Vi skriver 2019 og nok et år skal oppsummeres. 2018 ble et ganske godt leseår vil jeg si, med 70 leste bøker. En del av dem var riktignok bildebøker med lite tekst, men jeg sier meg godt fornøyd. I starten av året justerte jeg ned igen målet om 60 leste bøker på Goodreads til 52, fordi jeg lå sånn bakpå hele tiden, men så skrudde jeg det opp igjen og overgikk det en god del. I år har jeg igjen satt det til 60.
I 2018 ble det ikke blogget så mye som jeg hadde håpet, men til gjengjeld har jeg begynt å formidle bøker i en annen kanal, Snaplioteket på Snapchat. Så til de som leser dette og fortsatt ikke følger meg og mine 7 medsnapliotekarer, er det bare å begynne med det. Vi har ganske variert smak og ulike utrrykksmåter, så tror det vil være noe for enhver smak der.
1 2018 fikk jeg også ny jobb, noe som er både krevende og gøy, og det kommer det mest sannsynlig fortsatt til å bli i 2019 med mange nye utfordringer. Det er flere årsaker til at det er stadig vanskeligere å finne tid, lyst og overskudd til å blogge. En av grunnene er at diskusjonene om bøker i større grad foregår i andre fora, som Goodreads, Snapchat, Facebook osv. Men noe som er motiverende, og som jeg har skrevet før, er at det er så nyttig i jobben og forsåvidt ellers også, å ha en logg der jeg har skrevet noe om en del av bøkene jeg leser. Og ved å legge det ut på en blogg blir jeg nødt å skrive litt mer og bedre om bøkene enn kun i stikkordsform som det ville blitt om det kun var til meg selv. En bonus er jo at det forhåpentligvis er en og annen der ute som kan få glede og nytte av det jeg skriver også, så blogging blir det fortsatt i 2019.
Det er mulig det kommer et eget innlegg om mål og lignende for 2019 og oppsummering av mål 2018. Foreløpig tenker jeg å lage en oversikt med kategorier jeg håper å lese mer fra og skrive opp hva jeg leser, men å ikke tallfeste hvor mye jeg skal lese innenfor kategoriene. For eksempel synes jeg det er kjekt å være bevisst på hvilke nasjonaliteter jeg leser fra, noe jeg vil ha litt fokus på, og jeg vil lese mer sakprosa, noe som ofte blir nedprioritert. Jeg skal tenke litt mer på kategoriene før jeg bestemmer meg.
Og så til det viktigste. Bøkene jeg leste i 2018. Her kommer en oversikt og litt omtale av noen av bøkene jeg leste i 2018 fordelt i ulike kategorier. For de som så min dag på Snaplioteket forrige uke, vil dette allerede være kjent. Eventuelle lenker fører til innlegg om bøkene jeg har skrevet tidligere.
Årets mest overraskende leseopplevelse:
Amsterdam av Ian McEwan:
Jeg skal ikke påstå at Amsterdam ble en ny favorittbok, men jeg likte den faktisk godt. Boken fikk Booker-prisen da den kom, og McEwan er en anerkjent forfatter, så hvorfor var det egentlig overraskende? Jo, fordi jeg har tidligere lest to bøker av forfatteren som jeg ikke ble så begeistret for, nemlig Sementhagen og On Chesil Beach. Da disse to bøkene av flere jeg har snakket med, er utnevnt som hans beste, mens Amsterdam havnet i motsatt ende av skalaen, var det kanskje derfor jeg ga denne en sjanse, men likevel derfor jeg ble overrasket. Amsterdam er kanskje ikke helt realistisk, men herlig utspekulert og satt på spissen. De to hovedpersonene Clive og Vernon sitt vennskap blir satt på prøve, men også deres moral, både profesjonelt og privat i kampen om å lykkes. Bokens mediekritikk fremstår fortsatt like aktuell.
Årets gjensyn:
Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo*:
Jeg likte veldig godt Marit Eikemo sin forrige bok Alt inkludert, men jeg likte nok denne enda bedre. Et ektepar bor med sine to barn i en litt for trang leilighet. Spesielt Hanne drømmer om enebolig i det aller mest idylliske strøket. Alt kommer til å bli bra da. Som vanlig synes jeg tittel og handlingsreferatene til Marit Eikemo sine bøker høres noe kjedelige ut. Og det var en av grunnene til at jeg ventet så lenge med å lese noe av henne. Men dette er alt annet enn kjedelig. Det hele utvikler seg til en slags samlivsthriller. Jakten og etterhvert besettelsen av akkurat den eneboligen de vil ha får frem de kanskje egentlige grunnene til at de ikke er fornøyd med det de allerede har. Marit Eikemo skriver også denne gangen morsomt, godt og treffende i en intens bok.
