Start

lørdag 3. juni 2017

Dette leste jeg i mai

Mai er allerede over og det har vært en litt travel måned med 70-årsdag i familien, besøk av svigermor, 17.mai m.m. En mer sosial måned enn vanlig, noe som fører til mindre lesing, men når det er hyggelige grunner til det er det helt i orden. Jeg har nok også hatt en liten dump i leselysten som jeg håper tar seg opp igjen. Mai er ellers vanligvis blant årets fineste måneder og det har årets utgave vært også. Vi har hatt mange soldager og det blomstrer og er grønt og frodig overalt. La oss bare håpe sommeren ikke er over før den har begynt. Mai så ut til å bli en svært laber måned når det kommer til antall bøker, men på tampen fikk jeg fullført to bøker og endte opp med 5 bøker, som er foran skjema på 52 leste bøker i 2017. Disse bøkene leste jeg:

Jane Ashlands gradvise forsvinning av Nicolai Houm
Den utrolige historien om den kjempestore pæra av Jakob Martin Strid
Never Let Me Go av Kazuo Ishiguro
Um sakne springe blome av Catherine Blaavinge Bjørnevog
The Upside of Unrequited av Becky Albertalli


April inneholdt to nye favorittbøker som er uvanlig, så høydene har ikke vært like store i mai, men jevnt ganske høyt likevel. Det begynte med mai måneds samlesingsbok fra kortlisten til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Jane Ashlands gradvise forsvinning var en veldig god bok om sorg og ensomhet. En amerikansk kvinne reiser til Norge for å lete etter røttene sine, men er egentlig på en mer personlig reise og søken etter at en tragedie har rammet henne. Bakgrunnen hennes blir avdekket etter hvert i en oppbygging som gjør boken drivende. Jeg kommer til å få store problemer når jeg skal rangere de tre romanene som er nominert til bokbloggerprisen denne gangen. 


Den utrolige historien om den kjempestore pæra er en bok jeg har hatt lyst å lese sammen med min eldste datter lenge og vi likte den godt begge to. Pæreboken handler om byen Solby der borgermesteren forsvinner på mystisk vis og våre hovedpersoner finner en flaskepost fra ham med et frø i. Frøet blir, ikke overraskende, til en kjempestor pære. Jakob Martin Strid har skrevet flere bøker for mindre barn som er populære hos oss, som bøkene om Mimbo Jimbo og Mumbo Jumbo og Lille frosk. 6-åringen min vegrer seg for at vi skal lese bøker med mye tekst og lite bilder, så denne passet perfekt, da den har passe mengde av begge deler og fenget både mor og datter.



Ikke bare en, men to kortlistebøker fra Bokbloggerprisen ble ferdiglest i mai. Den andre var årets første diktsamling, Um sakne springe blome, en diktsamling skrevet på forfatterens egenkomponerte språk. Jeg prøvde meg på denne tidligere i år og leste en del uten at jeg følte at jeg fikk så mye ut av den og så ble den liggende til samlesingen som egentlig var i april. Da fikk jeg et spark bak til å prøve meg igjen og fant ut at jeg skulle forsøke å lese den høyt istedenfor. Da jeg leste høyt skjønte jeg plutselig så mye mer. Ikke en gang tittelen skjønte jeg før jeg sa den høyt. Mesteparten av boken ble lest i april med høytlesing i stuen, og min Sunnfjord-mann følte seg i grunn nesten hjemme i dette språket. Vi diskuterte hvem mannen og bjørnen i fortellingen var, en skygge kanskje, eller mørket. Jeg har fått med meg i ettertid at boken refererer til eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon og skal sjekke ut det litt mer nå etterpå. Husker vi så filmen på barneskolen, men ellers husker jeg lite av det. Um sakne spring blome hadde mange nydelige passasjer, men jeg skal ikke påstå at jeg fikk med meg alt ved en gjennomlesing, men boken måtte nå leveres inn igjen på biblioteket. 



