. Disse bøkene har jeg lest i august:

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
Første dag for Amina av Paul Egil Leer-Salvesen
Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech
Exit West av Mohsin Hamid
You Will Not Have My Hate av Antoine Leiris
Home Fire av Kamila Shamsie
60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl


Tre bøker fra Booker-langslisten har det blitt, og det ser så langt ut som det blir med det frem mot annonseringen av kortlisten om et par dager. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å komme gjennom alle tre bøkene. Den underjordiske jernbanen likte jeg i grunn godt, og tror jeg skylder litt på manglende fokus fra min side, men også at boken er noe ujevn. Boken handler om slavejenten Cora og har noen grusomme scener i begynnelsen som nesten gjorde at jeg la fra meg boken. Til tross for dette likte jeg begynnelsen av boken aller best. Beskrivelsene av livet på slavefarmen er kanskje spesielt interessant for meg som ikke har lest så mye litteratur om emnet. Deretter følger vi Cora på rømmen gjennom den metaforiske jernbanen, som i boken er en ordentlig jernbane, men egentlig var et nettverk som hjalp slavene til å rømme. Cora oppholder seg i ulike stater gjennom boken, noe jeg så på som en reise gjennom USA og statenes ulikheter, men som jeg har funnet ut i ettertid ikke er slik det virkelig var, men forfatterens forsøk på å vise ulike måter å håndtere slaveriet på. Whitehead har skrevet en drivende og interessant bok som får leseren til å tenke gjennom blant annet hvordan historien stadig gjentar seg, og behandling av andre mennesker som mindreverdige fortsetter. Ikke minst tenker jeg over hvordan i all verden man har kunnet bygge et amerikansk samfunn sammen med et sånt utgangspunkt. Hvorfor jeg likevel slet litt med boken er kanskje at i deler av den så kommer man ikke særlig inn på karakterene og jeg mister tråden i forfatterens prosjekt underveis (det siste sannsynligvis min skyld).


Home Fire er en annen bok som også var noe ujevn og som allerede har fått et eget innlegg. Exit West av Hamid har likheter med begge de to nevnte bøkene fra langlisten. I likhet med Den underjordiske jernbanen benytter forfatteren seg av overnaturlige elementer for hvordan mennesker blir transportert fra sted til sted. Også Exit West handler om mennesker på rømmen, men her rømmer de gjennom noen magiske dører som tar dem fra et land til et annet. Som i Home Fire har boken et veldig aktuelt tema. Saeed og Nadia rømmer fra et land uten navn, og havner flere steder i Europa i løpet av Exit West. Boken hopper altså over selve flukten, og fokuserer på hvordan det er å forlate landet sitt og mennesker man har kjær i første omgang, og deretter hvordan det er å være flyktning i et fremmed land, uten byråkrati, men med andre folkegruppers fordommer og å finne seg til rette. Språket i boken er  for øvrig vakkert, og forfatteren fokuserer nok på bokens poetiske kvaliteter og essensen i å være på flukt fremfor en mer detaljert og realistisk fortelling om de faktiske forhold. Jeg synes ellers karakterene er noe vagt tegnet frem. Det sier kanskje sitt at det er faren til Saeed jeg følte jeg kom nærmest, en karakter som kun er med i starten. Jeg synes kanskje også at  forfatteren gaper over litt for mye på de knappe 200 sidene, og jeg mistet tråden etter hvert som de reiste til nye steder (hørt det før?).

You Will Not Have My Hate er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden kom på norsk i forfjor. Da bunkene med bøker stadig vokser og jeg aldri har skaffet meg denne, ble det den engelske utgaven hos Storytel som fikk meg til å lese den. Boken handler om forfatteren selv, Antoine Leiris, som mistet sin kone under det tragiske terrorangrepet på Bataclan i Paris i 2015. Som bokens tittel mer enn antyder er fokuset hvordan Antoine jobber får å ikke la hat og sinne til terroristene ta overhånd i livet sitt, og hele bokprosjektet starter med en lang kommentar på facebook om dette. Boken handler også om sorgen og livet videre for Antoine og hans lille sønn som nå må vokse opp uten sin mor. En nydelig skrevet bok om et vondt tema, som ble litt forstyrret av at jeg ikke likte oppleseren av lydboken, men ikke nok til at jeg ikke fikk en god leseopplevelse.
 
