En veldig forsinket oppsummering av oktober og desember

Jeg har vært rimelig flink med månedsinnleggene i år, frem til høsten kom for fullt. Høst, førjulsrus og forberedelser, masse nye bøker, og så videre, tok visst overhånd. Lesegleden har kommet og gått, men mest kommet faktisk, men blogglysten har vært helt fraværende. Etter en noe laber oktober med kun 3 leste bøker, kom november med hele 8 leste bøker. Noen bøker er allerede blogget om i egne innlegg og får ikke noe videre omtale, mens andre er lest og nesten glemt fordi det er så lenge siden (og de ikke gjorde så voldsomt inntrykk kanskje), men noen nye favoritter har det også blitt. Blogglysten er i grunn ikke tilbake, men plikten kaller, så her kommer en noe hastig og sikkert rotete oppsummering av bøkene  som ble lest i oktober og november:

Speak av Laurie Halse Anderson
En sånn jente av Monica Flatabø
Berge av Jan Kjærstad
Havet ved enden av veien av Neil Gaiman
When Dimple Met Rishi Sandhy Menon
Månen følger etter meg av Ingvild Nielsen og Jens Kristensen
MISS av Synne Sun Løes
Så lenge ingen ser oss av Anders Totland )
Autumn av Ali Smith
Bruddlinjer av Heidi Sævareid
Heksene av Roald Dahl

I oktober leste jeg to bøker om voldtekt, en amerikansk kritikerrost ungdomsroman som har stått på leselisten lenge, og en norsk dokumentarroman. Begge to var sterke leseropplevelser, og sistnevnte har fått et eget innlegg. Speak handler om Melanie som akkurat har begynt på high school. Leseren får vite at det har hendt noe tidligere den sommeren, på en fest. Melinda ringte politiet som brøt opp festen, noe som gjør henne lite populær blant sine medelever. Ikke en gang sine tidligere venninner vil ha noe med henne å gjøre. Men vi som lesere skjønner at det ligger mer bak, noe som Melinda ikke forteller, hun forteller i det hele tatt svært lite, for hun har sluttet å snakke. Jeg har tidligere lest og likt Laurie Halse Anderson sin Vinterjenter som tar for seg en ung jente med spiseforstyrrelser. Speak grep meg enda mer enn denne. Historien blir fortalt oss gjennom Melinda sin stemme, og den er til tider både morsom, sår og troverdig. Hun har blitt en som observerer, men nesten ikke deltar, og føler hun er i ferd med å miste seg selv. Akkurat som i Vinterjenter kjennes det som et troverdig innblikk i psyken til en som går gjennom vanskelige ting. Speak kom ut for nesten 20 år siden, men blir stadig trukket frem, og gitt ut i nye utgaver, og dessverre er historien like aktuell.

Huset ved enden av veien endte opp med å bli en ørliten skuffelse. Det gikk tregt å lese den og den grep meg ikke så mye som jeg håpet. Her har jeg gått rundt og trodd at Neil Gaiman er en potensiell favorittforfatter og så har jeg bare likt de to bøkene av ham jeg har lest sånn passe. Og boken fikk meg rett og slett til å lure på om jeg egentlig ikke er så glad i fantasy likevel. Jeg håper det er timing, at fantasy er noe som passer meg utmerket enkelte ganger, mens andre ikke. For Gaiman skriver stemingsfullt og godt, men jeg har problemer med å leve meg ordentlig inn i historien, og kjenner en irritasjonsmurring over noen av de overnaturlige elementene. Jeg er usikker på hva det er som ikke stemmer, og har verken planer om å gi opp fantasy eller Neil Gaiman helt enda. Jeg tror rett og slett jeg skal ha et eget sci-fi og fantasymål i 2018, for jeg har mange bøker jeg vil lese og har lest lite i disse sjangrene de siste par årene. Dette må jeg jo finne ut av.

En "sjanger" jeg ikke har lest lite av de siste årene er YA, engelskspråklige ungdomsbøker. Her er det mange gode bøker og mange middelmådige. When Dimple Met Rishi var i sistnevnte kategori. Den handler om to indisk-amerikanske ungdommer som møtes fordi foreldrene vil at de skal gifte seg. Forviklingene oppstår når guttens familie har fortalt ham om planen sin, men jenten sine foreldre ikke har det. Historien er søt den, men litt for forutsigbar, og ikke morsom nok, til at den blir virkelig god. Denne boken fortjente ikke helt all hypen den har fått synes jeg.




