Start

mandag 11. september 2017

Dette leste jeg i august: Booker og norsk bokhøst

I august har hverdagen kommet tilbake, ferien er over og lesingen har, kanskje merkelig nok, tatt seg litt opp. Jeg har gjort et innhugg i Man Booker sin langliste og også i den norske bokhøsten og noe av grunnen til ny motivasjon var nok de to begivenhetene. Disse bøkene har jeg lest i august:

Den underjordiske jernbanen av Colson Whitehead
Første dag for Amina av Paul Egil Leer-Salvesen
Cornelia og den underlige skogen av Nora Brech
Exit West av Mohsin Hamid
You Will Not Have My Hate av Antoine Leiris
Home Fire av Kamila Shamsie
60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl

The Underground Railroad
Tre bøker fra Booker-langslisten har det blitt, og det ser så langt ut som det blir med det frem mot annonseringen av kortlisten om et par dager. Jeg må innrømme at jeg slet litt med å komme gjennom alle tre bøkene. Den underjordiske jernbanen likte jeg i grunn godt, og tror jeg skylder litt på manglende fokus fra min side, men også at boken er noe ujevn. Boken handler om slavejenten Cora og har noen grusomme scener i begynnelsen som nesten gjorde at jeg la fra meg boken. Til tross for dette likte jeg begynnelsen av boken aller best. Beskrivelsene av livet på slavefarmen er kanskje spesielt interessant for meg som ikke har lest så mye litteratur om emnet. Deretter følger vi Cora på rømmen gjennom den metaforiske jernbanen, som i boken er en ordentlig jernbane, men egentlig var et nettverk som hjalp slavene til å rømme. Cora oppholder seg i ulike stater gjennom boken, noe jeg så på som en reise gjennom USA og statenes ulikheter, men som jeg har funnet ut i ettertid ikke er slik det virkelig var, men forfatterens forsøk på å vise ulike måter å håndtere slaveriet på. Whitehead har skrevet en drivende og interessant bok som får leseren til å tenke gjennom blant annet hvordan historien stadig gjentar seg, og behandling av andre mennesker som mindreverdige fortsetter. Ikke minst tenker jeg over hvordan i all verden man har kunnet bygge et amerikansk samfunn sammen med et sånt utgangspunkt. Hvorfor jeg likevel slet litt med boken er kanskje at i deler av den så kommer man ikke særlig inn på karakterene og jeg mister tråden i forfatterens prosjekt underveis (det siste sannsynligvis min skyld).


Exit WestHome FireHome Fire er en annen bok som også var noe ujevn og som allerede har fått et eget innlegg. Exit West av Hamid har likheter med begge de to nevnte bøkene fra langlisten. I likhet med Den underjordiske jernbanen benytter forfatteren seg av overnaturlige elementer for hvordan mennesker blir transportert fra sted til sted. Også Exit West handler om mennesker på rømmen, men her rømmer de gjennom noen magiske dører som tar dem fra et land til et annet. Som i Home Fire har boken et veldig aktuelt tema. Saeed og Nadia rømmer fra et land uten navn, og havner flere steder i Europa i løpet av Exit West. Boken hopper altså over selve flukten, og fokuserer på hvordan det er å forlate landet sitt og mennesker man har kjær i første omgang, og deretter hvordan det er å være flyktning i et fremmed land, uten byråkrati, men med andre folkegruppers fordommer og å finne seg til rette. Språket i boken er  for øvrig vakkert, og forfatteren fokuserer nok på bokens poetiske kvaliteter og essensen i å være på flukt fremfor en mer detaljert og realistisk fortelling om de faktiske forhold. Jeg synes ellers karakterene er noe vagt tegnet frem. Det sier kanskje sitt at det er faren til Saeed jeg følte jeg kom nærmest, en karakter som kun er med i starten. Jeg synes kanskje også at  forfatteren gaper over litt for mye på de knappe 200 sidene, og jeg mistet tråden etter hvert som de reiste til nye steder (hørt det før?).