De to bildebøkene jeg har lest gjorde kanskje ikke så veldig stort inntrykk på hverken meg eller 6-åringen, for jeg sliter litt med å huske dem akkurat nå. Første dag for Amina handler som junis leste norske bildebok, Samir og den lange reisa, om å være ny i et fremmed land og å flykte fra krig. Amina har sin første dag i barnehagen der hun finner en skadet fugl. Boken er heldigvis ikke så politisk vektet som nevnte bok om Samir, men har en fint budskap om at alle føler seg ensomme i blant, å finne trøst uventede steder og å være nysgjerrig og vennlig mot nye mennesker. Cornelia og jungelmaskinen er en bildebok med mest bilder og lite tekst. Erfaringsmessig krever det mer av leseren og jeg velger å ikke kommentere den mer før jeg og min datter har lest den flere ganger. Det er en bok jeg eier (takk Aschehoug), så det skal være et fint avbrekk innimellom de teksttunge bøkene vi nå prøver oss på. Jeg håper at jeg kommer til å skrive mer om høstens norske bildebøker og andre barnebøker senere.
 
Jeg er for øvrig veldig godt fornøyd med 7 leste bøker i august, men kjenner at det er litt mange å skrive om i ett innlegg. Men jeg må si noen ord om Bokbloggerprisnominerte 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten. Her kan jeg nok finne mange ideer til fremtidige biografisirkler. Og apropos Bokbloggerprisen, vinnerne annonseres i dag, kl 12, følg med her.
 
Så var det litt statistikk til de spesielt interesserte (les: meg selv) til slutt.  Jeg leste i august 3 romaner, 2 bildebøker, 1 tegneserie og 1 sakprosa, så ganske god variasjon. 3 var norske, 1 fransk, 1 amerikansk, 1 britisk, og 2 britisk-pakistanske, så sier meg fornøyd her og jeg. Antall kvinner og menn er helt likt i og med at den ene boken har to kvinnelige forfattere og 3 av bøkene var på engelsk, de resterende på norsk (alle bokmål).
 
Jeg hadde allerede før august nådd mine (for beskjedne?) mål om antall leste sakprosa og internasjonale utgivelser av året og er nå godt over. Jeg leste ellers to nye norske av året, og selv om jeg er under halvveis i dette målet tror jeg ikke det blir noe problem å nå. Målene som kan bli en større utfordring er å lese 5 til bøker fra egen bokhylle, det vil si bøker som jeg skaffet meg før 2017, når det renner inn nye bøker hele tiden, og kanskje også mål om 3 1001-bøker til. I tillegg skulle jeg lest noen prisvinnende bøker, og bøker av Gaiman, Coetzee og Adichie. Heldigvis kan flere av disse målene kombineres, om jeg bare klarer å legge vekk nye fristelser innimellom.

Og da trenger jeg ikke å skrive noe mer om september-planene egentlig, men siden september allerede er godt i gang, vet jeg at jeg må skjerpe meg og straks finne frem en 1001-godbit fra bokhyllen. Og så må jeg ikke glemme å nevne bokbloggertreffet til helgen, gleder meg. Fortsatt god september til dere, og ikke glem å stemme i dag!

Man Booker Longlist: Home Fire av Kamila Shamsie

Av bøkene på Man Booker sin langliste var vel Home Fire den eneste boken som ennå ikke var publisert (i hvert fall den vi måtte vente lengt på) da listen ble annonsert i slutten av juli. Som med Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family, som ble publisert en god stund etter at den kom på langlisten i 2015, hadde jeg spesielle forventninger til Home Fire. Jeg vet ikke om det har med at man gjerne vil ha det man ikke kan få, eller om det bare er en følelse av at denne kommer jeg til å like som viser seg å stemme. For jeg endte opp med å like Clegg-boken veldig godt, og kan også avsløre at jeg likte Home Fire også ganske så godt.

Home Fire er en slags moderne variant av den greske tragedien Antigone av Sofokles. Jeg kjente ikke til det greske stykket på forhånd, men skummet noen leksikonartikler. Jeg kan advare om at hvis du leser handlingsreferatet av Antigone, så vil det avsløre også mye om hvordan det ender for de ulike karakterene. Hovedtrekkene i Antigone, slik jeg har forstått det,  handler om gnisninger mellom lojalitet til familien og landet sitt, umulig kjærlighet, og med politisk spill og religionskonflikter i bakgrunn. Home Fire handler da også i grove trekk om dette. Det handler om hvor mye mennesker er villig til å ofre for de de er glad i og på den annen side hvor mye mennesker er villig til å ofre for makt og posisjoner, gjerne også de de er glad i.

Kamila Shamsie har delt boken sin i fem deler. I den første delen møter vi Isma, den eldste søsteren i en familie der far dro fra dem og ble jihadist, og moren etter hvert døde, slik at Isma ble småsøsknene sin forsørger. Deretter møter vi Eamonn, halvt britisk-pakistansk, og sønn av en fremadstormende britisk-pakistansk politiker. Han møter først den eldste søsteren Isma på en kafe, før han, ikke like tilfeldig, oppsøker hennes lillesøster, den vakre Aneeka, som også får sin egen del i boken. I de to siste delene møter vi Aneeka sin tvillingbror, Parvaiz, og den omtalte politikeren, Karamat Lone. En politiker som går langt i å ta avstand fra sin egen bakgrunn for å vise sin forakt for ekstremisme. Til og med når hans nærmeste blir berørt av hans harde hånd, rikker han seg ikke.

