Start

torsdag 13. mars 2014

Anmeldelse: Fugletribunalet av Agnes Ravatn

Etter en sexskandale med en overordnet har TV-personlighet Allis Hagtorn svart på en noe spesiell annonse fra en mann på et øde sted som trenger noen til å stelle i hage og hus mens konen er borte. Allis reiser bort fra alt, slår av mobilen og fordyper seg i hagearbeid som hun har svært liten erfaring med og matlaging. Hun serverer faste måltid til mannen i huset, Sigurd Bagge, mens hun selv må spise for seg selv etterpå. Konen i huset aner hun lite om, hvor hun er eller når hun kommer tilbake. Det er i det hele tatt lite hun vet noe om, for denne fåmælte mannen deler lite med henne. Hun finner likevel enn viss terapi i å sulle rundt på egen hånd langt borte fra virkeligheten og de eneste gangene hun blir minnet om sitt egentlige liv med ektemannen er når damen på lokalbutikken gir henne blikk og kommentarer som tyder på at hun vet hvem hun er og hva som har skjedd.

                                             
Boken har en nerve og spenning gjennom hele som driver handlingen fremover. Det gir også boken høyere underholdningverdi og spesielt i siste halvdel er det vanskelig å legge den fra seg. For etterhvert som Allis finner seg mer til rette (for helt til rette er nok ikke mulig hos denne mannen) kommer de to fortapte sjelene hverandre litt nærmere. Hvem er denne Bagge, er han farlig eller bare mystisk og tilbakeholden? Han deler ihvertfall ikke mye av seg selv uvisst av hvilken grunn. Allis på sin side blir både tiltrukket og skremt av dette og det samme kan jeg vel si at jeg som leser ble. Det er i det hele tatt ganske creepy (for å bruke et godt norsk ord), men man vil så gjerne finne ut mer om mannen.

Når det kommer til Allis blir vi derimot godt kjent med hennes tanker og følelser. Angsten og skammen for det som har skjedd hjemme, for å finne ut hva livet bringer henne videre og til de hverdagslige tingene som å trø feil hos sin nye arbeidsgiver er veldig godt skildret. Hun kommer dit med brukket rygg og tapt ære og det kjenes som om hun straffer seg selv ved å å bli så underdanig som hun blir hos Bagge. Kristin hos Bokmerker har blant annet skrevet i sin anmeldelse at hun er lei av tause og nevrotiske vestlendinger, men det er tydeligvis ikke jeg. Jeg er riktignok ikke stor fan av for innadvendte romaner med tafatte (vanligvis mannlige) hovedpersoner og hadde i grunn ikke de store forventningene til denne romanen utfra handlingsreferatet. Jeg synes dog den gir meg en god del mer enn det og så er det mulig at både kvinne- og vestlendingperspektivet gjør det mer tålelig for meg.

Beskrivelsene av stedet der Bagge og Allis oppholder seg er veldig gode og jeg ser det så levende for meg, både huset, hagen, bryggen, nærbutikken og så videre. Til tross for den ubehagelige og dystre stemningen Ravatn klarer å skape fikk det meg også til å lengte etter sjø, fiske, hytteferie og ikke minst vin (i løpet av svangerskapet har jeg aldri lengtet etter vin så mye som da jeg leste denne boken). Hun klarer rett og slett å fenge meg på mange plan, med både omgivelser, stemning og det indre følelsesliv. På et merkelig vis klarer hun å gjøre denne uhøflige, tause mannen, dette gudsforlatte stedet, alle de pinefulle samtalene til noe mer fascinerende og tiltrekkende enn jeg kunne tenke meg. Henvisningene til fugletribunalet i en ekkel drøm Bagge forteller om, aggressive måker, fugler i musefeller og Allis som forteller om Balder og Loke i norrønn mytologi bidrar til å gjøre stemningen ytterligere nervepirrende.

Noe småplukk er det da, og jeg synes kanskje det er rart at ingen tar kontakt med henne bortsett fra hennes mor som en gang sender melding for å få videresendt noe post. At ingen finner ut hvor hun er og oppsøker henne kan virke litt urealistisk, for så øde og isolert er det da ikke og hun er en offentlig person.

Når det kommer til slutten av boken har jeg ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, men tror jeg likte den. Det er ihvertfall en velkomponert roman som introduserer oss godt til karakterene, bygger opp spenningen gradvis og har en ordentlig avslutning.

Fugletribunalet er en av de tre nominerte til Bokbloggerprisen for årets roman og er denne månedens bok. Det vil si at det er mange bloggere som har skrevet og kommer til å skrive om boken i løpet av mars. En oversikt kan du ser her.

Takk til Samlaget for eksemplaret av boken. Fugletribunalet er Ravatn sin andre roman og hun har også gitt ut flere essaysamlinger og er spaltist i Dag og Tid. Hun er kjent som en sarkastisk og humoristisk skribent og det kan være en fordel at jeg ikke har lest så mye av det hun har skrevet fordi noen har blitt skuffet over at denne boken ikke er spesielt morsom. Og nå har jeg i tillegg så mye mer fra henne å glede meg til.

2 kommentarer:

  1. Jeg anmeldte jo denne boken på Lesehorden, ser ut som vi er ganske enige. Boken er lett å like, jeg storkoste meg med språket og miljøet - og så huset og karakterene veldig godt for meg. Til tross for småting som ikke helt stemte - sånn som manglende sms`er - så syns jeg hele boken fungerte så bra at jeg tilgir det. Skjønner godt at den vant Ungdommens kritikerpris!

    SvarSlett
  2. Enig i dette - fine refleksjoner. Jeg tenker også at det var ei stemning i boka, litt Twin Peaks på slutten. Kunne lett havna helt skjevt ut, men det ble ikke en repetisjon fra det siste forholdet. Kanskje litt "dameroman", Sigurd Bagge ble noe stereotyp

    SvarSlett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)