Never Let Me Go ble månedens eneste ferdigleste 1001-bok, selv om jeg holdt på med to andre også. Jeg leste over halve boken på norsk før jeg byttet til en engelsk utgave jeg fikk lånt meg. Jeg vil absolutt anbefale å lese denne på engelsk. En veldig dyster bok som jeg i grunn både likte og synes var interessant, men følte en viss avstand til karakterene og det tok tid å komme inn i den. Jeg skal innrømme at jeg kanskje hadde forventet en større twist basert på det jeg har hørt om boken tidligere, men det er jo ikke boken sin feil. Jeg tenkte ellers mye over språket underveis og er litt usikker på hva som skyldes den norske oversettelsen, men det føltes ihvertfall mye mer naturlig å lese denne på engelsk.



Til slutt i mai ble jeg akkurat ferdig med lydbokversjonen av The Upside of Unrequited av Becky Albertalli, en lydbok jeg har kost meg veldig med. En veldig søt og morsom historie om tenårenes usikkerhet, den første forelskelsen og å akseptere seg selv. Boken har stort mangfold i karakterene og for meg en veldig gjennkjennbar tenåringshovedperson. Ser at en del Goodreads-lesere kaller hovedpersonen Molly for sutrete, så er de som er sensitive for denne typen hovedpersoner advart, men for meg er hun en troverdig og som nevnt gjennkjennelig 17-år gammel jente. Kan anbefale lydbokutgaven som er den første fullførte lydboken min på 1,5 måneds Storytel-medlemskap. Hurra for det!
 

Til slutt for de spesielt interesserte, så kommer litt om statistikk og mål. Jeg har lest 4 ulike nasjonaliteter på 5 bøker som ikke er så verst, selv om landene ikke akkurat er nye og eksotiske for meg; 2 norske, 1 dansk, 1 amerikansk og en britisk. Jeg har lest 3 menn og 2 kvinner, 1 barnebok, 1 ungdomsbok, 1 diktsamling og 2 romaner, så ganske god spredning på flere områder i grunn.

Når det gjelder lesemålene (se under fane) har jeg faktisk fullført noen av dem, nesten fullført andre, er halvveis på noen og så vidt i gang med andre. Jeg har lest 6 sakprosa og 5 internasjonale 2017-utgivelser, men jeg håper og tror at jeg kommer til å lese flere bøker herfra likevel. Jeg er halvveis i antall 1001-bøker og fra bokhyllen, så her bør jeg nok sette inn et lite støt i løpet av sommeren før bokhøsten. Jeg har endelig lest årets første diktsamling og er dermed halvveis til dette beskjedne målet også. De målene jeg nesten ikke er i gang med er norske 2017-bøker. Jeg har så langt kun lest 1 bok, og selv om dette er en høstaktivitet har jeg pleid å lese litt flere bøker på våren. Målet er 15 bøker, så hadde vært betryggende å gå inn i bokhøsten med noen flere titler lest. Selv om de fleste norske bøker kommer om høsten er det en god del debutanter, og barne- og ungdomsbøker som kommer om våren.

Juniplanene så langt er å fullføre ihvertfall de to korteste 1001-bøkene jeg har påbegynt, og komme et stykke videre i Anna Karenina. Ellers har jeg planer om å lese meg opp på Åsne Seierstad til neste runde av samlesingen, da jeg har fått ansvaret, og grugleder meg til hennes kritikerroste En av oss. Hva er dine juniplaner?