Å fortelle en historie fra flere perspektiv er noe jeg liker veldig godt. Det gir naturlig nok leseren en større innsikt  flere sider av en historie, og det gir en dynamikk til en bok, som gjør at det er mindre sjanse for at i hvert fall jeg går lei. Når dette er gjort bra da, vel å merke. I Home Fire er det gjort veldig bra, selv om den er litt ujevn. I det kapittelet som jeg håpet skulle være både det sterkeste og det mest interessante, nemlig Parvaiz sitt, stoppet det faktisk helt opp i lesingen min en stund.

Parvaiz er som nevnt broren til Aneeka og Isma, og velger etter hvert å dra i faren sine fotspor, som jihadist, til Syria. Han er en utilpass ung mann med et stort savn etter sin far, en far ingen får lov å snakke om, som blir lurt til å tro at kalifatet i Syria er det han trenger for å komme nær faren sin og å finne seg selv. Dette kan jeg trekke ut av hans historie. Det er likevel vanskelig å forstå hvorfor han går til dette drastiske skrittet basert på hans kapitler i boken, så om forfatteren ønsket at vi skulle få en forståelse har hun ikke lyktes helt med det. Hun har også valgt å fortelle denne historien på en annen, ikke-kronologisk, måte enn de to foregående kapitlene som også gjør denne delen forvirrende, i tillegg til at språket fremstår mer knotete.

Parvaiz-delen er dessverre relativt lite engasjerende og rører meg mye mindre enn, for eksempel, Aneeka sin sterke kjærlighet for broren eller Karamat Lone sin indre konflikt og etterhvert kalde holdning ovenfor egen familie. For det Shamsie lykkes med å få frem er de sterke båndene og følelsene mellom menneskene i denne romanen, som Ismas ansvarsfølelse for sine småsøsken, tvillingenes bånd, og her Eamonn sin sterke forelskelse:

"Before Aneeka, there was only the facade of feeling. And now he was in so deep that everyone but Aneeka was blurred and indistinct, poor creatures of the surface, their voice receding (s. 81)."

Noe annet boken lykkes med, i mine øyne, er å få frem hvordan det er å være muslim i Storbritannia (og Europa), den identitetskonflikten mange opplever og den mistenkeliggjøringen de blir utsatt for. Og også den splittelsen som finnes i det britiske folk. På den ene siden ønsker man å tenke på rikets sikkerhet og ta vare på det som er britisk, mens på den andre ønsker man å ha et åpent og varmt samfunn der man bryr seg om og inkluderer hverandre, og disse sidene virker umulig å forene, en slags forstørret versjon av konflikten mellom stat og familie fra Antigone. En konflikt vi kjenner igjen også i Norge med den siste tidens debatt om hva som er norske verdier og hvorvidt de er truet eller ikke. I en så polarisert debatt fører det til at man er nødt til å velge en side, noe Karamat Lone får merke mer enn de fleste:

"Working class or Millionaire, Muslim or Ex-Muslim, Proud-Son-of-Migrants or anti-Migrant, Moderniser or Traditionalist? Will the real Karamat Lone please stand up?".

Home Fire gir oss et innblikk i den nevnte mistenkeliggjøringen mange muslimer (eller de som ser ut som muslimer) opplever, i innsjekkingen på flyplasser, de passer på hva de søker på på internett, hva de ytrer seg om, og så videre. Nylig så jeg et intervju med den britisk-pakistanske skuespilleren, Riz Ahmed, vokst opp i Wembley, samme sted som søsknene Home Fire handler om, der han forteller at han til stadighet blir plukket ut til en ekstra sjekk i sikkerhetskontollen på flyplasser. Og etter at alt er sjekket, spør vaktene om de kan få ta et bilde sammen med han. Her er et utdrag fra Isma sin opplevelse i starten av boken:

"She´d made sure not to pack anything that would invite comment or question - no Quaran, no family pictures, no books on her areas of academic interest - but, even so, the officer took hold of her every item of Isma`s clothing and ran it between her thumb and fingers, not so much searching for hidden Pockets as judging the quality of the material. (s. 3)"

Home Fire er en både tankevekkende og aktuell roman og det er dens største styrke. Ved å trekke sterke paralleller til en langt eldre historie, viser Shamsie at disse konfliktene og følelsene er langt fra nye, og ganske så universelle. Ved å bruke den dramatiske tragediens rammer viser den også hvor galt det i ytterste konsekvens kan gå når avstanden mellom partene blir for stor. Språket er kanskje ikke like poetisk som enkelte av de andre romanene på Man Booker-langlisten, men bortsett fra i Parvaiz-delen har jeg lite å utsette, og enkelte seksjoner er også svært sitatvennlige. Bortsett fra den nevnte midtparten av boken, flyter språket godt og boken er ganske lettlest og fengende. Om Home Fire kommer på kortlisten synes jeg er vanskelig å spå, men jeg tror dens styrker gir den en god sjanse.