You Will Not Have My HateYou Will Not Have My Hate er en bok jeg har hatt lyst til å lese siden kom på norsk i forfjor. Da bunkene med bøker stadig vokser og jeg aldri har skaffet meg denne, ble det den engelske utgaven hos Storytel som fikk meg til å lese den. Boken handler om forfatteren selv, Antoine Leiris, som mistet sin kone under det tragiske terrorangrepet på Bataclan i Paris i 2015. Som bokens tittel mer enn antyder er fokuset hvordan Antoine jobber får å ikke la hat og sinne til terroristene ta overhånd i livet sitt, og hele bokprosjektet starter med en lang kommentar på facebook om dette. Boken handler også om sorgen og livet videre for Antoine og hans lille sønn som nå må vokse opp uten sin mor. En nydelig skrevet bok om et vondt tema, som ble litt forstyrret av at jeg ikke likte oppleseren av lydboken, men ikke nok til at jeg ikke fikk en god leseopplevelse.
 
Første dag for Amina by Paul Egil Leer-SalvesenCornelia og den underlige skogen by Nora BrechDe to bildebøkene jeg har lest gjorde kanskje ikke så veldig stort inntrykk på hverken meg eller 6-åringen, for jeg sliter litt med å huske dem akkurat nå. Første dag for Amina handler som junis leste norske bildebok, Samir og den lange reisa, om å være ny i et fremmed land og å flykte fra krig. Amina har sin første dag i barnehagen der hun finner en skadet fugl. Boken er heldigvis ikke så politisk vektet som nevnte bok om Samir, men har en fint budskap om at alle føler seg ensomme i blant, å finne trøst uventede steder og å være nysgjerrig og vennlig mot nye mennesker. Cornelia og jungelmaskinen er en bildebok med mest bilder og lite tekst. Erfaringsmessig krever det mer av leseren og jeg velger å ikke kommentere den mer før jeg og min datter har lest den flere ganger. Det er en bok jeg eier (takk Aschehoug), så det skal være et fint avbrekk innimellom de teksttunge bøkene vi nå prøver oss på. Jeg håper at jeg kommer til å skrive mer om høstens norske bildebøker og andre barnebøker senere.
 
60 damer du skulle ha møtt. Norsk kvinnehistorie for deg som har det traveltJeg er for øvrig veldig godt fornøyd med 7 leste bøker i august, men kjenner at det er litt mange å skrive om i ett innlegg. Men jeg må si noen ord om Bokbloggerprisnominerte 60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl. En tegneserie som tar for seg nettopp 60 damer du bør vite mer om. Det er riktignok ikke mye du får vite om hver av dem, stort sett en dobbeltside per kvinne, men tegneserieformatet egner seg godt i dette tilfellet. Det er jo færre ord, men bildene, replikkene og teksten gjør hver enkelt av dem så levende, og gjør nok et sterkere inntrykk enn ren tekst ville gjort, spesielt hvis du skal lese om 60 forskjellige i en bok. Jeg har allerede gitt bort en i gave og må nok skaffe meg en selv også. Jeg leste boken fra perm til perm, men den fungerer jo også som et oppslagsverk, med register og tidslinje på slutten. Her kan jeg nok finne mange ideer til fremtidige biografisirkler. Og apropos Bokbloggerprisen, vinnerne annonseres i dag, kl 12, følg med her.
 
Så var det litt statistikk til de spesielt interesserte (les: meg selv) til slutt.  Jeg leste i august 3 romaner, 2 bildebøker, 1 tegneserie og 1 sakprosa, så ganske god variasjon. 3 var norske, 1 fransk, 1 amerikansk, 1 britisk, og 2 britisk-pakistanske, så sier meg fornøyd her og jeg. Antall kvinner og menn er helt likt i og med at den ene boken har to kvinnelige forfattere og 3 av bøkene var på engelsk, de resterende på norsk (alle bokmål).
 