12 kommentarer:

  1. Godt det ikkje bare er eg som har ein dump i leselysten - min har tatt tidleg sommerferie :-/ Kjem seg nok for oss begge! God lese-juni til deg :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, og jeg synes allerede pinsehelgen har gitt et løft i leselysten, så da er det håpe for sommerferien:-)

      Slett
  2. Det begynner å bli en del år siden jeg leste Never Let Me Go, men jeg husker godt at for meg var tvisten enorm. Jeg hadde ikke kjennskap til forfatteren eller boken, jeg begynte på den og skjønte lite av handlingen i starten. Det virket som en oppvekstroman, men det var noe som skurret. Et stykke ut i boken når det endelig begynte å demre for meg hva som egentlig foregikk ble jeg både sjokkert og utrolig sint på den verdenen han hadde skrevet om. For min del var det en bok som gjorde stort inntrykk. Jeg vet ikke om det var fordi jeg leste den med null forventninger og uten å ane at Ishiguro har for vane å ha tvister i bøkene sine, men for meg var det en meget god bok.

    Jeg tror for øvrig at språket i den er dårligere enn ellers i Ishiguros bøker. Jeg har tenkt at det er fordi det er hovedkarakteren som har fortellerstemmen og språket skal være realistisk for henne. Om det er riktig aner jeg ikke.

    Min kollega/nabo holder på å lese En av oss og sier hun gleder seg til hver gang hun får litt lesetid fordi den er så god. Sikkert ikke verdens enkleste bok å lese, men jeg begynner å lure på om jeg burde lese den en gang jeg også. Håper du skriver om den når du har lest den. Ellers synes jeg du har god variasjon. Og så minnet du meg på at jeg enda ikke har lest en dansk forfatter.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror jeg advarer mot SPOILERE med en gang i denne kommentaren. Det er muligens feil å si at tvisten ikke var så stor som jeg trodde. Problemet var vel heller at jeg visste om den tidlige tvisten, for det har flere fortalt meg, altså at de ikke var mennesker, men kloner, og det blir jo avslørt tidlig. Dette var jeg altså innforstått med fra start. Siden det ble avslørt så tidlig trodde jeg det skulle være mer, og det var det jo i grunn, en god del avsløringer på slutten, men sjokkeffekten uteble. Synes ellers det var en fascinerende bok og jeg tror du har rett i det med språket. At hun ikke er så reflektert som en ekte person osv. Jeg synes likevel det var litt rart å lese, spesielt på norsk, men uansett tror jeg det er en viss distanse der, og det er sikkert meningen. Tror muligens det er en bok som synker mer og mer inn.

      Begynte på En av oss i går og det lover godt. Jeg tror ikke det er en bok jeg bør lese på sengen, men hun skriver så godt og fengende. Kan anbefale den og ikke minst To søstre av samme forfatter, som jo er nominert til bokbloggerprisen og som jeg tilfeldigvis skal ha ansvar for samlesing av i juli, hint hint:-)

      Slett
    2. Hadde litt samme opplevelse som det når jeg leste Never Let Me Go , hadde hørt veldig veldig mye lovord før jeg plukket den opp - og også mye hvisking om denne O' store twisten. Også var jo klonegreiene ganske opplagt, og ikke særlig overraskende? Kanskje hadde jeg også hørt om klonene på forhånd, litt usikker. Lenge siden. Det å høre OM en twist er jo nesten en spoiler i seg selv, samtidig er det jo helt umulig å snakke om bøker uten å..vel si at de er vanskelig å snakke om fordi .

      Er egentlig ikke så glad i sånne finurlige twister, syns det er litt juks. Syns dog ikke Never Let Me Go faller i den fellen, historien står og faller ikke utelukkende på twisten. Husker ikke om du har lest noe annet av Ishiguro? Jeg syntes Never Let Me Go er en av hans svakeste - tror den hovedsakelig er populær grunnet "sjokkverdien", - han er mer velartikulert i sine andre verker synes jeg.

      (slang meg på i underkommentar, for å samle all spolingen på en plass).

      Slett
    3. Godt at du sier det egentlig, siden jeg ikke har lest noe annet av Ishiguro, men har Remains of the Day i hyllen og har veldig lyst å lese A Buried Giant også. Enig i at den ikke står og faller på den tvisten, og veldig enig i at sånne tvister egentlig bare fungerer når du plukker opp en bok og ikke aner noe på forhånd, ganske sjeldent altså.