Dette leste jeg i juli

I den store feriemåneden juli leste jeg faktisk færre bøker enn de fleste andre månedene så langt i år. Jeg endte opp med 4 leste bøker, og en av dem var en barnebok på 46 sider. På den annen side prioriterte jeg å lese ferdig Anna Karenina i juli, så en bok på 46 sider og en på 964 er ikke så verst det. Alle bøkene jeg tok med meg på ferie og som ikke ble lest må sikkert vente til neste år, eller enda lenger, for nå er det august, bokhøsten er så vidt i gang, Booker-sesongen er godt i gang, og det meste annet må nok vente. Disse bøkene leste jeg i juli:

Allegedly av Tiffany D. Jackson
Our Chemical Hearts av Krystal Sutherland
Sigurd og de flyvende dinosaurene av Einar Wist Øien
Anna Karenina Av Leo Tolstoj (OTS, Russland, 1001, murstein)

Først ut leste jeg to nyere amerikanske ungdomsbøker, en ganske mørk thrilleraktig en og en kjærlighetsroman som var mørkere enn jeg trodde. Allegedly kom jeg over på Storytel og fant ut at den så interessant ut. Det er lite som frister meg mer enn psykologiske thrillere, selv om de ofte ender opp med å bli en skuffelse. I Allegedly møter vi Mary som havnet i fengsel som 9-åring etter å ha tatt liv av en baby hun og moren satt barnevakt for...allegedly. Nå er hun ute av fengselet og bor på et ungdomshjem sammen med andre vanskeligstilte og kriminelle unge kvinner. Etter et møte med en advokat bestemmer hun seg for å forsøke å omgjøre dommen så hun får muligheten til å få seg et liv med kjæresten, gå på college og å stifte familie. Da begynner forholdet til moren å bli enda mer anstrengt enn før og fortiden avdekkes gradvis. Boken utforsker også raseforskjeller, hvor rask en er til å dømme, både folk flest og i en rettsal når en afroamerikaner har drept en hvit, og ikke minst hvor langt nede på rangstigen ungdommene på et gruppehjem er. En som sagt mørk og spennende bok som jeg likte veldig godt (bortsett fra slutten som jeg dessverre ikke er så fan av).

Our Chemical Hearts visste jeg lite om, jeg hadde lyst på en romantisk ungdomsbok, hadde hørt den var bra, og den var på tilbud på Amazon. Jeg ser nå at den har blitt sammenlignet med både John Green og Rainbow Rowell, begge forfattere som  jeg har lest gode bøker av. Jeg forstår denne sammenligningen, selv om jeg ikke likte denne fullt så godt som Eleanor og Park og The Fault in Our Stars. Som sagt forventet jeg meg en kanskje klissete kjærlighetshistorie, men denne var langt fra det. På den ene siden er dette en søt historie om den første store forelskelsen og på den andre siden en mørkere historie om blant annet sorg. Henry har aldri vært forelsket, men det var før Grace begynte på skolen. De to ender opp med å være redaktører i skoleavisen sammen og Henry kan ikke unngå å bli dratt mot henne. Hun er ganske annerledes enn Henry hadde sett for seg sin første forelskelse. Hun bruker stokk, har for store gutteklær, tilfeldig oppklippet hår og virker ikke å sette hygiene spesielt høyt. Likevel klarer ikke Henry å la være å falle for henne. Etter hvert blir Grace enda mer mystisk og det er mysteriet Grace som driver handlingen fremover. Hva ligger bak hennes uflidde utseende og merkelige oppførsel? Boken er både morsom på den quirkye (norsk ord?) måten som John Green også gjerne skriver, samtidig som den er ganske tragisk egentlig.

Sigurd og de flyvende dinosaurene er en norsk barnebok av året som jeg fikk tilsendt av Aschehoug. Jeg leser langt flere barnebøker for mine barn enn jeg har med på disse oversiktene, men i og med at Bokbloggerprisen har fokus på norske bøker utgitt siste år, prøver jeg å lese en del helt nye barnebøker for mine barn, og de tar jeg også med på bloggen ( og statistikken ikke minst). Kort fortalt handler denne om Sigurd som er veldig opptatt av dinosaurer, men som etter en drømmedag på naturhistorisk museum finner ut at dinosaurer er nært beslektet med fugler, som han hater. Boken er søt, gir barna litt kunnskap, og handler vel mest om hvordan håndtere at virkelighetsforståelsen din blir snudd på hodet, noe barn opplever hele tiden i større eller mindre grad. Kan Sigurd finne tilbake til sin lidenskap for dinosaurer etter dette?