Årets Printz-kandidat (amerikansk ungdomsbokpris):
Sadie av Courtney Summers:
Sadie brukte jeg litt tid på å komme i gang med, men når jeg først kom i gang ville jeg ikke at den skulle ta slutt. Sadie sin lillesøster har blitt funnet drept og Sadie har stukket av. Boken er skrevet delvis som en True Crime-podcast og delvis følger den hovedperson Sadie. Dette synes jeg er et vellykket og originalt grep. Podcasten prøver å finne ut hva som har skjedd ved å intervjue de få som kjente søstrene og de Sadie har møtt på sin vei. Boken er bygget opp nesten som en krim der detaljer blir avslørt for leseren litt etter litt. Dette gjør den drivende og spennende. Samtidig omhandler boken skjebner som er så tragiske at det gjør vondt, og det er dessverre ganske lite håp å spore. Sadie er altså en mørk og vond bok, men anbefales likevel til de som tror de orker.
Årets sterkeste:
Kinderwhore av Maria Kjos Fonn*
Denne boken er en av de råere bøkene jeg har lest på lang tid. Både stil og innhold bidrar til det. Hovedperson Charlotte har en del likhetstrekk til nevnte Sadie når det kommer til hovedpersonens opplevelser i oppveksten. Her er det ikke noe drap, men grusomhetene er mindre pakket inn. Kinderwhore har stort sett veldig korte kapitler, ofte bare en halv side til en side. Jeg liker godt denne formen som bidrar til bokens råhet. Charlotte har en mor som ruser seg. En mor som enten holder sengen eller er ute og finner en ny pappa til Charlotte. Noen av fedrene er snille, mens andre er absolutt ikke det. Barnet Charlotte opplever så utrolig mye vondt som ingen mennesker skulle burde oppleve. Når hun etter hvert blir ungdom takler hun opplevelsene sine ved å ruse seg og å distansere seg mest mulig fra egne følelser og andre mennesker. Jeg forstår veldig godt hvorfor Charlotte oppfører seg som hun gjør. Samtidig er det også så tydelig hvordan denne typen oppførsel støter andre mennesker fra henne, når det hun trenger er hjelp og støtte. Jeg tenker derfor at denne boken er spesielt viktig for å forstå og å gjenkjenne barn og unge som blir utsatt for grov omsorgsvikt. Jeg anbefaler derfor de aller fleste å lese denne, men for noen kan den nok bli for sterk, og kanskje spesielt om du har lignende opplevelser selv.
Det angår også deg av Herman Sachnowitz (fortalt av Arnold Jacoby)
Når det kommer til viktige og sterke bøker er det vanskelig å komme utenom denne. Herman Sachnowitz blir sammen med sine foreldre og åtte søsken sendt til Auschwitz under andre verdenskrig. Han er den eneste som overlever og som kan fortelle deres historie. Jeg synes Sachnowitz gjør mange interessante refleksjoner over livet og hva et menneske er i stand til å i stand til å gjøre og å overleve. Det er flere enn en gang jeg forbløffes over at han fortsatt lever. Grusomhetene i boken er så ufattelige at det er vasnkelig å ta det innover meg. Egentlig er det jo hele historien som er så vanskelig å fatte, men vi vet jo at det skjedde og at lignende behandling av menneskegrupper som anses som mindre verdt har skjedd og fortsatt skjer. Det blir likevel spesielt nært fordi Sachnowitz-familien var norsk, og at dette skjedde med blant annet nordmenn i vår del av verden for ikke så veldig lenge siden. Det er likevel nå såpass lenge siden at det ikke er så mange igjen som kan fortelle oss om det, og derfor blir bøker som denne stadig viktigere vitnesbyrd for å minne oss på hva som er verdt å kjempe for og hva som i ytterste konsekvens kan skje med et samfunn.
Årets feelgood:
Eleanor Oliphant Is Completely Fine av Gail Honeyman:
Over til noe helt annet, men likevel ikke helt. Årets feelgood-roman handler nemlig også om omsorgsvikt og i aller høyeste grad ensomhet. Den inneholder også årets favorittkarakter. Eleanor har det nemlig helt fint. Hun er et vanemenneske som gjør det samme hver dag. Hun spiser og drikker det samme på faste dager og tider. Hun gjør lite ut av seg og går samme vei til og fra jobb. En dag skjer det likevel noe som tvinger henne ut av rutinen og mønsteret, og til å forholde seg til andre mennesker på et mer personlig plan. Boken er både tragisk og komisk. Eleanor sin sosiale keitethet og skarpe tunge gjør boken til en fryd å lese. Hennes forhold til moren gjør boken mørk. Boken ender opp på den lyse siden av skalaen, et lite hakk for lyst for min smak. Dette er likevel en bok og en karakter jeg kommer til å huske lenge og bli glad av å tenke på.