      Slett
  3. Ishiguro er en sånn forfatter der jeg har hamstret mange bøker uten å ha lest en eneste en. Har stadige planer om å lese Never Let Me Go, føler jeg har hørt om denne tvisten i årevis - det er på tide å finne ut hva alle snakker om.

    Mine mest umiddelbare juniplaner er å fullføre mest mulig av de seks bøkene jeg har begynt på. Da kan jeg dra på ligge-rett-ut-på-solseng-i-ei-uke-ferie med nye bøker med god samvittighet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Never Let Me Go er en fascinerende bok, bare så det er sagt, og tvisten var nok delvis avslørt for meg på forhånd (ikke les kommentaren min til Labben over!), så sjokkeffekten uteble. Seks bøker påbegynt ja, ikke verst. Alltid deilig å fullføre og kunne begynne med blanke ark på ferie. Solseng høres deilig ut! Her blir det båt- og hytteferie på Vestlandet, så tviler på solseng, men regnvær er jo fint lesevær. Håper også på å fullføre noen av de påbegynte før ferietur.

      Slett
  4. Juni er den måneden da all lystlesing legges på is og tvangen tar til. Det står det ihvrtfall i tvangslesingsprotokollen, katalog 412, (siden jeg er inspirert av han som skrev 29 kataloger diktsamling, som jeg ikke har lest, og ikke husker jeg hva han het, og ikke gidder jeg google, men boka het Wunderkammer. Uansett, i juni tar alvoret til. Det skal krysses på hver bidige bok (kataolg 156).

    Ang. Never Let Me Go, var min opplevelse nærmere Labbens, overraskende, og helt blank på forhånd. Hørte lydboka på engelsk og synes å huske at jeg faktisk likte språket, eller ihvertfall opplesinga. Eneste nedtur var at jeg like før hadde sett film med samme tema (The Island eller noe med Scarlett Johansen), så plottet virket ikke så nyskapende, men igjen, det er jo meget mulig, høyt sannsynlig at filmen var inspirert av boka. Åsne var overalt på Lillehammer....

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, begynner å kjenne presset nå... Så vidt jeg kan se kom både Never Let Me Og og The Island i 2005, så da kan man vel ikke anklage noen av dem for å ha hermet. Har sett mange som trekker frem den filmen. Som sagt var jeg langt fra blank på innholdet og har for så vidt lest flere bøker med lignende tematikk. Ingen av delene er boken sin feil, så er fortsatt usikker på hvor godt jeg likte denne.

      Heia Åsne!

      Slett
  5. Den pæreboka synes jeg ser så gøyal ut, har nesten kjøpt den et par ganger (den stakkars babyen min har et stadig voksende bibliotek som bare venter på at hun skal vokse opp NÅ MED EN GANG, og nesten ikke en alderskorrekte bøker).

    Jeg var avstandsforelsket i Seierstad når hun først dukket opp under Afghanistankrisen, men husker at jeg ble dypt skuffet over Bokhandleren i Kabul , syns den var a) dårlig skrevet b) dårlig gjort mot bokhandleren. Har du lest den? Skriver hun bedre nå? Eller er det meg det er noe galt med?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, jeg har også et stort bibliotek med bøker som 6-åringen ikke vil lese enda. Hvor gammel må de egentlig være før man leser Harry Potter? Roald Dahl og Astrid Lindgren har vi så vidt begynt med, men hun synes det er kjedelig uten bilder. Her må det jobbes!

      Jeg har lest Bokhandleren i Kabul, men det er veldig lenge siden. Husker jeg likte den, men ble ikke så revet med som av To søstre. Vil tror hun skriver bedre nå, men stilen er vel den samme, altså at hun skriver som om hun er de personene hun skriver om.

      Slett

Jeg blir veldig glad om du legger igjen et spor av ditt besøk hos meg:-)