Sist, men ikke minst, så leste jeg altså ferdig Anna Karenina. Min første russiske klassiker, og min første virkelige murstein på lenge. Jeg begynte å lese den for en del måneder siden, men fordi den er så lang, har jeg lest mange bøker innimellom. Og det er omtrent bare fordi den er lang, for den er relativt lettlest, ikke som jeg hadde sett for meg med en russisk klassiker. Utfordringen er de ukjente russiske navnene, og ikke minst at samme person heter forskjellige ting ulike steder i boken. Heldigvis for Wikipedia, så man kan få litt orden på navnene i starten. De fleste kjenner historien, og ihvertfall den legendariske åpningssetningen, og stort sett alle vet hvordan den slutter. Tolstoj gir leseren, gjennom sitt relativt store persongalleri, et innblikk i Russland i siste halvdel av 1800-tallet, først og fremst hos overklassen. Den omhandler også litt politikk, landbruk, mye intriger, stor kjærlighet og ikke minst kvinnenes stilling i samfunnet. Her er lykkelige ekteskap, ulykkelige ekteskap, forelskelse, utroskap osv. Språket er til tider noe omstendelig og pompøst, noe jeg ikke er tilhenger av vanligvis, men denne historien er så storslått at det ikke kan forventes annet. Jeg elsket nok ikke Anna Karenina, men jeg likte den veldig godt.

Så litt om statistikk og mål til slutt for de interesserte. Jeg leste en barnebok, to ungdomsbøker og en voksenroman, så bortsett fra målgruppe er variasjonen i sjanger liten. To av bøkene var av kvinner og to av menn. To av bøkene leste jeg på engelsk og to på norsk av hhv en norsk, to amerikanske og en russisk forfatter. Med tanke på målene mine har jeg lest en norsk bok av året og Anna Karenina ligger an til å bli årets kryssbok med kryss for nasjonalitet, murstein, fra bokhyllen og 1001. Da er det helt greit at de to andre bøkene er ren lystlesing, bortsett fra et kryss for internasjonal 2017-bok for en av dem som jeg strengt tatt ikke trenger.

August går nok i hovedsak med til Man Booker-prisen sin langliste, muligens en og annen norsk bok av året, og om jeg klarer å presse det inn, biografi til Moshonista sin biosirkel med tema Ond/gal.

22.juli, seks år siden i dag: En av oss av Åsne Seierstad

I forbindelse med at jeg fikk ansvaret for samlesingen av kortlistede To søstre av Åsne Seierstad nå i juli, har jeg også lest En av oss av samme forfatter. Boken har stått på leselisten en stund, men jeg har som sikkert mange andre, vegret meg noe for å lese den. Terrorangrepene 22. juli for 6 år siden gjorde sterkt inntrykk på de fleste nordmenn, også oss som ikke var direkte berørt. Jeg har tenkt at det nesten føltes feil å skrive om denne boken nå midt i feriehyggen, men så var det jo midt i feriehyggen de grusomme angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya skjedde, hendelsene som er hele utgangspunktet for denne boken. Og når jeg ikke har hatt tilgang til PC og internett før akkurat i dag, så passer det i grunn ganske godt å poste dette innlegget på denne dagen for å minnes og å tenke litt ekstra på de som mistet noe eller noen den dagen.

I En av oss følger vi gjerningsmannen Anders Behring Breivik helt fra fødselen, og frem til rettsaken i etterkant av 22. juli-terroren. En ganske stor del er viet hans barndom og oppvekst og etter hvert forberedelsene frem mot terrorangrepet. Vi får et innblikk i hans bakgrunn og etterhvert hvordan han til stadighet ikke helt passer inn i ulike miljøer selv om han prøver hardt. Etter å hatt noen mislykkede forsøk på å starte egen bedrift flytter han tilbake igjen på gutterommet der han spiller dataspill og etterhvert begynner å skrive på sitt velkjente manifest.

Parallelt får vi også små kapitler der vi møter fem av ofrene fra Utøya. Kameratene Anders, Simon og Viljar fra Troms AUF og søstrene Lara og Bano, som flyktet fra Irak til Nesodden, er de egentlige hovedpersonene i denne historien. Vi møter også foreldrene deres i korte kapitler der vi får vite hvordan de møttes, fikk barn, barnas oppvekst og etter opplevelsene den grusomme dagen og sorgen etterpå. Det er ikke lange bitene vi får, men likevel er historiene store og gjør inntrykk. Og akkurat disse historiene gjør både boken bedre og mer levelig, samtidig som det er nettopp de historiene som gjør det så utrolig hjerteskjærende, nært og personlig, og vondt å lese. For det aller vondeste er å møte de familiene som ikke fikk hjem sine aller kjæreste. Som her når familien til Bano og Lara kommer til Sundvolden hotell der kun en av døtrene venter:

"Hun sto og så mot døren akkurat idet familien hennes kom. Ali løp gråtende mot henne, omfavnet henne. "Jeg er så sinnsykt glad for at du lever", hvisket han. Faren stormet også bort, og tok henne i armene sine. Han skalv. Han klemte henne, kysset henne, klemte henne igjen. "Så fint at du er her," sa han igjen og igjen. Men moren så henne ikke. Hun så bare den som ikke var der. "(s. 386).