Jeg hadde allerede før august nådd mine (for beskjedne?) mål om antall leste sakprosa og internasjonale utgivelser av året og er nå godt over. Jeg leste ellers to nye norske av året, og selv om jeg er under halvveis i dette målet tror jeg ikke det blir noe problem å nå. Målene som kan bli en større utfordring er å lese 5 til bøker fra egen bokhylle, det vil si bøker som jeg skaffet meg før 2017, når det renner inn nye bøker hele tiden, og kanskje også mål om 3 1001-bøker til. I tillegg skulle jeg lest noen prisvinnende bøker, og bøker av Gaiman, Coetzee og Adichie. Heldigvis kan flere av disse målene kombineres, om jeg bare klarer å legge vekk nye fristelser innimellom.

Og da trenger jeg ikke å skrive noe mer om september-planene egentlig, men siden september allerede er godt i gang, vet jeg at jeg må skjerpe meg og straks finne frem en 1001-godbit fra bokhyllen. Og så må jeg ikke glemme å nevne bokbloggertreffet til helgen, gleder meg. Fortsatt god september til dere, og ikke glem å stemme i dag!

fredag 1. september 2017

Man Booker Longlist: Home Fire av Kamila Shamsie

Home Fire UKAv bøkene på Man Booker sin langliste var vel Home Fire den eneste boken som ennå ikke var publisert (i hvert fall den vi måtte vente lengt på) da listen ble annonsert i slutten av juli. Som med Bill Clegg sin Did You Ever Have a Family, som ble publisert en god stund etter at den kom på langlisten i 2015, hadde jeg spesielle forventninger til Home Fire. Jeg vet ikke om det har med at man gjerne vil ha det man ikke kan få, eller om det bare er en følelse av at denne kommer jeg til å like som viser seg å stemme. For jeg endte opp med å like Clegg-boken veldig godt, og kan også avsløre at jeg likte Home Fire også ganske så godt.

Home Fire er en slags moderne variant av den greske tragedien Antigone av Sofokles. Jeg kjente ikke til det greske stykket på forhånd, men skummet noen leksikonartikler. Jeg kan advare om at hvis du leser handlingsreferatet av Antigone, så vil det avsløre også mye om hvordan det ender for de ulike karakterene. Hovedtrekkene i Antigone, slik jeg har forstått det,  handler om gnisninger mellom lojalitet til familien og landet sitt, umulig kjærlighet, og med politisk spill og religionskonflikter i bakgrunn. Home Fire handler da også i grove trekk om dette. Det handler om hvor mye mennesker er villig til å ofre for de de er glad i og på den annen side hvor mye mennesker er villig til å ofre for makt og posisjoner, gjerne også de de er glad i.

Kamila Shamsie har delt boken sin i fem deler. I den første delen møter vi Isma, den eldste søsteren i en familie der far dro fra dem og ble jihadist, og moren etter hvert døde, slik at Isma ble småsøsknene sin forsørger. Deretter møter vi Eamonn, halvt britisk-pakistansk, og sønn av en fremadstormende britisk-pakistansk politiker. Han møter først den eldste søsteren Isma på en kafe, før han, ikke like tilfeldig, oppsøker hennes lillesøster, den vakre Aneeka, som også får sin egen del i boken. I de to siste delene møter vi Aneeka sin tvillingbror, Parvaiz, og den omtalte politikeren, Karamat Lone. En politiker som går langt i å ta avstand fra sin egen bakgrunn for å vise sin forakt for ekstremisme. Til og med når hans nærmeste blir berørt av hans harde hånd, rikker han seg ikke.

Å fortelle en historie fra flere perspektiv er noe jeg liker veldig godt. Det gir naturlig nok leseren en større innsikt  flere sider av en historie, og det gir en dynamikk til en bok, som gjør at det er mindre sjanse for at i hvert fall jeg går lei. Når dette er gjort bra da, vel å merke. I Home Fire er det gjort veldig bra, selv om den er litt ujevn. I det kapittelet som jeg håpet skulle være både det sterkeste og det mest interessante, nemlig Parvaiz sitt, stoppet det faktisk helt opp i lesingen min en stund.