For noen år siden prøvde jeg meg på Jane Austen for første gang, med hennes Northanger Abbey. Jeg kom sånn cirka halvveis før jeg ga opp. Jeg var likevel ikke villig til å gi opp Jane Austen og bestemte meg for å prøve en annen bok, og denne gang på norsk. Det ble Overtalelse*, og denne gangen med stor suksess. Selv om jeg i utgangspunktet tenker at det er best å lese på originalspråket om mulig, så følte jeg at språket ble en hindring første gang. En kan gå glipp av deler av teksten om en velger oversettelsen, men også hvis språket blir for krevende. Jeg velger derfor heller å prøve å lese bøkene på nytt på engelsk ved en senere anledning. For gjenlesingen gleder jeg meg allerede til. Jeg leste også Stolthet og fordom* i 2018, en historie jeg kjente bedre enn Overtalelse, men sistnevnte er så langt favoritten. Jeg håper på mer Austen i 2019 for jeg ble helt oppslukt i bøkene hennes. Vel er de fengende og utrolig romantiske på den best mulige måten. Hun bygger spenning og lengsel som ingen andre. Det er også spennende og interessant å lese om livet for unge kvinner på 1800-tallet. Men det som gir bøkene en ekstra brodd, og som jeg synes oversettelsene jeg har lest ivaretar, er den sarkastiske tonen, de gode observasjonene og samfunnskritikken. I Overtalelse er det blant annet snobberi hun harselerer med. Jeg forstår godt hvorfor Jane Austen sin popularitet stadig består.
Årets sliter:
Med kaldt blod av Truman Capote begynte jeg på i sommer ved bassengkanten i Italia. Samtidig begynte jeg på en annen bok på kindle, som jeg ble enda mer oppslukt av, og derfor ikke klarte å legge fra meg. Etter det kom Booker-langlisten, og da ble denne rett og slett litt glemt. Etter det har den blitt en bok jeg har lest litt innimellom andre ting, og det stort sett ikke de aller beste opplevelsene. Jeg kan ikke skylde alt dette på boken, for den er tross alt ganske god, selv om jeg skal innrømme at den var noe krevende å komme seg gjennom. Boken har få pusterom, med tettskrevne sider og lange kapitler. Det er en True Crime i romanform om drapet på Clutter-familien på 50-tallet i Kansas. Vi følger familien frem mot drapet, og vi følger gjerningsmenn og politietterforskere, både under etterforskning og under rettssaken. Det er en fascinerende historie og den var svært grensesprengende da den ble utgitt. Ikke minst er dette en klassiker som gir et verdifullt 1001-kryss, og som kan anbefales å lese i ett.
Årets norske etterslepere
Dette livet eller det neste av Demian Vitanza*
Denne 2017-utgivelsen er en slags crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, men er utgitt som roman. Forfatteren intervjuer en norsk-pakistaner som nå sitter fengslet etter å ha reist til Syria for å kjempe mot Assad. Jeg liker intervjuformen godt. Hovedperson Tariq forteller fra både oppvekst i Norge og tiden i Syria og gir boken en ganske muntlig form.Stort sett lever jeg meg inn i fortellingen, men innimellom blir jeg minnet på at han intervjues ved at han kommenterer hendelser og lignende i nåtid/ettertid. Jeg synes dette grepet er spennende og ikke minst gir boken meg et interessant perspektiv på hva som kan føre til at noen tar valget om å bli fremmedkriger.
Tung tids tale av Olaug Nilssen*:
Også en norsk utgivelse fra 2017 og også en crossover mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe jeg tydeligvis liker godt. Tung tids tale var en av fjorårets kjappest leste bøker, den var fjorårets første bok, men den var ihvertfall ikke fjorårets raskest glemte bok. Olaug Nilssen har vært åpen om at hun har en sønn med sterk autisme og denne boken er en slags kjærlighetserklæring til sønnen Daniel. Boken gir et innblikk i den krevende hverdagen de lever i, og kampen mot et ofte tungrodd system. Men boken blir på ingen måte tungrodd, og kjærligheten til sønnen kommer tydelig frem. Denne var på kortlisten til Bokbloggerprisen i 2018, og var min absolutte favoritt til å vinne, men det gjorde den ikke. Om du enda ikke har lest den, synes jeg du skal det. Den er fort lest, men ikke fort glemt.
Takk for følget i 2018, håper vi snakkes også i 2019.
Hvilke leseopplevelser vil du trekke frem fra 2018?
*Bøkene merket med stjerne fikk jeg av forlaget.
I bokens første avsnitt forsøker Glenn Johansen å ta livet sitt ved å henge seg i garasjen. Han mislykkes da røret tauet henger i knekker. Ironisk nok er røret fra hans eget aluminiumsfirma. Glenn er kanskje ikke deprimert, men finner heller ikke noen gode grunner til å leve. Han er i 50-årene og har nylig blitt forlatt av konen, Anita, etter mange års ekteskap, til fordel for en annen mann. En mann det er mer tak i. En mann som liker å gå i 17.mai-selskap hos naboen. Dette høres kanskje trist ut, men denne boken er morsom.