Noe tankevekkende ved boken er hvor dårlig beredskapen i Norge fungerte den 22. juli. Jeg har jo lest om rapporten som kom i etterkant, og visste at det var mye som gikk galt. Måten Åsne Seierstad bygger opp disse hendelsene i boken gjør det enda tydeligere hvilke konsekvenser alt rotet fikk. Et eksempel er politiets varslingssystem på tvers av politidistrikt der den som er på jobb må trykke seg inn på et varslingssenter for å se beskjedene de mottar, og det gjorde ikke politistasjonen som var nærmest Utøya denne julidagen. Et annet er helikopteret som stod ubrukt på bakken,  eller båten som ikke var klar til bruk og deretter ble overbelastet, og sånn fortsatte det.

"Ingen trykket på den store knappen. Ressursene som fantes ble ikke utnyttet. Imens kjørte Breivik rolig opp mot Sollihøgda. Han holdt fartsgrensen. Han ville verken kjøre forbi noen eller bli forbikjørt, for å unngå at noen skulle se inn i bilen og tenke at det var et eller annet ved ham som ikke stemte. Tyrifjorden lå mørk og grå langt der nede på venstre hånd. Snart kunne han se Utøya (s. 302)"

Det er en spesiell opplevelse å lese en bok om virkelige hendelser der man blir nært knyttet til personene. Når kronologien i boken nærmet seg 22. juli knøt et seg i magen. Jeg håpet automatisk på at terroristen ikke skulle klare å gjennomføre angrepene, for det var jo så mye som kunne gå galt for ham, men så vet jeg jo at han klarte det. Og når det nærmet seg måtte jeg legge fra meg boken og ta en pause. Da jeg plukket den opp igjen la jeg den nesten ikke fra meg før jeg hadde vært med på hele den dagen, vært der utenfor Regjeringskvartalet, fulgt ferden til Utøya og vært der med alle de ungdommene som ble drept eller skadet psykisk og fysisk, og med de engstelige og etter hvert knuste foreldrene. Jeg var helt utmattet. og måtte ha en ny pause før bokens siste del som handler om rettssaken.

Egentlig skulle Åsne Seierstad bare skrive en artikkel for Newsweek om terrorangrepene, så en artikkel til om rettssaken, og så en liten bok om det samme, og så ballet det på deg.

"Etter at rettssaken var over skjønte jeg at jeg måtte dykke dypere. Der fant jeg Simon, Anders og Viljar. Der fant jeg Bano og Lara. Dette er fortellingen om dem" (s. 524)

Og boken føles akkurat sånn, som om det er fortellingen om de samfunnsengasjerte ungdommene som mistet livet så altfor tidlig. I boken snakkes det om en redsel for at sønnen skal bli glemt fra en av guttenes foreldre, og jeg synes denne boken bidrar godt til at det ikke skal skje, for jeg tviler på at jeg kommer til å glemme disse ungdommene med det første. Jeg kommer heller ikke til  å glemme deres foreldre som opplevde alle foreldres mareritt.

"Viggo vennet seg ikke til, kunne ikke venne seg til at Anders aldri mer skulle hoppe ut døra på skolebussen, at han aldri mer skulle komme gående oppetter gangveien. At skolebussen fantes, at gangveien fantes, men at Anders ikke fantes mer." (s. 504)

En av oss er en kompleks bok som forteller mange historier, mange flere enn jeg får frem her. Forfatteren sier selv om boken i etterordet: "En fortelling om tilhørighet, men også om søke tilhørighet uten å finne det, og å tre ut av felleskapet. Det er også en bok om Norge, en samtidsfortelling om oss." ( s.529). Om du er skeptisk til å lese enda en av bøkene om 22.juli synes jeg ikke du skal være det. Boken er velskrevet, ikke spekulativ og forfatteren redegjør godt for sine metoder og kilder i etterordet. Den gir ingen klare svar, men et slags bilde av hva som skjedde med Norge den dagen.

Så i dag, 22. juli, seks år etter angrepene som mange mente tok uskylden fra Norge, føles det riktig med litt ettertanke for hvilket samfunn vi ønsker oss og hvilke verdier som er viktig. Det felleskapet og den kjærligheten som kom til uttrykk i etterkant virker å være nesten glemt. Og så tenker jeg på Anders, Simon og Bano og alle de som ble drept den grusomme dagen, og Viljar og Lara og alle de som ble skadet eller mistet noen av sine kjære.