Parvaiz er som nevnt broren til Aneeka og Isma, og velger etter hvert å dra i faren sine fotspor, som jihadist, til Syria. Han er en utilpass ung mann med et stort savn etter sin far, en far ingen får lov å snakke om, som blir lurt til å tro at kalifatet i Syria er det han trenger for å komme nær faren sin og å finne seg selv. Dette kan jeg trekke ut av hans historie. Det er likevel vanskelig å forstå hvorfor han går til dette drastiske skrittet basert på hans kapitler i boken, så om forfatteren ønsket at vi skulle få en forståelse har hun ikke lyktes helt med det. Hun har også valgt å fortelle denne historien på en annen, ikke-kronologisk, måte enn de to foregående kapitlene som også gjør denne delen forvirrende, i tillegg til at språket fremstår mer knotete.

Parvaiz-delen er dessverre relativt lite engasjerende og rører meg mye mindre enn, for eksempel, Aneeka sin sterke kjærlighet for broren eller Karamat Lone sin indre konflikt og etterhvert kalde holdning ovenfor egen familie. For det Shamsie lykkes med å få frem er de sterke båndene og følelsene mellom menneskene i denne romanen, som Ismas ansvarsfølelse for sine småsøsken, tvillingenes bånd, og her Eamonn sin sterke forelskelse:

"Before Aneeka, there was only the facade of feeling. And now he was in so deep that everyone but Aneeka was blurred and indistinct, poor creatures of the surface, their voice receding (s. 81)."

Noe annet boken lykkes med, i mine øyne, er å få frem hvordan det er å være muslim i Storbritannia (og Europa), den identitetskonflikten mange opplever og den mistenkeliggjøringen de blir utsatt for. Og også den splittelsen som finnes i det britiske folk. På den ene siden ønsker man å tenke på rikets sikkerhet og ta vare på det som er britisk, mens på den andre ønsker man å ha et åpent og varmt samfunn der man bryr seg om og inkluderer hverandre, og disse sidene virker umulig å forene, en slags forstørret versjon av konflikten mellom stat og familie fra Antigone. En konflikt vi kjenner igjen også i Norge med den siste tidens debatt om hva som er norske verdier og hvorvidt de er truet eller ikke. I en så polarisert debatt fører det til at man er nødt til å velge en side, noe Karamat Lone får merke mer enn de fleste:

"Working class or Millionaire, Muslim or Ex-Muslim, Proud-Son-of-Migrants or anti-Migrant, Moderniser or Traditionalist? Will the real Karamat Lone please stand up?".

Home Fire gir oss et innblikk i den nevnte mistenkeliggjøringen mange muslimer (eller de som ser ut som muslimer) opplever, i innsjekkingen på flyplasser, de passer på hva de søker på på internett, hva de ytrer seg om, og så videre. Nylig så jeg et intervju med den britisk-pakistanske skuespilleren, Riz Ahmed, vokst opp i Wembley, samme sted som søsknene Home Fire handler om, der han forteller at han til stadighet blir plukket ut til en ekstra sjekk i sikkerhetskontollen på flyplasser. Og etter at alt er sjekket, spør vaktene om de kan få ta et bilde sammen med han. Her er et utdrag fra Isma sin opplevelse i starten av boken:

"She´d made sure not to pack anything that would invite comment or question - no Quaran, no family pictures, no books on her areas of academic interest - but, even so, the officer took hold of her every item of Isma`s clothing and ran it between her thumb and fingers, not so much searching for hidden Pockets as judging the quality of the material. (s. 3)"

Home Fire er en både tankevekkende og aktuell roman og det er dens største styrke. Ved å trekke sterke paralleller til en langt eldre historie, viser Shamsie at disse konfliktene og følelsene er langt fra nye, og ganske så universelle. Ved å bruke den dramatiske tragediens rammer viser den også hvor galt det i ytterste konsekvens kan gå når avstanden mellom partene blir for stor. Språket er kanskje ikke like poetisk som enkelte av de andre romanene på Man Booker-langlisten, men bortsett fra i Parvaiz-delen har jeg lite å utsette, og enkelte seksjoner er også svært sitatvennlige. Bortsett fra den nevnte midtparten av boken, flyter språket godt og boken er ganske lettlest og fengende. Om Home Fire kommer på kortlisten synes jeg er vanskelig å spå, men jeg tror dens styrker gir den en god sjanse.