Det ble litt norsk 2017-lesing i både oktober og november. I oktober rakk jeg også årets andre norske 2017-roman, nemlig Berge av Jan Kjærstad. En bok som er kåret til en av årets beste bøker av mange kritikere, men selv er jeg ikke full så begeistret. Boken fikk et eget innlegg tidligere. I november bestemte jeg meg for, at til tross for at jeg har lest veldig mye mer i åpen klasse enn i romanklassen til Bokbloggerprisen, at jeg ville fortsette å lese mest i åpen klasse. Det er fint å ha relativt god oversikt i noen kategorier, for jeg kan umulig rekke over alt. Jeg leste dermed tre nye norske ungdomsbøker på rad, alle gode, og de fikk et felles innlegg da. En bildebok ble det også tid til. Månen følger etter meg er en stemningsfull og fin bildebok for barn om å føle seg alene. En jente som blir holdt utenfor i barnehagen, blir venn med månen, som også er ensom. Boken har vakre illustrasjoner og en fin historie, men den gjorde likevel ikke det store inntrykket på den ene gjennomlesningen den til nå har fått. Min yngste datter var overhodet ikke interessert i å lese denne sammen med meg og min eldste bare sånn passe, da hun helst vil lese alt av Roald Dahl for tiden. Så mulig jeg får lese gjennom den igjen selv før nominering i januar. Boken fikk jeg av Mangschou forlag.

Man Booker- vinneren ble avslørt i oktober, men jeg har i grunn ikke gjort meg helt ferdig med årets kortliste enda. Jeg har en påbegynt Lincoln in the Bardo (vinneren) og en urørt History of Wolves stående i skal lese snart-hyllen i stuen. I november leste jeg kortlistede Autumn, mitt første møte med Ali Smith. Et av de første kapitlene handler om en interaksjon mellom bokens hovedperson Elisabeth og en ansatt på det lokale postkontoret. Hun er der for å søke om nytt pass, og han er der for å motarbeide dette kan det virke som. En absurd og komisk situasjon som fikk meg til å le høyt både mens jeg leste og lenge etterpå. Et kapittel som gjør boken verdt å lese alene. Boken inneholder noen flere artige situasjoner, men er ellers ikke særlig morsom. Den er kalt en Brexit-roman og er innom blant annet flyktningekrise, fremmedfrykt og byråkrati, men mest handler den vel om Elisabeth sitt vennskapsforhold til sin eldre nabo, Daniel. Autumn er en bok uten noe tydelig plott og med det som for meg fremstår som opphakkede historier, alt fra absurde som den nevnte på postkontoret, barndomsminner, nåtid med Daniel på sykehus, og til mer drømmeaktige sekvenser. Jeg ble litt forvirret under lesingen, for her må man bare flyte med tror jeg, og kanskje reflektere mer over det man leser enn jeg hadde overskudd til da jeg leste den. Jeg likte boken selv om dette ikke er min favorittype bok. Mest sannsynlig vil jeg prøve å få lest neste bok, Winter, også, og i hvert fall mer av Ali Smith en gang. En forfatter som får meg til å le så mye, er definitivt verdt å møte igjen.



Til slutt i november fullførte 7-åringen og jeg Heksene, en bok jeg ikke leste selv som barn, men kun så filmen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme scenene der heksene avslører sitt egentlige utseende og ondskap. Roald Dahl har en herlig fandenivoldsk stil som jeg alltid har vært fan av, og heldigvis liker 7-åringen det også. Jeg var litt i tvil første dagen vi begynte å lese den på sengen og bestemoren til hovedpersonen forteller om hekser som spiser barn, og dette like etter at han har mistet begge foreldrene sine i en ulykke. Men 7-åringen ble mest fascinert og litt skremt. Vi gikk rett på Georgs magiske medisin etterpå og hun har ønsket seg flere av hans bøker til jul. Selv har jeg allerede kjøpt litt for mange bøker (og presanger) til henne, så håper noen andre familiemedlemmer stiller opp her.

Da blir det nok juleferie her på bloggen og så får jeg oppsummere årets lesemål i januar, men kan røpe at det ser veldig bra ut for min del. Jeg kommer også til å skrive et innlegg over de beste bøkene jeg har lest i 2017, og kan si såpass at dette blant annet har vært sakprosaens år, og at året har inneholdt usedvanlig mange veldig gode leseopplevelser. God jul til alle dere som har forvillet dere inn hit på bloggen:-)