Dette leste jeg i juni

Juni gikk nesten like fort som mai, det er sommerferie, i hvert fall for mange. Juniværet i Bergen nådde til og med rikspressen da denne juni var den mest regnfylte på mange år. En lærer sa til meg at det er alltid værskifte etter St. Hans, og i år ble det tilfeldigvis motsatt av det det pleier å være. Fint vær frem mot skoleslutt og så masse regn ut juli. Når det gjelder vær tror jeg på alle spådommer og myter som passer til det jeg ønsker meg, så jeg tror på sol og sommer nå i juli og kanskje til og med august. Siden vi skal ha båtferie på Vestlandet krysser jeg i hvert fall fingrene for det. Men nå skulle ikke dette innlegget egentlig handle om været. Det har blitt lest litt i juni også:

Fornemmelsen for slutten av Julian Barnes
Ethan Frome av Edith Wharton
Ruffen gifter seg av Tor Åge Bringsværd
En av oss av Åsne Seierstad
Blomstring av Shea Olsen og Elizabeth Craft
Samir og den lange reisen av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl

Jeg har lest 6 bøker i juni, 3 av kvinner, 2 av menn og 1 med en forfatter av hvert kjønn. Sjangermessig har jeg lest to bildebøker for barn, en ungdomsbok, to romaner og en sakprosa, så ikke så verst variasjon dette her. Nasjonalitetene er norsk, amerikansk og britisk, så ikke så mye nytt eller mangfold å rope hurra for akkurat der. Alle bøkene ble lest i papirform, bortsett fra Ethan Frome som ble lest på kindle og hørt på lyd.

Jeg startet måneden med to 1001-bøker og dermed er jeg over halvveis i dette målet og to tredjedeler av antall bøker fra egen bokhylle er også lest. Julian Barnes må sies å være månedens kryssbok da den kom i begge nevnte kategorier og i tillegg er en Booker-vinner. Dessverre likte jeg ikke boken så godt som jeg håpet, og må innrømme at jeg kjedet meg litt. Det er likevel liten tvil om at denne boken er godt håndtverk både i språk og oppbygging og den sier noe interessant om hvor subjektiv vår hukommelse og våre minner er. Den andre 1001- og bokhylleboken jeg leste var Ethan Frome, en bok jeg hørte på lydbok og synes var litt vanskelig å komme inn, så jeg valgte å lese deler av på nytt igjen selv i min kindle-utgave. Etter hvert gikk også lydboken ganske greit og jeg endte opp med å like boken ganske godt. Dette ser ut til å ha blitt min nye ting etter at jeg bestemte meg for å få Storytel-abonnement, jeg leser trykt bok og hører lydbok om hverandre. Ethan Frome er en ganske kort og vond historie og en manns tragiske skjebne. Ethan Frome føler seg bundet i et ulykkelig ekteskap og trange kår, men øyner et lyspunkt når en ung tjenestepike kommer til huset for å hjelpe hans sykelige kone. Say no more...

I juni leste jeg også en norsk bok av året om en ikke ukjent karakter, nemlig Ruffen. Jeg leste bøkene om Ruffen selv da jeg var liten og har lest litt for egne barn. Bøkene kommer tydeligvis ut enda, og jeg har noen huller i Ruffen-kronologien som jeg tror jeg må tette. Ruffen gifter seg er en fin bok om Ruffen som finner kjærligheten med en drage fra en annen kultur og handler om å se forbi fordommer og heller hva man kan oppnå om man står sammen. Den var ikke så moraliserende som det virker her altså. Både jeg og datteren likte den og jeg ble inspirert til å gå tilbake og lese flere bøker om Ruffen.

 6-åringen min og jeg leste enda en norsk bok av året sammen i juni, nemlig Samir og den lange reisen, en bok om Samir som forteller om hvordan det var å flykte fra Afghanistan til Norge med mor og lillesøster. Selve reisen og flukten er skildret sterkt med vakre illustrasjoner, men budskapet ellers blir for overtydelig og overlater ingenting til leserens fantasi. Forfatteren tar et tydelig standpunkt i asylpolitikken på en nesten belærende måte, med en alternativ lykkelig og riktig slutt der Samir får bli, mens i den første slutten sender de slemme myndighetene han og familien hjem. Det var i hvert fall sånn jeg opplevde fremstillingen. Første del av boken der Samir får seg en norsk venn han kan fortelle om bakgrunnen sin til og som sagt selve flukten er de beste delene av boken. Et bok jeg hadde troen på, men som ikke benyttet seg godt av de mulighetene den hadde til å skape forståelse og samtale mellom barn og voksen om barn på flukt synes jeg.

 Til slutt i måneden droppet jeg alt som het lesemål og "tvang" (jeg skriver det i hermetegn, så ikke utenforstående tror jeg trenger hjelp;-) og leste en av de ungdomsbøkene Aschehoug har sendt meg i vår. Blomstring handler om en skoleflink jente på high school i et mindre bemidlet område av L.A. Hun har gitt seg selv et løfte om å holde seg langt unna gutter og fokusere på skole og etter hvert college etter at både bestemor, mor og søster ble mødre i veldig ung alder og aldri tok noen utdanning. Dette har hun klart helt fint til en sjarmerende fyr dukker opp i butikken der hun jobber og begynner å åpne opp skallet hennes. Jeg ga denne boken to stjerner på Goodreads, men jeg likte den i grunn. Den var fengende og underholdende, men og litt irriterende. Jeg klarte likevel ikke gi den flere stjerner da jeg sammenlignet med andre bøker med langt høyere litterær verdi, og så føltes den ikke så veldig original. Mye av innholdet fikk meg til å tenke på for eksempel Twilight uten alt det overnaturlige. Men boken passet meg ypperlig akkurat på det tidspunktet og gjorde at jeg fikk lyst å bare lese romantiske ungdomsbøker (men helst litt mer originale) hele sommerferien. Det skal jeg ikke, men jeg skal pakke med meg noen av de nye jeg har kjøpt inn på jobben.


Siden juli er samlesing av Åsne Seierstad sin To søstre, og jeg har ansvaret, passet det godt å forberede seg med å lese mer av forfatteren. En av oss kjøpte jeg i fjor og har vegret meg litt for å lese den frem til nå. Det kommer et eget innlegg om den senere i måneden, så jeg skriver ikke mer her enn at den var veldig god og verdt å lese.

Når det gjelder juli, den store feriemåneden, kommer jeg til å pakke med meg en god del bøker, og forhåpentligvis lest mange også. Jeg tar med meg noen nye amerikanske ungdomsbøker, både romantiske og annet, noen Booker-aktuelle, fortsetter sakte men sikkert i Anna Karenina, og håper å få lest en Coetzee-roman til i ferien. Hva er dine leseplaner i juli og/eller ferien?

Samlesingen av To søstre er i gang

Det er 1. juli og tid for nestsiste runde med samlesing av de nominerte bøkene til Bokbloggerprisen 2016 som deles ut i september i år. Denne måneden skal det handle om Åsne Seierstad sin To søstre, som er på kortlisten i åpen klasse, der den kjemper mot en tegneserie, en lyrikksamling og en biografi. Boken om to somaliske søstre som flykter fra familien i trygge Norge for å dra til Syria å kjempe for det det tror på, kom ikke bare på Bokbloggerprisens kortliste. Den fikk Brageprisen i fjor høst og ble nominert til Kritikerprisen. Istedenfor å ta med forlagets beskrivelse av boken, kommer her Bragepris-juryen sin begrunnelse:

To søstre er ei djupt gripande historie om ein somalisk far som opplever det uforståelege: Døtrene valde bort fred og demokrati i Noreg, for å gifte seg med jihadistar i Syria. Teikna på radikalisering gjekk familien hus forbi. Lærarane på vidaregåande skule trudde at dei muslimske jentene vart tvunge til å bere niqab. Det er forteljande journalistikk på sitt beste når historia om enkeltmennesket utvidar vår forståing for komplekse samfunnsfenomen, og metodiske og etiske refleksjonar får rom, her i eit etterord. Seierstad lukkast stort i å dokumentere framveksten av radikaliserte miljø i Noreg, og korleis krigen for Den Islamske Staten riv familien i Bærum, og landet Syria, i stykkje.

                                                    


Åsne Guldahl Seierstad er fra Oslo, er journalist og sakprosaforfatter. Hun har gitt ut seks sakprosabøker, skrevet for norske og utenlandske medier, og laget reportasjer for norsk og svensk TV,  i hovedsak fra krigsrammede områder som Afghanistan, Tsjetsjenia og Syria. (Kilde: Wikipedia).

Det siste året har Åsne Seierstad seilt opp som en av mine favorittforfattere. Bokhandleren i Kabul ble lest for, etter hvert, mange mange år siden, og selv om jeg likte den godt, var jeg ikke helt uforstyrret av alt oppstyret rundt, beskyldningene fra bokens hovedpersoner og påfølgende rettsak. Muligens er det derfor det har tatt så lang tid før jeg leste mer av forfatteren og journalisten, men To søstre var så god og engasjerende at den ble nominert av meg før den var helt ferdiglest. Nå i juni har jeg lest enda en, og like god, bok av Seierstad, som dere vil høre mer om senere i måneden her på bloggen. Håper flere av dere som ikke har lest boken benytter sommeren til å gjøre det, for den er absolutt verdt tiden!

Har du lest og skrevet om boken eller gjør det, kan du veldig gjerne legge igjen en lenke til innlegget ditt hos Norske bokbloggere. Og selvfølgelig kan du legge igjen både lenke og kommentar her hos meg også.